Det er lite nytt å sykle et Birken ritt. Kanskje. Vet ikke helt. Det er gått for lang tid etterpå for å rekonstruere dette. Kanskje. Kanskje gjorde  ikke rittet  nok inntrykk heller. Gjennkjennelsens vane. Dette rittet var ikke som den første gangen.  Det er mer eller mindre nøyaktig 4 måneder siden rittet.  Det er jo sånn at det er første gangen som gjør det store inntrykket. Nesten uansett hva det er, bare det er nytt og det er utfordrende nok. Siden blir det bare vane. Og da forsvinner alle detaljene.  Er det ikke sånn? Med Birkebeinerittet også? At det går av seg selv.  Hvertfall gjør det det på sykkelen mellom hjemme og jobb.  Jeg har nå syklet over 350 turer tur/retur jobb siden jeg begynte å telle ved hjelp av Garmin pulsklokka.   Så er det sikkert 350 ganger før det, nesten. Det er som professor Mamen sa igår; at det kan være ødeleggende.  Det å gjøre den samme tingen for mange ganger.  Det går opp, opp.  Også flater kurven ut.

Men hva er nå dette for tøv?  Jeg har syklet Birken 4 ganger.  Hva med dem som har syklet 10? 20?   Kan de sjelne mellom de ulike rittene? Har de kunnet vokse videre på det?  Sikkert.  Sikkert ikke. Hvem bryr seg. Men et Birkenritt må foreviges. Jeg startet å trene altfor sent i livet. Jeg har syklet siden 2008 og jeg bare elsker det. Gjennom livet har jeg hatt perioder der jeg både syklet og gikk på ski. Bevares. Men det varte kort hver gang, og det var ikke blant sportsgutta jeg havnet i ungdommen. Da jeg møtte Marianne hadde jeg problemer med å få innpass fordi fettlaget lå godt fordelt over kroppen min og jeg kunne ikke følge henne hverken på ski eller sykkel.Da hun endelig gikk med på en duo påsketur på Vaset – til hennes foreldres gamle støl, holdt forholdet på å ryke fordi jeg hverken kunne komme opp eller ned til og fra Grønsenknippa uten tunga hengenede ut og svett og pesende kunne nå denne beskjedne høyden – langt etter henne. Dertil knall og fall og tunga hengende ut på vei ned.  Prikken over I – var at jeg sovnet på sofaen etter disse monstrøse fysiske utskeielsene.  Da var talen klart. Enten kom jeg meg i form i en fart, ellers så var det over. Punktum. Jeg kastet skiutstyret og kjøpte Fischer Racing ski.  Jeg trente og kom meg opp til et nivå hvor jeg kunne følge henne på ski – og ikke sovne på sofaen etterpå.  Det var reddet.  Jeg gikk til og med Birken på ski med fetter Trond den gangen. Vi var ikke mange og tjue år, men han gikk jo rundt meg den gangen. Men så var det ikke så mye mer trening; hvertfall bevissthet rundt det. Det var utdannelse, en gryende interesse for jobblivet;  jaget etter å få etablert seg.  Men det er jo en helt annen story.

Jeg er en nerd som må bare ikke må snakke sykkel og trening når jeg er utenfor sirkelen med treningsbuddies. – Det har gått for langt dette her, sier min søster.  Hun proklamerte det på et bryllup hos fetteren vår på Hamar isommer. Han nerden der sykler jo Birken! lo hun. En litt sliten dame i kledelig grått SV hår svarte med å puffe røyk i ansiktet mitt. Og så lo hun.  En utskjelt gruppe. Disse såkalte Birkebeinerne. Men det er de – ikke meg. En minoritet.  Holdt for å kjøre ned familier og turelskere i marka. Ødelegge stiene. Likevel – best å holde hodet lavt.

Please enter the ricostruzione di zona – rekonstruksjon sonen.

Torsdag 25.8. prolog.

Fetter Trond og jeg prioriterer dette høyt. Å kunne reise til Rena på torsdagskvelden før Fredagsbirken og Ultrabirken. Da  er det god tid til rittet lørdag morgen. Spise et godt måltid denne kvelden og bare skravle med de gamle.  Det ble fort en tradisjon jeg hang meg på; Trond har syklet Birken i mange år og setter bare av denne helga.  Det er hans privilegie og det har blitt vår felles luksus.  Før, når barna var mindre og jobbene større. Da var luksusen større.  Damene våre, som alle de damene vi kjenner, fyller opp helgene sine med alle sine nettverk. Vi gutta er “lonere” som bare samles rundt leibålene våre iforbindelse med jakt og sportsevents. Så også denne helga. DN og Finansavisen – fylte sidene med Birken stoff.

På Rena er det fast at vi møter vi Jonas og Olav. Fra slektsgården vår under Galdhøpiggen. Når jeg sjekket startlistene fant jeg Olav Galde påmeldt -  jeg stusser, men ringer og gratulerer. Han ler. Det var navnebroren det. Han er langt yngre og har dessuten flyttet fra bygda for lenge siden. Jonas er med, ikke far Olav. Annet er ikke å forvente.  – Tenk det, sa tante. – Å kalle opp en gutt etter en annen i denne lille bygda.  Spesielt navn også. Går ikke an.

Same procedure as last year, men kanskje roligere? Jeg har med den gamle, tunge (nesten 14 kg) Everest Twenty 9 sykkelen fra Sportslageret. Fikk litt sjokk da jeg veide den til nesten 14 kg. Husker de annonserte den til 10,5 kg. Men det måtte være uten det meste. Jeg hadde fått Erik til å sette på Stan`s Notubes. Vi satt på bakrommet på Sportslageret en lørdag morgen og han brukte ikke mange minuttene på å få opp trykket i hjulet selv uten slange.  Det tøt litt guffe ut her og der også ble det slutt.  Men Erik var en tydelig mann. Han sa jeg gamblet litt ved å sette opp dette så tett inntil rittet. – Du skal kjøre en stund – og ofte med dette for å få det helt tett. Han himlet litt med øynene.  Selvsagt hadde han rett. Jeg fikk problemer med å holde på lufta. Først bak, deretter foran.

Vi er på Rena og følger været steady. YR og Storm. Værutsiktene har blitt dårligere.  Kollegaer fra Telenor logger av, vil ikke være med når været igjen ser ut til å bli dårlig. Men de får ikke solgt billetten. Ser ikke så bra ut. Motivsjonen – hvor får jeg tak i den nå? Den forsvant visst litt med Jotunheimen Rundt tidlig på sommeren og påfølgende ferie.  Kiloene kom på. Hele 5 kg deiset ned i kroppen. Nå har jeg blitt kvitt noen få, men de er for mange.  Dette er problemet mitt. Et slikt ritt er ubønnhørlig hardt. Aldri hvile.  De små og tynne har fordeler.  Jeg kan skylde på tung sykkel?  Neppe.  Hvor finner jeg motivasjon?  Det sitter i hodet, vet du. SIer de og smiler.

Hvilket mål jeg har? Folk spør meg. Det sier jeg ikke mye om. Jeg liker best å høre om deres mål. Hva og hvordan. Men likevel har jeg et lite hemmelig mål om å komme meg under 4 timer. Klare merket. Nå har jeg entret 55 års klassen. Merkekravet – nå var den oppnåelig? Men jeg ville ikke si det.

Fredag 26.8 god morgen.

Hvilket vær! Sol og varme. Alle Storm & Yr varsler slått til skamme. Det ser ut til å bli en topp dag!  Ut å sykle bakhjulet tett. Jeg syklet oppover og slo følge med en gjeng i Fredagsbirken. Humør og glede og rolig sykling. Flere i gruppa der hadde kropp og trening til å sykle hardt, men tok det med ro. Sosial tur med kompiser. En sosial tur dag. Herlig. Det er det jeg har sagt til mine gode kolleger Øyvind og Jarle.  Om dere vil -  jeg blir med og sykler Fredagsbirken med dere neste år.  Men da skal vi ha det dannet hyggelig! De har litt lyst, men vet ikke…  Nå er ikke lenger Jarle kollega. Det er også en annen story.

Fredag ettermiddag og kveld

Jeg sjekker resultatene utpå ettermiddagen og ser at Tommy har gjort det veldig bra. Sender en sms: “hei tommy! gratulerer m kjemperesultat idag! Var det fine forhold i løypa idag? Gjørme i sluttparti? Nyt kvelden. dag ole. Fra Tommy: Takk DO. Mye gjørme og sugende underlag. Lykke til imorgen. Tommy”.  Vi tilbringer dagen på Rena. Jeg sykler oppom Rena leir. Puben i Storgata. Det må virkelig være Gjøkeredet på Rena?

Trond og sykler en tur sydover på østsiden til Åsta Øst. Vi som har gått i den villfarelse at Breivik Bomb plant lå langs riksvei 3 på vestsiden. Feil.  Denne turen gjør inntrykk. Politi sperrebånd langsmed veien.  Det ble en spesiell sommer; men det er ikke det denne storyen skal handle om.  På vei tilbake til Rena finner vi en lommebok i veien.  Jeg vet hvor ille det er å miste en lommebok.  Vi finner navnet på førerkortet, sjekker opp med 1881 og treffer kona hans på mobilen.  Hun blir veldig skeptisk og redd da noen fremmede ringer; hva er det? Er det noe galt? Noe som har skjedd. Men vi beroliger. Vi trodde hun skulle bli takknemlig og glad.  Men ikke idag. De var fra Åsta, kanskje nok var nok. Hvertfall kunne de hente lommeboka hel og fin hos naboen.  Kanskje hun og han takket oss i det stille senere. Vi har hvertfall ikke hørt noe mer. Olav og Jonas ankommer utpå kvelden. Jonas er like rolig. Han har den samme gamle sykkelen, og han er like rolig på utstyret som ifjor.

Lørdag 27.8. Kl 6.30

Jonas og jeg delte rom. Klokka 6 er tante Matti på plass med frokost. Vi er roligere nå. Jonas er rolig, men jeg tar – hvertfall prøver jeg å ta det rolig.  Vi tar det på rutine, hva? Med jonas er alt enkelt og han er ute og avgårde på et blunk. Starter i pulje 11 kl 7.50.Jeg skjønner ingenting. Alt jeg skal passe på, alt jeg skal sjekke, alle valgene jeg skal ta. Han bare drar.  Og så sykler han så veldig bra.  -Ungdommen, vet du, sier Trond.  Syklene? Vi kan ikke skylde på det. Det får bli alderen…

Det regner. Men det er veldig mildt og det er nesten vindstille. Onkel Gustav kommer opp og gir sine humoristiske råd. Om vi vet hvor vi skal. At vi kan få transport til Lillehammer uten meromkostninger.  Dette året starter jeg i pulje 30 kl 9.25. Jøye meg. Ifjor startet jeg i pulje 32. Stadig rette veien…Trond starter 10.25 i pulje 41. Jeg varmer opp. Sykler noen runder rundt gamle kartongfabrikken.  Og jeg er avslappet med trykket i hjulene. Mister lite nå.

Det er start. Jeg føler ingenting. Ingenting. Startskuddet går og det blir forttTungt. Det er høy intensitet fra start. Litt flatt parti langsmed jernbanelinja før vi krysser under riksvei 3 og stigningen starter. Det finnes aldri et hvileskjær her. Det er ikke kroppen vant til. Må finne arbeidsrytmen. Ikke tenke.  Før om årene var planen å ta det rolig til Skramstad. Ikke nå. Denne sesongen hadde jeg vært gjennom Trondheim-Oslo og Jotunheimen rundt. Nå var det bare stå på. Finne max trykket.  Arbeidsrytmen kan holdes på terskel minus. Altså på det punkt hvor musklene produserer melkesyre, men ikke aggregerer.  Da blir musklene stive og det stopper.  Dette avhenger for min del av kadens eller tråkkefrekvens. Desto høyere frekvens, desto mindre syre.  Men jeg er avhengig av å bli varm.  Det gjør vondt, vondt å sette høyt tempo før jeg blir varm. Derfor hadde jeg varmet opp iår. Til ingen nytte. Jeg fikk vondt, veldig vondt. Men iår stolte jeg mer på meg selv enn tidligere. Da var det avskrekkende å sykle så langt. Jeg visste ikke hvordan kroppen ville reagere.  Derfor hadde jeg prentet inn i hodet at jeg skulle spare på energi.  Det gjorde jeg ikke iår. Nå gjaldt det bare å få iseg nok karbohydrater underveis. Ikke bomme på kulde/varme. Holde styr på føtter og hender. Det er som regel der det skorter.

Jeg er tung og stor og har ingen fordeler av det lange strekket oppover mot Skramstad. Styrken min ligger i utforkjøringer og flater. Nå fikk jeg også betale for at jeg ikke hadde syklet nok i terrenget. Merket fort lite trening på grus. Skyldte på  tung sykkel (ha!) og  tungt føre. Gjorde mitt beste nedover Djuposet. De hadde virkelig utbedret løypa.

menig 8480 i ren stil

setet står opp, men det synes vel ikke?

Ifjor var det bakbremsen og chainlock. Iår er det setet som spratt opp rett etter Skramstad. En fobi det,  å tenke på en ting hele rittet. Skal stoppe og fikse, nei venter. fikse, nei venter……fikse, nei venter……Jeg gjorde en kjempetabbe. Jeg stilte setet dagen før rittet.  Så skrudde jeg ikke helt til. Skulle bare teste det litt, så glemte jeg å skru det til. Så spratt det ut av stilling i det første terrengpartiet etter Skramstad.  Setet stod rett opp.

Leading the pack. Er det noe å smile for?

Vi gjordet gjentatte forsøk på rullekjøring, men alle forsøk strandet.  Ingen vil ligge foran. Kanskje jeg er bortskjemt fra BOC2 laget hvor dette med kjedekjøring er en behersket kunst. Gåping rytteren bak meg kjører i hjulet  mitt.  – Trond, har du ikke dreis på gutta dine?  – Vær så snill, skriker jeg bakover.  Trond skal få vite dette!  Dette er forøvrig den lengste tiden med èn gruppe i dette rittet.

Det er søle, det er tungt.  Men det store regnværet kommer vi oss unna. Det er de bak oss som får det skikkelige vannfallet.  Jeg prøver hele tiden å ligge rett på terskel.  I enkelte motbakker kjører jeg til jeg kjenner syra.  Det handler egentlig om motivasjon.  Om hvor jeg får den mentale energien fra.  På Kvarstad ser jeg at jeg ligger 10 min før antatt merkekrav. Tenker ikke så mye på det -  strever stadig med at jeg ikke har troen på at jeg kan klare denne type ritt-øvelser.  Tenker på Erik. Liten og lett. en gaselle gjennom løypa her.  Tenker at jeg må ned i vekt.  Og neste år er det ny sykkel. Jeg gleder meg over det. Ny sykkel. Det er enkelt å fikse. Det er verre med vekta.

På Storåsen fryser jeg så forbannet på hendene at jeg stopper for å skifte hansker. Før de store nedkjøringene.  Hadde jeg visst at marginen til merket nå var krympet, hadde jeg aldri gjort det.  Det tar tid slikt for meg.  Jeg fikk en ekstra flaske cola fra VW Møller.  Jeg har tom drikkesekk og jeg står med dilemmaet at jeg må sette igjen en drikkeflaske.  Helt irrasjonelt blir jeg stående.  Så setter jeg utfor.  Jeg smiler og storkoser meg.  Dette er virkelig gøy.  Kroppen reagerte så spontant på cola og sukkeret – jeg er i rus.

på vei mot mål. Unnsyld, kan jeg få komme først?

 Fra Storåsen og ned er det bare nedtelling til mål. Ned Monsterbakken rister kjedet av kransen foran.  Da kommer kunnskapen jeg har fått fra revene i BOC2 til sin rett.  Du får alltid løftet opp kjedet igjen ved hjelp av giret. Tråkk rolig rundt og stram til høyeste drev.  Det gikk denne gangen også. Selv om det er ekstremt stressende å gjøre sånt ned den bakken.  Det er full konsentrasjon ned der.  Og hvor tøff er jeg til å ta den svingen i bånn?  Litt tøffere iår enn ifjor.  Jeg kommer imål og føler at jeg ikke har klart å ta ut alt. Det er vel skuffelsen. Gleden hadde vært å være totalt utkjørt – slik jeg var 1. gang og 2. gang. Denne gangen hadde jeg mer, men klarte ikke å få brukt det på en fornuftig måte.

Det sitter i hodet. Det er motivasjon.  Kan trene så mye du vil, men du må evne å ta det ut.  Hvordan kan jeg trene på det?

Epilog

Trond og jeg sitter på bussen tilbake til Rena. En Aas pils hver, litt peanøtter. Lykkelige. Slitne.  Jeg har møtt Amund, Eirik, Arne.  Ingen av dem var tilsyne. latende fornøyde.  Ha!  Da er vi i samme sted.  Jeg er heller ikke fornøyd. Men jeg klarte målet mitt: Å ta merke. Jeg burde bare gjøre det så mye bedre.  Synes jeg hvertfall. Som de andre.

Slitne SV damer tiltross.  De vil gjerne gjennomregulere felleskapet og lovpålegge det meste. Enn så lenge er SV et lite parti og kan ikke true den intense iveren vår etter å trene og holde det gående.  Det er ikke der det ligger.  Det ligger et annet sted hvor målet har blitt satt for neste år. Da skal BOC 2 sykle Trondheim – Oslo på 15:30.  Der ligger utfordringen. Og det er en helt annen story.

Det han gjorde var å få meg inn i køen hos Martina Hansen.  Jeg var inne på min årskontroll – som jeg startet med etter at to av mine bedre venner hadde fått prostatakreft og som de begge hadde klart seg fint ut av nettopp fordi det var oppdaget og tatt tidlig.  Og jeg hadde bestemt meg for å få en vurdering av en vond skulder og et vondt kne. Min fastlege ordnet en rekvisisjon til Unilabs og MR av skulder og kne.  x Jeg tok bilder, returnerte til fastlegen og satt i stolen mens han studerte bilder og knattet avgårde en henstilling til Hospitalet på høyden ovenfor Sandvika.  Så stod jeg i køen. Jeg hadde en menisk skade og husket at jeg 17 år tidligere hadde fått gjort en kikkehulsoperasjon på det høyre kneet nettopp på Martina Hansen. De var dyktige. Alle sa de var dyktige. Selv om nettopp min mor hadde fått store problemer med infeksjon etter en hofteoperasjon der.  Jeg synes iallefall det var bedre og vente på Martina Hansen enn å sjekke opp andre steder for å få fikset det kneet.  Alle sa de var dyktige.  På våren fikk jeg et brev hvor det stod at jeg var registrert og at jeg måtte påregne ventetid på 6 måneder, men at jeg skulle få nærmere beskjed. Men jeg hørte ingen ting da måneden oktober nærmet seg og jeg fyrte av en mail og fikk øyeblikkelig svar. Det var beklageligvis mer venting. Men de skulle kontakte meg.  Kneet mitt funket veldig bra på yndlingsaktivetetene mine; sykling og skigåing.  Det likte svært dårlig å være fotturist i store byer og vandre gatelangs hele dagen.  Min kone liker det, jeg også forsåvidt, men ikke kneet mitt. Men, så lenge jeg kan drive med sykling og ski om vinteren – det får så være.

