En Styrkeprøve Trondheim – Oslo i slutten av juni 2014. Ti dager derpå

Vi var inne på Østre Aker vei og vi eide hele dobbeltfeltet innover. Farta bare økte og det gjorde adrenalinet også.  Det var mørkt, det var herlig. Birte skreik fra fartsrekka at hun ikke ville klare tempoet i rulla og det var allerede blitt en god luke til rytteren foran. jeg skreik tilbake at hun måtte komme seg bak en stor rygg og bli med innover – godt jobbet! Vi lå på rundt 50 km/t innover og det var bare kjempestemning. Jørgen var helt med – det var gøy å se han i slik form. De var med alle sammen.  Arild var tilbake i rulla, men slapp opp for mye da han kom inn i hvilerekka foran meg. Jeg skreik igjen – men prøvde med positiv stemme: – Arild, gi på! Kom igjen! Bare én km igjen til Biltilsynet hvor målgangen er iår!  Han var sliten, Arild. Vi var slitne alle mann –  og Birte. Men så lykkelige. 19 mann og 1 dame over mål samtidig. Av 26 startende. Det er vel sosialdemokrati det, eller hva.

Og solen står opp i øst denne dagen også. Dagen før D-dag

Det så ut til å bli en fin dag. Lyset kom tidlig – det var sommer.  Men det var denne uroen jeg prøvde å bli kvitt.  Fra den tidlige morgenstunden nede på Sandvika togstasjon hvor god tid var blitt til dårlig tid og at Trondheim – Oslo var lenge til det nå var blitt tett på. Fremdeles var det litt under ett døgn til vi satt på sykkelen på vei sørover.  Jeg har gjort det før og det har gått fint de få gangene tidligere. Hva er det jeg uroer for?  Jeg hørte Morten Ø sine ord: «- jeg skal ha en fin tur uansett. Det er det jeg har bestemt meg for.»

Sandvika Stasjon kl 08:15

Jan stod på perrongen og var roen selv. Jan som alltid jobber, hvertfall sier han det og har sjelden tid til å bli med på fellestrening: Men Jan er selve roen i feltet. Kjennes bra å ha han med. Han bare smilte. Arild stod rett bortenfor. Selve senioren på laget med sine 65 år. Alltid forsiktig. Ingen hadde mer erfaring enn han, men ingen var mindre påståelig. Arild ga meg håp om at jeg kunne orke et slikt løp om 7 år år da jeg selv ville fylle 65. Flytoget rullet inn på stasjonen på eksakt tid som alltid. Alltid. Jeg tenkte på Morten K. Så godt å ha han med. Oksen. Hadde aldri trodd en så stor fyr kunne sykle så raskt i bakkene. Han syklet hardt uansett – ennå hadde jeg ikke sett noen svakheter ved han. Jeg undret meg da noen kom bort og gratulerte han etter Bull Ski & Kajakk sitt motbakkeløp til Vestmarksetra her ca en uke før Trondheim – Oslo. Morten hadde kjørt fra de fleste og vunnet over ungdommen. Ha. En uke før. Det er frekt hva.  Morten hadde dukket opp denne våren like plutselig som Jon Christian dukket opp ifjor og like plutselig som han forsvant etter JR ifjor.  De var på mange måter like i sin styrke. Bare smil og gode sarkastiske bemerkninger. Som gjør livet lettere etter for mange timer på sykkelsetet. Det forbanna lille sykkelsetet. Vi satt der på flytoget 3 stykker på BOC sitt 2. lag på vei til Gardemoen og til det målet de fleste av oss hadde trent for gjennom hele vårparten. Stille.

Etter færre men like meningsløse diskusjoner om hvordan konkurransen om en plass på 30-mannslaget skulle foregå, var vi nå 27 ryttere. Det ble aldri noen konkurranse om å komme på laget; tvert imot.  Men fra et likefullt fulltallig lag hadde Marius, Kjetil og Paal  trukket seg.

Livet på OSL

Rett før vi ankom Gardemoen fikk vi en sms fra Norwegian som annonserte forsinkelse på DY748.  » Vi beklager å måtte meddele at ditt fly er forsinket».  Ha- so what. Men en 5 min forsinkelse ble til flere timers forsinkelse. Folk hang rundt på innenlandsterminalen.  Mange Rye folk fra de ulike lagene; hang rundt. Du kunne uten videre se hvilke lag de tilhørte.  Josef og Ingrid. Ingrid i styret i BOC og på 17 timers laget til Rye. Smilende Josef med sine oversikter og beregninger på vekt, fart, bakker lagt ut i en tabell med watt som faktor. Josef er tysker og forsker; tidligere i Telenor FoU. Han har gjort en avtale med familien; skal sykle bare annenhvert år fra Trondheim. På den måten skal han forbli en familiemann. På andre forsøket.  Til forskjell fra sine kolleger i Rye Express og Rye 15.  Der er du singel. Det er ingen tid til familie. Siden BOC og Rye sammen overtok Styrkeprøven har det vært svært jovialt mellom de gule og svarte og de røde og blå. Som brødre. Det arrangeres ritt sammen, det snakkes og det les mye. Jon og Arild smilte, viftet med sine boardingkort fra SAS og dro. – Vi valgte et selskap vi kunne stole på sa de og lo.

Hvorfor denne uroen og denne følelsen av å være underdog?  Var det så sterkt å bli frakjørt på slutten av Mjøsa Rundt?  Jørgen hadde ledd av meg.  – Og nå får du kjenne på hvordan det føles, lo han. Jeg har blitt frakjørt så mange ganger. Nesten hver gang. Han lo bare. Han ble frakjørt også, en god del tidligere enn meg og han var grunnen til at jeg måtte i kjelleren og spurte inn noen hundre meter innover i Stange-skogene da Jørgen fomlet så j… med å få byttet flasker.  Han skjenet stadig over i venstre felt og jeg skrek til han hver gang. Det kom biler imot. Plutselig var feltet flere hundre meter foran oss.  Jeg svingte forbi og ga jernet. Det kostet mye.  Erik la seg på hjul, mange la seg på hjul. Slik kom vi opp igjen, men da vi skulle forbi et ganske stort lag, kom jeg meg ikke forbi. Jeg ble liggende på halen med dem og det ble en veldig rykk-og-napp kjøring.

Jeg kjente det og jeg så det.  Kroppen hadde gitt opp.  Egentlig var det hodet som hadde gitt opp. Som i en sakte film forsvant feltet foran meg. Som i et mareritt hvor jeg sitter fast i lim og i drømmen synker jeg dypere og dypere.  Feltet forsvant uten en lyd.  Jeg syklet alene og fightet krampene som kom som jeg forestilte meg fødselsveer.  Etter en stund så jeg en rygg. Jeg fikk et mål og jeg syklet han inn.  Det var en stor rygg og der ble jeg liggende. Rett bak.  Han snudde seg ikke. Jeg sa ingenting.  Ingen unødig bruk av energi. Vi ble tatt igjen, av en som bar seg og hulket.  Da sa jeg noe. La oss sykle sammen –  vi tjener alle på det.  Og det gjorde vi. Skiftet om på å ligge front.  Helt til vi kom til denne hersens bakken som bare ikke ville stoppe.  Den lange bakken.  Den store ryggen var så tung at han ble liggende igjen bak. Han som hadde tatt oss igjen var liten og lett og forsvant. Jeg lå imellom.  Men fikk snart den beklemmende følelsen av å kjøre på et mykt dekk. Og riktig, jeg tråkket gjennom.  Men jeg hadde iPhonen og jeg hadde nummeret til Trude. Jeg tenkte – gud så deilig det skal bli å stoppe.  Men tro du meg   – det var et helvete. Jeg kunne ikke stå på beina. Jeg hadde ingen steder å stå. Jeg sjanglet og jeg  snøvlet. Trude og kona til Nils kom etter en stund.  Jeg stod over sykkelen og jeg skjønte at de  – langt der borte – behandlet meg  som  skjørt glass.  Jeg klarte såvidt å skifte hjul. Som om jeg var full. Det som fikk meg tilbake til livet var da de snudde og kom opp på siden av meg og stakk en colaboks ut av vinduet. Det var himmel.  Der og da vendte jeg tilbake til livet og det var mye bedre å sitte på setet enn å stå ved veikanten.  På toppen av lange-bakken var det en matstasjon og der hadde de jammen en cola til. Fra da av har jeg vært en hemmelig beundrer av coca-cola og livet var verdt å leve.  Jeg fikk heng på Asker laget rett før Minnesund og kom meg til mål.  Det var dette årets Mjøsa Rundt som jeg mentalt ikke var forberedt på. Jeg visste ikke hva jeg ville tenke om jeg ble kjørt fra.  Det var en tur i kjelleren jeg ikke var forberedt på, selv om dette var et ritt jeg heller ikke hadde toppet formen for. Jeg hadde trent hardt til nest siste dag før rittet. iPhonen lå igjen oppe i steinrøysa der jeg hadde ringt etter Trude. Jeg hadde ikke merket noe som helst.  Godt ingen hadde video av den seansen der. Herlighet.

Jeg burde være i bedre form og bedre forberedt på alle måter dette året enn de foregående.  Men jeg tvilte nå på om jeg hadde gjort riktig i å følge et treningsopplegg med Training Peaks. Helt seriøst. Dette var vel ikke gøy? Beina kjentes tunge igjen denne dagen før dagen. Og jeg skjønte ikke hvorfor. Om det skyldtes den yoga timen på Elexia på Telenor igår?  Det var mye statisk trening med ståing på ett bein og ulike øvelser som nok påvirket beina, men herlighet; hvorfor skulle det innvirke på  beina? Jeg unngikk trappetestene – da kjente jeg det altfor godt i beina.  Men jeg hadde hvilt og ligget unna trening på sykkel og løping de siste dagene.

På ettermiddagen en gang tok Norwegian flyet av fra Gardemoen.  Det er mange måter å bli sliten på; blant annet å stresse unødig med ting man ikke får gjort noe med.  Det beste er å døse med, hvile der man kan, ikke stresse med noe som helst bare la kroppen få ro.

Livet på Hotell Best Western Chesterfield

Bagasjen var med, vi tok flybussen til det slitne hotellet i Søndre gate, hvor jeg jo også bodde ifjor, mens resten bodde på Bakeriet.  Møtte Erik, Eirik, Håkon. Sykler og bager i den lille møkkete resepsjonen med to overarbeidete men så hyggelige trønderjenter.  Etterhvert fikk jeg nøkkel og kom meg som 1. mann inn på dobbeltrommet som var blitt et tremannsrom for anledningen. Jeg valgte senga ved vinduet og dro rett ned på på hotell Rica Nidelven for å hente startnummer.  Møtte en gjeng fra BOC, men jeg dro raskt tilbake til hotellet. Så var det jakt på bananer. Jeg hadde fått plassert bagen med mat for morgendagen i et kjølerom.  Rutiner er alt. Gjøre så lite som mulig så raskt som mulig. Det er stress når noen tusen syklister jager byens butikker på jakt etter den samme maten. Bananer f.eks. Men på Rema rett ved hotellet bugnet det av bananer og ryktene spredte seg raskt. Jeg hadde bananer for et helt apelag. Jeg hadde Farris og cola. og Redbull. Resten av maten hadde jeg med hjemmefra; det var sandwicher med røkelaks og bri med et lag med Hansen brød; solsikkespelt og supergrov uten skorper. Og mine hjemmelagede Musli-bars. Kl 17 møttes vi ved Bakeriet der varebilen hadde funnet plass hvert år. Syklene ble delt ut; vi dro tilbake til hotellet med kassa vår og sykkelen.  Nå hadde Morten & Morten kommet.

Gutta på rom 204

Gutta på rom 204..kvelden før..

Gutta på rom 204..kvelden før..

Vi blandet flasker og gjorde klærne ferdig for morgendagen. Kl 19 dro vi tilbake til Bakeriet og for en middag på Krambua; hvilken feiring. Jeg dro rett inn og forsikret meg om at alt var klart. Det hele gikk på skinner.  Jeg slappet av – det var rolig og fin stemning.  Været var tema hele veien. folk hang over smart telefonene sine og Yr.  Det var meldt regn og motvind et stykke ut på dagen og vi ville få regn hele veien.  Etterhvert som kvelden kom forbedret det hele seg og nå var det ikke regn før nede mot Lillehammer.  Ser ut som det problemet med pessimistiske Yr og langtidsvarsel bare vedvarer.  Men, været får du ikke gjort noe med, du får bare forberedt deg for hva som kommer. Naboene våre på rom 205 var noen spente nederlendere som skulle kjøre sydover med start kl 22.  Da startet klassene for dem som ville bruke ett døgn på turen. Der var også Amund, vår blide sykkelbuddy fra BOC2  blant de startende.

This slideshow requires JavaScript.

Morten Ø forsvinner for dame besøk på Hotell Nidelven. Morten K og jeg ligger i hver vår seng og ser på dokumentar om Hushovd på TV2. De laget den for hans comeback til TdF iår, men Hushovd meldte samme ettermiddag 27.6. at han la opp. En liten pressekonferanse rullet på nyhetene først på kvelden fra et lite hotellrom i Oslo med tv-dokumentar rullende på hotell tv-en.  Dokumentaren er trist. Det hele med Hushovds avslutning er trist. Morten K var god på å konservere energi. Han lå som et slakt på senga og jeg hadde også fått senket pulsen. Dette året var jeg mye bedre på akkurat det. Det er utrolig hvor mye krutt og energi du kan brenne dagen før. Det er alskens stress og bekymringer om du tar i. Eller du kan gjøre det veldig enkelt; forberede deg godt, gjøre det meste klart og gjøre det enkelt.  Jeg klarte meg bedre iår, men har mye å gå på. F.eks blandet jeg 8 flasker styrkedrikk pluss 2 l camelback.  I tillegg mixet jeg 2 x 1.5 l farrisflasker som jeg ville fylle på camelbacken.  Jeg hadde altfor mye mat og for mye klær.  I lys av at det skulle bli endel regn og ikke så varmt, mixet jeg altfor mye å drikke.

Morten K og jeg sovner; jeg med plugger i ørene og vinduene på vid gap. Det er lyst. Det er støy ute. Trønderne feirer sommernatten i bartebyen. Når trønderne har gått til ro, kommer det veiarbeide på plass. Det er natt og veiearbeide. Først spyles og vaskes gata ikke bare en gang men mange ganger også kommer bilene som skal ha på gatemarkeringen. Alt til massiv støy og Morten og jeg ligger våkne. Morten Ø kommer listende inn på morgenkvisten. Da har Morten K overtatt senga hans, fordi den stolen han lå i og som var gjort om til seng var meningsløs. Vi har sovet litt.

Vi er oppe 5:30. jeg dusjer, jeg gjør meg klar som 1. mann på rom 204. Kl 6 går vi ned i frokost salen og der er det full aktivitet av gule BOC ere.  De to jentene i resespsjonen er også frokost kjøkken og personale. De løper. Ingen havregrøt på plass og maten forøvrig er dårlig i den møkkete resepsjonen. Unngå dette stedet.  Men godt humør og fint vær på utsiden – who cares.

Frokosten blir en skive med et tørt egg, noen skinkeskiver, tørre hvitost skiver. Så kommer havregrøten; det blir tomt med en gang og vi må vente til de to jentene har kokt en ny runde i en liten kasserolle. Jeg får i meg en tallerken med grøt, en banan. 

Vi har levert kassene kvelden før til Dag og Sara og nå er det bare bager og sykler som skal avgårde. Pumpa mi ble ikke godkjent av noen; ikke av Morten & Morten heller. De har lånt en annen, vi pumper dekk og vi haler sykler og bager ut av rommet og ned trappa.  Ingen stresser.  En ting stresser meg og det er å få magen til å jobbe og fått det do besøket jeg trenger. De andre har samme greia. Morten K er ferdig, jeg jobber med saken. Nå er jeg  alene tilbake på rommet; M & M har dratt.  Men jeg kommer etter og som vanlig vil jeg sjekke dekkene en gang til og jeg vil ha på mer olje på kjedet. Alt er bare psykisk. Det er helt unødvendig, mekanikerne vet det men vi kjører de samme prosedyrene.  Jeg sjekker hjulskruene igjen.

Så triller vi mot startområdet. Det er morgen, fint vær og lite vind i Trondheim. Da jeg kommer til startområdet og fått levert bagen kommer jeg på at jeg glemte å ta ut bananer til 1. del av turen. Jeg vet de hadde lagt ut bananer på hotellet og sykler tilbake. Det er stress, det tar lengre tid enn beregnet; gater er stengt og det er veiarbeid og jeg er redd for hjulene.  Dag og Sara sitter i varebilen og venter på grønt lys og er forundret over at jeg dukker opp her og ikke står på startlinja hvor jeg burde ha vært. Jeg stormer inn på hotellet, grabber noen bananer og legger de i lommene fra sykkelen på vei tilbake. Pulsen er allerede høyt i sone 2 og dette er en dårlig start. Jeg er tilbake rett før vi kjører inn i startsonen. Jeg har glemt de yoga pusteøvelsene jeg egentlig vet vil roe meg ned og som jeg sier til Kaja vil roe henne ned.  Jeg har sjelden snakket så lite til lagkompisene som jeg gjør denne morgenen.

10-9-8…….. 1 – Go! God tur til BOC! D-day

Speakeren teller ned. Ønsker oss god tur. Vi er igang. u-Hu. Pulsen i høy sone 1 men synkende. Laget er delt i to; kjede 1 og kjede 2. Jeg sitter i 1. kjeden. Jørgen har måttet skjøte på med enkelte av de sterkeste folka  fra den andre kjeden for å fylle opp.  Og det samme med den andre kjeden. Vi er bare 26 som starter og snart er vi bare 24.  På vei over brua ved samfunnet er det en vei innsnevring som jeg ser lang vei, men som den ene av rekkene såvidt kjører inn i.  Ganske utrolig. Det går fort. Det går litt vel fort men roer seg da vi kommer inn i bakkene opp mot Heimdal.