Så kom det først et brev at jeg hadde fått plass til en legevisitt – til en utredning. En utredning?  En uke dukket det opp et nytt brev. Jeg hadde fått time til røntgen. Røntgen? En haug av MR bilder, som jo skulle vise detaljer som ikke røntgen kunne – hvorfor røntgen?  Skulle jeg begynne forfra?

Noen dager før D-dagen den 30.11 ringte jeg Martina. Hva betød egentlig utredning?  Lå det noe kikkehull kirurgi i det? Når var egentlig operasjonen?  Det visste ikke damen. Hun var veldig hyggelig, men hun visste ikke om at hdet var det jeg stod i kø for.  Men hun visste råd – hun ba meg ringe Inntakskontoret. Inntakskontoret, nettopp.  A-ha, inntakskontoret, selvfølgelig. Jeg stod i feil kø!  Der var de ikke oppe; Inntakskontoret var ikke oppe på dagen, bare om morgenen og om ettermiddagen. Så effektivt da!  Det var sikkert fordi da kunne de gjøre nyttige ting. Også ble køene kortere – helt sikkert.  Jeg kom frem; Inntakskontoret tok telefonen og kunne helt greit fortelle meg at jeg stod ikke noe sted der.  Og om jeg hørtes fortvilet ut – at jeg hadde stått 8 måneder i kø – så var det feil kø? Men, til trøst, sa hun at jeg kunne bare stikke innom kontoret etterat jeg hadde vært hos legen.  Tenk, bare stikke innom. Men hva hjalp det? Visste hun noe mer da?  Joda, for da hadde legen sikkert lagt inn noe  – og da kunne hun fortelle meg om min nye plass i køen. Men kunne ikke legen? Nei, lo hun litt  – det var Inntakskontoret det. Som kunne fortelle det.

Jeg svingte inn på Martina Hansen Hospital og det var plass på parkeringsplassen. Den var liten, sykehuset var lite. Det var som det var for 17 år siden. I resepsjonen var det stille og nesten folketomt. En plakat på veggen bak resepsjonistene fortalte hvor viktige resepsjonen var for de som kom; pasienter, pårørende og besøkende. De var ansiktet utad. Jeg satt ned og så ut på solen, en stor hage og utsikten ned mot Sandvika. Jeg fant roen. 10 min før timen, kom en blond, kraftig og kort dame i hvitt og hentet meg inn til røntgen.  Hun var vennlig bestemt, smilte av tøvet mitt og så hverken brydd ut eller noe annet.  Hun bare gjorde jobben sin effektivt og greit. 10 min senere stod jeg atter i korridoren igjen og hadde nesten en time til utredningen med legen.  Deilig.  Bruke tiden på meg selv, surfe litt og svare litt mail på iPaden. Ta en kaffe.

Innover i korridoren fantes et annet større venterom. Der skulle jeg vente. Og vente. Og vente ennå litt til. Folk kom og gikk – kom og gikk – ennå en gang.  Det var gått 20 min over tiden og jeg følte den norske innbittheten om at det skal være rettferdighet i køsystemet. Nettopp. Men her var det ugreie. Folk kom, satte seg ned og så ble de kalt inn av leger og søstre kledd i hvitt. Men ikke jeg. Jeg spurte en hvikledd i gangen. Unnskyld at jeg er til, men jeg har en time, nå er det gått snart en halvtime over – du vet. Snakk med de der, sa han og pekte på et bur.  Der inne satt damene som så elskverdig hentet den ene etter den andre på det store venteværelset. Men de sa de visste ikke, joda jeg stod på lista – var i riktig kø, men at legen nok var opptatt. Forsinket, beklager. Hvor lenge? Ikke godt å si. Smil.

Unge Dr. kom inn og ropte opp navnet mitt 1 time og 10 min etter avtalt tid. Da hadde jeg glemt bilen og at parkometeret var gått ut; som jeg naivt hadde kastet på penger for en avtale jeg naivt trodde skulle holdes.

Den unge Dr. beklaget at han var sen. At det ikke var så enkelt å holde dialogen med en stor familie persere som i tillegg ikke ville skjønne diagnosen på sønnen. Som hadde med storfamilien og som måtte ha tolk.  Det tok naturligvis tolk. Og at han allerede da lå etter skjemaet.  Om det var skjemaet som styrte?  Ja, det var ikke lett å planlegge – men vanligvis ble det jo alltid så liten tid.  At det var alltid forsinkelse. Men man vil så gjerne.  Men glemt var det. Unge Dr. var god på tingene. Han spurte om jeg hadde kommet for å ta skulderen?  Skulderen?  Han hadde akkurat begynt å lese brevet fra fastlegen  – som jeg ikke lenger hadde og som hadde hjulpet meg hit – for snart ett år siden.  Vi begynte forfra. Han fikk ikke opp MR bildet fra Unilabs. – Jo, sikkert fått det før, men vet ikke hvor det er.  Men skitt au – legg deg på senga så kjenner vi heller på det.  Da konstaterte unge Dr. at jeg hadde et slitt kne. Han dro og sleit i det og fant det ut.  Men, sa jeg – det måtte vel være en grunn til at unge fastlege hadde fått meg inn her? Noe måtte det være?  Og jeg har problemer med det; stivt kne og vondt som turist i en steinørken, stå på et hardt gulv, gå på hardt underlag. Men, altså ikke sykling og ski. Gudsjelov. Alt, bare ikke noe som ødelegger for det. Da er alt ute. Joda, vi kan se på bildene. Denne fikk unge Dr. opp bildene mine. Og da så han et klart rift i kneet.

20 min. senere vandret jeg lykkelig ut. Ingen operasjon. Jeg var ute av alle køer. Jeg ville ikke innom Inntakskontoret. Ikke nødvendig. Jeg gikk ut med en pille resept og lykkelig for at unge Dr. hadde overtalt meg til å la det stå til. Du kan sykle og stå på ski. Kjøp Masai sko. Tren balanse. Kunne godt ta en kikkehullsoperasjon, men ikke uten risiko. Det var ikke bare å klippe vekk brusk som allerede var slitt etter et langt liv.  Her kommer folk som uten å blunke vil ta et større kirurisk inngrep. Men er prinsipielt mot å ta en pille.  En operasjon er ugjenkallelig.  Da har du tatt valget. Så lenge det går med en betennelsesdempende – gå for det.  – For 17 år siden, sa unge Dr. , var du definitivt for ung for slitasje. Men ikke nå. Nå er det slitasje. Sånn er det. Hold på det du har, ta en pille og bruk Masai sko. – Jeg vil ned i vekt, sa jeg. Avlaste kneet. Da lo han. Og skrøt av min tilsynelatende gode form og – ikke snakk om å gå ned. Du er jo trent og slank!  Jeg var mer lykkelig enn noen gang. Noen bevingede ord, jeg betalte 671 kroner for konsultasjonen og bildene, og kunne til og med ta en P-bot som jeg helt hadde glemt at det var en bil ute på overtid.  Men ingen P-bot. Og ingen kø. Takk for meg, Martina Hansen Hospital. Veldig hyggelig. Mener det. Imorgen er det sykkel igjen. Restitusjonsdagen er snart over.

Fem minutter før kl 01.00 søndag 26. juni 2011 gikk BOC 2 laget vårt i mål på Økern. I et kaos av ømme bein, romper og kropper forøvrig gratulerte vi hverandre i full uorden mens staben fra styrkeprøven plukket av tidtager chiper og delte ut medaljer i alt virvaret. Speakeren annonserte Bærumslaget som kom inn og jeg så navnet til Jørgen listet opp på stormskjermen på 16:54. Speakeren var tilsynelatende ikke så imponert over oss og nevnte Bærumslaget som virkelig hadde kjørt fort; nemlig BOC1 som kom inn på 14:27. Jeg var stolt av det også og lurte på hvordan det hadde gått med Tord og Ole-Rikard. Hvor mange kom i mål samtidig. Like etter rullet mitt navn opp på samme tiden. Familie lo og gratulerte og kastet seg rundt halsen på sine fedre og menn og var like glade for å få galningen hjem tilsynelatende like hel. Vi hadde fått med oss 24 av 26 over mål samtidig. Thor hadde et velt på nylagt asfalt oppe på Klett, og Tove fra Trondheim hadde hoppet av før vi kom til Oppdal.

så var vi imål på økern. noen er konsentrerte over matta, andre bare ler. foto: marathon

Vi kavet oss hjulbeinte nedover mot teltet med bager, ned til teknisk bil, opp igjen til teltet, kavet etter telefon for å ringe og si at alt var bra, hvem kjører med hvem og gratulerer igjen og ja- vi sees imorgen og vi skal sove litt først, men aller først skal jeg ha av meg disse hersens sykkelskoene.

Vi var lykkelige og ingenting annet betydde noe enn at vi var fantastisk fornøyd med å ha kjørt 5 min. raskere enn skjemaet på 17 timer, at så og si alle kom til mål, at dette var resultatet av all god jobbing og forsakelse. Mer om det senere. Det var minuttene for for lykke etter å ha sett resultatet av målrettet trening og spenning for hva dette egentlig tok. En haug med samtaler, sms og mailer mellom meg og Amund om hva som var riktig og ikke riktig forberedelser.

Oslo, Gardemoen torsdag 23. Juni 2011

Utgang 23. SAS avgang til Trondheim kl 10. Skrekkblandet fryd,  forstod at dette var ikke den normale SAS jobbavgangen til Trondheim. Det var bananformede folk med tynne overkropper som hang rundt med hjulposer og sportsbager og sykkelkofferter i avgangshallen. . Ombord i maskinen gikk sykkelpraten høylytt. På seteraden gikk det i karbon og edelmetaller om hverandre. Jeg snudde meg også etpar tre entusiastiske gutter med store øyne skravle sykkeldetaljer hele veien til Værnes. Lite visste jeg at dette var tre fra BOC1 laget, som jeg til og med tog maxi-taxi inn til byen uten å vite om det. Inntil jeg gikk av og gjenkjente Christer. Jørgen, Leif. Hadde de enda hatt hjelm på….Jeg ble sittende med en T-O deltager fra Frøy. Mellom oss hadde vi en liten dame som nok følte det hele litt absurd med alt dett sykkelgreiene. Frøy rytteren skulle på et jobbmøte i Trondheim nå på formiddagen. Egentlig var det en jobb dag. Han skulle bare skrive reiseregning med fly den ene veien og sykkel hjem igjen. – Mange av dine kolleger som også sykler hjem fra jobbmøte i Trondheim? flirte jeg. Litt spesielt å levere en sånn reiseregning. – Men sjefen aksepterer den ikke, smilte Frøy deltageren – men det er en bra markering.

Trondheim fredag 24. Juni 2011 – forberedelser til reisen

Vi hentet startnummeret i kjelleren på Nidelven hotell. Det var surt over brua. Foran inngangen hang Jørgen og en gjeng. Leiebilen med syklene stod rett ved. Vi hentet startnumre og slo ihjel litt tid med en dårlig lunsj på Egon oppe i byen – gå aldri dit. Glem disse store kjedene; tragisk.

Sykler og kasser ble delt kl 17 sharp foran hotellet.  Jeg vet ikke om det var laget eller om det var Jørgen sin autoritet, men alle stilte presis. Det var ikke snakk om annet. Ikke noe dill-dall når Jørgen var leder. Presise, klare meldinger. Take it or leave it. Tror alle var fornøyd med det.

Langt sykkelritt – næring til kropp og sjel

Amund hadde tenkte endel og kom med med noen gode spørsmål før vi dro oppover; tenk deg noen tusen ryttere som alle har bestemt seg for røkelaks. Tenk deg det lakserushet på de butikkene rundt i sentrum av Trondheim.  Vi skulle ordne med den maten vi selv skulle bunkre opp med i kassa for turen.  Godt poeng, Amund. Jeg ordnet med mye av maten hjemme kvelden før jeg dro. Og det stemte. Det var rene svartebørs stemningen på de skiver laks det var behov for. Et øyeblikk hadde gutta oppdaget en Bunnpris (hvilket newspeak ord) butikk som hadde noen pakker igjen….Det var etpar poeng til med hva slags mat vi skulle ta nedover. Dette hadde vi førstereisegutta trent litt på i de ulike langtreningene og rittene iforkant. Veterangutta bare smilte av oss. Men franskmennene på Kanel bakeri i Sandvika lager en energibombe av et brød som holder seg dagesvis og som bare sklir godt ned i sone 3. Det er müslibrødet deres. Sammen med Kviteseidsmør, laks og gjerne litt camembert lagde jeg små energibomber som virkelig satt bra nedover. Kan anbefales sammen med samme toppings med lefse under. Fordelen med brødet er at det inneholder langt mer næring enn de næringsfattige lefsene – som egentlig ikke fungerer som annet enn innpakning. Når vi først snakker mat.  Fiskeriet sin avdeling i Sandvika legger ut nystekte fiskekaker på torsdager. Dette er virkelige saker. Jeg har testet ut og funnet lakse/steinbit kakene sammen med gjeddekakene er de som funker best. De er gode; til og med på sykkelen,  sklir godt ned og holder en stund. Magen reagerer bra på de også..

Hotell Bakeriet er et sykkelhotell denne helga. Jeg hadde fått låne en flik av kjølerommet og satt inn termoposen med maten. Den fikk stå der til lørdag morgen. Det funket helt perle.

Andreas og Jon satt midt i matsalen og pakket mat. Jeg hadde brukt mye tid på å lære fra andre som har vært gjennom dette før; og Andreas ga meg denne ettermiddagen et lite, men veldig viktig poeng. Det er selvfølgelig, men intet mindre essensielt. – Jeg stresset så mye på morgenen ifjor at jeg kom helt skjevt ut. Jeg hadde ikke ting ferdig nok. Jeg måtte bryte på Oppdal. Andreas var en liten spe rytter full av energi – jeg anså både han og Jon som en av de beste på laget. Jeg lyttet til dette.  Jeg skulle ha ting klart og jeg skulle ta det helt rolig imorgen tidlig….

Eirik hadde tatt et senere fly og hadde også vært på et jobbmøte i byen et sted. Han satt og smurte matpakker med et for meg vilkårlig industrielt fremstilt brød han hadde plukket opp.  Herlighet, tenkte jeg men sa det ikke. På samme måte som jeg prøvde å legge vekk den ufattelige dårlige vanen med å klassifisere folk etter hvor flinke de var med å holde kroppen sin vedlike. I et brøkdel av et sekund hadde jeg stemplet en person på + eller -. Det hjalp ikke å skyve den vekk  – det var bare blitt sånn.

Om kvelden møttes vi på Krambua. Vi satt på langbord og kastet i oss laks og lasagne. Praten gikk livlig, men det var langt fra hæla i taket. Enkelte rundt meg så rart på meg da jeg bestilte en pils – den siste før Oslo og eneste på lang tid.

Fredagskveld på Krambua. BOC2 med støtteapparatet lader opp

Hvorfor har jeg ligget unna alkohol, sa en – om jeg skulle bøtte innpå med øl kvelden før, sa en – jeg kan ikke huske hvem som sa hva. Jeg var egentlig mest interessert i at denne kvelden og natten var over og at rittet også var over for den saks skyld. Spenningen lå i luften og jeg hadde flere spørsmål enn svar på hvordan kroppen egentlig ville reagere på å sitte på sykkelsetet i så mange timer og km.  Det var jo ikke mange minuttene det setet skulle få fred iløpet av den turen.  Jørgen tok ordet og gjennomgikk raskt planen for morgendagen. Før det introduserte han teamet sitt med Eirik, Christer og Arnljot. Arnljot – veteranen vi alle var ganske stolte av å ha ombord. Ga trygghet til oss “smågutta”. Men jeg antar de fleste hadde lest skriftene til Jørgen & Co.  Hverfall følte jeg meg komfortabel på det systemet vi kjørte etter.  Tror gruppetilhørigheten og vissheten om at jeg ikke skulle “..screw it all up..” skapte disiplin og konsentrasjon om det hele.  Også det faktum at jeg ikke skulle bli sinke for laget.

atle med pågangsmot og manglende nattesyn,christian og gjert ler. kvelden på krambua

Finnes det noe pinligere, tenkte jeg – ikke å være forberedt til dette?  Jørgen gjentok ambisjonen som så mange ganger tidligere.  17-17,5 timer. Uansett om det nå finnes folk på laget som kan gå langt raskere – dette er avtalen og det er det folk har trent for og det er det vi holder på. Punktum. Klar tale.

Andreas og forfatter. Andreas sin 2. tur. sier han egentlig er en kortdistanserytter. imponerende

Lørdag 25. juni 2011. D-dagen for Sykling.

Det var en rolig natt helt til pubene i området stengte og en haug med fulle trøndere rant ut i gatene og sang og skrek ved 3 tiden. Da var det slutt på søvnen. Jeg forbannet meg selv at jeg ikke hadde fått fatt i et rom som lå mot bakgården. Jeg kjente jo til trønderes fest-evne – det er jo minst på høyde med bergenserne. Og det er mye og det er lenge.

Ved 6 tiden var matsalen allerede full av sykkelryttere. BOC 1 var iferd med å starte.Jeg for min del håpet de hadde fått magen til å gå så tidlig på morgenen. Ille å sitte der på sykkelen og ikke ha det gjort.  Når man er ung tenker man på hva som er godt, når man er voksen tenker man på hva som kan holde ringen rundt magen unna også kommer tiden man tenker på hva som fungerer for magen. Akk ja.

Trondheim lørdag morgen. friske før start. Tove, Amund, meg, Jørgen,Sverre, Erik, Dag, Torgeir

Vi ble loset inn i sluser for start oppstilling. På venstre side av oss stod et komplett damelag i lilla trøyer med 24-hours stemplet oppover armen. Damene hadde veldig forskjellig kroppsfasong, som jo også sa endel om hvor mye trening de hadde tilbakelagt. Det synes jo på kroppene. – Er målsetningen 24 timer? spurte vi. De nærmeste lo. – Nei – det er sponsoren vår. Målsetningen vår er er å ha med alle damene til Oslo.  – For at alle skal være med å feire? fortsatte vi. – Om vi orker – sa de og vi ønsket hverandre god tur. Vårt startpunkt var 8:04 og de lilla damene  startet 4 minutter etter oss.

løypeprofil Trondheim-Oslo. kilde: styrkeproven.no

1. etappe Trondheim – Ulsberg

Vi ruller rolig ut fra startstedet, rundt statuen av – hvem andre kan det være enn Olav Tryggvason – selv om jeg ikke har sjekket det – over brosteinen og Armljot sier bare rolig.  Vi er vel en 12-13 stykker som Jørgen pekte ut til å ligge i rulla ut av byen. Oppover Ælveseter gate står det enkelte folk denne hustrige morgenen og ser på.  Det er våte veier, men knapt yr i lufta. Regnet kom tidligere på morgenen og jeg unner ikke BOC1 gutta å ha sittet i det.  Men vi forventer jo litt regn den første delen.   På Heimdal har det kommet en ordentlig skur. Asfalten er våt og det glinser i olje på toppen av nylagt asfalt. Vegmerkingen er ny og solid og vi kjører mellom de tette strekene og  ut i kjørebanen på flata. Farta er iferd med å ta seg opp da vi hører skrik bakfra. Vi kjører til siden og stopper. Resten av laget står igjen på toppen. Vi får høre at Thor Audun har falt og at vi skal vente på nærmere avklaring. Ambulanse er på vei, får vi høre – men ikke særlig mye mer før toget igjen setter seg i bevegelse.   Jeg snapper opp at det er ryggen, men at han blir ivaretatt og fraktet profesjonalt opp på St. Olav. Teknisk bil har sykkelen hans.

Arnljot gjør en annen genial ting. Han har vært med på dette så mange ganger før. – Vi venter i bånn av bakken ved Klett, skriker han. – Feltet samles igjen der.

Rulla går igjen.  De rittene vi har kjørt sammen i BOC 2 iår har jeg holdt meg i rulla.  Siden Enebakk rundt; hvor jeg tvilte på meg selv men hang i rulla helt inn har jeg holdt meg der.  Vet ikke helt, men det gir en veldig god kontroll å ligge oppe. De gangene du er ifront kan du drømme om – for et sekund eller to – at du er den eneste syklisten på veien. Inntil rytteren som lå bak deg i fartsrekka siger opp og tar plassen foran deg i hvilerekka og du igjen kan få et hvileskjær bak en rygg. Jeg hadde ingen plan for T O; annet enn at formen fikk bestemme. – Får jeg gi deg et kompliment, skrek Arnljot til Eirik – begge i rulla. Uten å vente på noe svar; ropte Arnljot – du har en fin rompe!  Latter i rulla. Eirik smiler. Trykket letter.  Arnljot går ut og inn av rulla. Går bak og sjekker. Kommer opp igjen.

Den tandemen med den døvstumme rytteren som #2 rytter – og som vi hadde smilt litt av da vi stod oppstilt før start – dro forbi oss på venstre side. De holdt en enestående fart på flata. Men i hver lille mote stoppet det litt opp for den tunge sykkelen og de to rytterne og vi passerte dem igjen. Men i lange strekker lå de midt inne i rulla vår og Arnljot spurte om de kunne bestemme seg for å ligge foran eller bak oss. -  Ikke lett å endre på en god marsjfart, svarte rytteren. – Sant nok, tenkte jeg. Etterhvert så vi ikke mer til de to. Om de gikk bak eller tråkket til foran oss – vet ikke.

Vi nådde den første avtalte 3 min. stoppen  ved Ulsberg. Vi så servicebilen fra Bærum Bilutleie ved veien og Arvid veive med armene. Jeg skulle få testet hurtigheten min på å få dette unna: tissepause, loade opp mat, skifte hansker.  I den rekkefølgen. Det gikk ikke bra.  Kroppen min forventer å sitte på sykkelen en stund og røret var tett. De andre var kommet langt da jeg endelig fikk fatt i kassa.  Jørgen hadde allerede skreket 1 minutt da jeg fremdeles fomlet.  De dro og jeg kom meg på sykkelen og dro etter mens jeg febrilsk fikk på meg lange hansker.  Jeg syklet opp ifront og hadde lært en lekse.  Nå ble det mat først, skift deretter og tilslutt slå lens.

Været letnet og det var nesten vindstille. Det lille vi hadde hatt vinden imot oss fra sørvest var borte. Det var absolutt god stemning i feltet. Ryttere gikk ut og inn av rulla. Både Arne og Amund var innom.

En av de som var hyppigst ut og inn av rulla var Halfdan. Det var etpar faste rutiner. Han var en god venn av Arnljot og kona hans, Line, lå bak i sekken.  Hun hadde også syklet TO mange ganger. Jeg kjente henne ikke, bare så henne på Bull den kvelden vi satt blant sykler og kajakker og gikk gjennom turen.  Igår kveld hadde hun kommet med et utsagn som jeg tenkte litt på. Hun hadde sagt at man må gå fra rulla og ned i sekken når man skal spise. Det hadde blitt taust for et øyeblikk inntil Jørgen sa at han trodde ikke man kunne forlange at folk gikk ut av rulla for å ta en slurk av flaska, liksom. Og konstaterte at vi fortsatt spiste i hvilerekka bakover. Det ble litt mumling og jeg mumlet med om at jeg kom til å fortsette som før.  Fikset jeg å spise i rulla, fortsatte jeg med det. Jeg tenkte litt på den episoden da denne damen jeg ikke kunne huske navnet på, hadde vært litt febrilsk og kjeftet på meg fordi jeg fortsatte å tygge på en energibar da jeg kom over i fartsrekka på Lillehammer. Jeg ble jo ikke ferdig, men det var helt udramatisk på alle

2. etappe Ulsberg -  Fokkstua

Timingen funket. Jeg visste nå hvor kassa stod og kunne styre rett på. Det er en viktig detalj – vite hvordan servicegutta hadde plassert kassene. De gjorde det på samme måte på hver stopp. Min kasse stod nærmest bilen.  Denne gangen var jeg tidlig ferdig, men ga opp å slå lens. Det funket ikke. Ikke her – ikke før vi kom helt til Hamar. Da fikk jeg bare ut noen dråper.

Jeg og Torgeir over Dovre. I to vakre rekker av BOC ryttere. Helt lekkert. Foto: Marathon

Overfarten på fjellet var bare fantastisk. Jeg tok av meg vesten og skiftet til korte hansker på Fokkstua. Nå satset jeg på at finværet holdt. Dovrefjell lå mer eller mindre blikk stille. Vegvesenets to målestasjoner viste henholdsvis 4 m/s og 2 m/s i vind – nordfra. Trekken stod vår vei. Vannet lå blikkstille.  Ikke ofte man kan se Snøhetta ligge hvit og fin -

3. etappe Fokkstua – Ringebu

I ettertid fikk jeg vite hvor kritisk flaks Erik hadde da laget dro ut fra Fokkstua og han ikke ble ferdig.  Han måtte dra avgårde alene da han etter en stund ble innhentet av teknisk bil. De pacet han tilbake i feltet.

På fjellets siste del tok vi igjen et lag malt i røde striper – som Disney sine fangedrakter – bare at disse var røde og hvite.  “Where is Willy?” bøkene rant meg i hu. Hvor er Willy – et lag sponset fra Foss Sykler – vet ikke om det var Trek importøren eller om det var sportsbutikken på Lillestrøm. De skulle vi møte noen ganger nedover G-dalen.  Følgebilen til Willy-laget stod parkert halveis ute i veien. Laget var på vei ut da vi passerte de. De fleste la seg pent på siden, enkelte synes ikke det var så farlig.  Vi kom innpå et annet lag med omtrent den samme kjørestyrken. Det var et lag sponset av Trønder Energi i blått og hvitt. Nedkjøringen mot Dombås startet.De siste 180 graders svingene. Det stod folk med flagg forå få ned farta. Politi stod i rundkjøringen som koblet E6 sammen med E136 fra Åndalsnes. Vi seilte nedover E6. Jeg hadde sittet og hørt en god del ryttere beskrive denne traseen under ulike forhold. De fleste virket å ha stor respekt for bakkene ned fra Dovre og videre nedover fra Dombås mot Otta. Etter målgang fikk vi høre at Grete, en av rytterne på BOC 3 sitt lag hadde hatt et fall her; det var tidlig på dagen og rett etter starten deres fra Dombås. Det var forårsaket av en de kalte en cowboy rytter fra Hamar som bare satt og showet i feltet – det måtte ha vært senere for de hadde jo knapt startet da dette skjedde. Han hadde bråbremset i feltet fordi han følte en stor møtende bil hadde kommet nærme. Grete lå litt langt bak i feltet og hadde ikke fått med seg oppbremsingen. Hun havnet under autovernet og det smalt i autovernet da hun gikk under. BOC laget hadde stoppet. Arne, mannen hennes, hadde ordnet opp og de andre dro. Hun hadde brukket lårhalsen såvidt jeg hørte. Senere, det måtte være dager etter, fikk jeg vite at det stod bra til. Hva nå det måtte bety.

For oss gikk det roligere etterhvert som det flatet ut. Vi ble liggende etter et lag som kjørte sakte. Jørgen ga beskjed om at vi ikke skulle passere. Dag og jeg lå ifront og ble utålmodige. Det rykket og nappet. Men vi lå lojale og ventet. Så kom trønderne fra Trønder energi durende forbi. De nølte ikke et sekund; bare dro forbi. Da var det som Jørgen våknet og ga beskjed om at vi skulle dra forbi. Vi lå på en rekke og dro opptil trønderne. Der ble vi liggende til vi hadde passert Otta og langt forbi; nesten til Kvam. Det var en riktig beslutning. Selv om vi kanskje hadde en bedre rulle, hadde vi ikke kjørestyrke til å dra forbi. De kjørte greit; vi fikk hvile. Eneste irritasjonen for meg, men den var ikke stor, var den trekkspill effekten det ga å ligge så langt bak. Det var bremsing, igangkjøring og bremsing igjen.

Været var herlig. Vi dro ned de løse armene. Sola skinte. Det var varmt. Herlig. Servioebilen stod parkert rett før innkjøringen til sentrum av Ringebu.  Igjen stod crewet og veivet med armene og passet på at vi så de. Nå hadde jeg lært. Jeg fikk hjelp til å stappe mat i lommene. Etterpå tok jeg oppstilling opp mot veien for å slå lens. Det var ingen som var for nøye med hvordan de stod. Det var tiden om å gjøre. For min del var jeg tett og ga opp og stod klar før Jørgen skrek ut ett minutt til avgang.

4. etappe Ringebu – Hamar

Vi rullet rolig ut fra Ringebu uten noen form for dramatikk. Alt var bare bra.  Inntil vi kom et godt stykke inn mot Lillehammer. Jeg skriver dette for lenge etter rittet, men jeg husker de smertene skremmende godt.  Jeg hadde sagt til Jørgen at jeg ikke hadde hatt problemer med smerte under føttene. Ikke før nå. Nå begynte det å brenne under begge fotbladene. På samme tid.  – Ikke snør skoene for tight, hadde Jørgen rådet meg. Men jeg hadde valgt å kjøre med overtrekk – igjen – det var en miss i så måte. Nå fikk jeg ikke regulert spennene på skoa.  Det var samme fenomenet som under Lillehammer-Oslo ifjor. Men da satt skoene mer tight. Og det var andre sko.  Det brant verre og verre. Ingenting hjalp. Lette trykket på beina ved å løfte opp føttene inne i skoa og bare løfte pedaler istedet for å trykke.  Det var så vondt at jeg begynte å stønne og hyperventilere. En eller annen kommenterte at jeg aldri stod og syklet. Kan ikke, sa jeg.

Om dette ga seg, tenkte jeg – skulle ikke noe annet bety noe problem. Da var jeg fri. Om jeg kunne bli kvitt dette.  Redningen kom. Arnjlot beordret lensepause ved Lillehammer. Vi skulle vente på en rytter som av en eller annen grunn lå akterut. Vi stoppet i en busslomme rett ved rittets egen matastjon. Jeg gikk av sykkelen, fikk ikke ut en dråpe, men hva spilte det for rolle. Jeg merket at brenningen under beina var borte.  Livet er herlig! Verdt å leve! Da vi trillet ut var det bare fantastisk. Jeg spøkte og lo og var atter sosial. Jeg hadde vært i jelleren lenge. Ikke fordi jeg var så sliten; kreftene var ennå med meg, men fordi fotbladene var hinsides.

På vei inntil Lillehammer hadde vi passert en single BOC rytter med sekk. Fra 1.laget, tenkte jeg fra kjelleren og rusen, men det var pussig. Hvertfall snudde jeg meg ikke; kjente han ikke igjen likevel.  Etter stoppen hadde jeg mer overskudd og sjekket om jeg kunne se han. Men nei.  Vi dro på igjen. For utfor Brøttum bakkene. Igjen gjorde Arnljot det riktige – samling i bånn! skrek han Folk vi sykle som de ville nedover, vi ville likevel samle troppene ibånn. Jeg smilte av Andreas. Han var en fantastisk rytter.  Likeså Geir. Fikk mer og mer sans for han.  Nedover bakkene kom størrelsen og vekta mi til sin rett og jeg dro forbi. Men så snart jeg kom forbi, lå en luring i dragsuget mitt og dro forbi meg. Da hadde jeg en rygg å ligge bak, akselererte og dro forbi igjen. Sånn holdt vi på inntil vi ikke kunne holde tritt med pedalene. Men vesle Andreas og Geir hadde vi tråkket fra.

En episode jeg husker, men ikke med glede. Vi syklet langs E6 et sted mot Lillehammer og ffotsålene sved ikke. Det var bra, men jeg hadde behov for å avlaste rompe og kunne stå og sykle igjen. Det var i en bakke jeg brått bestemte meg for å stå og tråkke og tenkte jeg skulle reise meg da jeg hadde en pedal på vei ned for ikke å miste momentum på sykkelen, men måtte åpenbart ha vært dårlig på akkurat det for da jeg reiste meg kjente jeg at bakhjulet ble truffet av noe. Men ikke noe mer. Ikke før Erik bannet bak meg, jeg snudde meg ikke men hørte dramatiske stemmer. – Se deg for!  Det gikk!  Så kom en kommentar fra Ole i det han kjørte forbi meg i fartsrekka  – det kunne nesten blitt fall, det der. På kav nordnorsk. Jeg fikk ikke hele historien før lenge etter, dagen etter faktisk. Men det var nok til at jeg kjørte opp til Erik, la armen rundt ryggen hans og sa at jeg beklaget den klossete kjøringen – jeg burde ha klart det bedre. Men Erik svarte at det var hans skyld, det var ikke noe å bry seg om -  vi hadde lagt det bak oss, vi hadde gjort opp for det hele og var kompiser igjen. Hva som hadde skjedd? Erik lå tett på hjulet mitt bak meg og hadde vært uoppmerksom det øyeblikket bakhjulet mitt stoppet et øyeblikk og forhjulet hans traff bakhjulet mitt.  Erik hadde mistet rytmen, mistet balansen og skjent over til venstre. I det forhjulet kom fri, måtte han kompensere for det og svinge til venstre ut i veibanen. Mange lurte på om han hadde sett at det ikke kom biler imot. Det trodde de ikke. Men det kom ingen imot. Det gikk bra. Flaks kalles det.

Jeg kalte Geir pukkelryggen og han smilte og sa takk det samme. Vi begge hadde kamelbak under skjorta.  Min begynte å bli liten nå, men ble redningen. Servicebilen skulle stå ved Hamar. De fleste av oss trodde den skule stå på nordsiden, men vi tok feil. Det begynte å ta slutt på flaskeinnholdet. Arnljot dro opp og ned rekkene og fikk bommet seg noen slanter. Andre hang litt med hodet. Det var varmt. Det var en miss å ha den vannposten så langt unna.  Tempoet gikk vel litt ned, hvertfall fikk vi stadig beskjed om å ta det litt roligere i rulla i de kneikene vi tråkket opp. Hver gang vi fikk beskjed om det, stoppet det helt op og kontrabeskjeden var hele tiden LITT roligere – ikke stopp!

Det var en episode. Erik lå i rulla, jeg lå rett ved ham. Vi var inne i en omkjøringsvei fra Lillehammer hvor vi først tok en 90 graders venstresving også en 90 graders høyresving. Rett ut av den høyresvingen, hvor vi holdt et godt tempo, stod en svart bil som hadde kjørt følgebil mye av veien. Den stod midt i veien og døra stod halvveis. oppe. På siden av veien stod rytteren, kona og svigermor eller gud vet hva og mekket på sykkelen. Imot kom en stor varebil. Det var ikke plass til oss og vi måtte mer eller mindre stå på bremsene for ikke å treffe bilen, med den effekten det hadde bakover i rulla og sekken. Det ble banning. Jeg ropte og Erik ropte. Flere ropte. Erik ropte litt til. Da hadde vi passert. Jørgen stoppet all videre kommentering.  Han gjorde det helt riktige, alle reagerte positivt på det og innså at vi bare var slitne og at vi måtte få gruffet ut. Erik var den som måtte tåle kapteinens tale. – Nok er nok, ropte Jørgen der han måtte sitte helt øverst i sekken. Husk vi representerer BOC, vi har gitt vårt synspunkt, ferdig med det.Ikke mer. Det ble stille og Erik sa han var enig. Jeg sa han var ikke alene, og vi gjentok det mange ganger, vi hadde behov for å kommentere en farlig situasjon. Den var farlig og vi var lei av egoistiske bilførere som bare tenkte på seg selv og godgutten hun skulle passe på.

Det ligger rutine ialt. Å sykle time etter time og ligge i en rulle time etter time kan virkelig være en prøvelse for konsentrasjonen.  Torgeir fikk merke den.  Jeg passerte han som siste mann i fartsrekka og glemte – for mange ganger faktisk – å rope opp navnet hans.  Torgeir var stødigheten selv, en sindig og rolig sørlending. Han var en av de 5 Omegn rytterne (O en i BOC). Jeg skjønte Jørgen mer enn godt når han sa han gjerne ville ha disse med på laget. De tilførte mye. – Du glemte visst navnet mitt, smilte han da han passerte meg. Neste gang bare smilte han.  Jeg sa jeg skulle skjerpe meg og prøvde virkelig. Men i motsetning til noen andre, som virkelig ble oppbrakt da jeg glemte å rope navnet, var Torgeir bare så rolig. Kanskje litt for rolig. Han skulle ha ristet meg tilbake i rekka. Torgeir og Bjørn lå  i rulla nesten hele veien. De bidro virkelig bra begge to.  Av en eller annen grunn trodde at begge bodde nordpå og vi kom helt til Hamar før jeg skjønte at Torgeir bodde slik han snakket – et sted på det blide Sørlandet.