BOC 2 på vei til fjells

BOC 2 på vei til fjells

Jeg er usikker på kroppen. Føler litt her og litt der. Men etterhvert som jeg blir varmere roer det seg i kroppen.  Vi passerer Støren.  Litt senere langs elven til Soknedal.  På vei opp mot fjellet kjenner jeg at kroppen ville holde.  Jeg bare visste det der og da. Overskuddet var der. Alt satt.  Jeg spiste bra og motoren gikk og gikk.  Nå visste jeg at jeg ville sitte med laget inn. Ikke bare det, men jeg var helt ovenpå fordi jeg kjente responsen fra kroppen og kjente overskuddet.  Jeg var vel glad.  Det gikk utover laget. Hvertfall hadde jeg i etpar lange perioder godt med overskudd til å fleipe og snakke med de enkelte på laget.  At jeg kunne tvile på det treningsopplegget jeg hadde gjennomført med Training Peaks. Jeg hadde mistet så mye av selvtilliten etter å ha blitt kjørt av på Mjøsa Rundt. Jeg tvilte rett og slett på om jeg ville klare å sitte med laget inn. Men i ettertid var det jo riktig; Mjøsa rundt var satt opp som et B-ritt og treningsplanen legger inn.

Langs E6 veien til Oslo fylte jeg opp camelbacken 1 gang; da med ca 0.5l.  Jeg brukte 1 drikkeflaske. Jeg drakk deler av 4 x 0.3 l Redbull. Det var helt konge!  Jeg drakk mao  under 4 l (2.5 l i camelback m/påfyll, 1 drikkeflaske delvis og 4 redbull delvis).  Drikkehysteriet er en historie i seg selv. Etter å ha lest «Waterlogged» har jeg roet det hele ned. Veldig mye. Når ryttere må stoppe utenfor de planlagte 4 stoppene våre for å slå lens, er det noe feil; dvs de drikker altfor mye. Jeg lå unna kaffen på morgenen og unngikk problemet. Jeg er en kaffeaddict av dimensjoner, men hadde ingen problemer med å ligge unna den dårlige kaffen på dette hotellet.

Syng, syng syng og vær glad. Syng med det du har

Å synge funker så bra.  Jeg hørte jo Jørgen synge litt. Så var det brothers som sang: «- Always look on the bright side of life. tu-du-tudututu…..».  Jeg sang inn.  Med en gang jeg begynte å synge lettet trykket i kroppen. Jeg ble mer oppstemt og mer glad. Syng  – du lurer kroppen akkurat på samme måte som du lurer kroppen når du smiler. Bare smil. Hormonene kommer med smil og de kommer med sang. True.

Klare etter 1. 3 min stopp på Berkåk

Klare etter 1. 3 min stopp på Berkåk

Jeg spiser bra i starten. Tempoet er ikke høyere enn at jeg kan spise oftere enn hvert 30. minutt. Det har jeg bestemt meg for; spise hvert 30. minutt.  Men jeg spiser oftere og jeg tror det bidrar til overskuddet.  Jeg veksler mellom bananer, mine egne musli bars og brød. Etterhvert er jeg bare lei banan. Jeg har noen snickers som jeg later som om jeg gleder meg til. Musli bars er bra hele veien. Brød blir det lite av etterhvert; vet ikke om det er det at jeg ikke finner posen i kassa, eller om det er at brød er litt omstendlig å spise.

Southbound folkens!  Oslo venter!

Southbound folkens! Oslo venter!

Gudbrandsdalen

Dag feier pause stoppen ved Øyer. Og venter innrykket

Dag feier pause stoppen ved Øyer. Og venter innrykket

Det blåste ikke så mye i starten på Dovrefjell. Det var faktisk mye bedre enn vi kunne frykte. Vi satt veldig få i sekken; de fleste hadde gått inn i kjeden til gruppe 2. Så byttet vi til gruppe 1. Og nedover mot Dovregubbens hall startet motvinden.  Vi var etterhvert bare 9 mann i rulla og Ulrik ville gå bak for å hente flere. Jon jobbet i gruppe 2, men satt med oss i kjeden nå. Han var ikke happy med at Ulrik gikk for å hente folk; særlig ikke med at jeg tok meg frihet med å bestemme. Sikkert riktig det. – Jørgen og jeg har blitt enig om at vi ikke skal be folk komme opp før vi er nede i Gudbrandsdalen, ropte Jon til meg. – Ok, sa jeg, men vi kan ikke sitte 9 mann foran i motvind. Samme hva. svarte jeg.  Så skværet vi opp og lo.

Mot fjellet gutta og Birte

E6 Gudbrandsdalen dere

Etterat vi passerte Dombås  – det var jo ganske gøy å se litt liv og litt politi som holdt tilbake trafikken for oss fra Romsdalen – det måtte ha vært etterat vi hadde kommet oss ned de bakkene på E6 etter Dombås – da satt vi alle mann i rulla.  Det var stor rulla.  Og det forble stor rulle hele Gudbrandsdalen og faktisk helt inn. Tro det eller ei. Det som Rye-expressen sier de trener så mye på: Stor-rulla. Smak på det.  Det som ikke skal være så optimalt ifølge kaptein Jørgen. Det fungerte storartet.  Mange hadde foreslått akkurat det; stor-rulle –  det må vi kjøre. Men Jørgen ville ikke.  Men det ble sånn.  En og annen satt litt bak i sin egen sekk, men kom snart inn igjen. Det er langt bedre å sitte i en stor-rulle. Det går jevnt; lite rykk og napp og trekkspill og hva du nå vil kalle det bak i sekken.  Og det er behagelig  lenge mellom hver gang du må i front eller sette opp farta for å gå inn i fartsrekka.  Tror mange av oss hadde en fin opplevelse med dette.

Rolig rolig mot Dovrefjell

Rolig rolig mot Dovrefjell

Kapteinens menn

Jørgen hadde pekt ut et nytt kapteins team. Bare Eirik var med fra før.  Egentlig hadde Jørgen satt opp et helprofft team for å styre farta i bakkene: Jon skulle passe farten i bakkene, Pål var watt-general; meget dyktig sådan; kalt watt-politi på «folkemunne», Ole kom overraskende inn som vise-kaptein med ett mål: passe farta i motbakkene i gruppe 2.  Det var jo effektivt; til tider var det mye overskudd ute og gikk og enkelte ganger gikk det kanskje vel sakte i motbakkene. Men for første gang; hvertfall som jeg vet og som historien sier; holdt BOC2 moderat fart i bakkene. Historien vil ha det til at det alltid hadde vært motsatt; BOC2 kjører fort i motbakkene og blir tatt igjen på flatene. Så ler de av BOC; det hjelper jo ikke å kjøre fort i motbakkene dersom man ikke har noe igjen for flatene.  Tvert imot.

På skreia var den siste stoppen.  Det hadde begynt å regne – litt seriøst regn som ikke ville stoppe og jeg tenkte i mitt stille sinn at det hadde vært toppers om den stoppen dukket opp nå. Og jammen stod hun ikke der; Kim. Og veivet med armene.  Jeg prøvde å lese numrene på kassene og stod de med lavt nummer ved inngangen til stoppen visste jeg at min med nr 36 var i andre hjørnet. Jeg fikk et hjørne for meg selv og dukket rett ned i kassa og dro ut Norrøna regnjakka mi. Fjørå here we come!  Den ville redde meg. Det var ganske stille, alle jobbet med å få på seg en jakke og jeg merket ikke at det dumpet en hamburger fra «Mækkærn» ned i kassa. Hadde glemt surprise!  Herlig.  Jeg fikk den imeg med en Redbull som Tom hjalp meg med å åpne.  To sånne flasker og jeg var helt i himmelen.  Det var akkurat som forventet. Ha noen flasker redbull på lur – vidunderlig når kroppen når kjelleren med faretruende fart…

Skreia  du - siste stopp før Tigerstaden

Skreia du – siste stopp før Tigerstaden

Men farta da mann? Hvor ble den av?

Strategien var slett ikke unik eller genial: Holde igjen i motbakker; bare det at da må farta opp på flater og nedover. Det var bare at dette sjelden passet BOC 2 i praksis. Men denne gangen. Denne gangen skulle det bli annerledes.  Farta ble satt ned i motbakkene. Problemet var å få den opp igjen. Farta. Jørgen passet på  – noen ganger og fikk farta opp nedover og inn i mindre motbakker – hold farta over kulen. Men stort sett var det stille. Det var bare så mange som passet på motbakkene; og gjerne kom sekken inn som et helt kor: Hold igjen! JA –  HOLD IGJEN!  og hver gang dempet farta seg.  Morten K gikk lei en gang da vi lå bakerst i en låst kjede. Morten veier jo endel, men er sterk som en okse. Men wattmessig skulle han ligge høyere enn Pål som er mye lettere. Morten lå på 130 watt oppover ved Skreia og ble veldig utålmodig. – Hva er dette? Ropte han. 130 Watt på meg er jo langt under referansepunktet på 200 watt?  Hallo?  Men det var tyst.  Sosialdremokratiet stille flertall ville ha det sånn.

Feiring mot kveld

Feiring mot kveld

Vi nådde Minnesund; alle de kjente og ukjente rundkjøringene i furuskogen innover mot Gardemoen.  Og bare ventet på Jessheim og Kløfta. Ville det være noe party der iår?  Ville noen hoje og klappe?  Ja da. Det ga oss energi.  God energi.  Det luktet grillmat i regnet som kom og gikk og som etterhvert stoppet.  Blide folk som ville oss vel og som festet og hojet.  Det var Kløfta også.  Tilslutt kom vi inn i Frogner bakkene og unge Jacob, Håkon sønn, som jo kjørte rundt oss med sin unge kjøretyrke, stoppet helt opp og luka foran han ble veldig plutselig stor og jeg spurte hva skjer a?  Er det alvor og han svarte  – ja det er stopp og istedet for å hjelpe han dro jeg forbi og spurtet inn luka livredd for at gruppa skulle forsvinne igjen.  Mumlet noe om legg deg bak og finn ly… men det var jo bare tull i og med at vi kjørte opp en stigning i lav fart. Men der stod det først en liten fanklubb til Færøyene og Myri (Myrri! som vi ropte i rulla nedover dalen) som ga han en redbull som han delte helt alene og deretter stod Dag med Redbull igjen som jeg tok, drakk litt og ga til ulrik som han ga tilbake og som jeg ga videre til en eller annen som heller ikke orket mer. Men vi drakk hele boksen før vi ditsjet den.

Og slik gikk det til at vi kom innover over Skedsmo, forbi Olavsgård og jovialt tok tak i bakkene opp Djupdalen.  Der gikk det så sakte at Erik og Jørgen måtte demonstrere sin egen styrke og overskudd ved å sykle fra gruppa oppover.

Men innover på Østre Aker vei våknet gruppa til liv.

Vi var inne på Østre Aker vei og vi eide hele dobbeltfeltet innover. Farta bare økte og det gjorde adrenalinet også.  Det var mørkt, det var herlig. Birte skreik fra fartsrekka at hun ikke ville klare tempoet i rulla og det var allerede blitt en god luke til rytteren foran. jeg skreik tilbake at hun måtte komme seg bak en stor rygg og bli med innover – godt jobbet! Vi lå på rundt 50 km/t innover og det var bare kjempestemning. Jørgen var helt med – det var gøy å se han i slik form. De var med alle sammen. 

Resten er drøm. Som slitne gruvearbeidere kommer vi opp bakken på Økern og inn på Styrkeprøvens arena. Med storskjerm og speaker. Mattelt og champagneflasker fra serviceapparatet. De gratulerte oss, men det var jo vi som omfavnet dem og takket dem for at de stilte opp for oss. Hvertfall burde vi ha gjort det. I våre tanker og vår dårlige samvittighet: Takk til deg Kim. Det var fantastisk å se deg veive midt i veien når vi nådde de etterlengtede stoppene våre. Det var de stoppene vi lengtet etter og når vi endelig kom dit var det nesten ennå mer mas enn pause. Du ropte 2 minutter, 1 minutt og på sykkelen og da gjaldt det å være der på plass. Ellers blir vi frakjørt. Som Erik hadde blitt frakjørt oppe på fjellet for to år siden og han glemte det aldri. Det er nesten, helt umulig å kjøre inn en gruppe som har kommet i siget.

Takk til Dag og Sara!  Dop til folket!  Jeg ropte etter en Ibux og en Paracet bare jeg så dem på stasjonen og de ilte til, fikset en av hver og kroppen malte fornøyd igjen.  Og takk til Dag og Sara som spurte om jeg trengte Camelback påfyll. Så trengte jeg bare det en gang og hadde dratt med alle de flaskene til ingen nytte. Og takk til Heidi og Tom i følgebilen – dere gjorde en fantastisk jobb.  Stor takk til teknikerne Jan og Freddy for at dere holdt ut med de snøvlende og skjenende rytterne som nærmest ramlet inn på stasjonene. Teknisk  sett gikk det vel så bra det kunne gå iår; men så godt å ha dere et sted på veien in-case. Takk Tom for at du tålmodig hjalp meg med de fu… korkene på de Redbull flaskene.

The day after

Jeg hadde sett det for meg så mange ganger den kvelden. Sitte i en god stol med beina opp med en Aass eller tre og noen Polly peanøtter – salte – helst mange – og bare ha det helt stille – nei, kanskje spille noe Coldplay, helst Midnight, noen ganger og bare kule ned. Og tenke.  Det hadde jeg sett for meg; det skulle jeg gjøre. Og da begynte det å bli lyst igjen ut og på Kolsåstoppen. Og jeg skulle tenke gjennom enkelte episoder og tenke på om jeg var fornøyd eller ikke.

Og der satt jeg plutselig. Vi hadde blitt hentet av Marianne, Jørgen og jeg hadde vaklet oss opp til travbanen på Bjerke hvor hun stod parkert og fått syklene på taket. Hun hadde med seg en termos med varm kaffe og bodum koppen min.  Vi hadde slurvet og pratet og vi var begge lykkelige vitende om at vi hadde kommet imål.  Jørgen var særdeles fornøyd med tiden; jeg var ikke sikker på det; men jeg var sikker på at jeg var lykkelig og at det føltes overalt.  Jeg hadde, akkurat som Jørgen kommet inn med overskudd. Men det viktige var at det treningsopplegget til TrainingPeaks holdt mål. Virkelig.  Og der satt jeg i stolen og tenkte og må ha duppet av og det var helt stille.  Jeg flatet ut i senga men det var ikke godt. Kroppen jobbet og det verket – men slett ikke verst.

Morgenen etter våknet jeg og det første jeg tenkte var at det gikk så fort. Tenk. 16 timer og 44 minutter på sykkelen minus 12 minutter pause. Det gikk fort. Hm.

Ten days after. I going Home.

eller: Was nun grosse Man?

Vet ikke. Vet ikke. En hel deilig sommer å tenke på. Det er glemt. Det ligger bak oss. Det er allerede uendelig lenge siden.  Formkurven daler og kiloene kommer på.  Det er andre ting som venter og som tar oppmerksomheten.  Jeg får høre mindre latter og kommentarer fra de nære rundt meg.  – den gale.  Tror han er ung eller?  Tror han er toppidrettsmann eller? Herregud.

Avhengig – jeg?   Ten days after. Nå har jeg knapt sittet på sykkelen på så lenge jeg kan huske.  Jeg stod over Jotunheimen rundt.  Bare Grenserittet igjen – og Birkebeinerrittet.  Men det er jo en ren sosial greie. Med fetter Trond og søster og ….  Erik og Birte og Eirik og.. de vil alle kjøre rundt meg.  Flere ganger.  Men neste år?  Kanskje bare en gang til?  Men hva med Paris-Brest-Paris?  Og når Hanna likevel ikke vil gå i fjellet i august –  hva med en tur til København med Ulrik?  Kjenner jeg blir litt varm jeg. Sitte på sykkelen fra 5 om morgenen nedover mot København. Og neste år er det jo Århus – København også. Over Storebelt. Blåser litt der?  Hm.  Avhengig jeg?  Men bare en gang til? Kanskje litt bedre da? Citius, Altius, Fortius. Litt raskere, høyere, sterkere.  Litt bedre treningsopplegg… hm.

Publisert i sykkel, sykkelblogg | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Jotunheimen Rundt 2013. – Et ritt for voksne?

stort ritt, gitt.  Kred Sogn Cycleklub - bra arrangement

stort ritt, gitt. Kred Sogn Cycleklub – bra arrangement

Vi kan visstnok kjøre langt; sitte lenge på sykkelen; gjerne natt og dag med frost, regn og sol om hverandre. Mange gir kudos for det. Men kunsten å gjøre klare avtaler og innfri på forventninger? Vi lærer visst ikke- vi gutta. Selv om vi har blitt aldri så voksne.

– «De e ikkje alltid det går – sånn som du hadde tenkt dæ» (fra Kari Bremnes «E du nord» fra skiva «Og så kom resten av livet»)

Onsdag 26. juni 2013 Bærum

«Jotunheimen rundt 2013 – BOC2 team

Hei, sender dere en invitasjon til å delta i en BOC2 gruppe på årets JR fordi dere har gitt uttrykk for at dere vil delta på denne fantastiske over-natt reisen gjennom Norges flotteste terreng. Vi ønsker å danne en gruppe som kjører sammen gjennom rittet. Ingenting er spikret, men her er forslaget til opplegg:

Antatt tid under ok værforhold: ca 16 timer

Start i 1. pulje kl 21. Bruke et planlagt. antall av matstasjonene til JR for kort påfyll av næring + bag for å skifte klær (væravhengig). Ellers kjøre usupportert (uten egen bil), f eks. Fagernes (pålagt), Beitostølen (bag), Lom (bag), Sognefjellet (vafler!).

Hadde vært veldig fint om vi kunne få dannet en gruppe – vi kan få til mye bra sammen 🙂 Ingenting er spikret – kom gjerne med innspill. Gode ideer? Men når du aksepterer, regner vi med at vi stiller opp lojalt til det vi har blitt enige om i felleskap. Om du heller vil kjøre individuelt og være helt uavhengig – takk nei til invitasjonen.

Ser frem til å høre fra dere iløpet av uka. 🙂

dag ole

http://jotunheimenrundt.com/?p=59

Tirsdag 2. juli 2013 kl 22:55

«Litt Planlegging Jotunheimen Rundt – Tlf. konferanse

Hei,
Denne invitasjonen går til:
Per Arne
Ulrik
Jon Kristian
Kjell
Pål
Tord
Dag Ole
Som sagt i mailen igår. Per Arne stiller med VW Transporter m/ sjåfør på JR. Korte, forhåndsavtalte stopper a la DSS, hvor hver rytter har sin kasse. Hver enkelt stiller med kasse – og har ansvar for innhold (mat, nødvendig utstyr sykkel etc) I tillegg bør vi ha med ekstrahjul for/bakhjul med de ulike girgrupper. Ta med. Tidsplan: 16 timer +- avhengig av forholdene. Det er mye å tjene på å kjøre gruppe fra Fagernes og gjennom. Til Fagernes følger vi feltet, med start kl 21. Det er dog viktig at det ikke blir kjøring over terskel oppover til Filefjell fra Lærdal. De mindre rytterne må jenke seg her, men de mindre vil igjen dra fordel igjen av større ryttere på flatene/nedover.

Værmeldingene er jo så bra – alt ser veldig bra ut 🙂

Vi må også ha en forståelse at vi holder gruppen sammen så lenge som mulig og at vi er lojale til det opplegget vi har avtalt. Uansett vil bilen følge Per Arne. Det vil selvsagt være situasjoner som kan oppstå. Alle stiller i BOC drakt.

Agenda
Kort introduksjon av rytterne
Forslag til opplegget – tidsplan.
Stopper
Hvordan holde gruppen sammen til Fagernes
Hva gjør vi ved tekniske uhell
Tips til klær og mat.
Oppsummering – hver enkelt oppsummerer for egen del om de vil være med gruppa eller kjøre singel.

Anbefaler å lese/printe ut pdf filen med info omkring rittet.

Ring inn. Tlf. nr er
Deltaker pinkode er:

Jeg har et selskap hjemme imorgen og er nødt til å ta dette møtet kl 15-16. Håper det funker for dere også. 🙂

dag ole»

onsdag 3. juli 2013 kl 15. telenor fornebu

«- okey folkens, vi er alle – la oss starte». Det er telefonkonferanse med de 7 som nå hadde sagt seg interessert i å sykle sammen gjennom Jotunheimen Rundt. 6 mann med felles avtale om å kjøre sammen på 15:30-16 timer: Per Arne, Jon Kristian, Pål, Ulrik; Tore, Tord og meg. Tord kom stormende inn på det møterommet jeg satt bak Take-Off.  Jeg plugget ut øretelefonene i iPhonen og skrudde på høytalertelefonen. Dette var vel det eneste møterommet uten innlagt møteromstelefon. I telefonfabrikken som barna mine sa da de var små.  Jeg hadde satt opp en enkel agenda for å få klarhet i om vi kunne etablere et mini-lag på Jotunheimen Rundt. I sentrum stod jo Per Arne som hadde ligget litt været – inntil denne mandagen 1.juli. Jeg hadde belaget meg på at vi måtte bruke arrangørens opplegg med matstasjoner. Men så ringte han. Per Arne. Hadde bestemt seg. Stilte med barnebarn Alex som hadde med seg en kompis og ville kjøre VW Transporter. Per Arne skisserte for meg på telefon. Hver mann sin kasse. Bilen fulgte oss ikke, men ventet på avtalte steder. Kunne ringe den opp hvis nødvendig. Så for seg følgende stopper: Fagernes, Bitihorn, Vågåvatn og Sognefjellet. That’s it. Han hadde noen kompiser som også skulle kjøre, men de hadde lagt seg på et 18+ timer skjema. Under konferansen var Pål ennå usikker på opplegget. Han ville kjøre på 15 timer iår. Mente han hadde stått på stasjoner i 50 min. ifjor og at tiden lett lot seg forbedre med bare kortere stopp. Per Arne gjorde innsalget. Han hadde syklet Jotunheimen Rundt 5 ganger og aldri opplevd at det var særlig med større felt etter Fagernes. Mye tilfeldigheter, ellers mye kjøring alene. Konklusjon var at det var mye å vinne på å kjøre i gruppe – spesielt og faktisk etter Lom.  Alle bekreftet –  også Pål – han hadde bestemt seg; han var med.

Vi satt i en time og pratet frem og tilbake. Egentlig endte vi opp med to mål. Kjøre som én gruppe, og kjøre på under 16 timer. Det skulle vise seg vanskelig. Å ha to mål. De var ikke helt forenlige. Ingen spurte om prioritet og hva-hvis. Kanskje noen tenkte det. Nå hadde vi lagt inn noen forutsetninger som ikke var uttalt.  Ikke var blitt enige om. Ulrik var den som ville at vi skulle klargjøre hva vi gjorde ved tekniske problemer. Hvis – in case. Alle fikk beskjed om å legge en nødsekk i bilen. Eksakt etter Trondheims opplegget. Men visste vi eksakt hva vi kunne forvente oss? Om en av oss ikke kunne følge gruppa.  Nød-sekken var grei nok. Den  skulle inneholde nok til å kunne ta seg til mål ved egen hjelp.  Slik ble det – eller ble utelatt. Hva om noen ble kjørt i kjelleren men gjerne ville at gruppa skulle være stand-by; ikke kjøre fra. Hva da?

Vi ble enige om å møtes ved skolen i Lærdal – sammen med alle de andre deltagerne –  fra kl 19 på fredagskvelden.

torsdag 4. juli Selveste 4th of July. Liten betraktning på «kjenne-på – følelsene»

De evinnelige kjenne-på-formen-følelsene. Det er ikke bare å kjøre rittet. Det er lidelsen på forhånd. Kjenne på beina. På formen.  Jeg hadde kjent på beina i hver eneste trapp på Fornebu  siden Trondheim-Oslo. De kjentes aldri gode. Hele tiden tenkte jeg –  det er lenge til. Men siste uka – og de siste dagene før jeg drar oppover vet jeg det er for sent. De beina vil aldri bli gode. – Tom, tenker jeg. – Du har rett. Tom sa at vi kjører istykker hele sesongen med den måten vi sykler Mallorca på. Det er april. Målet er egentlig å forberede sesongen. – Men istedenfor å tenke på sesongen, kjører dere kroppen i senk. Sier Tom. – Herregud BOC-ere, rister han oppgitt på hodet og fortsetter: – Dere kjører 7-8 timer hver bidige dag! Så ler han. – Opp i fjellene. Fullt kjør. Første mann opp fra SaCalobra. Full fart. – Så en dag med rolig kjøring, men fremdeles lang dag. Mens vi – sier Tom og peker på sitt eget bryst- kjører 3 dager og hviler den 4. Kjører bare flatt. Vi kjører for å forberede sesongen. Og vi kjører i februar første gang. » Jeg har ingen kommentar eller spørsmål.  Tom har rett. Han kjører fletta av oss alle. Tilslutt – nå hører jeg på Tom.  Det var vel forsent men holdt såvidt. Vi har fått betale for tunge bein, amatørene som vi er. Skal bare ha det gøy. Hele tiden vil hodet så mye mer enn det den gamle kroppen tåler.

Tilbake til denne onsdagen. Jeg hadde kjent tunge bein bare av å gå en trapp opp på fornebu. Men satset på at det gikk over – slik det faktisk gjorde på Trondheim-Oslo. Da klarte jeg meg bra –  beina fungerte etterhvert veldig bra. Jeg satset på en repetisjon av det.  Og jeg hadde gjort en ting til: Jeg hadde fotfulgt treningsrådet fra Tom: Mellom de to rittene Trondheim-Oslo og Jotunheimen Rundt: Kjør 2×90 min. med 4×90 sek innlagte terskel tempo økter. Jeg hadde også fortsatt å sykle til jobb. Men, som Tom sa: – Meeeget rolig!.  Jeg fulgte rådene til gagns.

Bærum torsdag 4. juli 2013

Skjenket ikke frihetsdagen en tanke.. Stars & Stripes – forever. Jon Kristian og jeg hadde avtalt å kjøre opp til Lærdal sammen. Men så hadde han måttet reise til Stockholm på møter den dagen. Han sendte meg en sms noen dager før og lurte på om det var greit at vi stakk oppover på kveldingen. Ha- å nei.  Jeg hadde bestemt meg for å unngå 2011 hvor vi hadde heseblesende nærmest ankommet Lærdal i tungt vær bare noen timer før start.  Denne gangen skulle jeg være uthvilt. Unikt til meg å være hadde jeg booket flere plasser på Sanden pensjonat i Lærdal. Med håp om at  både Arne og Erik og kanskje fler ville være med. Men de backet jo ut. Til og med Bjørn Finn hadde diskutert med Erik om de skulle dra. Men Bjørn Finn er en gammel semi-proffsyklist som nå har blitt godværsyklist.  Jotunheimen Rundt er ikke der. Ingen vil garantere godt vær tvers gjennom…. Jeg ba Jon Kristian sitte på med Tord eller kjøre selv. Kom etter. Jeg skal bare ligge horisontalt så lenge jeg kan. I et lite hus tilhørende Sanden pensjonat sendte jeg en sms til Jon Kristian. Hørte ingenting og ringte han. Han var underveis og jeg ga instrukser. Døra stod oppe.  Bare noen måker vekket meg den natta.

Lærdal fredag 5. juli 2013

sanden pensjonat. kun måker ødelegger nattesøvnen  din

sanden pensjonat. kun måker ødelegger nattesøvnen din

Jeg lå helt til klokka var 10 og hørte på P2.

Yr.no sier det blir delvis og lite regn denne fredagen og fredag kveld, men at resten av traseen ned fra Filefjell og videre skal være uten vann. Det har regnet litt på natta; det regner nå og da på dagen men ikke mye.  Faktisk ser det bra ut.

Jon Kristian og jeg hadde flyttet ut fra det lille huset. Vi hadde forberedt flasker og mat. Jeg lå på senga i det lille rommet i det lille pensjonatet og leste. Jon Kristian satt ute på puben og leste Fyrsten. Det var perfekt oppladning. Per Arne kom i 17 tiden og vi spiste laksepasta på puben ved siden av Sanden. Vi hilste på Aleksander og kompisen hans og jeg ble slått av den overvektige Aleksander – Per Arne er supertrent. Trodde hele familien var likeså. Litt mutt sa Per Arne at Aleksander hadde alltid vært for glad i mat. Per Arne sønn var jo en av norges beste syklister. – Han finner nok ut av det, sa jeg. Ja, de må hvertfall finne ut av det selv, sa Per Arne. Jon Kristian og jeg tenkte at vi skulle ha 1 time mer på horisontalen. Men sånn gikk det ikke. Vi gikk bort på skula og hentet start-numrene. Der vibrerte stemningen. Hele plassen var full av biler og folk som forberedte seg. – Det gjelder ikke å bli tatt av denne pulsen, sa jeg til Jon Kristian som allerede hadde truffet kompiser og startet dialogen om taktikk og kjørestrategi. Duftene av tigerbalsam og alskens kremer kom sigende. Det var forsent. Pulsen var stigende og stresset hadde truffet oss. Vi returnerte til Sanden for å skifte. Klokka var 19 og det var no point of return.

hovedagata_laerdal_startplass_JR

Her skjer det hvert år 1. fredag kveld i juli. Alle burner ut mellom 21 og 21.10

På plassen stod den svarte VW transporter til Per Arne. Det var full aktivitet på alle kanter. Tord leverte to hjul og forsvant. Vi lastet opp, tok en siste runde med pumpene og tokde siste beslutningene på hva vi skulle ha på og ha med. Og ha skiftebagen med bilen eller sende den direkte til Sogndal med arrangøren? Vi la den alle inn i bilen. I den lå et skift, nye sko og såpe og kanskje litt godlukt – hva vet jeg. For noen var det uansett et skjebnesvangert valg.

Nede i hovedagata var det ennå så få syklister tilstede at jeg trodde 1. pulje skulle bli en håndfull. Men flere og flere raste nedover til campen og opp igjen – på en slags oppvarming. I den korte hovedgata mellom Kiwi og Lindstrøms hotel hadde de spent opp et startfelt og en bil med en høytaler. De hadde satt opp en slags sluse hvor alle ryttere måtte gjennom. Det stoppet helt opp og vi trillet over på siden og inn i slusen sideveis, visste ikke hva de ville kontrollere. Men arrangørene hadde folk ute som kontrollerte lysene våre og ba oss tenne baklysene allerede nå. – Bare la de stå på, sa de. – ikke blinkende, men fast lys. Speakeren snakket og snakket. – Det er fem minutter.  – Også er det disse hullene. Og der. Og da. Og husk. Enkelte sporadiske turister stod langs siden og betraktet fenomenet. LIlle Lærdal. Lille Jotunheimen rundt. Klokka var snart 21 den 5. juli. Snart satte tetpuljen seg i bevegelse. En pulje kl 18 med de trege og rolige og gud vet hva hadde allerede vært ute i 3 timer.

Lærdal fredag 5. juli kl 20:58 det er avgang

klare til start. Jon-Kristian, meg, Tore, Per Arne, Pål og Ulrik. Helt vridd til venstre står Kjell Vidar som bestemte seg for å kjøre individuelt.

Klare – men vet lite om hva som ligger foran. fra venstre: Kjell Vidar ser bort og har bestemt seg for individuell kjøring. Jon Kristian, meg, Tore, Per Arne, Pål og Ulrik

jeg står og ser på klokken og føler absolutt ingenting. Vi står rundt hverandre vi fra BOC. Tror ikke pulsen øker, tror ikke jeg tenker på hva som ligger foran. Helst ikke. Jeg har ingen faste planer annet enn at vi skal holde sammen og bare håpe at beina holder. At jeg spiste for mye før avgang. At jeg ikke punktererer. Men jeg er rolig og det ser gutta ut til å være rundt meg også. Jeg ønsker lykke til. Startstkuddet går, jeg husker å sette igang Garmin klokka og vi siger frem mot start. Det er mange ryttere, overraskende mange har kommet til. Feltet setter seg i bevegelse. Tregt i starten men farta øker og det går overraskende fort. Vi har jo sagt at vi skal ligge på halen av dette feltet, det kan gå fort og vi skal ikke kjøre i rød sone opp Lærdalsdalen. Bortover i Lærdal sentrum, vi har snudd 90 grader og er på vei ut av sentrum og det smeller så hele feltet rister. Jeg kan se hele bakdekket til en rytter er blåst til småbiter. Fantastisk, spektakulær punktering etter 600 meter. Han har sikkert i sin iver blåst opp dekktrykket til langt over max. Ut med ham.

Det ligger ryttere i hele veiens bredde. Jeg ser hele tiden hvor Per Arne befinner seg, og prøver å holde rede på de andre. Det er lett regn, feltet beveger seg fort, men slett ikke ubehagelig og bølger fremover. Jeg er ikke vant til å kjøre i åpne felt, men tvert imot to ordnede rekker med ryttere jeg kjenner. Likevel, dette føles bare gøy. Det paradoksale er at Per Arne ligger foran og foran og rykker stadig frem. Snart er han helt oppe i tet feltet og jeg skjønner ikke hvorfor. Vi har ikke startet stigningene ennå og han har forsert mye av feltet.

Oppover dalen går tetfeltet avgårde. Per Arne skrur ned tempoet. Vi er etterhvert et eget felt med med en hale av ryttere som ligger bak oss. Ikke mange. Jeg vet ikke om det er mange av 21 feltet som ligger bak oss. Etterhvert opp mot fjellet er vi et eget felt som må belage oss på å kjøre selv. Hovedfeltet ligger foran oss. Det er mildt og det er medvind. Det er midtsommer og det er bare deilig. Det skal bli verre.

Vi starter stigningene. Elva er fantastisk og det er gøy. Mer regn kommer og det blåser opp litt – vi nærmer oss toppen. Jeg gjør en beslutning. Jon Kristian stopper også. Jeg prøver å få på en vest  ifart uten å lykkes og må stoppe. Men glidelåsen er vrang. Jon Kristian passerer meg, men spør om jeg vil ha lift og stopper litt lenger oppe. Jeg hiver meg på sykkelen og passerer han og ser bakover. Han gyver etter – jeg kjører og kjører og kjenner at jeg er over i høy sone 3. Jeg skal ta igjen det lille feltet vårt. Jeg ser etter Jon Kristian og ser han er i siget og ligger noen hundre meter etter og jeg ser feltet ca 500 m foran meg. Beina har løsnet og alt føles bra. Jeg er snart oppe i feltet igjen og Jon Kristian kommer opp. – Herlighet peser han. – Du sier du vil ha lift.  Vi legger oss på en rekke og er beredt på å kjøre som vårt lille felt over fjellet. Det regner og det er vått. Vi tar vår tørn ifront og vi dropper bakover i feltet. Det er medvind og vi føler at vi har god fart. Senere får vi vite at Rye sitt lag bestående av expresslag og andre, har ploget vei for hovedfeltet foran oss. De har lagt opp til det – å kjøre kjede raskere enn noe annet sammensatt lag. Nettopp fordi de kan det. Vi plukker opp en Rye rytter langt nede ibygdene etter Øye der asfalten har blitt tørr. Han har punktert og må belage seg på å kjøre alene. Vi plukker også opp en god del ryttere som har falt av hovedfeltet etterhvert. Det er helt typisk. De bidrar godt til vår «Belgiske» kjede – vet ikke hvor det navnet kommer fra, men det er det vi kaller det. Nedover til Fagernes er vi godt over 20 mann. Vi har tent lysene. Det er mørkt. Mange kjører med China lys og mye lumens på styret. Jeg har min nye Siva lykt på hjelmen. Ikke flere Kina lykter på meg. Plutselig går de isvart. Gjerne på vei ned en bakke. I stummende mørket. Jeg lærte det fra 2011 at det var nødvendig med en god lykt. Nedover fra Filefjell og forbi nedkjøringa til Årdal kjører jeg fra feltet. Det er vått og det er kaldt og det er mørkt. Det undrer at jeg klarer å kjører fra. Jeg ligger først og tråkker på – antagelig er det så mørkt og vått at rytterne holder avstand og dermed mister fordelen av dragsuget. Men er jeg fortsatt så tung at glir unna? Jøss.

Min nye Canyon. Lakkert sort matt med grønne og hvite detaljer. Den så fantastisk rå ut og kom aldeles forsent.