Vi ventet på servicebilen og pitstoppen. Tilslutt dukket den opp på siden. Da var vi passert Hamar med så god margin og var på Ottestad, eller Stange.  Jeg hadde fått gitt beskjed til Jørgen at jeg trengte et minutt ekstra. Jeg måtte få av meg overtrekkene på skoene. Smerten var tilbake. Jeg fikk vrengt de av. Gutta hjalp meg med å få vann i kamelen på ryggen. Det var virkelig nødvendig. Jeg fikk stappet mer mat i lommene, og klarte faktisk også å få noe ut av røret.  Det var helt dødt da jeg tok iden. Ingen følelse overhodet. Vet ikke om Jørgen hadde innvilget meg det ekstra minuttet. Men jeg var klar når troppen skulle avgårde.  Som en liten gest hadde Jørgen fått ordnet med wienerbrød i hver eneste kasse. Jeg hadde overhørt det på fokkstua da Jørgen ba crewet kjøpe det på Dombås. Jeg fulgte med på om bilene var foran eller bak oss, men hadde mistet track for lenge siden.  Tror ikke mange av oss takket for det wienerbrødet, men de fleste smilte og tygget det iseg i det de var på sykkelen og trillet ut på veien igjen.

5. og siste etappe Hamar – Oslo

Vi dannet en rulle igjen og tok fatt på noe av det mest traurige partiet på rittet. Jeg hadde lenge kost meg med at vi hadde veien for oss selv. Jeg husket så godt ifjor da vi syklet Lillehammer-Oslo at det var til tider hektisk aktivitet med mange lag på samme nivå til samme tid. Nå hadde vi veien alene, selv om vi visste at det lå lag rett foran og rett bak oss.  Vi kom oss ut på den trange veien langs Mjøsa. Passerte Espa. Det skumret, var begynt å mørkne. Det var kveld. Dette partiet hadde det dårligste dekket på hele turen.  Samtidig var de fleste inne i en slags sløvhet -  vi hadde tross alt sittet på sykkelen over 12 timer,  vært oppe fra 5.30 og på sykkelen fra 8 om morgenen.  Tempoet var ikke overveiendes høyt. Vi geleidet oss mellom gammel asfalt og hull hele veien.  Jeg klarte meg uten punktering, så ingen rundt meg.

Da vi kom opp mot Minnesund, fikk vi beskjed om å stoppe. Vi skulle vente på Amund. Da ble jeg interessert. Jeg hadde ventet på at Amund skulle dukke opp i rulla igjen. Men jeg hadde ikke sett noe til han. Bare håpet at alt var ok. Det var tidlig i løpet han var inne i rulla og da var han i vigør. Jeg hadde pratet med han en gang nedover Gudbrandsdalen, før Ringebu og da hadde det ikke vært helt topp for han.  Vi hadde en pitstopp ved autovernet før vi kom ned til rundkjøringen og brua på Minnesund. Jørgen sa at vi gir Amund et minutt eller to.  Men det Jørgen ikke visste var at Amund hadde tatt igjen feltet allerede. Det sa han visst ikke noe om der og da inntil noen så han var der. Amund hadde jo ikke hørt grunnen til stoppet, bare at det var beleilig at det var stopp. Han hadde ligget bak teknisk bil og de hadde pacet han opp. Han hadde punktert, de hadde skiftet hjul, Arvid hadde sagt de skulle ta det rolig og at han bestemte tempoet bak bilen. Amund forstod ikke helt tegnene og han var stressa på å komme opp igjen. Han orket ikke tanken på å ligge å kjøre alene inn til Oslo. Han hadde gått rett i sone 5, rød sone og der lå han til han var tilbake. Det var godt med den korte stoppen, selv om det gjorde noe med ham, ikke pausen  men pacingen. Det hadde utløst den siste rest av overskudd og nå var det kritisk å få tilbake balansen.  Godt gjort, Amund . Å henge på inn.

Det var der, langs autovernet jeg fikk det til. Strålen stod over gjerdet og det kjentes bedre enn noe.  Jeg fikk ut det meste og kunne sette meg på sykkelen lykkelig over at alt var bra.  Alt var bra.

Feltet var igang, jeg kom meg bak for å snakke med Amund. Det var ikke mange ordene vi vekslet. Du – alt bra? du henger på inn, spurte jeg  Vet ikke, sa han. Men jeg skal prøve. Over brua hang jeg på Arnljot og syklet meg opp i rulla igjen. Jeg går inn, sa jeg og var inne igjen før vi var av brua, inn i rundkjøringen og opp bakken til Statoilstasjonen langs gamle E6. Der stod endel folk og heiet.

Nå skjedde det noe i hele feltet. Kollektivt. Farten økte i rulla. Ingen klage på det bakfra. Det var mørkt, vi hadde tent markeringslysene våre. Terrenget innover mot Dal er lett kupert.  Vi kjørte perfekt og tråkket nedover for å holde oppe farten for de som kom etter, vi holdt farta oppe et stykke i bakken slik at de som kom bak ikke måtte bremse.  Det som virkelig gjorde utslag nå, var alle de om hadde party langs ruta og som konsekvent heiet og ropte på oss som passerte i stor fart. Det var mange som hadde party og det var absurd bra å se hvor blide de var og hvor oppmerksomme de var på lagene som for forbi.  Det ga virkelig energi. Jeg husker jeg tenkte at det ikke var så nøye med å få i seg noe næring, det er jo bare 60 km igjen. Men det holdt jo ikke. Jeg hadde planlagt barer og honeybee geleklumper inn denne siste delen, sammen med drikke. Når tempoet gikk opp, ble det vanskeligere å få i seg noe.  Vi holdt en snitthastighet på nesten 43 km/t innover, ifølge Garmin.  Det var rett og slett gøy.

Atle var en kar jeg respekterte høyt. Han hadde kjørt rittet mange ganger, han lå veldig mye oppe i rulla og han kjørte bra. Men så. Jeg trodde han fleipet når han sa han ikke så så mye på natta.  Jeg lo av det. Men jeg skjønte etterhvert. Han ropte for eksempel foran et kryss: Skal vi til venstre eller høyre her?  Jeg startet med å skrike ut hvilken retning vi skulle.  Ikke mindre imponerende var det at han hang i rulla, vet ikke hva han så og at han konset på å motta de ropene vi kom med.  Det var tøft gjort. Han sa senere han fikk noe inn på øyet som gjorde at han så dårlig.

Vi hadde våknet. Vi formelig fløy innover båret av folk på Romerike som hadde tradisjon av å heie frem slitne lag fra Trondeheim sent på kvelden.  Før Frognerbakkene, etter Eidsvoll, blåste geleklumpene mine fra posen foran på stanga. Det var h….. men ingen traff den og toget gikk raskt videre.

Jeg lurte veldig på om Jarle stod ute i Frognerbakkene og ventet. Antok at han ikke gjorde, men det gjorde veldig mange andre. Vi snakket om at det kunne bli vel intimt når festen nådde høydepunktet og folk ble fulle. Og slik ble det, men bare ett sted var det nesten farlig: ei jente ravet ut i veien og skulle liksom ha en klem og være nær oss. Det skapte jo litt omrokkering. Vi humret og lo og kjørte rundt henne.  Men hun var igodt humør; der var vi og det var alle andre.

I bakkene ned til Olavsgaard mistet jeg posten med gelekulene mine. Jeg hadde nøye forberedt at jeg skulle leve på de det siste stykket.  Jeg hadde en mistanke om at jeg kunne trenge det mer enn brødet og lefsene.  Med høyere tempo trenger kroppen mer lettomsettelige karbohydrater.  Geleklumpene Honey Bees var veldig gode på dette og ikke klissete som de forferdelige gel-tubene. Men svupp og de var ute og flakset i nattemørket. Men jeg hadde noen barer på lur og passet på å få i meg noe.  Vi var ikke imål ennå og jeg skulle hvertfall ikke gå tom nå.

Forbi Olavsgaard og jeg var klar for å kjøre hardt innover. Men først skulle vi opp Djupdalen.  Andreas hadde fått besøk av en kompis som hadde med begge smågutta sine på 8-10 år. De stod først i Frognerbakkene og smågutta beundret Andreas grenseløst, kompisen det også.  Andreas fortalte han hadde kjørt aktivt i et av de beste Rye lagene – inntil han giftet seg og fikk barn.  Kameraten til Andreas var kanskje mer misunnelig enn beundrende.  Han så veldig klar ut.  De fulgte oss med bil helt til vi kom inn på Østre Aker vei, foran, bak og på siden.  På  Vi fleipet med vår nye stjerne Andreas.

Djupdalen gikk rolig.  Alle kunne følge oss. Alle skulle med inn nå.  Det var klar plan og tale at de som hang med til Hamar skulle med inn til mål på Økern. Veldig bra.  Dette var teamarbeid. Henrik klarte noe veldig bra nå.  Han fikk chainlock; dvs kjedet hans låste seg i fremdrevet.  Dette skjedde nederst i Djupdalen, fortalte han etterpå. Teknisk bil var på plass og fikk løsnet kjedet. Henrik ble pacet opp i tide til å få lagt seg i sekken da vi rullet ut på Østre Aker vei.  Da gikk farten opp betydelig.  Det var virkelig gøy.  Østre Aker vei var avstengt fra E6 og vi hadde omtrent hele Østre Aker for oss selv innover nå over midnatt. Teknisk bil kom på siden av oss og ropte ett eller annet jeg ikke fikk med meg, det fikk være.  Men de var hvertfall kjempeimponert over oss der vi kjøte opp et så godt tempo innover.  Jørgen kom inn i kjeden.  Det var nok av folk som ville bidra nå.  Folk bare smilte i rulla. De luktet mål og avslutning. Det luktet brent innover, husker jeg.  Virkelig sur lukt av plast og det var disig.  Jeg tenkte brann, men så ingen røyk nede i Groruddalen.  Dagen etter leste jeg om brannen i et Mekonomen bilverksted i Groruddalen.  Den siste kilometren måtte jeg huske på Atle.  Jeg tror han lå bak meg i rekka. Ved Økern måtte vi konse litt på kjøretraseen. Det var selvsagt det livslange veiarbeidet iområdet og det var mørtk. Jeg ropte retning når jeg var først. Den eneste gangen jeg glemt det var opp bakken da det plutselig var satt opp sperring midt i veien for å få rytterne inn på den høyre siden før svingen ned til måkområdet. Atle bannet og heiv seg unna den sperringen.  Så ingenting, ropte han. Jeg skulle jo ha ropt til han. Atle var ingen nattugle, det var jo også mørkt

Målgang på Økern – hvilket herlig kaos

Så var vi der. Nesten 17 timer på sykkelen var over. Målet for sesongen var nådd.  I et kaos av ømme bein, romper og kropper forøvrig gratulerte vi hverandre i full uorden mens staben fra styrkeprøven plukket av tidtager chiper og delte ut medaljer i alt virvaret. Speakeren annonserte Bærumslaget som kom inn og jeg så navnet til Jørgen listet opp på stormskjermen på 16:54.

Der og da hadde jeg bestemt meg for å være med neste år. Prosjektet til Jørgen på 15:30 virket spennende.  Hadde tenkt endel på det allerede. Kan nok ikke trene mer, men bedre, hadde jeg sagt til Amund.  Han var på sin side ikke helt sikker, men nesten sikker. På at han ville være med.  Nå gjenstod det bare å presentere det hjemme; at det ble et en ny styrkeprøve til neste år, bare litt fortere.  Hvordan jeg skulle presentere det, hadde jeg ingen ide om.  Men hun hadde vel en mistanke om det allerede.  Det fikk komme. Natta var ung, det var mye adrenalin og glede som skulle ut av kroppen før den sloknet.

Epilog – følelsene strømmer på

Søndag 26.6. kl. 20 i en hage på Belset.

20 av rytterne har kommet hjem til oss på dagen derpå de-briefing og elg-burgere.  Været er strålende, humøret er på topp, folk kan både sitte og gå og nyte en øl i etterkant. Ingrid, Heidi og Pål er med fra BOC 3 – veldig hyggelig. Vi har mange timer sammen på sykkelen nå og vi har lyst til å høre storyen fra den turen.

Jørgen reiser seg og er nesten høytidelig der han står og takker laget. Som han snakket om lojalitet og innsats. Vi lyttet, kommenterte og lo. Pål ville gjerne at Heidi også skulle komme med en oppsummering og evaluering av turen.  Hun takket sin gruppe også. Heidi, en kjempesterk syklist både mentalt og fysisk – hun kunne syklet Trondheim Oslo med oss uten videre.

I noen dager fordøyde vi turen og i dagene derpå strømmet mailene rundt fra de enkelte på laget.  Jeg måtte også sende ut en og takke:

Så til følelsene; som egentlig går på å få takket dere i laget for atdette ble en så bra opplevelse som det ble for en førstereise”gutt”. Som dere kan lese nedover, sitter adrenalinet ennå fast imeg.

For min del tok jeg oppladingen til DSS seriøst, fordi jeg var usikker på hva det egentlig tok å sitte på sykkelen i 17 timer. Helt riktig som Jørgen sa; spenningen i kroppen var relativt høy i tiden foran rittet fordi vi visste ikke hva vi gikk til. Vel over målstreken vet vi nå litt om hva det tar.  Men ikke så mye tross alt; været og vinden var jo til de grader med oss hele turen lørdag.
Treningsopplegget og oppkjøringsrittene (ikke MR for min del) gjordesusen. Sammen med nok skigåing i vinter ga det meg et godt utgangspunkt. Jeg har også benyttet anledninger på de rolige søndagsturene til å spørre om råd og tips for DSS. Jeg har virkelig lyttet til tipsene og de gode rådene fra mange av dere erfarne DSS ryttere. Det var mange gode råd; svært verdifullt for en førstegangsmatros.
Eirik og Christer snakket om at vi ville oppleve opp -og nedturer i utakt med geografien nedover. Det stemte på en prikk.   Jeg lærte også av Andreas at det var lurt å unngå stress dagen før og på morgenen ritt dagen.  La stor vekt på det.
Så jeg sitter rett og slett igjen med god-følelsen av å ha vært en del av et fantastisk godt team.  Teamet og laget betyr mye for meg; det samholdet vi hadde nedover var bare fantastisk. Det ble jo bygget gjennom treningene og oppkjøringsrittene. Tror jeg kan si uten å overdrive at jeg sjelden  har opplevd lignende lagarbeid i noen sammeheng. Jørgen snakket om lojalitet; javisst – vi hadde et klart mål å forholde oss til, vi kjente hverandre godt i “operasjons”modus
(men kjente hverandre knapt igjen uten hjelm og BOC drakter )  Men jeg hadde nok likevel ventet på at de påkjenningene vi var utsatt for skulle gi seg utslag i noe “biting” innad i gruppa etterhvert.  For meg står det utrolig respekt av at vi kunne kjøre sammen i 17 timer
med en så fantastisk positiv og konstruktiv tone hele veien. Visst var det tyst i rekkene i perioder, men aldri noe kjefting som jeg kunne høre.  Det gikk vel egentlig bare utover en “stakkars” følgebilsjåfør som Erik litt urettmessig har fått enerett på å ha skjelt ut.  Det er ikke riktig. Vi var mange som sa fra om det i meste laget; undertegnede inkludert.
Det har blitt utdelt mange blomster. Her er flere blomster uten
prioritert rekkefølge og farge:
- Takk til Thor Audun for at du allerede har vært ute og testet
sykkelen igjen. Det var en lettelse å få vite at det gikk så bra – så det med selvsyn da du var innom og plukket opp kassa di igår.  Raskt back in business – og full av entusiasme for å ta fatt igjen. veldig bra.
- Takk til Jørgen kaptein & Company for en godt gjennomført
treningsplan denne våren og en god plan for og en godt ledet operasjon over fjellet og nedover dalen nå lørdag. Det funket veldig bra.
- En spesiell takk til Omegn:  Bare å få kjøre med erfarne Arnljot ga trygghet og ro i rekka – og takk for dine resolutte beslutninger, gode innspill og råd i feltet, og for en iver opp bakkene på Frogner da det ble luke i fartsrekka , takk til deg Halfdan for en herlig humor og gode kommentarer i feltet; takk til Bjørn og Torgeir for en utrolig stødig og rolig kjøring i rulla – stort sett hele veien. En ting til:
Takk til din tålmodighet, Torgeir, for at jeg nok mer enn en gang glemte å rope deg opp på vei opp fartsrekka i rulla.  Jeg hadde flere perioder i auto-modus hvor akkurat den featuren uteble. Det tok du bare med et smil mens du lukket luka i feltet. Dere ga meg alle roen og bidro sterkt til en stødig og jevntflytende kjede. Dere må bare være med neste år.
- Takk til Ole som jeg etterhvert bare kalte Ole Luke, fordi Ole
alltid var på hugget og passet på at det ikke ble luke i fartsrekka – men bare med smil og god tone hele veien. Jeg så stadig etter Ole – hvor er han nå – jeg må tette luka før Ole ser det.

- takk til støtteapparatet for jobben dere gjorde – helt fantastisk.
og takk for at dere hjalp meg aktivt på stoppene med å få ting raskt
unna.

Så en siste kommentar om den gode flyten vi etterhvert fikk innover forbi Eidsvoll og Romerike.  Jørgen mente det var dopet fra hr og fru Redbull & family.  For min del; og jeg mener jeg merket det på mange som lå i rulla; virket det stimulerende at de blide festdeltagerne langs veien innover heiet, hojet og ropte av ren og skjær glede utover i sommernatten. Det hadde en positiv virkning på innsatsen og flyten innover. Til og med den fulla jenta som veivet ut opp bakken på Frogner var bare blid skapte ikke annet enn latter i rekkene våre.

Lærdal 8. august 2011. klokka er 16.30. Dette vesle tettstedet inne i fjorden med fjell på alle kanter virker nesten utdødd. Ikke et menneske å se. Idylliske små trehus i klynger inntil vi kommer ned i sentrum og ser de redselsfulle betongbyggene fra 70 åra. Beklager Navarsete. – At det gikk an å kalle seg arkitekt og skape noe så jævlig, tenkte jeg. Vi kom opp på skolen, og der – der var det forberedelser igang til årets dyst. Her var mennesker- sykkelmennesker. Arne er, utrolig nok, nå mer interessert i å få med seg godt av innspurten idagens etappe av Touren – Tour de France – enn å få sikret alle forberedelsene til nattens og neste dags dyst – Jotunheimen rundt. Pulsen min er allerede langt forbi hvilepunktet og øker i rask takt over sone 1 om jeg ikke gjenfinner roen og kontrollen. Da må jeg ha alt klart. Jeg er helt nerd på det.