Ny Canyon Ultimate. Cosmic Carbon hjulene tok godt i sidevinden. Måtte temmes. Shimano Dura-Ace Di2 - herlig!

Ny Canyon Ultimate. Mavic Cosmic Carbon hjulene tok godt i sidevinden. Måtte temmes. Shimano Dura-Ace Di2 – herlig!

Den kom en knapp uke før Jotunheimen Rundt og jeg hadde bestemt meg for at den fikk stå. Helt til jeg oppdaget et ganske stort hakk i gaffelen på på min «gamle» hvite Canyon CF Ultimate SLX.  Da forstod jeg at det var bare en mulighet –  bruke den nye. Jeg gjorde det jeg kunne for å få fikset den gaffelen på onsdag, men det er juli og folk er på ferie. Takk til Hans Christian og Espen – dere prøvde. Den nye sykkelen har høyprofil Mavic Cosmic felger som jeg må slåss med nedover fra fjellet. Vindkastene kommer og de kommer ofte sideveis i mørket der vi ligger ganske tett ifeltet. Jeg skriker ut til folk rundt meg om at de må holde avstand. Sykkelen er som et seil –  jeg kjemper og kaster imot men trenger en meter eller to for å korrigere. Det holder meg hvertfall våken og de hjulene går som bare f…. En ting at jeg er stor, men farta er helt fantastisk. Det er absolutt ingenting som gir etter på den sykkelen. Alt sitter perfekt og giringen på Dura-Ace Di2 er bare helt kontant og presis. Men selv med elektronisk giring klarer jeg å gire feil Fingrene mine er uten følelse som vanlig og jeg trykker stadig vekk på feil knapp….

Fagernes midt i natten – lørdag 5. juli 2013

Midt i natten glir vi inn i Fagernes. Hovedfeltet ligger foran oss og til min store undring står det folk og beordrer oss inn på matstasjonen. Jeg er på vei inn da Per Arne kommer og sier bare kjør videre. Jeg hadde fått beskjed om at han lå bak slik jeg hadde fått beskjed om flere ganger underveis og vi hadde sakket opp og ventet. Men nå hadde vi bestemt oss for å kjøre fordi vi skulle gjøre en stopp i Fagernes likevel. Mystisk nok hørte rytterne på meg. Jeg ga beskjed om å kjøre og de kjørte. Svenskene kom opp før Fagernes og lurte på hva vi gjorde i Fagernes. Jeg ga beskjed om at de bare kunne stoppe på matstasjonen og komme etter oss. Vi stoppet lenger oppe.Det samme med Rye rytteren. Det var flere som nå ville følge oss. Men vi hadde vår egen gruppe og det kjentes bra. Per Arne var igodt humør da vi svingte inn ved bilen.  Enkelte brukte lang tid. Jeg vet ikke hva. Jeg ropte avgang om 1 min. men ikke alle var klare. Jeg ropte rolig kjøring inntil alle var på plass. De siste måtte sykle oss inn.  Og svenskene kom og Rye rytteren kom. Men Ole Rikard var borte. Han hadde heller ikke spurt meg om opplegget. Vi så aldri mer til Ole RIkard. Noen sa han hadde slitt litt inn mot Fagernes. Jeg vet ikke. Jeg fikk en sms fra han senere hvor han sa han hadde karret seg opp til Sognefjellet før han brøt. Jeg må ta en prat med Ole Rikard. Hva skjedde, Ifjor var han helt konge og kjørte med BOC1 stort sett hele tiden. Iår har han slitt mer. Han brøt med oss på Trondheim-Oslo på Skreia også

Beitostølen by night – lørdag 5. juli 2013

Vi trillet ut på veien en og en og vi ropte ut om alle var med. Vi følte et snev av friskhet og pågangsmot etter denne stoppen og påfyllet. Vi ordnet oss på en rekke og satte opp farten. Oppover mot Beitostølen. Det var mørkt, men nå kjørte vi mot lyset og det tyngste av natta var over.  Men nå fikk vi også mer vind imot. Ikke mye, men vi hadde skiftet retning og vinden kunne kjennes. Det også skulle bli mye verre. Sykling i motvind og sidevind sliter på psyken. Oppover mot Beito får Per Arne problemer. Han jobber tyngre og tyngre og jeg ser han virkelig jobber. Samuel dytter han allerede før Beito sentrum. Vi passerer matstasjonen –  det står endel syklister og henger der –  enkelte av 24 timerne har god tid.   Vi har snudd og sykler nordvest.Vindstyrken øker og det er kaldt. Vi får vinden fra siden. Virkelig kaldt. Bilen står med varselblinkerne et stykke før Bitihorn. Jeg foreslår for Per Arne at han skal sette seg i bilen en stund også sette seg på sykkelen igjen. Han fryser og ser virkelig medtatt ut. – Nei, sier han etter litt. – Jeg står av her. – Jeg bryter. – Blir med bilen. Ingen sier noe. Alle kommer seg på syklene. Det er på med klær. Det er kaldt og vi står ikke mer enn nødvendig. Vi sykler opp til Bitihorn også bærer det utfor og nedover mot  det røde nedslitte Bygdin hotellet. Det har forresten dukket opp en cafè rett bortenfor ved Bygdin vannet. Det var bare godt å ta fatt på bakkene opp mot Valdresflya og Vandrerhjemmet. Få tilbake varmen. Det var ned mot 2 grader. Men et mirakel – det var så vakkert og vi så allerede antydninger til lys i øst. Tro det eller ei –  den bakken opp der er lang men vi kommer opp. Og farta øker.  Det er veldig få syklister – merkelig nok – eller ikke.  Et stort felt ligger foran oss og bak oss. Vi er alene, med Rye rytteren og de to svenskene. Vi passerer enkelte 24 timere på veien –  det er som de står stille. Vi passerer matstasjonen ved Sjoa et sted –  som er flyttet fra Lemonsjøen iår.  Svenskene maser om pit-stopp, men jeg sier nei etter å ha sjekket med de andre. Et stykke etter stasjonen drar de foran og stopper. Vi passerer langsomt og de tar oss snart igjen. Nå har dagslyset kommet, vi er på vei ned til langt hyggeligere tempraturer og alt er bare lykke.   Det går fort ned fra Lemonsjøen til Vågåvatn. Jeg har ingen tendens til å ville sove. Heldigvis. Vi ligger mellom 70 og 80 nedover.

Mot morgen i Lom den 5. juli

Jon Kristian raser rett ned på riksvei 55 mot Vågå. Venstre skriker jeg –  vi skal 180 grader og vestover til Lom.  Nå venter vi på å se bilen. Luksusen –  nå skal vi kvitte oss med klær igjen. Her er mildt, ennå er ikke klokka mer enn 6 på morgenen. En rask stopp ved bilen –  vi sjangler og snøvler og jeg spør Per Arne om han kan sette kassene mine inn i bilen. Han har skiftet, sier han har fått igjen varmen og ser fresh ut.  Like etter –  utpå veien igjen – deklamerer Pål at han vil stå av i Lom. Dvs han vil videre, men i sitt eget tempo. Kroppen vil ikke. Jeg foreslår at han kjenner godt etter til da før han bestemmer seg. Men han henger stadig etter og etter Lom ser vi ikke mer til Pål. Svenskene drar inn til matstasjonen i Lom – over brua. Rye gutten har fått nok en punktering før Lom.  Vi er bare 4: Ulrik, Jon Kristian, Tore og meg. Fra Lom sykler vi sørvest. Fra den retningen vinden kommer fra. Det merkes, men skal bli verre. Og dette er et kritisk parti. Å komme seg opp på Sognefjellet er målet. Vi kjører gjennom Lom kl 7 og ca 30 min senere passerer vi Galdesand. Det er bare fint vær, men det blir kaldere igjen.  Oppover et stykke før gigantprosjektet Elveseter med Siegesøylen, klager Jon Kristian på at det går fort. Mange ganger. Vi sier lite  – senker tempoet litt –  jeg tar lange føringer. Ulrik tar lange føringer. Sier til Jon Kristian at han ikke skal ta for lange føringer om han er sliten. Tore sier han kjenner det veldig.   Ulrik sier ingenting, jeg sier ingenting.

Starten på helvete opp Leirdalen mot Sognefjellet. Hvordan knekke motivasjonen? Kjøre her i motvind

Starten på helvete opp Leirdalen mot Sognefjellet. Hvordan knekke motivasjonen? Kjøre her i motvind

Og på stigningene etter Elveseter er de borte. Vi har ikke avtalt noe. Vi svarte ikke på Jon Kristian da han sa han måtte stoppe. Vi kjører bare videre. Det er ikke bra, men vi gjør det likevel. Vi skal videre videre.  Nå er vi bare to og det går sakte i en økende motvind. Jeg briefer Ulrik nå og da på hvor lang og utmattende denne bakken kan være, men passer på å vinkle det positivt. Vi vil nå toppen ved Jotunheimen fjellstue –  om en stund. Så vil det gå ned og det går bortover. Hvile… Nå er det bare bratt oppover Leirdalen – .

En vakker dag kan du sykle inn til Leirvassbu, ligge i hvite laken, spise 3 retters med rødvin. En vakker dag - em annen gang

En vakker dag kan du sykle inn til Leirvassbu, ligge i hvite laken, spise 3 retters med rødvin. En vakker dag – em annen gang

I motvind kunne du trenge en off-roader giring-  hvertfall kompakt krank.  Vi har ikke det – vi bare churner og churner. Vi skal opp.

Bilen står etter Bøvertun rett før stigningen starter igjen brått og brutalt og vi må få på klær igjen. Vi snøvler og prater – Per Arne sier han vil stå her til Jon Kristian og Tore kommer. Da vi er på sykkelen igjen ser vi en ensom syklist komme et stykke nede.  Vi ser ikke hvem det er. Senere skal vi få vite at det er Jon Kristian.  Vi ser den samme skikkelsen komme oppover mot Krossbu da vi godt over Krossbu og svinger og mister Krossbu av syne. Det er her Ulrik beretter om turen sin i Frankrike på den fjellovergangen de blir overrasket av snøvær og det er kun opsjon å kjøre nedover – på en av sidene. Ned må de. Uten noe særlig klær, ingen bil som er med. Med beina i bakken og seilende nedover i snøen.  Det var fascinerende å høre på. Det var vilt som her, sa han. Brøytepinnene er jo 4-5 meter høye oppover mot Sognefjellshytta.

Du kommer deg opp på Sognefjellet i motvind. Snu deg ikke tilbake. Det kan du gjøre som turist - en annen gang

Du kommer deg opp på Sognefjellet i motvind. Snu deg ikke tilbake. Det kan du gjøre som turist – en annen gang

Nå ser vi sommerskiløpere kjører i nypreppa spor. Det er ikke lenger gryende morgen. Men bare kaldt –  gudsjelov at den bilen stod der nede ved Bøvertun og ikke her oppe. Ulrik og jeg bare passerer vaflene og colaen på hytta. Det står enkelte forhutlete ryttere med ulltepper rundt seg. Og det er oppover hit Jon Kristian blir tatt igjen av svenskene, de passerer han slik de har passert Pål og Tore. Men venter ved hytta hvor Jon Kristian senere forteller han igjen fikk troen på livet og meningen med det som steg for hvert vaffelhjerte og cola han kastet innpå.  Imens tråkker Ulrik og jeg videre. Skal vi ikke ned da? klager Ulrik.  Trodde vi var på det høyeste og skal ned?  Vi møter noen voldsomme små stigninger. Nei, først skal vi over sier jeg, Vi ha tatt igjen etpar ryttere, de tar igjen oss – og slik fortsetter det uten at vi får til å kjøre sammen. Ulrik og jeg er alene.  Det bølger over sognefjellet  – det er klart og det er vind. Fanaråken.   Bare håper at vinden løyer nede i Fortun.

Snart forbi Fanaråken. Foto: Tom N. Pedersen, Sogn CK

Snart forbi Fanaråken. Foto: Tom N. Pedersen, Sogn CK

Vi raser utfor. Jeg kjører hardere enn Ulrik, men nesten nede ved Fortun er vi begge. Det er mye trafikk og mange unge gærninger som trener rulleski på vei opp til Turtagrø. De er så kjørte at de ser lite på de motgående psyklistene som kommer rasende nedover.  Det er hardt å kjøre ned her. Det tar på mann og maskin. Karbonhjulene mine klager og syter men det får ikke hjelpe. Ved hver U- turn nedover må farta ned –  ellers går det rett frem.  I bånn av bakken står bilen, men vi ser ikke Per Arne.  Vi bare dundrer videre uten å stoppe. Litt problematisk skal det vise seg, for nå blir det godt og varmt igjen. Først godt, men senere veldig varmt.  Vi gjør etpar små stopper før vi gjør et alvorlig forsøk på å pakkene jakkene i lommene. Ut med mat. Da kommer bilen, Gudsjelov. Per Arne like blid. Så dere ikke, sier han. Men da Jon Kristian og svenskene kom, forstod jeg at dere måtte være foran.  De er forresten like bak. Og der –  da vi er ca ferdige med å skifte og finne ny mat, kommer de.  Vi er 5 igjen, Vi hilser på de og Jon Kristian er i sprudlende humør der han forteller om vaffelhjertene på hytta der oppe og hvordan han fikk tilbake troen på livet.

Det går fortere når vi er 5.

Lørdag 5. juli 2013 Hafslo om ettermiddagen

Snart passerer vi Gaupne og bare venter på Hafslo bakkene.  Jeg sier veldig tydelig da vi starter klatringen inn fra Hafslo – at denne bakken er 9 km lang. Gjentar 9 km. Den tar aldri slutt. Etter hvert lange drag og hva som synes som slutten på bakken, kommer en sving og en ny like lang bakke. Bare stålsett dere. Om dere vil kan dere kjøre fra her. Men det er ennå 20 km igjen å kjøre da vi er på topp, og det er en stor fordel å være gruppe.  Det er varmt. De mumler. 9 km sier svenskene. Ikke mulig vel. Jøss.  Så blir det stille. Et punkt oppe i bakken kommer en vei ut og der ramler det ut syklister med god fart fordi de kommer fra en nedoverbakke. – Har de kjørt en snarvei? spør svenskene. De deltar også i et ritt . men har nummeret på styret. Det er enkelte på off-roadere som vi passerer ganske raskt. Deretter en enslig rytter på landeveisykkel som holder høyere fart.Men etterhvert dropper farta hans også og vi passerer.  Så langt om lenge står det noen folk og vifter med cola. Jøss tenker vi. Men da vi kommer nærmere, pakker de vekk colaen og smiler beskjemmet. Vi er ikke de de venter på – their loved ones. Kommer bak oss et sted. På toppen kjenner jeg igjen P plassen og jubler til de andre. Glede glede.  Der står Per Arne og skriker at vi ligger godt an til å komme under 16 timer.  Fra da kjører vi veldig fokusert.  Det bærer utfor. Vi blir liggende etter en stor traktor nedover, Jon Kristian raser forbi og vi andre går etter.

Lørdag 5. juli nær kl 12:40 Sogndal

Da vi endelige kommer ned til fjorden skriker jeg at vi snart vil se brua inn til Sogndal.  De tror nok vi er nesten inne, men ingen bru kommer tilsyne. Jeg blir redd for tiden. Ser på klokka. Går opp langs siden til de andre og skriker at vi må sette opp tempo og at vi nå tar korte føringer ifront. Hurtig rotasjon, skriker jeg. Og tempoet øker, Det går virkelig fort. Jeg mener vi har vinden med oss innover og brua blir større og større.  Vi sykler i stort tempo opp forbi Statoilen og til høyre i krysset hvor det står løypevakt og vi raser inn mot rundkjøringen hvor vi skal rundt til venstre og det står en vakt og stopper trafikken. Vi tråkker innover i hovedgata- passerer tidtagningen og vi jubler, men jeg sier ikke stopp ennå  – det er mål rundt hjørnet. Og fra å trille blir det spurt opp til ny final tidtakning og speaker og gutter som kommer løpende mot oss med saft fra Lerum.

Målet nådd - Sogndal.foto: pål hagerup

Målet nådd – Sogndal.foto: pål hagerup

Speakeren sier Bærum og Omegn og lurer på hva Omegn betyr og jeg svarer at vi har flere medlemmer fra Sogn, blant annet Geir Nygård og Kjell Vidar Husnes som sikkert har gått imål for lenge siden. Vi er så lykkelige så lykkelige.  Faller omkring, Vi må ta bilde sier jeg, og drar frem iPhonen. Det er liv i den ennå. Per Arne har kommet til og smiler skjevt. Tar du et bilde av oss? spør jeg han. Nei, det har han ikke tid til. Vi må bli med han nå.  Jeg sier han må bli med på et bilde. Drar tak i en dansk dame som står der og spør om hun kan ta bilde av oss fem. Vi håndhilser på svenskene og takker for turen og samarbeidet. Skandinavia –  svensker, danske og nordmenn.  Damen får endelig tatt et par dårlige bilder.  Per Arne er utålmodig. Han skylder på gutta som sier de må dra med en gang. Vi må med og hente bagene våre og avtale hvor han skal droppe tingene. Fra nå går det fort. Vi er ruset lykkelige over å komme i mål og er dårlig forberedt på den skyllebøtta som nå kommer. På vei til bilen. Per Arne tordner. Hvor lite han kunne stole på oss og hvor han angrer. At han skulle ende opp som serviceapparat for oss. Han hadde gitt seg av ren høflighet for oss – vi hadde derimot brutt alle avtaler. Avtalen var at vi skulle stå last og brast sammen og sykle sammen. Uansett.  Jon Kristian roste han og beklaget. Jeg sa igjen og igjen at det var min skyld – jeg hadde organisert det og det var jeg som hadde brutt avtalen. At jeg beklaget at det skulle bli sånn. At det var leit at vi skulle skilles på denne måten.  Per Arne tordnet videre. Og hvorfor i allverden skulle Tord ha hjulene sine i denne bilen? At han angret at han ikke hadde kjørt med kompisene sine istedet. Dette var siste gang. Aldri mer, Aldri mer avtale med oss. Med meg, sa jeg. Det er min skyld, kan du ikke høre.

Så reiste Per Arne. Med bagene til Pål og Tore. Med en avtale om å droppe alt av innhold på skolen i Lærdal på rittkontoret der. Om det ikke var folk der, prøve Sanden pensjonat – må ringe og si fra.  Jeg tok farvel med Ulrik. Familien hans var kommet. Jentene hans krevde sin pappa tilbake. Jeg spurte kona hans om hun kjente Magnhild min søster men hun ristet på hodet.   De dro til hotellet. Jeg styrte mot skolen.  Med sekken på ryggen ramlet jeg ned i garderoben og parkerte sykkelen på doen. De burde få rigget opp en sykkelparkering, mumlet jeg. Det hadde det vært topp. En bevoktet P-plass for syklene.  Det var vidunderlig få utkjørte ryttere der nede, men Tord var der.   Utrolig den trøndergutten. Helt utrolig, Han hadde kommet seg inn såvidt under 15 timer. Hadde kjørt kun med nettingtrøye, sykkeltrøye, korte sykkelshorts, løse knær, halve hansker. Gjennom natta – over Valdresflya i 2 C, over Sognefjellet i 4 C og hard vind.  Herlighet for en trønder viking.  Hadde aldri maktet det. Vi somla og prata og stod en time i dusjen.

Vi er imål. Fra venstre Ulrik, Samuel, meg, Jon Kristian og Hansen Flødeis

Vi er imål. Fra venstre Ulrik, Samuel, meg, Jon Kristian og Hansen Flødeis

Nede i målområdet satt Tore og Pål og bare flira. Først hadde Tore kommet inn. Så Pål. De så ut som de kom fra et gruveskift.  Snøvlet og lo. Vi spiste grillmat og drakk cola i teltet. Tell me Your story man. Bagene deres var gone og de bare flira. De måtte til Lærdal og hente bagene. Tore kunne kjøre oss. Han skulle bo i Sogndal, og hadde bilen stående her. Kona hans hadde kjørt den over og hun hadde tatt buss fra Sogndal til Lom for å kjøre Sognefjellsrittet tilbake.  Fantastisk – for en frue sa vi.

Lørdag 5. juli ca kl 15 Sogndal. Intelektuell samtale om riktig trening i teltet i målområdet til Jotunheimen Rundt.

Så satt vi der i teltet  – eller hang. Tord lå på en benk og sov.

Hallo Tord, Hallo Jon Kristian -  hvordan gikk turen egentlig? Hallo?

Hallo Tord, Hallo Jon Kristian – hvordan gikk turen egentlig? Hallo?

Pål lå utover hele bordet. Alle skulle kjøre med Tore tilbake. 5 mann og 4 sykler. Vi fortalte om Per Arne og hans tordentale. Jon Kristian sa at han synes det var dårlig at Ulrik og jeg bare hadde kjørt uten at vi hadde blitt enige. Dere kunne bare ha sagt –  er det greit at vi sykler videre? sees senere?  Hadde bare vært enig i det, men dere bare dro uten et ord og det er dårlig. Jeg la meg flat og sa beklager igjen. Det skal jeg bli bedre på, sa jeg. At vi avtaler. Fint med en slik innstilling. Men. Det var jo egentlig bare en del av bildet. En ting er hva man vil og hva man er oppdratt til. En annen ting er der og da.  Den andre delen

Pål, det er noe jeg vil spørre deg om. - Pål. hallo?

Pål, det er noe jeg vil spørre deg om. – Pål. hallo?

av bildet var jo at jeg ikke hadde noe som helst overskudd; tvert imot –  jeg var i kjelleren jeg også. Dypt i kjelleren.  Men jeg skulle bare videre. Akkurat som kroppen var programmert til å holde det gående, men ikke bruke noe som helst energi på det unødvendige. Og det hadde kostet energi å avtale der og da med Jon Kristian. Høres dumt ut. Men så i kjelleren var jeg vel.

Tilbake til teltet. Pål, sa jeg. Du har virket sterkere enn meg stort sett hele sesongen. Men nå trakk du pluggen i badekaret før Lom – hva har skjedd?  Han lurte på hva jeg hadde spist som hadde så fandenivolsk mye energi. Så vi sammenlignet treningen etter Trondheim-Oslo. Og der lå svaret. Jeg hadde slavisk fulgt Tom sitt råd til trening: Kun 2×90 min rolig sone 1 med 4×90 sek innlagte terskelintervaller. En i hver uke de to ukene mellom rittene. Mens Pål hadde fulgt råtassene i BOC 1 av alle ting.  På treningen torsdagen etter Trondheim-Oslo. Der hadde det selvsagt gått unna med bakkedrag i sone 4. Første mann opp osv. Han var helt gruset etter den treningen. Han nikket – det var totalt ødeleggende og han hadde måttet betale for den. Planen og utålmodigheten hans med å kjøre på under 15 timer var i realiteten endt opp i 16:31. eller mer.

Tord, vår brave trønder viking kjørte hvertfall med ett antrekk: korte hansker, kort bukse med løse knær, nettingtrøye, sykkeltrøye. Thats it. Gjennom den våte natten, -2 på Valdresflya og -4 og hard vind på Sognefjellet.  Imponerende Tord. Mener det. Kan noen fysiologisk klare noe sånt?  Jeg frøs så jeg skalv og sykkelen ristet ned fra Lemonsjøen til Vågåvatn. Hadde så lite følelse i fingertuppene at jeg ikke fant riktig bryter på styret for å gire el assistert giring.

Tore lastet opp  4 sykler på Skodaen sin. Han kom og hentet oss der vi lå som noen vrak på plenen ved teltet i målområdet.  Skulle frakte oss til Lærdal for å hente stuffet som Per Arne hadde levert inn på Sanden pensjonat.  Han ringte meg og sa det – skolen var stengte, men kjelleren på lille Sanden var fylt opp med hjul, bager og kasser.

Nå var det bare Pål igjen ennå bodde i de utkjørte sykkelklærne sine. Det betød lite. Å komme over målstreken betød alt.

nesten død. overlevde Detroit, New York og nå Jotunheimen Rundt. Whats next.

nesten død. overlevde Detroit, New York og nå Jotunheimen Rundt. Whats next.

Lørdag 5. juli kveld i Lærdal

Jeg var der jeg hadde drømt og sett for meg så mange ganger under turen. Jeg lå helt stille på e dobbeltseng på Sanden pensjonat denne lørdagskvelden. Zappet forsiktig på tv kontrollen; en Aas pilsboks i handa og en Polly pose ved siden av meg.  Akkurat dette hadde jeg sett for meg så mange ganger. Spesielt starten på Leirdalen mot Sognefjellet; hvor jeg et øyeblikk tenkte at jeg aldri kom til å få oppleve å ligge som en agurk på senga i Lærdal. Vi ville aldri komme frem. For en tanke!  La aldri de negative vinne over de positive når du går i kjelleren. Det er alltid noe positivt. Jeg tenker alltid på romanen «Fateless» av Imre Kertész når jeg går skikkelig i kjelleren under anstrengelser. Fateless er den fantastiske historien om en 14 år gammel jødegutt fra Budapest som blir sendt til Buchenwald konsentrasjonsleiren under krigen. Jeg synes å huske han overlever av å kunne se  og finne ett eller positivt i enhver situasjon.  Siden jeg leste den boka har alt blitt bagateller i enhver stress situasjon.

Jeg gleder meg over en situasjon uten noen forpliktelser; bare å ligge som en død agurk på senga. Slippe å kjøre hjem.  Tenker på Pål og Jon Kristian som kjører og stopper for å sove for så å kjøre videre. Snart sovner jeg jo fra alt, men våkner igjen av at kroppen verker.  Sover jo aldri noe særlig etter en slik økt. Kroppen vil bare si fra.  Du har pint meg. Jeg lar deg ikke hvile.  Men så sovner jeg igjen.

Søndag 6. juli – frokost og avreise fra Sanden pensjonat i Lærdal

Jeg hadde avtalt å spise frokost med Dag på miniatyrpensjonatet. Traff han tilfeldigvis utenfor Sanden fredag ettermiddag. Jeg våkner brått og det første jeg tenker er at jeg må rekke han og kona. Men det er bare et eldre, trist stille ektepar som sitter ovenfor hverandre i det bitte lille frokostrommet da jeg kommer ned den knirkende trappen.  Bestyreren av pensjonatet glir som en skygge inn og ut – han virker som en del av inventaret  og kan nok virke skremmende på de fleste en mørk høstdag med sin fremtoning, tenker jeg. Dag og kona må ha vært innom tidligere på morgenen og stukket avgårde.  Jeg blir sittende å smugtitte på det aldrende ekteparet – hvor i all verden kommer de fra?  De sier ikke et ord til hverandre.Patetisk. Ikke før de skal gå; da snakker de nederlandsk. Jeg trodde de var britiske protestanter. Kanskje de var protestanter likevel.

Senere sitter jeg som en agurk og nyter hver eneste meter jeg kjører innover mot Hafslo og videre mot Skjolden og Sognefjellet. I motsatt retning av der vi syklet inn mot Sogndal igår. Jeg er på vei til Lom.  I bilen denne søndagen blir jeg sittende å tenke over den situasjonen som oppstod da vi kom imål. Hele gleden av å komme imål ble jo overskygget av den situasjonen hvor vi hadde blitt konfrontert med at vi hadde forlatt Per Arne og han hadde ofret seg for oss ved å stille med bilen på visse møtepunkter hele veien til Sogndal. Men idag begynte jeg å se det litt annerledes.  Jeg forstod hvor irriterende det måtte være å stå i Sogndal denne vakre og solfylte lørdagen og se på alle de som vandret ustødige rundt og hadde gjennomført dette rittet.  Med det å bryte følger ingen god følelser. Likevel. Vi er voksne. Vi må gjøre våre egne vurderinger og ta egne beslutninger; så feil de enn kan bli. Men på det tidspunktet hvor Per Arne brøt, var han nedkjørt og nedkjølt. Jeg tror ikke vi hadde fått han med oss over fjellet. Derimot tror jeg Per Arne i timene etterpå, iløpet av turen; da han hadde fått igjen varmen og overskuddet; også endret sin oppfatning av situasjonen. Hans nye verdensbilde så da slik ut: Han kunne sykle videre; han skulle ikke ha brutt. Han ofret seg; vi var egoister og brøt avtalen.  I bilen denne søndagen så jeg det ikke slik lenger.  Det kan alltid oppstå en situasjon.  Om du ikke klarer å følge et felt, kan ikke feltet vente på deg –  du må ta konsekvensen av det. Vi hadde alle nødsekk. Forskjellen var at Per Arne hadde bilen og kunne valgt at den skulle følge han.  Istedet valgte han at han og den skulle følge oss. Det var veldig galant og kanskje noe han angret.  Vi hadde jo måttet klare oss uten.  Og det hadde ikke vært så lett; all den tid vi hadde alle tingene i den.  Vi er jo ikke skrudd sammen som Tord, som kan kjøre med kort-kort uansett.

Men – hva kan vi lære av dette.  Det ligger jo i kortene. Hvorfor er det mye enklere å overleve turer i kjelleren, slite seg gjennom timer på sykkelen i kulde og varme – enn å klare å lande med det samme sett av forventninger iforkant av slike eventer som dette? Det kan virke enkelt.  Bare bli enige.  Liksom. Elendige og følelsesfylte som vi er – mennesker. Vi vil alltid legge forskjellige variasjoner i det vi avtaler.

Jeg sitter fullstendig komfortabelt i en lydløs bil på Sognefjellet.  – Men vi kan bli bedre, tenker jeg.  Neste år kjører vi med Sogn CK sine basestasjoner. Punktum.

Hurrangene som tilskuere. Det klassiske JR bildet Foto: Tom N. Pedersen, Sogn CK

Hurrangene som tilskuere. Det klassiske JR bildet Foto: Tom N. Pedersen, Sogn CK

Bærum 8. juli 2013 kl 20:19

SMS til Per Arne: «Hei Per Arne, ser på fordeling av driftkost. for bilen. 1000 km x 1.50 ok? Hvor mye betalte du Alex & kompis for kjøring? dag ole»

Hittil, intet svar.

Bærum 9. juli kl 11:16

Mail til gutta: «Hei og tusen takk for en opplevelse vi nok sent glemmer 🙂
Vi må fordele driftskost for bilen til Per Arne.
Med 6 mann a 300,- får Per Arne dekket noe av kostnaden. Kan dere betale inn til følgende kto, så betaler jeg Per Arne? ( jon kristian, sendt deg egen mail m oppsett på pensjonat etc )

Ha en riktig god sommer – sees på trening i august 🙂

-do»

17. juli 2013 kl 11:12

SMS til Alex, sønnesønn til Per Arne.

«Hei Aleksander, har du mulighet for å sende meg de bildene du tok under JR- Rittet? enten via sms eller mail? dstorr@gmail.com. Takk 🙂

Hittil, intet svar.

Publisert i sykkel, sykkelblogg | Merket med , , , , , , , , , , , , , , | 1 kommentar

Vestergyllen 2012 – 1700 sen-brunstige endorfin junkies sluppet løs i Vestmarka. – Hvorfor er jeg her?

Prolog – det er ikke renn ennå

Jeg så Per Olav komme smilende mot meg i den lange korridoren som knytter sammen de to lange byggene, heftig nok bygget etter og inspirert av Uffizi museet i Firenze. Per Olav gikk Vestergyllen ifjor. Vanligvis haster vi forbi hverandre i disse korridorene. Alle kollegene – vi kan i effektivitetens navn ikke stoppe opp og skravle med alle heller. Men nå ble vi stående og prate om rennet, ski og trening. Han er den andre kollegaen som uoppfordret har sagt det samme om Vestergyllen:

– Jeg pleier å komme meg over slike renn og vil gjøre det igjen. Og igjen. Men ikke Vestergyllen.  Det er det eneste jeg ikke vil gjøre en gang til.  Det har jeg bestemt meg for.

Så ble han stående en stund og tenke. Og rett ut i lufta, ikke til meg, mer til seg selv sa han:

–  Hvorfor gjør vi dette egentlig?

Han så filosofisk spørrende ut men ventet ikke noe svar. Men jeg ble interessert. Det er et grunnleggende spørsmål. Jeg tynte meg selv gjennom hele logistikken før og etter rennet – oig bare det er ikke lite – og jeg jobbet meg gjennom de 4 milene i rennet. Det var i overkant av 3 timer på nesten 85% av maks kapasitet. Og det er jo ingen ferie. Jeg spurte meg selv: Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor i all verden gjør jeg dette? Og likevel gjør jeg det igjen og igjen.

Fortell meg, sa jeg. Hvorfor gjør vi dette?

Han så på meg og smilte. Og sa:

– Det er ett eller annet. Det er noe med det å tyne seg selv. Vet ikke helt. Men det er noe så forbanna tilfredstillende med det der å kjøre seg ned.

Haveråsen i Vestmarka (illustrasjonsbilde)

Jeg spurte Arne om det samme. I motsetning til meg har Arne drevet trening og konkurranser hele livet.  Det var snakk om hvor mye vi kunne prioritere trening fremfor andre gjøremål. Livskvaliteten står og faller med kroppens form og evne til å ta treningsøkter og konkurranser.

– Hvor viktig er det å legge ned så mange timer på trening? For vi lever jo ikke av dette her, gjør vi? Spurte jeg. – Om vi ikke lever av det så lever vi for det.  Svarte han.

Jeg vet ikke.  Ett eller annet dro meg til et renn til. I tillegg til Holmenkoll Maraton og Birken.  Jeg spurte Arne. – Ta Vestergyllen, glem Grenaderen var hans forslag.  Jeg hadde fortalt ham om sjokket med å gå gjennom Vestergyllen løypa og at kroppen var » dypt sjokkert og helt satt ut» av en langtur. Det var første langturen denne sesongen og slik reagerte kroppen. Så ble det Vestergyllen.

Søndag 22.januar 2012. klokka er 8:30 Det er D-dagen for tur-renn.

Det er tomme gater og veier denne søndagsmorgenen da jeg reiser hjemmefra. Inntil jeg når Føyka i Asker. Askers mekka for sport –  midt i Asker sentrum.  Vestergyllen. Et lite seedingrenn til Birken. For spesielt interesserte? Jeg kommer ganske sent og har sett for meg at det er lite folk igjen. Vi gamlingene starter i siste pulje og resten  burde ha kommet seg oppover. Men bildet er ikke der. Det står en lang, lang rekke av skiløpere utenfor Føyka. De står og småtripper; jobber med å holde varmen. Hva skjer? Bussene forsinket. Først 20 min, senere 30 min. Noen er forbannet og forlater køen. Myndig stemme roper: – tar dere bilen, blir dere stoppet likevel!  De 4-5 karene roper tilbake at de er lei og drar hjem.  Vet ikke hvor lenge de har ventet. Jeg kom for å rekke en av de siste bussene og synes det er pussig at det står noen hundre metere kø med lovende ski-entusiaster igjen. Fant en P-plass 30 m fra bussavgangen. En rekke vakter/funksjonærer i gule vester – ingen som er opptatt av at jeg kjører inn. Må spørre om de vil ha penger for parkeringen og de svarer – jøss for en ærlig sjel. Blir sittende i bilen og vente på at bussene skal komme og ser at vaktene stadig sender biler ned til en stappfull P-plass.

6 busser ankommer. Klokka begynner å nærme seg 9:30.  Folk fra køen blir dirigert til de 3 siste bussene, jeg går langs de 3 første og ser at det er plasser igjen.

Snart sitter jeg ved siden av en familiefar i 40 årene som har gått Vestergyllen mange ganger. Han er entusiastisk og lettere stressa.  «- Du skal se Solli ved 6 om morgenen», sier han. Ja, jeg er fra Asker. Da er det flere biler enn du kan ane.  En treningsøkt før jobb. Det må til. Vi har unger og vi har altfor lite tid til å drive trening. » Jeg smiler. Vi gamlegutta har fått tilbake tiden vår med unger som tror de er voksne og som bare trenger, bil, penger og mat.  Ellers vil de se foreldrene kun når de selv trenger noe.

Vestergyllen. Må stoppe her engang og nyte denne utsiktenVestergyllen – ops – det fikk jeg ikke med meg..