Vi var innom skolen i Lærdal og hentet startnummer. Det var virkelig beskjedent – helt kult og rolig. To mann bak pulten og en kø på 5 mann foran. Et enkelt lite telt med et Intersport skilt foran inngangen til sekretariatet. To mann som satt fordypet over noen pc’er inne i en folkevognbuss. De sjekket tidtagningssystemet. Noen campingbiler som hadde tatt oppstilling. Vi gjenkjenner etpar BOC’ ere. Jeg gjenkjenner plutselig en kortvokst, hardbarket fyr jeg har sett mye på BOC1 sitt lag. – Jørgen, sier jeg. Han smiler og sier han kjente meg igjen nå. – Leif er der borte. Jørgen og Leif kjører med de beste for å ta en god tid. – Stå på to the bitter end, smiler Jørgen. – vi kjører for å gjennomføre på en best mulig måte, svarte vi. Vel vitende om at vi aldri kunne fulgt Jørgen og Leif likevel.

Forberedelser under tak på skulen i Lærdal. foto: pål hagerup

Det er udramatiske og rolige forberedelser til årets JR. Få er vel klar over hva som venter. Jeg vet ikke, har bare hatt lyst til å prøve dette rittet som går for å være et av de tøffeste både fysisk og psykisk. Med start kl 21 fra Lærdal skal natta og delvis neste dag tilbringes på sykkelsetet. Så jeg annonserte planene ganske tidlig inn i BOC2 laget, men fikk ingen respons. Arne meldte seg etterhvert; han hadde tenkt det var bortkastet ikke å bruke den gode formen til noe. – Tross alt hadde vi trent jevnt til Tondheim- Oslo. Det var jo en ren parade med det været, det laget og det støtteapparatet på T – O, mente han. – Og kanskje litt all den systematiske treningen som lå til grunn? spurte jeg.

Det var Arne og jeg. Pål, som hadde syklet Dombås-Oslo hadde hatt lyst lenge, men lå på været i forkant. Vi visste han var igod form. Men han holdt litt igjen, sa bare at om han skulle så ble det rolig. Ta seg tid. Ha med kamera. Vi bare nikket og så litt spørrende på ham- det er jo en viss kamp mot klokka også? Hvor lenge kan du sitte på sykkelen før kroppen har fått nok? Men det var iforkant. – Hørte du noe mer fra Pål? spurte Arne nå. Vi hadde endelig kommet igang med å gjøre oss klare. – Nei, sa jeg. – Da har han vel bare droppet det, sa Arne. – Vet ikke, sa jeg – skulle ikke forundre meg om han dukket opp. Han virket veldig veldig opptatt av dette rittet. 30 min senere stod han foran oss. – Jeg var kommet ned på stasjonen og skulle ta expressbussen da kona ringte og sa jeg kunne ta bilen likevel. Nå har jeg booket rom her og blir til søndag. Han smilte. Men stadig var han på telefonen og sms-et. – Hun er ikke helt fornøyd med dette, mumlet han. – hva med meg, skal jeg være helt alene i helga. Han slo oppgitt ut med hendene. Vi lo. Ikke bare betaler vi dyrt for å utsette oss for dette helvetet, helt friviliig, men ekteskapet går jo opp i liminga også. Vi lo og fortsatte forbededelsene. Regnværet hadde gitt seg. Vi hadde fått selskap av tre vestlendinger fra Bergen CK. De hadde vært gjennom dette før. – hva er hemmeligheten? spurte vi. – ingen, sa han som hadde fløyta rundt magen og som var kaptein. – bare heng på feltet til Fagernes. – stor hjelp det, smilte han. Jeg så etter Ole-Rikard også, men kunne ikke se han noe sted. Han var påmeldt tidlig. Ole-R hadde kjørt seg selv i senk m BOC sitt 1. lag nedover Gudbrandsdalen i T-O. Han visste vel det på forhånd, men ville likevel ikke kjøre med oss på 2. laget. – Det var nå eller aldri, hadde han sagt. Jørgen syntes de kunne kjørt hardere og Ole-R hadde kastet håndklet. De må jobbe mer med å få dette til å stemme. Ole R hadde noen måneders karantene iforbindelse med et jobb bytte. Det passet han utmerket. Han bodde nærmest på sykkelen og hadde gjort kjempefremskritt. Likevel ble han frakjørt i rittene med BOC1. Som hadde økt ambisjonene betraktelig dette året og ville kjempe i teten med Rye expressen, CK Victoria og noen få andre. Som Jørgen L-Å hadde kommentert syrlig da han bemerket at man bygger ikke sterke lag over natta ved å kjøre fra halve laget før man har kommet halveis i rittene. Vet ikke hva han mente med det. Kanskje litt bitter på at halve laget hans hadde rykket opp i 1. divisjon. BOC 1 kom inn med langt over halve laget til Oslo, hvertfall. På en kjempetid 14:37.

Arne, meg og Pål, tørre og uthvilte - enn så lenge..

Vi vinket Farvel til Jørgen og Leif og 21 express avgangen. Nå hadde vi tatt valgene på klær og utstyr. Det var 5 min igjen og det var ingen vei tilbake. Bagene var sendt. Viktig det. Å ta riktige valg på forhånd. Egentlig skulle det vise seg å utgjøre bestått/ikke bestått. Kanskje deet der skilte mellom de som klarte det og de som måtte bryte.

rolig stemning før start. foto: herbalife

- 3 min til start, forkynte speaker. Ingen prangende start. Startseglet stod lent opp til etpar trær på siden. Enkelte innbyggere tsirret forundret på det hele med stor sinnsro fra sidelinja. – What happens, spurte en turist oss. – who are all these bikers, what are they doing here?

Arne og jeg før start - bedre å komme igang...

Det begynte å regne. Bare en liten byge, spøkte vi. Trodde vi. Lo av de som satt med regnjakker allerede. De som ler sist, ler best er det noe som heter. Det stemte igjen.

Rittet Jotunheimen Rundt

Kl 21.05 rullet vi ut av Lærdal. Tempoet var helt ok. Arne og jeg hadde diskutert hva vi skulle gjøre om tempoet ble for høyt i starten. På den ene siden var det viktig å holde seg i et felt, på den annen side var det farlig å kjøre seg for mye ned i starten. Det var et langt ritt. Hvordan gjør vi det, hadde Arne spurt. – Hvordan holder vi track på hverandre i feltet? – Er det noe problem, hadde jeg svart. Men han hadde rett. Jeg snudde meg ustanselig og han svarte alltid – jeg er her. En gang i lia oppover mot Filefjell ropte han at vi måtte passe på et brudd. Det var plutselig en deling i feltet. Iløpet av det som virket som sekunder var det over 100 m opp til bruddet. Vi la oss på siden og jobbet oss opp i det som var 1. del av feltet igjen. Og her ble vi hele veien til Fagernes. Men det er ikke slutt med det. Dette var den jævligste delen av hele rittet. Når jeg tenker på det igjen er det flimrende minner av mørke og plaskregn og hull i veien som jeg ikke så, trailere som passerte oss i stort tempo på en 1/2 meters avstand. Kjøre rulle i stummende mørke og håpe at det ikke var noen store overraskelser i veien. Men minnet er også at dette var stødige folk, tenkte jegda. Det roet meg ganske mye. Ingen som lot seg vippe av pinnen over trailere og biler som kom opp på siden. Sånn sett var dettryggere å ligge i front. På Øye passerte vi matstasjonen. Det var avtalt. Jeg hadde ingen ide om hvor Arne var. Han sa senere at jeg var en av de få som hadde blinkende lys bak. Han holdt track på meg. Det var en miss. da jeg tok opp den fremste flaska og den bare forsvant i hånda mi og banket i bakken. Jeg hørte en vestlending banne og sverte bak meg. Men den traff gudsjelov ikke han og jeg skrek unnskyld av hjertens kraft og det ble stille igjen. Det regnet mer og mer og hendene mine var mer numne enn jeg hadde skjønt. Jeg var glad jeg hadde stoppet i en av de siste bakkene opp mot Filefjell for å få på meg Norrøna Fjørå jakka mi. Arne hadde ikke vært lysten på å stoppe. Feltet dro jo. Men vi satt i lette sykkelshirts og hadde ikke hatt sjans til å klare dette. Vi fikk på oss jakkene og tråkket etter. Det var den eneste gangen jeg kom opp mot sone 5 på hele rittet. Vi var tilslutt 4 personer som pacet hverandre tilbake til feltet. Det gikk helt fint. Den jakka holdt jeg på helt til Beitostølen og var veldig usikker på om jeg gjorde det rette da jeg parkerte den i bagen. Norrøna Fjørå. Den er verdt mye. Vi passerte avkjøringen til Årdal og strekket med veiarbeide startet. Noen rittbiler hadde tatt oppstilling og advarte mot dårlig vei. Arne og jeg hadde vurdert om vi skulle gå av sykkelen og småjogge over det feltet med grov pukkstein som kunne male de fine dekkene opp i strimler. Men ingen gjorde det. Alle bare tråkket seg over.

Jeg kunne se inn i bilene som passerte oss. Jeg tenkte ustanselig på hvordan jeg skulle strekke meg ut i setet, om hvilken musikk jeg skulle velge, mer varme kanskje. Ja takk kaffe, kunne være ålreit. Uff, kan ikke ha vinduet oppe, det kommer bare vann inn. Til og med trailersjåførene misunte jeg, selv om jeg visst de skulle kjøre mange flere timer enn oss og at det bare kom pærekropper ut av å flytte til det prosjektet. Jeg prøvde ulike måter å se peisvarme, forestille meg badstuen og en kald øl i hånda også en varm kaffe, men klarte det ikke. Det sprutet fra himmelen og det sprutet fra hjulet foran og mine to egne.

Enkelte steder kunne jeg se ryttere som hadde stoppet og stod med lutet rygg over sykkelen. Både Arne og jeg kom oss gjennom og racet fortsatte mot Fagernes. Jeg satt og tenkte på Birgit og avkjøringen til Vaset. Den så jeg aldri. Plutselig dukket skiltet med Fagernes opp. Jeg trodde det ennå var et stykke igjen til Fagernes og ble overrasket. Arne kom opp på siden og var mutt. Han fortalte senere at han hadde prøvd å være kreativ på hvordan han kunne komme seg ut av rittet på Fagernes. Men gitt det opp. Logistikken var for komplisert.

Fagernes

nattmat, men langt fra nachspiel på Fagernes. foto: pål hagerup

Matstasjonen på Fagernes var fylt med mat og de mest velvillige menneskene. Den lå i en pøl av vann og vannét fosset ned strie bekker fra den provisoriske presenningen som hadde blitt hengt opp. En rittfunksjonær løp mot en av følgebilene – som det jo var forbud mot – for å hindre at den stoppet i det som var igjen av innkjørsel for rytterne. – du sperrer for deltagerne, ropte han. Som jeg synes var helt typisk: en kone eller mor eller svigermor som bare tenker på sine ryttere. Som kunne stoppe midt i veien med døra oppe og skape livsfarlige situasjoner for alle de andre rytterne som kom bak. Nok om det. Da vi stod på veien igjen og mannet oss opp for neste etappe til Beitostølen var klokka et sted mellom 1 og 2 på natta. Det var èn ting som gjaldt. Vi var våte og vi var kalde. Vi måtte sykle oss varme. Arne sa ingenting; vi syklet bare lojalt belgisk rulle alene til vi nådde igjen andre folk vi fikk med oss. Inntil vi møtte Simen og Vidar som vi hadde syklet i rulla med fra Øye og nedover mot Fagernes. Simen og Vidar var i klassen 20-29 år og kom tilslutt inn endel etter Arne og meg. De var sterke begge to og jeg skulle gjerne hørt historien deres. Vi fire kjørte belgisk rulle helt opp til Beitostølen. Der skilte vi lag uten noe mer form for høflig avskjed. Det som gjaldt nå var å overleve og gjøre seg klar for neste etappe.

Beitostølen

Beitostølen mot dag. Arne og jeg passerte tidligere i tåka. foto: på hagerup

Matstasjonen på Beitostølen kunne vært scene for en filminnspilling. Spesielt de fortapte som vaset rundt i ulltepper og hadde mistet mye av sin egen evne til å fatte beslutninger. De var lost cases og ble mykt styrt av funksjonærer som hjalp dem som de best kunne. Men det var få steder de kunne få igjen varmen mens de ventet på oppsamlerbussen. Noen hadde søkt tilhold inne i et skur som huset en minibank. De “heldige” var nok de som hadde eget support apparat og følgebil. De leverte inn chipen sin med god støtte fra eget apparat og vips satt de i en varm bil.

Beitostølen for turister. Og det betaler vi for? Fantastisk staff. Foto: pål hagerup

Vi så stadig de samme bilene passere oss – med stadig flere sykler på taket eller bak. Vi hadde mer enn nok med oss selv og brukte lang tid på Beitostølen. Tåka hang tungt nedover fjellsidene, men lyspunktet vårt var at det lysnet og det hadde stoppet å regne. Klokka var fire på morgenen. Et lag sponset av Herbalife stod ute på plassen og var klare for avgang. En hale av ryttere stod klare bak og rullet sakte ut av plassen bak de. Arne ropte på meg om jeg var klar. Vi visste begge hvor viktig det var å få ligge i et felt. Jeg hadde tatt frem de lange hanskene, men inneforet i de var ” all messed up” og jeg måtte ned i bagen som var lagt på drop punktet for Sogndal og plukke opp et par andre hansker. Jeg ropte til Arne at jeg kom. Jeg dro etter gruppa og nådde de igjen oppe i bakken et sted. Gudesjelov dro det sakte igang. Vi satt i det feltet helt til Lemonsjøen. Etpar ganger var jeg oppe i feltet og tilbød meg å kjører i rulla, men ble avvist. Jeg så de sleit og kjørte ineffektivt. De avviste kategorisk alle som kunne bidra til å hjelpe dem. Det satt mange sterke ryttere i sekken, og de kunne spart mange av sine egne. Når de i ettertid så hvor mye lenger tid de brukte enn oss andre; til tross for at de var et lag på 20 mann og hadde eget support apparat, har de kanskje revurdert strategien. Men kanskje de bare var for slitne til å tenke.

Lemonsjøen

Hvertfall ble de stående igjen på Lemonsjøen da vi dro. Arne og jeg var enige om at vi skulle komme oss ned til Vågåvatnet på egenhånd, men at feltet ville nå oss igjen – antagelig før vi kom helt ned.

Ned fra Valdresflya. foto: pål hagerup

Men de nådde oss ikke igjen. Faktisk kom de til Lom da vi dro ut fra Lom. Men jeg glemte å nevne matstasjonen på Lemonsjøen. Folkene der var like engler som på Fagernes og Beito. Fantastiske mennesker som gjorde alt de kunne for de forvillede ryttererne. Klokka var blitt seks og vi kunne skimte sola bak skyene. Livet var verdt å leve. Langsmed riksveg 55 mellom Vågå og Lom denne morgenen lå det en syklist under autovernet og sov. Sykkelen stod pent lent til autovernet på utsiden av veien og rytteren lå utstrakt langs autovernet med en liten margin til veien. Vi visste han sov, men noen motorsyklister hadde stoppet og sjekket ham fikk vi siden vite.

I en kritisk time mellom natt og morgen hadde jeg følt en ubeskrivelig tretthet hvor jeg støtt og stadig mistet hørselen og konsentrasjonen for et ørlite øyeblikk. Jeg hadde kjempet mot søvnen. På sykkel og ofte i høye hastigheter da jeg lå i sekken av av Herbalife laget. Det var da jeg villle inn i rulla, men ble avvist. Sløvheten tar meg, tenkte jeg og svingte ut for å slå lens. Arne ropte at det bare var fem km til Lemonsjøen og jeg svingte ut igjen.

Mot Lom. foto: pål hagerup

På vei inntil Lom viste jeg Arne min mors fødehjem; Herstad. Han viste ingen entusiasme; det kan jeg forstå nå. Men ikke da. Jeg var på hjemlige tomter. Her hadde jeg tråkket nesten alle somrene som barn på besøk hos mommo -mormor. Jeg var lys våken og elsket å sykle inn i Lom. Bare følgebilen til Herbalife irriterte meg da den stoppt midt i rundkjøringen i Lom sentrum og hindret oss i sykle over brua.

Lom

Loar skule i Lom. nabo til norges beste baker; tom schakenda. foto: pål hagerup

På Loar skule i Lom møtte vi en BOC rytter som var et lost case. Han hadde brutt på Lemonsjøen men hadde kommet seg ned til Lom på egenhånd på en måte. Arne hadde overtalt han til å ta noen av klærne våre som var tørre. Han så medtatt ut. Da vi traff han igjen i Sogndal var han fresh og fin og hadde fått dusjet og skiftet og fått tilbake fargen i kinnene. Han takket Arne 10 ganger for å ha hjulpet ham. Til tross for at han da ikke ville ha hjelp hadde Arne insistert på at han måtte få på seg tørre klær før han gikk på bussen. Nå først hadde han forstått.

Klokka 8:30 syklet vi ut av Lom og på det som skulle bli den nest siste og den hardeste etappen. Vi hadde fått med oss den blide trønderen fra Ottestad CK og vi syklet belgisk rulle videre. Før Røisheim hadde vi nådd igjen en rytter. Med Skanska skjorte. Han ble med. Ottestad rytterene ble borte. Jeg fortalte Arne om bryllupet vårt på Røisheim, om hesteskyssen fra Flåklypa og Tidemand & Gude gildet. Han viste igjen liten entusiasme. Som jeg forstod – hvem kaster bort energi på unødig prat nå. Men jeg måtte fortelle. Vi kjørte forbi Vole gården med alle sine generasjoner som hadde fulgt folk i fjellet. Nå drev siste generasjon Vole sommerskisenteret på Galdhøpiggen og Juvasshytta. Han hadde endelig kunne overta Juvass etterat de kjipe gamle tantene med parykk var borte. Hvilket skuespill. Vi passerte Galdesand og jeg pekte ut slektsgården Nigard Galde.

Når vi tok fatt på Leirdalen oppover ble det slutt på praten. Jeg stoppet for å slå lens og Arne fikk et godt forsprang på meg oppover. Vinden imot tiltok og den var en sinnsyk prøvelse der den kom inn skrått forfra. Jeg prøvde å gjemme meg bak ryggen til Skanska som på en måte kom og gikk. Men det hjalp ikke. Det var intet sted å gjemme seg. Vinden bare sugde ut kreftene. Jeg måtte bare gå ned i tempo. Men vi nådde igjen Arne og jeg spurte han om han kunne speede opp og følge. Men nei. Så vi roet den begge to. Nedover forbi Jotunheimen fjellstue som lå der øde og forlatt, tenkte jeg bare på hvor jævlig den oppstigningen til Sognefjellet ville bli. Vi passerte Bøvertun uten entusiasme, men fikk fortalt at min kusine som tidligere hadde drevet Røisheim opp nå hadde drevet Bøvertun opp. Hvordan klarer de det? Spurte Arne høflig. Ved å stenge ute dagturister og heller satse på firmaer og konsepter, sa jeg. – Wilfried har en sterk forretningsans. Han er tysk og enestående full av pågangsmot. Begge to forresten, fortsatte jeg.