(illustrasjonsfoto)

Jeg vet ikke hvorfor det så ofte skjærer seg med logistikken på arrangementer i Norge. Som sjelden har store mengder folk å håndtere i det daglige. Store byer i norsk sammenheng er en vits. Til og med under VM på ski i Kollen ifjor var det amatørmessig håndtering av massetransport av folk inn og ut av anlegget. Om Asker har noe å lære i å forbedre logistikken?  På ingen måte, sier klubben:

«- Når det gjaldt bussene, så var det forsinkede rødekorsfolk som skapte kaos.

De skulle ha møtt kl 07:00, kom inn i Solliveien nærmere åtte, brøt kjøreinnstruksen: kjør bak bussene (de kjørte forbi), de kjørte ut, og da de var på veien igjen, så kolliderte de med siste buss i en kolonne som måtte stoppe, og da de tre bussene kom nedover, startet de fire i neste kolonne å kjøre oppover, og møtte den siste bussen.

Da går ikke bare sekundene, da røyk minuttene.»

Vi har kommet oss opp i startområdet. Det begynner å tømmes med folk i det hektiske og lille startområdet. Skal til å gå til start da en kar kommer hoppende tilbake og begynner å kaste bager utover.  Bager som puljevis skal fraktes til målområdet en kilometere lenger oppe ved Vestlia. Jeg blir stående og se på han i ren fascinasjon. Hvilken kraft. Bager spruter til alle kanter. «- Jeg glemte tidtagerbrikken, skriker han. Hvor er bagen min?» Jeg bare står – og han hojer og skriker og ler da han ser bagen. Øynene står ut og han er blek. Feltet hans er gått. «- Du kan starte med oss om noen minutter, sier jeg – det spiller ingen rolle.» Han tar seg inn, finner brikken og rekker siste start med et nødskrik.

Hvorfor gjør vi dette.

Klar! Kjøyr!

Starteren har sagt sitt. Intet pistolskudd, bare en klar og høy stemme med nedtelling: 30 sekunder igjen – 10 sekunder igjen.  Jeg står bakerst i en av rekkene.  Da det beveger seg starter jeg klokka.  Jeg er sikker på at det er matte-start; dvs. at klokka starter når du passerer startmatta.  Men Vestergyllen har felles startpkt for alle i puljen. Noe som forklarer hvorfor det er så stor rift om å få lagt skiene fra seg høyest opp mot startstreken.  Vi er igang.

Hei, her kommer jeg! Ligg unna sporet mitt! (illustrasjonsfoto)

Vi tar en liten runde på jordet før vi svinger ut og inn i lysløypa – midt i Askers store utfartsted.  Der ser jeg en far med to-tre små barn som har klart å legge «gode-minner» søndagsturen midt oppe i et skirenn med 1700 testosteron mannfolk og noen få damer – som startet allerede kl 9.  En gutt står trykket til kanten av løypa og skriker mot faren sin: «- Jeg vil ikke ødelegge, jeg vil ikke ødelegge!»  Faren står med en datter i hendene og en baby bak i pulken.  Jeg tenker ikke så mye på det. Men så uflaks da –  å ha med hele ungehaugen og at den fireåringen skal for alltid huske det da han lå og kavet i en løype og en horde av galninger med nummer på brystet kom bakfra fra alle kanter og han sperret hvertfall to løyper. Arne fortalte meg kaoset. Arne var først i puljen og far klarte å velte pulken da han skulle få den gråtende, sinte sønnen ut av sporene. Det ble full stopp et øyeblikk og enkelte ukvemsord haglet, men ikke mange, sa Arne. Det var pinlig nok.  Et minne for livet, far.

Rennet har en relativt trang og svingete nedkjøring fra lysløypa og ned til sørenden av Store Sandungen der løypa drar 90 grader til høyre og østover. Nedover den bakken lå det noen løpere og kavet. Jeg siktet imellom men hektet istedet i en av skiene og for på trynet fremover og boret hodet langt nede i snøen.  Men ski og staver holdt, bare nesen og leppa og haka hadde fått en trøkk. Jeg blåste blod ut av nesa noen ganger og kjente at leppa hovnet opp, men hva så? Bannet lett – skiakrobatikk har aldri vært min styrke.  Skiteknikk, for den saks skyld. Som ung prioriterte ikke jeg ski.  Prøvde å finne igjen rytmen og staket sydøstover fra S Sandungen og ventet på krysset opp mot Tvetersetra. Det var opp og opp mot Tvetersetra. Der gikk en fyr og næmest blokkerte de bakkene. En rekke på 10-12 løpere så ut til å ha mer enn nok med selv. En foran meg klarte å forsere hele køen. Jeg kastet meg på litt senere, men rakk neste bakke sammen med fyren i tet. – Kan jeg komme foran? sa jeg så vennlig jeg kunne.  Det hørtes sikkert mer som hvesing mellom hivene etter pusten. Han måtte vente et halvt sekund til jeg fikk skia foran.  Han gryntet. Rett og slett. Jeg skrek beklager men var veldig fornøyd, for nå kom jeg godt unna dette godstoget før vi startet nedkjøringene ned til Sandungen.

Vestergyllen Løypa, Vestmarka, Asker, Bærum og Hole kommune

Jeg fikk kroppen opp i en god produksjonsmodus, synes jeg.  Skulte av og til på Garmin klokka mi og ble litt overrasket over nivået hver gang.  Når jeg ligger på 165-170 slag på sykkel, starter opphopningen av melkesyre ganske raskt.  Men på ski, naturlig nok, kjenner jeg ikke det. Høy hjerterytme på sykkel kjennes  ut som lavere intensitet på ski.  Det meste funket. Og skulle det vise seg, hadde jeg et snitt på 83% av max. intensitet.  Hadde litt problem med at skiene iset i festesonen under skoene. Når jeg gikk opp motbakker og ikke gled på skiene, iset det under de.  Jeg er ingen smøremester, men holder meg til Swix, for det kjenner jeg litt til.  Det var Ski-go som sponset rennet her, men det holder jeg meg unna. For vanskelig å forholde seg til flere merker.  Jeg hadde lagt på VR 45 med VR 50 på toppen. Det var nysnø og ikke mange gradene.  Hvorfor iset det?  Hva skal jeg gjøre for å unngå det Swix?  Var inne på hjemmesiden til Swix hvor de har en seksjon på Q & A men ingen steder å legge inn spørsmål. Det er en enveiskanal for Swix. Må inn på Fjesboka og se om de kan ta imot noen spørsmål der. Arne & CO hadde ingen problemer med ising, men de brukte Rode smøring.

På sykkelritt vil jeg naturlig veksle noen få ord i all svettingen og pustingen. Det hjelper veldig å gi hverandre noen få, velmente ord og klage litt sammen. Men her vekslet jeg  ingenting med mine med-ski-ryttere. Bare unnskyld og takk. Men sa klart fra de gangene noen tråkket på staven min – bakfra. Det var ved en forbipassering opp en bakke. Jeg var virkelig redd for et stavbrekk. Staven satt plutselig fast. Jeg skrek opp. Hun sa unnskyld. Det hjelper.

Det er noen skiløpere som behersker klassisk teknikk og det er flott å se på. De beste for meg er de som flyter oppover bakkene. Har gode fraspark og virkelig glir på hvert tak.  Mens jeg småjogger og glir ingenting, flyter disse forbi meg i venstre spor oppover bakkene. I en ulastelig stil og lettvinthet. Jeg beundrer det, fordi jeg ikke er sterk nok, ikke har teknikk nok.  Jeg skulle vel ha gitt de komplimentene der og da. Men jeg, i likhet med de andre sparte pusten til meg selv og mine egne tak.  Jeg kom omsider til toppen.

Vestergyllen løypeprofil. Opp og ned går det. Ikke mye hvile å få i Vestmarka

Bare en gang kom litt adrenalin og brunst frem i manneflokken. Jeg gikk i en gruppe da vi rundet Svartvann på vei til Mikkelsbonn via Burås. Jeg gikk i venstre spor, men er på ingen måte noen sprinter i motbakker. Fysikken, sier jeg. Jeg er for stor og for lang og for mange kilo til det. Slik unnskylder jeg meg. Men mannen bak, som var kortvokst og gikk i en fantom trikot som ikke skjulte noenting av utstående mager eller noe, var tydelig utålmodig.  Det ga han uttrykk for. Vi menn er enkle skapninger.  Jeg har 0,1 km/t mer å gi enn deg, slipp meg frem. Men jeg ville ikke bruke krefter på å skifte spor inn og ut av høyre rekka. Men jeg hoppet inn da vi hadde passert en rekke.  Det som så skjedde var at v nådde en flate, jeg hadde tatt igjen en kø foran meg i høyre spor og dette mage-fantomet lå med like stor eller liten fart i venstre spor. Da var jo han fornøyd.  Jeg hoppet mellom rekkene og staket meg forbi og lå alene videre.  Som et takk for sist.  Det skal ikke mer til. Å finne krefter bragt til torgs av irrasjonelle tanker. Som et takk for sist kom fantom-magen sigende forbi meg oppover mot Damvann.  Imponerende, tenkte jeg. Denne gangen skulle jeg ikke bruke skjulte reserver på å ligge på hjul.

Lekkert. Før endorfin-junkiene har passert

Hva i all verden tenker man på der man går time etter time på høy puls.  Lite.  Det er konsentrasjon. Om neste bakke. Om å kjenne etter.  Sette mål. Neste matstasjon. For all del ikke glede seg til varme klær, en herlig varm kaffe og en masse, masse god sjokolade, vafler.  For i neste øyeblikk kan kvalmen komme. Det kan være nesten på toppen av en bakke at blodsmaken kommer og magen kommer i ulage.  Men det kan være lange flater hvor tankene kan spinne i alle retninger. Tenke på alt og ingenting. Jeg spurte Arne. Hva tenker du på?  Du som har gått sånn i så mange år.  – Tanketom, sier Arne.  Jeg deler opp løpet i etapper. Først skal jeg dit. Så er det neste. Gjerne matstasjoner.  Så er det alt det taktiske som skjer i løypa. Tenke teknikk. Ikke irritere seg over disse som hopper fra spor til spor ustanselig og som kan komme iveien. Lunta kan være kort.  Det finnes adrenalin og testosteron og andre godsaker eller helvete ettersom  – hos gamlekara også.»

Matstasjon før rushet kommer

Nå er vi her. Hiv innpå.

Det går mot slutten, sakte og usikkert. Svingen ved en seter. Nedkjøringen fra Vestergyllen og vi havner i 100 ned på en brøytet skogsvei. Løypa gjør en 90 grader. Jeg rekker bare å se grus og vei og en fyr som kaver med skitupper langt oppe i været og staver overalt.  Jeg spretter over veien og lander mykt.  – Gikk det bra? spør mannen i snøen som allerede er oppe og avgårde. Jeg ruller rundt og kommer meg akkurat på beina før neste mann seiler inn og lander mykt i snøen.  Jeg gurgler tilbake.  Det var virkelig vennlig sagt av ham.  Hei Asker skiklubb – hvorfor ikke et skilt og advarsel om hva som kom? Kunne vært en ide?  Det var her Terje, kompisen til Arne brakk staven.  Selv med en stav gikk han inn til en x-plass i klassen sin. Arne mente han hadde tatt 2. plassen i gruppa om han hadde beholdt staven. Hvorfor ga han seg ikke bare der og da? På vei hjem, sier Arne. – kan like godt gå fort.

Disse nedkjøringene fra Vestergyllen.  Det var skispor hvor det venstre var dypere og bredere enn det høyre i høyre svinger og omvendt for venstre svinger.  Jeg fant fort ut at det var bare å henge i sporet. Å hoppe ut, prve å kjøre på egenhånd funket veldig dårlig. Selv om jeg egentlig ikke skjønte hvordan jeg kom meg gjennom svingene og tyngdekraften som hele tiden ville ha meg ut i skogen måtte gi tapt av dette skisporet som vi bare hang oss gjennom på.

Sa du bakker? (illustrasjonsbilde)

Så var det sunnmøringen i fiolett drakt. Jeg visste ikke at han var sunnmøring før jeg kom imål og gratulerte han med de enestående bra klatringene. Hvertfall forhold til meg.  Vi holdt følge fra de verste bakkene nordover opp mot Mikkelsbonn fra Rudsmyr/Vestmarksetra. Han hadde et så godt sig opp de bakkene at jeg var overrasket da jeg tok han igjen på flatene og nedoverbakkene.  Jeg gikk forbi han igjen fra Grønland og nedover mot Svartvann. Så tok han meg igjen, jeg kjørte forbi han.  Helt til den siste 2 km stigningen fra Store Sandungen til Vestlia. Da sa vi takk for nå. Han dro fra meg oppover. Han lo da vi kom i mål og fortalte at han var veldig frustrert over dårlig glid på egne ski da han gang på gang ble frakjørt bortover og nedover.

Kanskje det er derfor vi gjør dette. Alle de små øyeblikkene hvor det kjennes godt – kjøre forbi – bli forbikjørt og tenke – ikke gi seg.

Det var matstasjoner underveis. Det er alltid et spørsmål om hva og hvordan ta inn noe føde.  Jeg bruker en drikkesekk med slange som jeg bærer inntil ryggen. Denne holder drikken lunken. Om det ikke holder noe særlig under -5 har jeg ingen problemer med å holde slangen fra å ise. De to litrene med Maxim oppblandet med Ringer funker veldig bra for meg på kjøringer med høy intensitet. Jeg svetter masse; spiller ingen rolle hvor kaldt det er – når kroppen kommer opp i «maskin» tempo.  Stasjonene hadde også bananer. Har ikke prøvd det på vinteren før. Frosne, slimete bananer.  Jeg fikk ned noe. Ellers går Maxim barer greit ned for meg.  Om jeg går på høy puls er det alltid vanskelig å få noe annet enn drikke ned. Men det er viktig å få det til.  Sikkert like viktig å trene på det å ta inn mat som å trene systematisk på annen teknikk.

Målgang

Vi var imål. Det var hektisk aktivitet – selv med adrenalinet pumpende i blodet gjaldt det å vinne kampen mot kulda. Jeg er våt og har ikke mange minuttene på å skifte. Våte klær er en frostfelle.   Spesielt hendene er utsatt. Må ha fingre tilgjengelig for å skifte og ordne.  Våte hender blir iskalde på et øyeblikk.  Jeg hadde kommet meg i tørre klær da jeg hørte dansken. En danske. Som har gått Vestergyllen. Akkurat som jeg var hekta på dansk pop og rock av en eller annen irrasjonell grunn for tiden. Gikk rundt i skogen og hørte på «De eneste to», «choir of young believers» som har tittelmusikken på krim serien «Broen» og «Xander» – den unge dansken som rappoer pent og synger pent. Jeg måtte spørre han. Kjente han dem? Absurd, fortalte jeg at det var de jeg ville høre på her inne i marka. » De eneste to» – det er jo et dansk by-band, vet nesten ikke hva snø er. Han lo. Det var like unorsk som å se en gjeng danske førstegangs ski-gåere ned de verste bakkene i Vestmarka.  Dansken lo. Han var god på ski, men vet han ikke har så mange landsmenn å dele det med. Særing. Sammen med de norske, gale – som halser rundt i skogene som gale. Uvisst av hvilken grunn.

Hvor er mål? Jeg må ha mål nå!

Endorfin junkies

Vi stod i bussene nedover igjen til Asker.  To fedre i starten av 40 årene er travelt opptatt på telefon for å høre hvordan ungene hadde klart seg. Den ene hadde en sønn som hadde deltatt i et skirenn. Det boblet av barnestemme i telefonen. – Så flott, sa faren. Så bra.  Det var ingen spørsmål om hvordan far hadde klart seg.  For far skulle sikkert helst ha vært med sønnen og opplevd dette sammen med ham. Men noe drar han til disse rennene – sine egne.  Sammen med mange, mange andre.  Bare ett til. Jeg ser på de to.  De stråler begge to.  Smerte er bare midlertidig. Følelsen av å mestre er mye sterkere.  Og om du ikke har dagen idag, er det bare å trene bedre og mer.  Det kommer et helvete til. En konkurranse – mot deg selv eller mot kollegaen eller en treningsbuddy.  Det er helvete mens det står på enkelte ganger Men så godt det kjennes etterpå. Endorfinene strømmer gjennom blodet og pumpa slår på sparebluss. Så godt.

Bare minner i etterkant. (illustrasjonsfoto)

Fakta om Vestergyllen

Vestergyllen er et av 26 Seeding renn i Norge til Birken. Arrangeres  i Vestmarka, Asker& Bærum, se http://www.vester-gyllen.no. Ca 1500 påmeldte. Mange hevder at her stiller de som er i god form og kan ski. Det er jo ikke helt sant. Det er et lite renn og de som vil dette har trening for det. Birken derimot, handler om de helt på topp og så en hærskare av folk i alle valører.  Det er mange flotte historier om folk på ulikt nivå som har satt Birken som det store målet.  Rørende historier om veien fra sykdom eller rus og tilbake til god form. Det er godt gjort. Men Vestergyllen – altså en mer homogen demografisk gruppe?  Kanskje det. Men Vestergyllen skal ha problemer med å håndtere flere. Godt de setter et tak – om det skulle bli så populært.

Publisert i skiblogg | Merket med , , , , | 1 kommentar

Birkebeinerrittet 27. august 2011 – regn og gjørme 3. året på rad. – what else is new?

November 2011 – ricostruzione di zona

Det er lite nytt å sykle et Birken ritt. Kanskje. Vet ikke helt. Det er gått for lang tid etterpå for å rekonstruere dette. Kanskje. Kanskje gjorde  ikke rittet  nok inntrykk heller. Gjennkjennelsens vane. Dette rittet var ikke som den første gangen.  Det er mer eller mindre nøyaktig 4 måneder siden rittet.  Det er jo sånn at det er første gangen som gjør det store inntrykket. Nesten uansett hva det er, bare det er nytt og det er utfordrende nok. Siden blir det bare vane. Og da forsvinner alle detaljene.  Er det ikke sånn? Med Birkebeinerittet også? At det går av seg selv.  Hvertfall gjør det det på sykkelen mellom hjemme og jobb.  Jeg har nå syklet over 350 turer tur/retur jobb siden jeg begynte å telle ved hjelp av Garmin pulsklokka.   Så er det sikkert 350 ganger før det, nesten. Det er som professor Mamen sa igår; at det kan være ødeleggende.  Det å gjøre den samme tingen for mange ganger.  Det går opp, opp.  Også flater kurven ut.