Resten av stigningen er en ren og skjær utholdenhetsprøve i å være sta. Vi ble passert av to ryttere som holdt et godt tempo – relativt til oss. Det er bratt og det er ubarmhjertig. Med vind imot er det helvete løs.

Mot Fantesteinen på Sognefjellet. 8-10% stigning kjennes i beina uansett når de kommer km etter km

Der og da ønsket jeg en lavere utveksling på girene. Jeg visste det, men håpet det gikk. Arne lå etterhvert 100 m foran meg. I motsetning til i Hafslo bakkene, visste jeg at utvekslingen på det 11 delte Campa Record systemet var for høyt for denne 8-10% stigningen på Sognefjellet vi nå var oppe i. Vi passerte merket ved Fantesteinen på 1434 meter hvor røvere hadde overfalt handelsmennene i de virkelig gamle dager, trillet ned til Sognfjellshytta.

Sognefjellshytta

nesten på toppen av sognefjell. snu deg aldri.....foto: pål hagerup

Der slukte vi innpå av vafler, rett i koppen og brødskiver og fylte opp flaska. Før vi visste ordet av det, frøs vi noe vannvittig. En skikkelig regnbyge kom i vinden. Vi hadde ikke noen klær å skifte, jeg hadde satset på varme og bommet. Det var en ting som gjaldt nå. Komme seg oer fjellet og stupe ned til Fortun ved fjorden. Selv om det skulle regne, ville det være mange ganger mildere der nede. Men problemet med Sognefjellet er at det er berg og dalbane bortover og det er langt ned til Turtagrø. Det er litt hvil mellom takene, men ikke mye. Før selve nedfarten mot Turtagrø stod en rytter og mekka sykkel midt i veien. Jeg holdt 60 nedover og på andre siden var det oppover. Imot kom en svær bobil. Jeg ville ikke bruke mer bremser enn nødvendig. Jeg skrek og rytteren vinket. – Snu deg! skrek jeg. Han gjorde, fikk se bobilen, skjønte poenget oge kastet seg til siden. Hvilken omtanke. Sikker på at Arne smilte der han kom bak meg. Arne er – relativt sett – lett og rask i kroppen. Med mine 196 cm er jeg slettes ikke skapt for sykkel. Tvertimot skulle jeg valgt basket eller håndball, men jeg trosser det fysiske – jeg vil sykle og gå på ski. Punktum. Og valgenes tid er langt forbi vår tid. Men på flater og nedover kommer fysikken meg tilgode. Forseringene i J-R er naturstridige for meg, men jeg trosser det og aksepterer at jeg blir frasyklet der. Men etter hver stigning kommer en nedlkøring eller flate. Tilslutt. I 2009 lå det en – hva jeg kaller en moden rytter – fra Ottadalen CK i veien ved Turtagrø. Det var stor oppstandelse og ståhei med bilkøer på begge sider. Iår leste jeg en notis på nrk.no om en rytter som angivelig hadde mistet bremsene ved Turtagrø- igjen. Han var bare lettere skadet da han havnet i lyngen. Hva er det med Turtagrø? Ligger forbannelsen over stedet siden familien som drev stedet omkom i tsunamien i ThaIland i 2004? Det er feil problemstilling. Spør hva den nedkjøringen gjør med en 1. Gangsrytter som ikke vet hva han møter og som kanskje ikke liker 10 km med nedkjøring på 8-10 % som går fra 1400 m til 0 på et svært dårlig veidekke og typisk vestlandsvei. Og det er fra Turtagrø det begynner. I 2009 måtte jeg virkelig spørre om V-bremsene på Martins velbrukte Bianchi ville tåle meg med mine dengang 98 kg. Sykkelfamailien min på Nigard Gald på andre siden av fjellet forsikret meg smilende om at det gjorde den. Bremsene altså. De holdt. Jeg hadde følt meg trygg på det og satte utfor. Familien hadde levd hele livet sitt her og syklet ned her mange ganger. Trodde jeg hvertfall. Med min nye Canyon sykkel og nytt Campa bremsesystem, følte jeg meg trygg. Jeg var 10 kg lettere enn i 2009. Eneste usikkerheten min var Cosmic karbon felgene og varmeutvikling. Det hadde jeg ikke sjekket ut. Men de holdt fint ned fra Lemonsjøen til Vågåvatnet. Det var jo en oppvarming. Det var tørt der også. De karbonfelgene er ikke særlig responsive på bremsing i regnvær. Men nå var det tørt igjen og jeg stupte utfor. Eneste kampen jeg hadde var en nakke, armer og skuldre som nærmest eksploderte i varm smerte. Pål gjorde det rette, tenkte jeg – med den Ibux kremen. neste gang…… Nede i Fortun stod jeg utenfor den lille butikken og ventet på Arne.

Vakre, varme og gjestmilde Fortun. Innover herfra Arnes farsgård. foto: på hagerup

Bare håpet bremsene hans holdt; dvs at det fremdeles var bremseklosser nok. Jeg hadde ikke sagt noe, men det var lite klosser igjen foran da vi kom til Lom. Han hadde spøkt og sagt han fikk stole på klypa bak. To ryttere passerte og jeg kjente der og da litt uro. Men så dukket han opp flirende bare og nevnte den rytteren som absolutt måtte skifte slange i den siste hårnålsvingen.- Gadd ikke å bruke krefter på å kommentere valget av sted, sa han før vi trillet avgårde videre nedover – bare i en langt mer komfortabel helning. Så fortalte Arne om farsgården sin Svensøy inn mot Jostedalsbreen. Arne med farsgården på Sognesiden av fjellet og jeg med Morsgården på Opplandsiden. Ennå to typiske nordmenn bosatt i Oslo området. Enn så lenge.

Det var varmt og det var lite vind. Livet på sykkelen var igjen bare herlig. Lustrafjorden lå blikk stille utover og det var bare et Tidemand og Gude untatt bunadene og de gamle trebåtene. Vi kjørte belgisk rulle i moderat tempo, plukket opp den ene etter den andre rytteren som hang med hodet bortetter. Tilslutt var vi 5 mann som vekslet på å dra sydøster langs riksvei 55 mot Sogndal.

Moro med engelskmannen. Andrew fra Glasgow tror jeg. Invitert hit av kompisen sin fra Stavanger. Kjørte ut med expressgutta kl 21 fra Lærdal. Fikk problem med sykkelen kort tid etter og kompisen forsvant i mørket og snudde seg aldri mer. Andrew syklet alene mye av veien. Foran en kort tunnel stod et skilt rittledelsen hadde satt opp. Mørk tunnel. – what does it say? ropte Andrew. Inne i tunnelen skrek jeg tilbake: – dark tunnel! Black! Get your sunglasses down…..sånn var det hele veien for Andrew. Men han var en erfaren syklist i god form. Han virket svært betatt av omgivelsene:- gosh what a perfect scenery. Den yngste blant oss fem var en av de som satt i rulla med meg, noen Frøy ryttere, Bergen CK og andre ned mot Fagernes sist natt. – Kjenner du meg igjen? smilte jeg. Han smilte tilbake og var like høflig nå som inatt da jeg hadde tipset han om å ligge nærmere rytterne i venstre felt når han gikk opp i tetposisjon fra den høyre fartsrekka. For en almendannelse og respekt for gamlegutta, tenkte jeg. Han var liten og lett og jeg tenkte han kom til å stikke når vi kom til Hafslobakkene. Vi kom inn i svingen ved Hafslo og Arne bare annonserte: – you are all free to go..den unge stakk avgårde, vestlendingen jeg kalte flagreren fordi han kjørte innover med vindjakka åpen og flagrende i vinden stakk også. Men engelskmannen ble. Arne lå først og jeg bet meg fast i hjulet hans. Til forskjell fra Arne har jeg vært opp den bakken før. Arne bannet lett hver gang vi rundet en sving og så en endeløs bakke sno seg oppover dalen inn i en ny sving. Da vi kom opp der, gjentok det hele seg. Det antrekket jeg hadde på og som var “freezing cold” på fjellet var steamy her. Jeg hadde fått av meg de lange hanskene, men ikke jakka. Nå var det såvidt det var styrefart og jeg bare beholdt den på. Plutselig stoppet Arne. – må bare stoppe! utbrøt han. – er du sikker? Spurte jeg, men vi var allerede forbi. – jeg kan ikke stoppe, ropte jeg bakover. – bare stivner. Stillhet. Engelskmannen lå på hjul med meg. Så flatet det litt ut og jeg kunne gi på. Hadde ingen høy puls, faktisk altfor lav. Men beina ville ikke gå hardere. Men nå. Jeg så flagreren foran oss og jeg snakket så oppmuntrende jeg kunne til han da vi passerte, men han var i kjelleren. 23 km, sa han bare. Lenger oppe trodde jeg at vi nådde igjen den unge, men det var en annen. Han var hinsides. Ingen respons. Jeg fortsatte å øke tempoet nå hvor det flatet mer ut. Vi rundet toppen og jeg ga plassen til Andrew. Dårlig samvittighet for Arne, men jeg kunne ikke stoppe. Jeg måtte inn. Gleden over at toppen var nådd, været og farten. Manglet bare jeff beck og nils petter molvær på ørene. Nytt skilt med 11,3 km til Sogndal. – see that bridge? Ropte jeg til Andrew litt senere. – Jess, svarte han. – thats the place, smilte jeg. – what a scenery, kvitterte han. Ikke dårlig å ha overskudd til å nyte geografien fra verdens, hvertfall Norges, peneste ritt. Geografien altså, ikke ellers. Men det har jeg vel sagt før. Oppe ved brua hvor riksvei 55 møter veien fra Kaupanger, stod en funksjonær og passet på at vi hadde fritt leide inn mot Sogndal sentrum. Hvilken luksus. Hvor priviligert vi følte oss.

Sogndal

Også ble vi, som alle de andre deltagerne klappet inn til torgs. Hvilken fantastisk øvelse. Fikk oss til å føle oss som konger.

Målgang i Sogndal.foto: pål hagerup

Vi var imål. Andrew og jeg tok hverandre i hånda og gratulerte hverandre og takket hverandre. Jeg tenkte stadig på Arne og håpet han fikk dyttet seg igang igjen. Og det gjorde han. I garderoben dumpet Arne plutselig ned med sykkelen i et eneste stort glis. – fikk imeg litt mat, lo han. Høy stemning i den lille garderoben. Alle like lykkelige over å ha kommet imål og ha lagt det bak seg. Latter, støle kropper, røde kroppsdeler, hjulbeinte ryttere på hoppende på vei tilbake til målområdet, til mat, diplom, t-skjorter og sykkelbuddies som snakket i munnen på hverandre om hele eller deler av turen.

Epilog

Jeg har kjørt og holdt i rattet mens Arne har sittet fornøyd tilbakelent i bilsetet ved siden av. Fremdeles i lykkerus over at vi er imål. Vi har kommet oss over fjellet og ned til Geilo, galskap – men vi må hjem. Vi ler og prater og drikker kaffe. Så merker jeg at hørselen forsvinner og lydstrømmene kommer i bruddstykker. Jeg svinger til siden. Arne tar rattet og fortsetter å prate og jeg kan ikke si et eneste fornuftig ord, skjønner ikke hva han prater om, men prøver febrilsk å gi et inntrykk av at jeg følger med slik at han kan fortsette å prate, fortsette å være våken og fortsette og kjøre oss hjem. Inn i enda en natt med regn og ennå mer regn. Så heldige vi var, sa jeg da. Det regnet ikke så mye sist natt. Hvertfall blåste det ikke. Vi smilte og vi var bare lykkelige over å være ferdige. Aldri mer, sa vi. Hvertfall nå.

Senere sitter jeg hjemme mens regnet pisker på ruta, med en pils i hånda den natta som ikke smaker og med hodet fullt av inntrykk. Jeg har en plan, sier jeg til meg selv. Nå vet jeg hvordan vi skal gjøre det. Har en plan.

Velkommen til Jotunheimen rundt i 2012.

Blomster og heder

Takk til Arne for at du ble med. Uvurderlig. Flott følge og god, lun humor

Takk til Pål for bilder og entusiasme

Takk til medryttere for god og stødig kjøring-spesielt mellom Filefjell og Fagernes

Takk til arrangører og spesielt staff på matstasjonene – dere var helt fantastiske. Helt enestående å hjelpe de fortapte ryttere som ramler inn på matstasjonene. Arrangører – dere har en stor omtanke for deltagernes ve og vel – det merkes over det hele

….om du ennå henger med, her er noen uklarerte erfaringer fra en skarve amatør…. 

Hvordan planlegge for Jotunheimen Rundt?

Målet

Ta det fra den det kommer fra men jeg tror det er viktig å ha et stålklart mål med et så tøft ritt. Et veddemål en sen kveld, ok…. Men det gjør orberedelsene ennå viktigere. Som naboen sa til meg; han hadde et veddemål om å klare Trondheim-Oslo. Han hadde fått kjøpt sykkel, men treningen fikk han ta underveis……

Ikke så mange, men enkelte har vært gjennom dette rittet mange ganger. Dere har kanskje noen gode råd å komme med annet enn de “selvfølgelighetene” jeg serverer her. Det er jo lite hokus pokus annet enn hardt arbeide og konsentrasjon rundt målsetning. Uansett- enkel målsetting vil gjøre det enklere å forberede godt både på plan og trening; se “Planen” under.

Det kanskje viktigste målet er om man skal kjøre på tid, eller man skal kjøre på den tiden det tar å komme seg godt gjennom. Det høres banalt og selvfølgelig ut. Vi menn er enkle. Men hold fast på en enkel målsetting og akt deretter; keep it simple…Kvinner derimot…:-)..

Dersom tid er målet, setter dette svært tøffe krav til planlegging, logistikk gjennomføring og ikke minst psykisk og fysisk form. Jeg er stor beundrer og ser med stor respekt på de som kjørte sterkt på tid iår. Men så også det at det var mange som bommet, ikke på fysisk form, men på en god plan og logistikk gjennomføringen av den: det var mange brudd også i denne kategorien. Det var likevel tøft å hoppe idet, innse at været ble tøffere enn det som var meldt.

Om en god gjennomføring er primær mål, tid er sekundært, men viktig nok, vil man absolutt kunne legge opp til å kjøre “unsupported” og utelukkende bruke rittets tilbud på logistikk og matstasjoner. Det er veldig godt og det ser ikke ut til å gå feil. Ved hjelp av en god, gjennomtenkt plan og gjennomføring av den kan man minimalisere tid betraktelig. Arne og jeg kjørte på dette målet og den gjennomføringen. Vi har mye å lære og mye og forbedre. Vi brukte for lang tid på matstasjonene. Men det viktige er å ha en klar målsetning. Derfor kan man styre plan og gjennomføring mot dette.

Desto kortere tid, desto bedre plan og gjennomføring av den – fysisk og psykisk ja, men også på logistikk. Trening på å gjennomføre god logistikk. Det var der mange bommet, tror jeg.

Jeg tror det er viktig å bestemme seg tidlig nok til om man vil delta eller ikke. Det er sløsende å sitte på gjerdet til de siste dagene for å se an været, eller se an sin egen ubesluttsomhet. Mye tid til god planlegging går vekk.

Planen

Man må ikke glemme at dette rittet går gjennom et terreng som i natur har hurtige væromslag; det går ikke an å basere planene på et stabilt høytrykk i hele området. Det går over 3 fjelloverganger og det vil alltid ha relativt stor tempraturforskjell. Det må planlegges for dette; dette er kjent. Det som ikke er kjent, er væromslagene – som ikke er meldt på Yr eller Storm eller av andre. Man må legge en buffer; halvgardere seg. Det er synd om man må bryte løpet fordi man fryser eller går i kjelleren for ikke å komme opp igjen pga dårlig energi inntak. Det er dårlig plan og det er feil ikke å legge opp en effektiv måte å få tak i det nødvendige på avtalte steder i løypa. Jeg mener at forbudet mot følgebiler skal respekteres. Det var ikke mange av de iår; men jeg var med et laq som hadde opptil flere biler som lå i, ved siden av og rett bak feltet så lenge jeg hadde følge med dem. I 2009, da jeg kjørte “Lille Jotunheimen”, var det mye verre. Det var kjærster og damer og svigermødre og mødre som overhodet ikke hadde peiling på å kjøre følgebil. Det var farlig. Punktum.

Kjøring på (god) tid: Etter min mening krever dette god lagkjøring, godt supportapparat og gjennomtenkt logistikk. Et godt forberedt lag har bedre forutsetninger enn å starte en eller to. Men hvor mange? Med 5-6 ryttere har man et godt utgangspunkt til å kjøre belgisk rulle, eller vanlig kjede om man inviterer inn noen av de dyktige og erfarne folkene som er med på dette rittet. Det er mange. Stopper “stjeler” tid, men er nødvendige. Har man regel på 2 min. stopper x 3, er dette veldig tight og må utvides om man ser behov. 3 min. x 4, 3 min x5; eller 2-5 min etter behov. Da handler om det om hvor effektivt man kan få skiftet, ha klær tilgjengelig, ha hjelp tilgjengelig.

Kjører man unsupported og bruker rittets apparat, er det bedre å sette ut for mange bager enn for få. Vi brukte i snitt 18-20 min på hver stasjon med unntak av første og siste matstasjon. Denne tiden kan kortes ned mye, om planleggingen er god – og evnen til gjennomføring. Jeg tok meg tid til å smøre kjedet en gang underveis; regnet hadde vasket vekk alt av olje.

Resultatet

Målet vårt var å komme godt gjennom og bruke rittets infrastruktur. Tid var viktig nok, men sekundært. Vi satte 18 og max 20 timer. Uansett vær og vind. Vi kom inn på 17:30 og 17:40. Et sted mellom 15:30 og 16 timer var vi i bevegelse. Som beretningen sier; vi måtte streve. Men vi kom gjennom. Hele og fine.

Fra min Garmin 310 XT har jeg disse data:

Tot. Lengde:  429,33 km (offisielt: 430 km)
Total tid: 17 t 19 min. (offisiell tid: 17 t 30 min.)
Bevegelses tid 16 t 08 min.
Akk. Høyde 7.884 m og (7.843 m fall)
min. høyde over havet: 2 m
maks høyd over havet: 1440 m (sognefjellet)
Snitt hastighet: 27,7 km/t
Snitt puls: Sone 2,0
Max. puls: Sone 4,3

For komplett historie, kart og grafer:

Jotunheimen rundt 2011 av dag-ole på Garmin Connect – Detaljer.

Hva jeg gjør neste år, er usikkert; bare vet at jeg vil delta. Målet skal hvertfall være å forbedre plan, gjennomføring og resultat.