Men hva er nå dette for tøv?  Jeg har syklet Birken 4 ganger.  Hva med dem som har syklet 10? 20?   Kan de sjelne mellom de ulike rittene? Har de kunnet vokse videre på det?  Sikkert.  Sikkert ikke. Hvem bryr seg. Men et Birkenritt må foreviges. Jeg startet å trene altfor sent i livet. Jeg har syklet siden 2008 og jeg bare elsker det. Gjennom livet har jeg hatt perioder der jeg både syklet og gikk på ski. Bevares. Men det varte kort hver gang, og det var ikke blant sportsgutta jeg havnet i ungdommen. Da jeg møtte Marianne hadde jeg problemer med å få innpass fordi fettlaget lå godt fordelt over kroppen min og jeg kunne ikke følge henne hverken på ski eller sykkel.Da hun endelig gikk med på en duo påsketur på Vaset – til hennes foreldres gamle støl, holdt forholdet på å ryke fordi jeg hverken kunne komme opp eller ned til og fra Grønsenknippa uten tunga hengenede ut og svett og pesende kunne nå denne beskjedne høyden – langt etter henne. Dertil knall og fall og tunga hengende ut på vei ned.  Prikken over I – var at jeg sovnet på sofaen etter disse monstrøse fysiske utskeielsene.  Da var talen klart. Enten kom jeg meg i form i en fart, ellers så var det over. Punktum. Jeg kastet skiutstyret og kjøpte Fischer Racing ski.  Jeg trente og kom meg opp til et nivå hvor jeg kunne følge henne på ski – og ikke sovne på sofaen etterpå.  Det var reddet.  Jeg gikk til og med Birken på ski med fetter Trond den gangen. Vi var ikke mange og tjue år, men han gikk jo rundt meg den gangen. Men så var det ikke så mye mer trening; hvertfall bevissthet rundt det. Det var utdannelse, en gryende interesse for jobblivet;  jaget etter å få etablert seg.  Men det er jo en helt annen story.

Jeg er en nerd som må bare ikke må snakke sykkel og trening når jeg er utenfor sirkelen med treningsbuddies. – Det har gått for langt dette her, sier min søster.  Hun proklamerte det på et bryllup hos fetteren vår på Hamar isommer. Han nerden der sykler jo Birken! lo hun. En litt sliten dame i kledelig grått SV hår svarte med å puffe røyk i ansiktet mitt. Og så lo hun.  En utskjelt gruppe. Disse såkalte Birkebeinerne. Men det er de – ikke meg. En minoritet.  Holdt for å kjøre ned familier og turelskere i marka. Ødelegge stiene. Likevel – best å holde hodet lavt.

Please enter the ricostruzione di zona – rekonstruksjon sonen.

Torsdag 25.8. prolog.

Fetter Trond og jeg prioriterer dette høyt. Å kunne reise til Rena på torsdagskvelden før Fredagsbirken og Ultrabirken. Da  er det god tid til rittet lørdag morgen. Spise et godt måltid denne kvelden og bare skravle med de gamle.  Det ble fort en tradisjon jeg hang meg på; Trond har syklet Birken i mange år og setter bare av denne helga.  Det er hans privilegie og det har blitt vår felles luksus.  Før, når barna var mindre og jobbene større. Da var luksusen større.  Damene våre, som alle de damene vi kjenner, fyller opp helgene sine med alle sine nettverk. Vi gutta er «lonere» som bare samles rundt leibålene våre iforbindelse med jakt og sportsevents. Så også denne helga. DN og Finansavisen – fylte sidene med Birken stoff.

På Rena er det fast at vi møter vi Jonas og Olav. Fra slektsgården vår under Galdhøpiggen. Når jeg sjekket startlistene fant jeg Olav Galde påmeldt –  jeg stusser, men ringer og gratulerer. Han ler. Det var navnebroren det. Han er langt yngre og har dessuten flyttet fra bygda for lenge siden. Jonas er med, ikke far Olav. Annet er ikke å forvente.  – Tenk det, sa tante. – Å kalle opp en gutt etter en annen i denne lille bygda.  Spesielt navn også. Går ikke an.

Same procedure as last year, men kanskje roligere? Jeg har med den gamle, tunge (nesten 14 kg) Everest Twenty 9 sykkelen fra Sportslageret. Fikk litt sjokk da jeg veide den til nesten 14 kg. Husker de annonserte den til 10,5 kg. Men det måtte være uten det meste. Jeg hadde fått Erik til å sette på Stan`s Notubes. Vi satt på bakrommet på Sportslageret en lørdag morgen og han brukte ikke mange minuttene på å få opp trykket i hjulet selv uten slange.  Det tøt litt guffe ut her og der også ble det slutt.  Men Erik var en tydelig mann. Han sa jeg gamblet litt ved å sette opp dette så tett inntil rittet. – Du skal kjøre en stund – og ofte med dette for å få det helt tett. Han himlet litt med øynene.  Selvsagt hadde han rett. Jeg fikk problemer med å holde på lufta. Først bak, deretter foran.

Vi er på Rena og følger været steady. YR og Storm. Værutsiktene har blitt dårligere.  Kollegaer fra Telenor logger av, vil ikke være med når været igjen ser ut til å bli dårlig. Men de får ikke solgt billetten. Ser ikke så bra ut. Motivsjonen – hvor får jeg tak i den nå? Den forsvant visst litt med Jotunheimen Rundt tidlig på sommeren og påfølgende ferie.  Kiloene kom på. Hele 5 kg deiset ned i kroppen. Nå har jeg blitt kvitt noen få, men de er for mange.  Dette er problemet mitt. Et slikt ritt er ubønnhørlig hardt. Aldri hvile.  De små og tynne har fordeler.  Jeg kan skylde på tung sykkel?  Neppe.  Hvor finner jeg motivasjon?  Det sitter i hodet, vet du. SIer de og smiler.

Hvilket mål jeg har? Folk spør meg. Det sier jeg ikke mye om. Jeg liker best å høre om deres mål. Hva og hvordan. Men likevel har jeg et lite hemmelig mål om å komme meg under 4 timer. Klare merket. Nå har jeg entret 55 års klassen. Merkekravet – nå var den oppnåelig? Men jeg ville ikke si det.

Fredag 26.8 god morgen.

Hvilket vær! Sol og varme. Alle Storm & Yr varsler slått til skamme. Det ser ut til å bli en topp dag!  Ut å sykle bakhjulet tett. Jeg syklet oppover og slo følge med en gjeng i Fredagsbirken. Humør og glede og rolig sykling. Flere i gruppa der hadde kropp og trening til å sykle hardt, men tok det med ro. Sosial tur med kompiser. En sosial tur dag. Herlig. Det er det jeg har sagt til mine gode kolleger Øyvind og Jarle.  Om dere vil –  jeg blir med og sykler Fredagsbirken med dere neste år.  Men da skal vi ha det dannet hyggelig! De har litt lyst, men vet ikke…  Nå er ikke lenger Jarle kollega. Det er også en annen story.

Fredag ettermiddag og kveld

Jeg sjekker resultatene utpå ettermiddagen og ser at Tommy har gjort det veldig bra. Sender en sms: «hei tommy! gratulerer m kjemperesultat idag! Var det fine forhold i løypa idag? Gjørme i sluttparti? Nyt kvelden. 🙂 dag ole. Fra Tommy: Takk DO. Mye gjørme og sugende underlag. Lykke til imorgen. Tommy».  Vi tilbringer dagen på Rena. Jeg sykler oppom Rena leir. Puben i Storgata. Det må virkelig være Gjøkeredet på Rena?

Trond og sykler en tur sydover på østsiden til Åsta Øst. Vi som har gått i den villfarelse at Breivik Bomb plant lå langs riksvei 3 på vestsiden. Feil.  Denne turen gjør inntrykk. Politi sperrebånd langsmed veien.  Det ble en spesiell sommer; men det er ikke det denne storyen skal handle om.  På vei tilbake til Rena finner vi en lommebok i veien.  Jeg vet hvor ille det er å miste en lommebok.  Vi finner navnet på førerkortet, sjekker opp med 1881 og treffer kona hans på mobilen.  Hun blir veldig skeptisk og redd da noen fremmede ringer; hva er det? Er det noe galt? Noe som har skjedd. Men vi beroliger. Vi trodde hun skulle bli takknemlig og glad.  Men ikke idag. De var fra Åsta, kanskje nok var nok. Hvertfall kunne de hente lommeboka hel og fin hos naboen.  Kanskje hun og han takket oss i det stille senere. Vi har hvertfall ikke hørt noe mer. Olav og Jonas ankommer utpå kvelden. Jonas er like rolig. Han har den samme gamle sykkelen, og han er like rolig på utstyret som ifjor.

Lørdag 27.8. Kl 6.30

Jonas og jeg delte rom. Klokka 6 er tante Matti på plass med frokost. Vi er roligere nå. Jonas er rolig, men jeg tar – hvertfall prøver jeg å ta det rolig.  Vi tar det på rutine, hva? Med jonas er alt enkelt og han er ute og avgårde på et blunk. Starter i pulje 11 kl 7.50.Jeg skjønner ingenting. Alt jeg skal passe på, alt jeg skal sjekke, alle valgene jeg skal ta. Han bare drar.  Og så sykler han så veldig bra.  -Ungdommen, vet du, sier Trond.  Syklene? Vi kan ikke skylde på det. Det får bli alderen…

Det regner. Men det er veldig mildt og det er nesten vindstille. Onkel Gustav kommer opp og gir sine humoristiske råd. Om vi vet hvor vi skal. At vi kan få transport til Lillehammer uten meromkostninger.  Dette året starter jeg i pulje 30 kl 9.25. Jøye meg. Ifjor startet jeg i pulje 32. Stadig rette veien…Trond starter 10.25 i pulje 41. Jeg varmer opp. Sykler noen runder rundt gamle kartongfabrikken.  Og jeg er avslappet med trykket i hjulene. Mister lite nå.

Det er start. Jeg føler ingenting. Ingenting. Startskuddet går og det blir forttTungt. Det er høy intensitet fra start. Litt flatt parti langsmed jernbanelinja før vi krysser under riksvei 3 og stigningen starter. Det finnes aldri et hvileskjær her. Det er ikke kroppen vant til. Må finne arbeidsrytmen. Ikke tenke.  Før om årene var planen å ta det rolig til Skramstad. Ikke nå. Denne sesongen hadde jeg vært gjennom Trondheim-Oslo og Jotunheimen rundt. Nå var det bare stå på. Finne max trykket.  Arbeidsrytmen kan holdes på terskel minus. Altså på det punkt hvor musklene produserer melkesyre, men ikke aggregerer.  Da blir musklene stive og det stopper.  Dette avhenger for min del av kadens eller tråkkefrekvens. Desto høyere frekvens, desto mindre syre.  Men jeg er avhengig av å bli varm.  Det gjør vondt, vondt å sette høyt tempo før jeg blir varm. Derfor hadde jeg varmet opp iår. Til ingen nytte. Jeg fikk vondt, veldig vondt. Men iår stolte jeg mer på meg selv enn tidligere. Da var det avskrekkende å sykle så langt. Jeg visste ikke hvordan kroppen ville reagere.  Derfor hadde jeg prentet inn i hodet at jeg skulle spare på energi.  Det gjorde jeg ikke iår. Nå gjaldt det bare å få iseg nok karbohydrater underveis. Ikke bomme på kulde/varme. Holde styr på føtter og hender. Det er som regel der det skorter.

Jeg er tung og stor og har ingen fordeler av det lange strekket oppover mot Skramstad. Styrken min ligger i utforkjøringer og flater. Nå fikk jeg også betale for at jeg ikke hadde syklet nok i terrenget. Merket fort lite trening på grus. Skyldte på  tung sykkel (ha!) og  tungt føre. Gjorde mitt beste nedover Djuposet. De hadde virkelig utbedret løypa.

menig 8480 i ren stil

setet står opp, men det synes vel ikke?

Ifjor var det bakbremsen og chainlock. Iår er det setet som spratt opp rett etter Skramstad. En fobi det,  å tenke på en ting hele rittet. Skal stoppe og fikse, nei venter. fikse, nei venter……fikse, nei venter……Jeg gjorde en kjempetabbe. Jeg stilte setet dagen før rittet.  Så skrudde jeg ikke helt til. Skulle bare teste det litt, så glemte jeg å skru det til. Så spratt det ut av stilling i det første terrengpartiet etter Skramstad.  Setet stod rett opp.

Leading the pack. Er det noe å smile for?

Vi gjordet gjentatte forsøk på rullekjøring, men alle forsøk strandet.  Ingen vil ligge foran. Kanskje jeg er bortskjemt fra BOC2 laget hvor dette med kjedekjøring er en behersket kunst. Gåping rytteren bak meg kjører i hjulet  mitt.  – Trond, har du ikke dreis på gutta dine?  – Vær så snill, skriker jeg bakover.  Trond skal få vite dette!  Dette er forøvrig den lengste tiden med èn gruppe i dette rittet.

Det er søle, det er tungt.  Men det store regnværet kommer vi oss unna. Det er de bak oss som får det skikkelige vannfallet.  Jeg prøver hele tiden å ligge rett på terskel.  I enkelte motbakker kjører jeg til jeg kjenner syra.  Det handler egentlig om motivasjon.  Om hvor jeg får den mentale energien fra.  På Kvarstad ser jeg at jeg ligger 10 min før antatt merkekrav. Tenker ikke så mye på det –  strever stadig med at jeg ikke har troen på at jeg kan klare denne type ritt-øvelser.  Tenker på Erik. Liten og lett. en gaselle gjennom løypa her.  Tenker at jeg må ned i vekt.  Og neste år er det ny sykkel. Jeg gleder meg over det. Ny sykkel. Det er enkelt å fikse. Det er verre med vekta.

På Storåsen fryser jeg så forbannet på hendene at jeg stopper for å skifte hansker. Før de store nedkjøringene.  Hadde jeg visst at marginen til merket nå var krympet, hadde jeg aldri gjort det.  Det tar tid slikt for meg.  Jeg fikk en ekstra flaske cola fra VW Møller.  Jeg har tom drikkesekk og jeg står med dilemmaet at jeg må sette igjen en drikkeflaske.  Helt irrasjonelt blir jeg stående.  Så setter jeg utfor.  Jeg smiler og storkoser meg.  Dette er virkelig gøy.  Kroppen reagerte så spontant på cola og sukkeret – jeg er i rus.

på vei mot mål

på vei mot mål. Unnsyld, kan jeg få komme først?

 Fra Storåsen og ned er det bare nedtelling til mål. Ned Monsterbakken rister kjedet av kransen foran.  Da kommer kunnskapen jeg har fått fra revene i BOC2 til sin rett.  Du får alltid løftet opp kjedet igjen ved hjelp av giret. Tråkk rolig rundt og stram til høyeste drev.  Det gikk denne gangen også. Selv om det er ekstremt stressende å gjøre sånt ned den bakken.  Det er full konsentrasjon ned der.  Og hvor tøff er jeg til å ta den svingen i bånn?  Litt tøffere iår enn ifjor.  Jeg kommer imål og føler at jeg ikke har klart å ta ut alt. Det er vel skuffelsen. Gleden hadde vært å være totalt utkjørt – slik jeg var 1. gang og 2. gang. Denne gangen hadde jeg mer, men klarte ikke å få brukt det på en fornuftig måte.

Det sitter i hodet. Det er motivasjon.  Kan trene så mye du vil, men du må evne å ta det ut.  Hvordan kan jeg trene på det?

Epilog

Trond og jeg sitter på bussen tilbake til Rena. En Aas pils hver, litt peanøtter. Lykkelige. Slitne.  Jeg har møtt Amund, Eirik, Arne.  Ingen av dem var tilsyne. latende fornøyde.  Ha!  Da er vi i samme sted.  Jeg er heller ikke fornøyd. Men jeg klarte målet mitt: Å ta merke. Jeg burde bare gjøre det så mye bedre.  Synes jeg hvertfall. Som de andre.

Slitne SV damer tiltross.  De vil gjerne gjennomregulere felleskapet og lovpålegge det meste. Enn så lenge er SV et lite parti og kan ikke true den intense iveren vår etter å trene og holde det gående.  Det er ikke der det ligger.  Det ligger et annet sted hvor målet har blitt satt for neste år. Da skal BOC 2 sykle Trondheim – Oslo på 15:30.  Der ligger utfordringen. Og det er en helt annen story.

Publisert i Markablogg, sykkel, sykkelblogg | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

I køen til bedre helse? Takk til Martina Hansen og velkommen tilbake. Takk takk

Min fastlege på Humana var håpløs på tiden.  Var, fordi han nå ikke lenger er der. Den unge mannen, som var notorisk opptatt av sykling som meg selv – hvertfall likte jeg å tro det. Kanskje var han bare hyggelig fordi jeg hadde ventet og ventet for å komme inn til ham en halvtime eller 45 min etter den bestilte timen.  Ikke at jeg var så ofte hos fastlegen min, men han gjorde en ting for meg før han sluttet og dro til  noe annet; jeg liker å tenke at han endelig kunne slutte på dette gudsjammerlige stedet fylt av sytere og selvopptatte halv hypokondere og istedet hengi seg til noe som ga mening her i livet. Det gjorde ikke dette stedet hvor det gikk i resepter på piller og byråkrati rundt sykmeldinger.