Det er Amund som går tilbake til sykkelen, og han er ikke blid. Vi har skiftet, han er fremdeles svett etter innkomsten.  Jeg hadde ikke sett han i rulla siden Grua, men regnet med at han lå bak i sekken. “-Stoppet raskt for å fylle på flaska, så andre svinge innom. Men iløpet av noen sekunder hadde dere 80-100 m på meg.  Jeg nådde dere aldri igjen.  Enkelte ganger virket det som jeg dro innpå, så kom et vindkast mot meg og dere ble borte.”  ”- Moralen er, ikke stopp”, sa jeg. Kun kapteinen kan beordre felles stopp. Og det gjorde han i bakkene etter Jevnaker. Amund forsvant bortover mot bilen. Tid for et skift.

NR 2008 arkivbilde.

Men tilbake til morgenen.  Det er rittdag og jeg sover urolig. Kikker på klokka. 4:59. Har satt klokka på 5:30. Bjørn Finn kommer litt før 7.  Mye å forberede.  Sovner igjen. Klokka ringer. Gi meg 5 min. Våkner med et rykk. Herregud. Om litt er tiden her.  Kikker ut. Overskyet, men vindstille. Hva skal jeg ha på meg? En liten dusj.  Kaffe. Bare litt.  Må beregne å kjøre i 4-5 timer uten pitstop.

Bjørn Finn og jeg ankommer hva som ser ut som en sovende Årvoll skole. Klokka er 7:20 og vi ser nesten ikke et menneske.  Jeg blir sittende i bilen mens BF rusler etter startnr. og konstaterer at pulsen er lavere nå enn da jeg våknet.  Fantastisk å ha litt tid.

Jeg slutter ikke å bli fascinert av et slikt skue.  Bilene triller inn.  Om bilene er av moderat klasse, lastes det ut dyre sykler og konkurransehjul embalert i egne bager. Dyre Zipp karbonhjul med 10-15 cm høye felgringer løftes ut av bagene og monteres på karbonsyklene.  Det er bare menn og det er en alderspredning fra 40 til 60.

En tynn BOC mann kommer gående og han smiler. Jeg vet ikke hvem han er, ikke Bjørn Finn heller. Da han kommer nærmere, ser jeg at det er Arne – tog ingeniøren med den underfundige, lune humoren.  Han er skallet og  det som ligger igjen av hår er grått. Vi ler. – Ta på deg hjelm og solbriller, sier vi – så vi kjenner deg igjen.

En stor, hvit BMW X6 med feite doble potter og de bredeste lavprofildekkene  på hele plassen ankommer. Ut stiger to herrer i sine beste alder med svarte og hvite HTC trøyer.  Det blir stille, vi tenker – finansektoren har virkelig forlatt golfbanen og gjort stor-entre på maraton og utholdenhets idretter som ski og sykkel.  Men det skal konkurreres. Lista ligger høyt og HTC -med sine semi-proffe sponsete deltagere skal ta rotta på Rye Express laget. Alle skal ta rotta på det laget. Apropos Rye –  de har et tempolag og alle gutta sykler rundt i tempo hjelmer. Det ser mer enn komisk ut, og speakeren – som klokka halvåtte om morgenen står og serverer tirader av tom informasjon sier spøkefullt at dette tempolaget bare må kjøre inn expresslaget som ligger 5 minutter foran.

Finanseliten er inne i landeveisyklingen nå.

I en stor klynge ute på plassen samler de to BOC lagene seg. Det gis ikke mere beskjeder. Jeg føler ingenting. Vanligvis foran de rittene jeg har deltatt i, har jeg grudd meg mot den smerten som kommer når starten går og farta settes opp så voldsomt og hjerterytmen og pustinga går helt av skaftet.  Deretter roer det seg jo, men det er bare vondt i starten.  Nå tenker jeg ingenting, det er bare et vakuum.

Vi ønsker hverandre lykke til og triller ut av plassen. Oppover mot Trondheimsveien går det rolig, men når vi svinger inn på rampa ned til Trondheimsveien og går forbi tidtaker utstyret som har blitt satt her, er det full spiker. Det er kaos og uro i rekkene og jeg skjønner ikke hvem som ligger i kjeden, bare passer på å ligge så langt oppe som mulig.  Det går i høy fart ned til Sinsenkrysset og ut på Ringveien.  Her fortsetter den store farta, og det er inne endel folk i rulla som har annen drakt og jeg ikke kjenner. Jeg bryr meg for mye om det og irriterer meg over noen som ikke roper meg opp når jeg skal inn i høyre rekka. Det oppstår luke og jeg må bruke krefter på å ta inn luka til neste mann.  Rittets største fart får vi når vi går ned i Tåsen tunnelen.  Høyre felt er markert stengt for bilister.  Vi er ikke oppmerksom på hvor mye støy det kommer fra biltrafikken og hvor mørkt det blir med solbriller inne i tunnelen. Jeg konser på bakhjulet foran meg, men får ikke flyttet brillene.  Senere får vi vite at vi har hatt ca. 65 km/t ned i Tåsen tunnelen.

NR høydeprofil-. Disse virker alltid avskrekkende bratte, men er langt snillere " in real"

Ikke før vi når bakkene op mot Valler i våre egne trakter på Bærumsveien roer det hele seg. Da har vi kjørt av gruppe 3 forlengst, men de fleste fra gruppe 2 er med. Jørgen roer det hele ned og han roper etter Inge midt i bakken “-hvordan går det Inge?  Intet svar. “-Som man roper får man svar,” sier Jørgen. Inge hadde jeg lurt på. Aldri sett han før. Han kjørte i en BOC trøye, camelbak på ryggen og han var stor.  Skjønte ikke hvordan han kunne klare å holde det tempoet i rulla. Men nå var han bak der et sted. Vi så han ikke igjen før han kom inn og da hadde vi skiftet og fått i oss en cola eller tre og noen baguetter.

Nedover Bærumsveien mot Toppås og  Brynsveien økte farta bra. Det var god og rytmisk, jevn fart i rulla. I krysset ved Brynsveien stod Marianne og Milla og jeg ropte men de hørte ikke. Marianne stod oppmerksomt og smilte og det så ut som hun for første gang likte det hun så.  Senere sa hun at hun nå nesten likte de nye BOC draktene faktisk. At BOC1 laget haddet større fart selvsagt men at det raskeste laget ned den bakken var Ryes expresslag. Det gikk virkelig fort.

Oppover gamle E16 ved Skui kjørte Bakergutta forbi oss.  Det funka bra – vi visste vi ville bli tatt igjen av et ePartner lag og av Bakergutta – United Bakeries. Vi holdt godt til høyre og vi holdt jevnt tempo slik at de kom seg forbi uten problemer.

Nedover mot Sundvolden kjørte vi inn 2-3 bakergutter og en ePartner rytter. De to Bakergutta ble med oss etterhvert, men vi måtte helt til bakkene opp mot Jevnaker før de bestemte seg for å kjøre med oss. Da hadde de prøvd å stikke i mange av bakkene, men ble kjørt inn igjen av oss. Jeg trodde kapteinene våre hadde snakket med alle de “gjestene” om rulla vår. Jeg var overrasket at jeg var den første som ba de ta et valg. De kjørte godt, men det var forstyrrende å ha de inn og ut og ødelegge rytmen.  De bestemte seg, Remy og Steinar. Da jobbet de godt. En Frøy rytter hadde kjørt med oss lenge. Han var tydelig usikker på mange av oss og lå hele tiden på utsiden eller innsiden av rekka for å få egen oversikt over veien.

Fra Sundvolden, forbi Åsa og helt opp på veien mot Klekken og Jevnaker var underlaget så dårlig at ingen rulle fungerte. Et under at vi ikke fikk punktering.

Bakkene opp fra Jevnaker går i et altfor bedagelig tempo. Store meg har lavere puls i bakkene enn på flata.  Tiden oppover går til spising, fleiping, vitsing og noen kjører i forveien for å slå lens.  Jørgen beordrer fellestopp i en busslomme.

Jeg ligger i kjeden hele veien.  Det går ikke fortere enn at jeg klarer meg aldeles utmerket. Det er mye læring å ligge og terpe i kjeden; jeg snur meg aldri for å se hvordan det virker bakover men vet det kan være veldig stressende å ligge i sekken. Tror jeg.

Nedover fra Grua mot Harestua øker antallet ryttere  i kjeden. Folk koser seg og farten øker bare automatisk litt etter litt. Når farten øker, øker konsentrasjonen og smilene. Noen strever og må legge seg i sekken. Enkelte ganger er det for høy hastighet i fartsrekka, men stort sett går det jevnt og trutt. Enkelte ganger passerer vi frakjørte ryttere. Noen er klare til å henge seg på, andre ser helt skutt ut.

Nedover til Nittedal er det godt tempo og folk værer avslutning.  Bare bakken opp til Gjelleråsen bryter med den monotone rekken av sykkelryttere i formasjon. Her blir det igjen altfor lavt tempo, men god stemning og ryttere spredt overalt.  Det tar tid å samle feltet igjen; etter min mening kunne vi kjørt hardere.  Men det spiller ingen rolle, vi er alle lydige og sier ingenting om våre synspunkter. Vi er ett team og vi er lydige mot kaptein Jørgen midt i det operasjonelle.

Men ned Trondheimsveien blir vi eskortert av politisykkel med blå lys og bilene bare oppfører seg mer enn eksemplarisk. Ingen prøver seg. Farten øker og øker, men de fleste er i feltet inn forbi målpassering.  Spesielt merker jeg meg Jon og Andreas som har sittet i kjeden hele veien. Bjørn Finn også.  Veldig sterkt. Vi gratulerer hverandre.  Regnet som kom ned Hakadal merket vi ikke noe til. Adrenalinet var høyt nok.  Vi er mer enn fornøyd i trette kropper som lander nede på Årvoll skole der den gamle speakeren fra Rye fremdeles står på podiet og messer.  Cola, baguetter og kaffe –  livet er bare herlig.

 Tømrer Hervard liker ikke at syklister stenger veien for ham. Han kjenner han blir irritert og vil gi dem en lærepenge. Nå ligger han etter 3 syklister fra Bærum Omegn Cycleklubb som er på vei nordover mot Asker på riksvei 165, Slemmestadveien. De har vært på det som blir en 10 mils runde fra Kirkerud i Bærum nedover til Lier og Drammen, Dikemark, Røyken og Heggedal og hjemover via Slemmestad. Syklistene ligger på èn rekke og i en hastighet på mellom 35 og 40 km/, med en sønnavind i ryggen som gir et godt bidrag til fart og fremdrift.

 Jeg ligger først av oss tre. Det kommer en grå metallic Toyota Hi-Ace varebil tett opp på og inntil siden av oss. Det er tømrer Hervard fra Vettre. Han sitter med verktøybeltet på og han har dårig tid. Han ligger med en underarms avstand til meg; mellom 30 og 40 cm. Og der blir han liggende på siden av meg. Situasjonen blir fort farlig. Jeg skjønner med en gang at mannen er ute etter bråk. Jeg har valget med å kjøre i fortauskanten og stupe eller å komme meg unna. Jeg slår i hardt i siden på bilen for å varsle at jeg er her, bremser opp for å komme bak. De 2 andre syklistene ligger tett på meg, men har slakket da de ser den farlige situasjonen komme. Bilen gjør et byks, speeder og vrenger bilen ut på høyresiden og blir stående i et kryss.

 Tømrer Hervard er sint.Iført håndtverksbelte fylt med verktøy kommerhan farende ut i veibanen. Han er i harnisk, skriker og veiver med armene og prøver å stoppe oss. Vi sykler rundt han og videre og hører bilen ruse opp bak oss. Biler bremser og kjører. Igjen kjører han forbi oss – denne gang istor fart. Tømrer Hervard stopper, kommer ut og er synlig oppøst og sint. Han har glemt at han har dårlig tid. Nå er han forbanna og skal ta disse j–syklistene.Vi sykler videre. Den 3. gangen kjører han istor fart forbi en rekke med biler og legger seg foran oss og bremser kraftig opp til nesten ganghastighet. Det skapes nå mange farlige situasjoner og vi føler oss rett og slett truet. Jeg har tatt opp telefonen og er klar til å ringe politiet. Vi har kommet til Bjerkås, jeg passerer mannen på venstre side og foreslår at han stopper ved Rimi butikken. Han vrenger inn ved busslommen på motsatt side og springer ut for å se om det kan være bulk i bilen hans. Tenk, noen har slått i bilen hans. Han bøyer seg opp og ned og ser langs siden av bilen for å se etter bulk. Han har et tomt bakrom i varebilen, lyden av slaget mot metallplaten har nok blitt forsterket i varerommet og hørt ut som en stor stein traff siden i stor fart. Mannen har et belte fullt av verktøy, blant annet kniv og ulike trekkere som lett kan brukes som stikkvåpen. Mannen oppfører seg truende og skriker at – “du gjør ikke sånt mot meg, du slår ikke i bilen min” osv. Han virker innledningsvis svært truende på oss, men går ikke til fysisk angrep. Vi spør om han vil anmelde dette; men han fortsetter med å true. Ingen skal slå i bilen hans. Vi spør om han mener han har rett til å regelrett kjøre ned syklister. Hva hadde han forventet som motreaksjon når han prøver å presse tre syklister av veien? Var han overrasket over at de sa fra? Har han kjørt ned og skadet noen før? Som vi spør,blir tømrer Hervard mer tom i blikket og mer passiv. Adrenalinet går litt ut av ham.Puff

 Jeg ringer politiet på 112 kl 11.16 Jeg snakker med en operatør, forklarer situasjonen og forteller at vi føler oss truet. Hun vil sende en patrulje. Patruljen kommer ikke og i mellomtiden begynner Hervard å roe seg. Han hevder at han ikke har kjørt nærme oss. “- Du slo i bilen min helt uprovosert, sier han og peker på meg. Men jeg har to vitner på at han kjører svært tett på oss og deretter utsetter oss og andre trafikanter for fare ved flere ganger å kjøre forbi i stor fart, deretter prøve å blokkere veien for og stanse oss med makt. Vi spør hvordan jeg kan slå i siden av bilen hans dersom han ikke lå nær? Jeg viste han bevegelsen med underarmen og fortalte han hvor tett han var på meg og hvor farlig det er i høy hastighet. Han svarer ikke på det;blir stående å se tomt fremfor seg.

 Vi spør om han kjenner trafikkreglene og hvilke krav det til forbikjøring av syklister? Han ser tomt fremfor seg. Vi forteller han at det er 1,5 m og at han har store aktsomhetskrav på seg. Da sier han at han ville aldri kommet forbi om han ikke gjorde det han gjorde. Vi hadde sperret han lenge nok. Vi sier vi kunne forstått det om vi hadde ligget to og to ibredden. Men vi lå som sagt etter hverandre på en linje. Vi spør om han vanligvis vil gi syklistene en lærepenge ved å kjøre tett opptil og true med å kjøre de av veien? Om verdien på å skade et annet menneske med uante konsekvenser versus en en mulig bulk i siden på bilen. Om han har barn hjemme? Om de vil gjerne se sin far komme hjem like frisk og hel? Vi forteller at vi har barn hjemme og at vi vil det samme. Han ser ut til å tenke seg litt om, men holder fast på at vi har slått i siden på bilen hans helt uprovosert. Litt roligere ennå. Patruljen kommer ikke.

 Plutselig setter sjåfør Hervard seg i bilen og drar avgårde. Jeg ringer 112 opp på nytt kl. 11:26. Jeg treffer igjen den samme operatøren og forteller at sjåføren har dratt, men at situasjonen roet seg betraktelig. Hun svarer at det er bra partene har roet seg, at det da ikke vil være grunn til å sende en patrulje og opplyser om at jeg kan komme inn til stasjonen og anmelde forholdet. Jeg takker for det, men sier at jeg vet ikke om det vil kunne bidra til med å endre denne type holdninger. Og syklister bør tenke gjennom hvordan de med sin adferd kan provosere mindre.

 Det er lett å forstå at sykler på veien er ennå et hinder og en kilde til redusert fart. Spesielt vil større grupper av landeveisyklister utfordre tålmodigheten og kjøreferdigheten hos mange bilister. Det finnes syklister som tar unødige sjanser og som opptrer uvettig i trafikken. Men på veien kan de likevel ikke gjøre den skaden enn bilist kan forårsake mote myke trafikanter.

 De fleste bilister er heldigvis tålmodige og viser hensyn. Det er imidlertid en mer enn stor nok gruppe med denne type oppførsel som tømrer Hervard viste. Det kan være ivsfarlig. Med et raskt økende antall landeveisyklister vil det før eller senere skje helt unødvendige ulykker dersom disse bilistene ikke besinner seg og finner en annen måte å få ut sin frustrasjon, eller å løse problemet gjennom en mer saklig diskusjon og dialog. Det er behov for oppdatering og klargjøring av regler som regulerer forholdet mellom syklister og bilister, samt håndhevelsen av disse. Flere politipatruljer på veiene ville ha hjulpet prevantivt på bilister – og syklister som “mister hodet” og utsetter andre for unødig fare.

Mulig har tømrer Hervard tenkt seg om. Om mulig er han ennå mer forbanna på syklister. Jeg ville anmelde ham, men Ola mente at det var bortkastet tid. De ville bare henlegge saken der og da på grunn av “bevisets stilling”. Derfor skriver jeg denne historien isteden. Det er sikkert veldig mange historier som dette. De fleste ender bra. Folk bruser litt med fjærene, adrenalinet flommer. Desverre er det historier som ikke ender så bra. Da er det en tragedie for de som blir berørt; på begge sider. Folk skulle tenke seg litt om. På begge sider.

Markussen forteller om det beste foredraget ever da han hørte Dag Erik Pedersen fortalte om sin vei inn i sykkelkarierren.  “- Beste jeg har hørt,” smiler han. Det var tydeligvis underholdende. Dag Erik er en av Norges få veteran-sykkelproffer og driver mye foredragsvirksomhet.  Markussen fortalte med stor iver og vi rundt langbordet lyttet og lo.  Dag Erik var opptatt av sport som barn, sa han.  Men staheten var større enn sportstalentet, får man si. Dag Erik kom sist i alt han drev med. Faren hjalp han til å prøve det ene etter det andre. Til sykkelen stod tilbake. Dag Erik prøvde landeveisykling som 13 åring. Og kom sist hver eneste konkurranse han deltok i.  Snakk om utholdende sta-het.   Han ga seg ikke.  Da han skulle ut i jobb uke i 10 klasse, hjalp læreren han til å komme seg inn hos en hovedfagstudent på idrettshøgskolen på et prosjekt han drev med. Han var interessert i hva Dag Erik holdt på med.  Det snudde tingene.  Dag Erik kom hjem med ett mål for øye:  Han skal skulle representere Norge i de olympiske leker i Moskva i 1980.  Og han skulle vinne. Her var målet satt, nå var det bare å jobbe på den rette måten.  Dag Erik kom ikke til Moskva, men han kom til Italia hvor han kjørte proff på Bianchi-Piaggio laget mellom 1982 og 1991. Det var laget der trønderen Knut Knudsen avsluttet sin karierre.

Fra Giro dell'Emilia i 1986, der Pedersen vant spurtoppgjøret i feltet og kom inn på en andreplass. Foto: S. Penazzo

Dag Erik kjørte proff for mange lag og vant blant annet 3 etappeseire i Italia Rundt.  Det handler om å løfte hodet, sette seg hårete mål,  legge opp delmål og jobbe med de riktige tingene.  Stahet, tro og utholdenhet på det å ikke gi opp.  Bra jobbet, får man vel si.

Så er spørsmålet, har jeg jobbet godt nok frem til det som var hovedmålet mitt denne sesongen – nemlig Trondheim-Oslo?

Teller jeg med jobbsykling, har jeg 3700 km på sykkel og nær 170 timer iår.  Jeg har vært på alle fellestreningene minus to-tre av dem siden vi startet opp i april.  De fleste søndagsturene har jeg også fått med meg. Fra den første, da Ola stupte over sykkelen i en gigantsprekk på Røykenveien før brannstasjonene i Røyken.

en betuttet gjeng. datoen er 3. april og ola stupte over styret i denne sprekken da Vi lå i et felt med 30-40 ryttere

 Til den siste ned til Tofte med boller og kaffe på Best stasjonen i Tofte.  Jeg har prioritert sykling og disse tidene såpass høyt at det helt klart har gått på bekostning av noe.  Marianne har gitt opp foreløbig og drar til Frankrike med Hedevig til sommeren.  Bare tenåringene i huset bryr seg ikke, så lenge støtteapparatet funker som før; mat, penger og bil. Men jeg takker for at jeg har fått tilbake fritiden min og sverger at jeg aldri, aldri ville ha gått på et nytt kull med barn.

Vi har kjørt 4 oppkjørings ritt til Trondheim-Oslo; hvor jeg har deltatt på 3 av dem: Enebakk rundt, Nordmarka rundt og Vestfold rundt. I tillegg kjørte BOC2 Mjøsa rundt i pinsehelga. Det fikk jeg ikke vært med på – da hadde storfamilien sagt: hallo gamle sykkel-nerd, nå er det nok….

TIlsammen har jeg også kjørt 4 ritt; jeg kjørte Vestmarka rundt den 4. juni og ble nok litt skuffet over at jeg ikke klarte å forbedre tiden med mer enn 5 minutter. Det hadde blitt 10 minutter om jeg ikke hadde hatt et teknisk uhell med sykkelen; kanskje er det bra nok når jeg omtrent ikke har kjørt med fart i skogen denne sesongen. Jeg har viet tiden til landeveien på godt og vondt.

Ser jeg tilbake på disse timene, har jeg blitt godt kjent med mange av gutta på BOC2  laget. Takk til Jørgen, Eirik og Christer. Jeg har lært mye.  Selv “Old dogs” kan lære. Kommer ganske nær folk når vi strever oss gjennom de siste milene på slutten av konkurranser og gjennom alle treningsøktene.  Er glad Erik nå blir med på Trondheim-Oslo og jeg har virkelig lyst til å se at både han og Amund kommer godt gjennom. Om jeg kan være istand til å hjelpe til med det, får overskuddet vise.  Det blir en mental prøvelse; særlig slik som det ligger an nå med regn helt fra Trondheim til Lillehammer utpå kvelden.

Med den nye, hvite Canyon sykkelen i hus denne våren, ble sykkellivet noe helt annet.  Jeg spratt opp flere hakk med den sykkelen.  Cosmic felgene med tubular dekkene er helt fantastiske.  Det er helt utrolig at det kan være så stor forskjell på sykler.  Canyon lager bra sykler, men kundeservicen er verdt null og niks. Takket være Tommy på Bull i Sandvika har jeg en Campa Record brems foran og Shimano Ultegra bak. Jeg mistet en liten  skrue i bakbremsen, den ble bestilt fra Canyon men kom aldri.  Til tross for veldig mange telefoner ned til Tyskland.  Vit det, om dere kjøper sykkel fra Canyon. Klar dere selv etterat sykkelen er i hus.

Nå gjenstår bare god, praktisk logistikk og planlegging. Hva spiser jeg, hvordan kler jeg meg, ikke glem å ta med alt. Hva skjer hvis. …..

Vi har alle med en “nød-sekk” i teknisk bil. Om noe skjer eller jeg blir frakjørt – da er det bare å ta sekken med nød-proviant, verktøy og slange og sykle hjemover. For man skal fullføre selv om man mister laget.  Men jeg skal ikke miste laget på grunn av at jeg bare blir frakjørt.  En av de viktigste incitamentene for meg har vært nettopp det: Jeg skal være i såpass god form at jeg ikke skal sinke laget eller bli frakjørt. Det er bare for flaut. Det er nedverdigende.  Om jeg skal bli frakjørt, skal det være fordi sykkelen virkelig streiker.  Da har jeg ikke noe valg.  Men den streiker ikke.  Den er ny og Tommy har gått gjennom den og forsikret meg om at alt er tipp-topp.

Det gjenstår en trening. På tirsdag 22.6 kjører vi oppvarming, 4×90 sek. intervall mellom Høvik kirke og Høvikodden.  Deretter nedkjøring.  Jeg kjørte en intervalløkt inne ved Tverrelva i Lommedalen igår. Bakkene opp mot Frøshaug og Langebru kjørte jeg 4×90 sekunder med Twenty9 sykkelen og med Milla foran. Snakk om bortkastet energi. Det gikk jo ikke noe fortere med syre i beina og hiv etter pusten oppetter lia der med våt jord og store steiner i den gamle tømmerveien.  Men intervallene fikk jeg. …. Møtte Bjørn Finn og samboeren hans også ved Tverrelva. Senere kom han i god stim nedover dalen mot By med samboeren flagrende etter 100 meter bak. Stakkars dame. Hun så sprek ut, men han er nådeløs på sykkel. Mannen ser 30 år ut med hjelm og briller. Få av hjelmen og brillene og du ser han nærmer seg pensjonsalderen med stormskritt.  Alle har ikke den kroppen, nei….

Fredag 24 juni drar vi oppover til Trondheim. Med enveisbillett på SAS. Lørdag morgen den 25 juni starter vi på den lange veien hjem. Jeg er klar.

det er vår, ny sykkel og economist skriver om "happiness begins at 46"

Den vanligvis joviale praten i forkant av treningene og under treningen uteblir. Folk er usikre på hverandre – hvem er disse menneskene egentlig?  Folk er ukjente uten sykkelhjelm, solbriller og sykkelklær over en sykkel.

Eirik åpner. Jørgen er litt forsinket. Eirik er en av, skal det vise seg, 4 kapteiner. Jørgen er hovedkaptein og har drevet BOC2 laget siden 1999. For Jørgen er dette ren rutine. For Eirik, nesten bare rutine – det samme som det er for mange av karene som sitter på de to radene.

Men for meg, Amund og Erik, Arne og sikkert mange andre er det ikke rutine. Vi har aldri vært med på noe lignende det å sitte på sykkelen i over 17 timer. Ikke i nærheten av det.

Stillhet.

Eirik tar en kjapp gjennomgang av strategien for Vestfold Rundt. 4,5 timer på de 165 kilometrene.  ”- En rolig start, så kjører vi bare fortere etterhvert, ” sier han. Kontrollert i bakkene. Vi må tåle å miste folk i dette rittet, men ikke mer enn at vi har nok folk i kjeden til å kunne kjøre fort til mål.  Og vi er steinklare på at vi stopper om vi får et fall.  Men det skal vi ikke ha. 4 S`er folkens. Sikkerhet, sikkerhet, S og S. Det er det det dreier seg om. Vi skal trygt gjennom. Det betyr en snittfart på nær 37 km/t. Nordmarka rundt  hadde en ambisjon på under 33 km/t.  Og Mjøsa rundt skal gå ennå fortere.  ”-Får en av oss en punktering, så får vi fikse det selv og ta seg til mål på egenhånd. Laget stopper ikke.”

Jørgen har kommet. Vi er ferdige med Vestfold Rundt. La oss snakke om det som er viktig: Trondheim – Oslo.  Som jeg bare for to år siden ristet på hodet til. Galskap. De som drev med dette har tatt det for langt. Get a life, det er bare marginale mennesker som driver den slags vanvidd.  Men nå er jeg her. Sitter 100% konsentrert og lytter.

“-La meg få introdusere kapteinene på årets lag”, begynner Jørgen – etter å ha fastslått at årets tid er ikke gjenstand for vurdering.  Det er og blir 17-17,5 timer. Folk har vært med og trent med dette for øye.  Men neste år kan vi snakke om en annen tid”, fortsetter Jørgen. Mer om det senere.

Eirik har dere møtt. Christer likeså. Men her er 4. mann. Jørgen smiler og går til rad 2 på høyre flanke. Arnljot, folkens. Arnljot har kjørt T-O 35 ganger og er veteran. Og jamen sitter det en dame ved siden av ham. Arnljot tar ordet. Er ydmyk og sier at selv om han har litt erfaring (….),men ikke som kaptein –  er sikkert ikke den beste kapteinen, men han skal gjøre sitt beste sammen med de andre.  Han sier han og de to han har rundt seg representerer O i BOC; eller Omegn, om du vil Bærum og Omegn Cycleklubb. Etablert for over 40 år siden. Vi er omegn og trener ikke så ofte med BOC, men sykler T-O.  Jeg har syklet T-O 35 ganger, men gjennomført 33. 33 er det riktige tallet. Jaja.

Det snakkes om sikkerhet. Fart, pauser, den enkeltes ansvar og det å kommunisere klart og tydelig. Ha en positiv innstilling, lov å si hva som er bra. Vær positiv. Hjelp naboen.  - Om det er noe vi må rette opp i, gå via en kaptein, sier Arnljot. Det er lettere.

Jørgen introduserer stoppene under rittet. “- Jeg har tenkt 5 pauser på 2 minutter.”  Etter en lang diskusjon ender vi på 4 pauser på ca 3 minutter.

Biler. Kasser. Mat. Pakking. Felleskasse. “- Hør folkens”, sier Jørgen. Det hender noen ikke alltid får all info med seg. Noen presterer å komme helt frem til start med bare energy bars og gel. Glem det. Det holder ikke.” Christer er med: “Å spise en gel før Eidsvoll er dødfødt. Man kan ikke  leve på energybars i 17 timer på sykkelen.”

I over to timer snakkes det.  Sykkelentusiastene.  Mange i 40 åra, men mange er langt over 50, meg inklusive. Hva driver dem? Hva driver meg. Si det. Må bare ha det.  Jeg tenker på Nordmarka Rundt. Da vi fikk inn de tre gjesterytterne. To av dem hadde disse oppbygde Zipp Karbonhjulene som bare sang svisj-svusj når de dro forbi i høyre rekka. For en sang. For en lyd.  Farta, formasjonen og presisjonen. Adrenalinet. Må bare ha det. Kjenne kroppen takler det.  Kjenne at det er mer å gi. At den første perioden kan bli vond, men så løsner det. Mer og mer.  Se de andre smile, de gynger og de gir mer.  Stole på hverandre. Ligge etter Tom og vite at han alltid velger riktig trase. At han aldri gir bråe bevegelser. Ligge 20 cm bak og rett bak og ikke tvile på at det er riktig.  Derfor sitter jeg her. En kveld midt i butikken til Bull på en vakker mai kveld.

“- Gutta. husk å lette på rompa en gang iblant. Hold blodomløpet gående. Det der med at redskapen ikke virker, kan være sant. Men det er bare å jobbe med saken.” Jørgen er tilbake på scenen. Latter.  ”- Stå iblant, sier Eirik, utnytt enhver reisning. ”  Ny latter. 

 ”-Gjør ikke som meg,” sier Christer. “-Jeg skiftet sete rett før T-O et år. Tenkte ikke på at det er rompa som tilpasser seg setet og ikke omvendt.  Men det bør jo gjøres over tid – igod før et 17 timers ritt. Ikke smart, gikk ikke så bra.  Ikke mye som funka der etterpå, nei. “. Ny latter.

Unnskyld oss, sier Jørgen og ser på jenta.  ”- Vi gutta har våre problemer.” Hun ler. Vi har våre egne problemer, sier hun. Og ler.

“- Ikke glem baklyset”, sier Arnljot. Han har reist seg. Jenta har reist seg. Og en til. En i dress og frakk.”-  Vi sykler inn i kvelden og da trenger vi lys. Og vi trenger etpar briller med klare glass. Farlig med solbriller på kvelden – mange eksempler på det,” avslutter Arnljot og smiler og sier ha det og går.

Vi sitter i bilen på vei hjem og jeg har Jørgen i bilen.  Det er helt merkelig, men jeg har hatt det på følelsen. Jørgen har tenkt frem.  ”- Jeg har drevet dette laget siden 1999 og hadde en dipp ifjor da det forsvant over 20 mann opp til 1. laget. Men det er naturlig, slik skal det være. Men det fine er at vi iår har et jevnere lag enn noensinne.  Om vi jobber jevnt, har vi et lag som skal gå for 15 timer og 30 minutter neste år” sier han og smiler. “-Du har hatt en helt  utrolig fremgang iår, sier han. “-Ingen grunn til å stoppe den fremgangen.  Du vet –  disse rittene nå – fra Nordmarka til Mjøsa hjelper veldig på utviklingen.  Det å sykle hardt og presse seg selv på disse rittene gir fremgang. Kroppen venner seg til å bli kjørt hardt. Du får testet hodet og sett hvordan du tøyer dine grenser.  Det gjør vondt, men det går over og du merker at du takler det. Sees søndag, forresten imorgen på trening – jeg har bestemt meg for å være med”, sier Jørgen, smiler og forsvinner ut av bilen.

En måned igjen og jeg gleder meg mer enn gruer meg.  Vi er mange om det, vi er sammen om det og vi må jobbe for å få det til.  Galskap, javel.  Men å ligge i noen og 5o km/t nedover Gudbrandsdalen blir gøy.  Det er nesten alltid nordavind nedover og vi får push i ryggen, sa Arnljot denne kvelden og fortsatte:  Fjellet kan være et helvete med ned mot 0 grader. Men Gudbrandsdalen kan være varm og elskverdig.  Kommer vi til Hamar er vi hjemme. Sa mannen som har kjørt ned Gudbrandsdalen på sykkel 35 ganger og fullført 33. Klart vi hører på ham, vi førstereiseguttene. 

” -  Hva om du hadde oppdaget denne syklingen for 30 år siden, sa min kone senere på kvelden -  hva ville ha skjedd? ”  Jeg vil ikke tenke på det, er ikke der. Jeg er bare glad dette vanviddet tok meg nå.  Dette er lystbasert trening; trenger ingen annen drivkraft – så gøy er det. 

Smerte er midlertidig.  Hvordan kan jeg rydde plass til å sykle Jotunheimen rundt, mon tro.

Men torsdag sist uke, føltes beina tunge. Vi kjørte intervaller for andre gang den uka.

En liten oppsummering. Denne vinteren, 2010-2011,  gikk jeg nesten 2000 km på ski, fordelt på 1600 km eller 141 timer på klassisk, mens jeg gikk 400 km på skøyteski eller 26 timer om du vil.

Sesongen året før, 2009-10, gikk jeg 1500 km eller holdt på 141 timer.  jeg var på skiene 18% mer iår enn ifjor. Dette sier jo ingenting om kvaliteten på den treningen.  Det er jo kjent og akseptert nå at et bevisst treningsopplegg mot satte mål vil gi bedre resultater. Jeg bare gjorde det jeg liker å gjøre: Gå på ski med en puls på et nivå jeg behersker over  lengre tid.  Ingen optimal trening, men et herlig tidsfordriv. Og jeg føler meg i god form. Såpass god form at Amund utfordrer meg lekent og lett. Skal det sykles Trondheim-Oslo skal det gjøres iår.

Så hva har jeg gjort forskjellig på sykkel hittil i denne sesongen iforhold til forrige?  Forskjellen er at jeg har et veldig konkret mål som ligger høyt og som kan bli for hardt å gjennomføre dersom jeg ikke forbereder meg godt nok.  Å følge treningen til BOC 2 laget og Jørgen gir en langt mer strukturert tilnærming enn min vanlig lapskaus trening: For fort når jeg skal trene rolig og for langsomt når jeg skal trene tempo og intervall.  Med BOC2 laget følger både mengde og treningsvariasjon.

Bare for statistikken:  I perioden 1. april til 17, mai 2010 – altså ifjor – syklet jeg totalt 1120 km som ga 44 timer på sykkelen; fordelt på 460 km  landevei (16,5 timer) og resten terreng.

Dette året er tallene ganske forskjellige: I perioden 1. april til 17, mai iår (2011) syklet jeg totalt 1800 km som ga 71 timer på sykkelen; fordelt på 1600 km landevei (nesten 59 timer) og resten terreng. Altså nesten bare landevei.  Jeg har mer enn tredoblet distanse og tid på landeveisykkelen. Jeg har et langt mer bevisst treningsopplegg som består av kontrollerte, rolige langturer i sone 1, samt intervall og tempokjøring i sone 3-4 og 5.

Dette gir selvtillit. Selvtillit til de grader at jeg har stilt opp på alt og i tillegg fortsatt jobbsyklingen.  Etter 2 dager med intervall og tempo sist uke med langtur sist lørdag, sa beina klart fra at det er ikke nok tid til å restituere etter mye trening.  Vi gamlegutta glemmer at vi har passert 50 og trenger mer tid til restitusjon enn de yngre; så heldige de enn er. Sånn er livet.

Erik kom på treningen torsdag og følte seg tung i beina, hadde glemt å spise og hang etter feltet allerede rett etter Asker på vei opp mot Borgen. Men han trener jo spinning, styrketrening, løping –  i tillegg til sykling hver eneste dag. Det kan bli litt mye når du har passert 50.

Så nå må jeg få et bevisst forhold til hva egentlig restitusjon betyr for for meg. Til søndag er det turrittet Nordmarka Rundt, Rye sitt ritt fra Årvoll. Det er 148 km, og Jørgen har en ambisjon på 4,5 timer. Det er relativt rolig.  Treningen på torsdag er rolig langtur.  Jeg er i Stockholm og må  stå over. Hadde stått over uansett; korte intervaller ville være tingen min denne torsdagen. Det får jeg gjøre imorgen onsdag istedet.

Nå ligger han etter 3 syklister fra Bærum Omegn Cycleklubb som er på vei nordover mot Asker på riksvei 165, Slemmestadveien.  De har vært på det som blir en 10 mils runde fra Kirkerud i Bærum nedover til Lier og Drammen, Dikemark, Røyken og Heggedal og hjemover via Slemmestad.