Det han gjorde var å få meg inn i køen hos Martina Hansen.  Jeg var inne på min årskontroll – som jeg startet med etter at to av mine bedre venner hadde fått prostatakreft og som de begge hadde klart seg fint ut av nettopp fordi det var oppdaget og tatt tidlig.  Og jeg hadde bestemt meg for å få en vurdering av en vond skulder og et vondt kne. Min fastlege ordnet en rekvisisjon til Unilabs og MR av skulder og kne.  x Jeg tok bilder, returnerte til fastlegen og satt i stolen mens han studerte bilder og knattet avgårde en henstilling til Hospitalet på høyden ovenfor Sandvika.  Så stod jeg i køen. Jeg hadde en menisk skade og husket at jeg 17 år tidligere hadde fått gjort en kikkehulsoperasjon på det høyre kneet nettopp på Martina Hansen. De var dyktige. Alle sa de var dyktige. Selv om nettopp min mor hadde fått store problemer med infeksjon etter en hofteoperasjon der.  Jeg synes iallefall det var bedre og vente på Martina Hansen enn å sjekke opp andre steder for å få fikset det kneet.  Alle sa de var dyktige.  På våren fikk jeg et brev hvor det stod at jeg var registrert og at jeg måtte påregne ventetid på 6 måneder, men at jeg skulle få nærmere beskjed. Men jeg hørte ingen ting da måneden oktober nærmet seg og jeg fyrte av en mail og fikk øyeblikkelig svar. Det var beklageligvis mer venting. Men de skulle kontakte meg.  Kneet mitt funket veldig bra på yndlingsaktivetetene mine; sykling og skigåing.  Det likte svært dårlig å være fotturist i store byer og vandre gatelangs hele dagen.  Min kone liker det, jeg også forsåvidt, men ikke kneet mitt. Men, så lenge jeg kan drive med sykling og ski om vinteren – det får så være.

Så kom det først et brev at jeg hadde fått plass til en legevisitt – til en utredning. En utredning?  En uke dukket det opp et nytt brev. Jeg hadde fått time til røntgen. Røntgen? En haug av MR bilder, som jo skulle vise detaljer som ikke røntgen kunne – hvorfor røntgen?  Skulle jeg begynne forfra?

Noen dager før D-dagen den 30.11 ringte jeg Martina. Hva betød egentlig utredning?  Lå det noe kikkehull kirurgi i det? Når var egentlig operasjonen?  Det visste ikke damen. Hun var veldig hyggelig, men hun visste ikke om at hdet var det jeg stod i kø for.  Men hun visste råd – hun ba meg ringe Inntakskontoret. Inntakskontoret, nettopp.  A-ha, inntakskontoret, selvfølgelig. Jeg stod i feil kø!  Der var de ikke oppe; Inntakskontoret var ikke oppe på dagen, bare om morgenen og om ettermiddagen. Så effektivt da!  Det var sikkert fordi da kunne de gjøre nyttige ting. Også ble køene kortere – helt sikkert.  Jeg kom frem; Inntakskontoret tok telefonen og kunne helt greit fortelle meg at jeg stod ikke noe sted der.  Og om jeg hørtes fortvilet ut – at jeg hadde stått 8 måneder i kø – så var det feil kø? Men, til trøst, sa hun at jeg kunne bare stikke innom kontoret etterat jeg hadde vært hos legen.  Tenk, bare stikke innom. Men hva hjalp det? Visste hun noe mer da?  Joda, for da hadde legen sikkert lagt inn noe  – og da kunne hun fortelle meg om min nye plass i køen. Men kunne ikke legen? Nei, lo hun litt  – det var Inntakskontoret det. Som kunne fortelle det.

Jeg svingte inn på Martina Hansen Hospital og det var plass på parkeringsplassen. Den var liten, sykehuset var lite. Det var som det var for 17 år siden. I resepsjonen var det stille og nesten folketomt. En plakat på veggen bak resepsjonistene fortalte hvor viktige resepsjonen var for de som kom; pasienter, pårørende og besøkende. De var ansiktet utad. Jeg satt ned og så ut på solen, en stor hage og utsikten ned mot Sandvika. Jeg fant roen. 10 min før timen, kom en blond, kraftig og kort dame i hvitt og hentet meg inn til røntgen.  Hun var vennlig bestemt, smilte av tøvet mitt og så hverken brydd ut eller noe annet.  Hun bare gjorde jobben sin effektivt og greit. 10 min senere stod jeg atter i korridoren igjen og hadde nesten en time til utredningen med legen.  Deilig.  Bruke tiden på meg selv, surfe litt og svare litt mail på iPaden. Ta en kaffe.

Innover i korridoren fantes et annet større venterom. Der skulle jeg vente. Og vente. Og vente ennå litt til. Folk kom og gikk – kom og gikk – ennå en gang.  Det var gått 20 min over tiden og jeg følte den norske innbittheten om at det skal være rettferdighet i køsystemet. Nettopp. Men her var det ugreie. Folk kom, satte seg ned og så ble de kalt inn av leger og søstre kledd i hvitt. Men ikke jeg. Jeg spurte en hvikledd i gangen. Unnskyld at jeg er til, men jeg har en time, nå er det gått snart en halvtime over – du vet. Snakk med de der, sa han og pekte på et bur.  Der inne satt damene som så elskverdig hentet den ene etter den andre på det store venteværelset. Men de sa de visste ikke, joda jeg stod på lista – var i riktig kø, men at legen nok var opptatt. Forsinket, beklager. Hvor lenge? Ikke godt å si. Smil.

Unge Dr. kom inn og ropte opp navnet mitt 1 time og 10 min etter avtalt tid. Da hadde jeg glemt bilen og at parkometeret var gått ut; som jeg naivt hadde kastet på penger for en avtale jeg naivt trodde skulle holdes.

Den unge Dr. beklaget at han var sen. At det ikke var så enkelt å holde dialogen med en stor familie persere som i tillegg ikke ville skjønne diagnosen på sønnen. Som hadde med storfamilien og som måtte ha tolk.  Det tok naturligvis tolk. Og at han allerede da lå etter skjemaet.  Om det var skjemaet som styrte?  Ja, det var ikke lett å planlegge – men vanligvis ble det jo alltid så liten tid.  At det var alltid forsinkelse. Men man vil så gjerne.  Men glemt var det. Unge Dr. var god på tingene. Han spurte om jeg hadde kommet for å ta skulderen?  Skulderen?  Han hadde akkurat begynt å lese brevet fra fastlegen  – som jeg ikke lenger hadde og som hadde hjulpet meg hit – for snart ett år siden.  Vi begynte forfra. Han fikk ikke opp MR bildet fra Unilabs. – Jo, sikkert fått det før, men vet ikke hvor det er.  Men skitt au – legg deg på senga så kjenner vi heller på det.  Da konstaterte unge Dr. at jeg hadde et slitt kne. Han dro og sleit i det og fant det ut.  Men, sa jeg – det måtte vel være en grunn til at unge fastlege hadde fått meg inn her? Noe måtte det være?  Og jeg har problemer med det; stivt kne og vondt som turist i en steinørken, stå på et hardt gulv, gå på hardt underlag. Men, altså ikke sykling og ski. Gudsjelov. Alt, bare ikke noe som ødelegger for det. Da er alt ute. Joda, vi kan se på bildene. Denne fikk unge Dr. opp bildene mine. Og da så han et klart rift i kneet.

20 min. senere vandret jeg lykkelig ut. Ingen operasjon. Jeg var ute av alle køer. Jeg ville ikke innom Inntakskontoret. Ikke nødvendig. Jeg gikk ut med en pille resept og lykkelig for at unge Dr. hadde overtalt meg til å la det stå til. Du kan sykle og stå på ski. Kjøp Masai sko. Tren balanse. Kunne godt ta en kikkehullsoperasjon, men ikke uten risiko. Det var ikke bare å klippe vekk brusk som allerede var slitt etter et langt liv.  Her kommer folk som uten å blunke vil ta et større kirurisk inngrep. Men er prinsipielt mot å ta en pille.  En operasjon er ugjenkallelig.  Da har du tatt valget. Så lenge det går med en betennelsesdempende – gå for det.  – For 17 år siden, sa unge Dr. , var du definitivt for ung for slitasje. Men ikke nå. Nå er det slitasje. Sånn er det. Hold på det du har, ta en pille og bruk Masai sko. – Jeg vil ned i vekt, sa jeg. Avlaste kneet. Da lo han. Og skrøt av min tilsynelatende gode form og – ikke snakk om å gå ned. Du er jo trent og slank!  Jeg var mer lykkelig enn noen gang. Noen bevingede ord, jeg betalte 671 kroner for konsultasjonen og bildene, og kunne til og med ta en P-bot som jeg helt hadde glemt at det var en bil ute på overtid.  Men ingen P-bot. Og ingen kø. Takk for meg, Martina Hansen Hospital. Veldig hyggelig. Mener det. Imorgen er det sykkel igjen. Restitusjonsdagen er snart over.

Publisert i politics | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Trondheim – Oslo. Den Store Styrkeprøven 2011 – vi er i mål!

I mål!

Fem minutter før kl 01.00 søndag 26. juni 2011 gikk BOC 2 laget vårt i mål på Økern. I et kaos av ømme bein, romper og kropper forøvrig gratulerte vi hverandre i full uorden mens staben fra styrkeprøven plukket av tidtager chiper og delte ut medaljer i alt virvaret. Speakeren annonserte Bærumslaget som kom inn og jeg så navnet til Jørgen listet opp på stormskjermen på 16:54. Speakeren var tilsynelatende ikke så imponert over oss og nevnte Bærumslaget som virkelig hadde kjørt fort; nemlig BOC1 som kom inn på 14:27. Jeg var stolt av det også og lurte på hvordan det hadde gått med Tord og Ole-Rikard. Hvor mange kom i mål samtidig. Like etter rullet mitt navn opp på samme tiden. Familie lo og gratulerte og kastet seg rundt halsen på sine fedre og menn og var like glade for å få galningen hjem tilsynelatende like hel. Vi hadde fått med oss 24 av 26 over mål samtidig. Thor hadde et velt på nylagt asfalt oppe på Klett, og Tove fra Trondheim hadde hoppet av før vi kom til Oppdal.

så var vi imål på økern. noen er konsentrerte over matta, andre bare ler. foto: marathon

Vi kavet oss hjulbeinte nedover mot teltet med bager, ned til teknisk bil, opp igjen til teltet, kavet etter telefon for å ringe og si at alt var bra, hvem kjører med hvem og gratulerer igjen og ja- vi sees imorgen og vi skal sove litt først, men aller først skal jeg ha av meg disse hersens sykkelskoene.

Vi var lykkelige og ingenting annet betydde noe enn at vi var fantastisk fornøyd med å ha kjørt 5 min. raskere enn skjemaet på 17 timer, at så og si alle kom til mål, at dette var resultatet av all god jobbing og forsakelse. Mer om det senere. Det var minuttene for for lykke etter å ha sett resultatet av målrettet trening og spenning for hva dette egentlig tok. En haug med samtaler, sms og mailer mellom meg og Amund om hva som var riktig og ikke riktig forberedelser.

Oslo, Gardemoen torsdag 23. Juni 2011

Utgang 23. SAS avgang til Trondheim kl 10. Skrekkblandet fryd,  forstod at dette var ikke den normale SAS jobbavgangen til Trondheim. Det var bananformede folk med tynne overkropper som hang rundt med hjulposer og sportsbager og sykkelkofferter i avgangshallen. . Ombord i maskinen gikk sykkelpraten høylytt. På seteraden gikk det i karbon og edelmetaller om hverandre. Jeg snudde meg også etpar tre entusiastiske gutter med store øyne skravle sykkeldetaljer hele veien til Værnes. Lite visste jeg at dette var tre fra BOC1 laget, som jeg til og med tog maxi-taxi inn til byen uten å vite om det. Inntil jeg gikk av og gjenkjente Christer. Jørgen, Leif. Hadde de enda hatt hjelm på….Jeg ble sittende med en T-O deltager fra Frøy. Mellom oss hadde vi en liten dame som nok følte det hele litt absurd med alt dett sykkelgreiene. Frøy rytteren skulle på et jobbmøte i Trondheim nå på formiddagen. Egentlig var det en jobb dag. Han skulle bare skrive reiseregning med fly den ene veien og sykkel hjem igjen. – Mange av dine kolleger som også sykler hjem fra jobbmøte i Trondheim? flirte jeg. Litt spesielt å levere en sånn reiseregning. – Men sjefen aksepterer den ikke, smilte Frøy deltageren – men det er en bra markering.

Trondheim fredag 24. Juni 2011 – forberedelser til reisen

Vi hentet startnummeret i kjelleren på Nidelven hotell. Det var surt over brua. Foran inngangen hang Jørgen og en gjeng. Leiebilen med syklene stod rett ved. Vi hentet startnumre og slo ihjel litt tid med en dårlig lunsj på Egon oppe i byen – gå aldri dit. Glem disse store kjedene; tragisk.

Sykler og kasser ble delt kl 17 sharp foran hotellet.  Jeg vet ikke om det var laget eller om det var Jørgen sin autoritet, men alle stilte presis. Det var ikke snakk om annet. Ikke noe dill-dall når Jørgen var leder. Presise, klare meldinger. Take it or leave it. Tror alle var fornøyd med det.

Langt sykkelritt – næring til kropp og sjel

Amund hadde tenkte endel og kom med med noen gode spørsmål før vi dro oppover; tenk deg noen tusen ryttere som alle har bestemt seg for røkelaks. Tenk deg det lakserushet på de butikkene rundt i sentrum av Trondheim.  Vi skulle ordne med den maten vi selv skulle bunkre opp med i kassa for turen.  Godt poeng, Amund. Jeg ordnet med mye av maten hjemme kvelden før jeg dro. Og det stemte. Det var rene svartebørs stemningen på de skiver laks det var behov for. Et øyeblikk hadde gutta oppdaget en Bunnpris (hvilket newspeak ord) butikk som hadde noen pakker igjen….Det var etpar poeng til med hva slags mat vi skulle ta nedover. Dette hadde vi førstereisegutta trent litt på i de ulike langtreningene og rittene iforkant. Veterangutta bare smilte av oss. Men franskmennene på Kanel bakeri i Sandvika lager en energibombe av et brød som holder seg dagesvis og som bare sklir godt ned i sone 3. Det er müslibrødet deres. Sammen med Kviteseidsmør, laks og gjerne litt camembert lagde jeg små energibomber som virkelig satt bra nedover. Kan anbefales sammen med samme toppings med lefse under. Fordelen med brødet er at det inneholder langt mer næring enn de næringsfattige lefsene – som egentlig ikke fungerer som annet enn innpakning. Når vi først snakker mat.  Fiskeriet sin avdeling i Sandvika legger ut nystekte fiskekaker på torsdager. Dette er virkelige saker. Jeg har testet ut og funnet lakse/steinbit kakene sammen med gjeddekakene er de som funker best. De er gode; til og med på sykkelen,  sklir godt ned og holder en stund. Magen reagerer bra på de også..

Hotell Bakeriet er et sykkelhotell denne helga. Jeg hadde fått låne en flik av kjølerommet og satt inn termoposen med maten. Den fikk stå der til lørdag morgen. Det funket helt perle.

Andreas og Jon satt midt i matsalen og pakket mat. Jeg hadde brukt mye tid på å lære fra andre som har vært gjennom dette før; og Andreas ga meg denne ettermiddagen et lite, men veldig viktig poeng. Det er selvfølgelig, men intet mindre essensielt. – Jeg stresset så mye på morgenen ifjor at jeg kom helt skjevt ut. Jeg hadde ikke ting ferdig nok. Jeg måtte bryte på Oppdal. Andreas var en liten spe rytter full av energi – jeg anså både han og Jon som en av de beste på laget. Jeg lyttet til dette.  Jeg skulle ha ting klart og jeg skulle ta det helt rolig imorgen tidlig….

Eirik hadde tatt et senere fly og hadde også vært på et jobbmøte i byen et sted. Han satt og smurte matpakker med et for meg vilkårlig industrielt fremstilt brød han hadde plukket opp.  Herlighet, tenkte jeg men sa det ikke. På samme måte som jeg prøvde å legge vekk den ufattelige dårlige vanen med å klassifisere folk etter hvor flinke de var med å holde kroppen sin vedlike. I et brøkdel av et sekund hadde jeg stemplet en person på + eller -. Det hjalp ikke å skyve den vekk  – det var bare blitt sånn.

Om kvelden møttes vi på Krambua. Vi satt på langbord og kastet i oss laks og lasagne. Praten gikk livlig, men det var langt fra hæla i taket. Enkelte rundt meg så rart på meg da jeg bestilte en pils – den siste før Oslo og eneste på lang tid.

Fredagskveld på Krambua. BOC2 med støtteapparatet lader opp

Hvorfor har jeg ligget unna alkohol, sa en – om jeg skulle bøtte innpå med øl kvelden før, sa en – jeg kan ikke huske hvem som sa hva. Jeg var egentlig mest interessert i at denne kvelden og natten var over og at rittet også var over for den saks skyld. Spenningen lå i luften og jeg hadde flere spørsmål enn svar på hvordan kroppen egentlig ville reagere på å sitte på sykkelsetet i så mange timer og km.  Det var jo ikke mange minuttene det setet skulle få fred iløpet av den turen.  Jørgen tok ordet og gjennomgikk raskt planen for morgendagen. Før det introduserte han teamet sitt med Eirik, Christer og Arnljot. Arnljot – veteranen vi alle var ganske stolte av å ha ombord. Ga trygghet til oss «smågutta». Men jeg antar de fleste hadde lest skriftene til Jørgen & Co.  Hverfall følte jeg meg komfortabel på det systemet vi kjørte etter.  Tror gruppetilhørigheten og vissheten om at jeg ikke skulle «..screw it all up..» skapte disiplin og konsentrasjon om det hele.  Også det faktum at jeg ikke skulle bli sinke for laget.

atle med pågangsmot og manglende nattesyn,christian og gjert ler. kvelden på krambua

Finnes det noe pinligere, tenkte jeg – ikke å være forberedt til dette?  Jørgen gjentok ambisjonen som så mange ganger tidligere.  17-17,5 timer. Uansett om det nå finnes folk på laget som kan gå langt raskere – dette er avtalen og det er det folk har trent for og det er det vi holder på. Punktum. Klar tale.

Andreas og forfatter. Andreas sin 2. tur. sier han egentlig er en kortdistanserytter. imponerende

Lørdag 25. juni 2011. D-dagen for Sykling.

Det var en rolig natt helt til pubene i området stengte og en haug med fulle trøndere rant ut i gatene og sang og skrek ved 3 tiden. Da var det slutt på søvnen. Jeg forbannet meg selv at jeg ikke hadde fått fatt i et rom som lå mot bakgården. Jeg kjente jo til trønderes fest-evne – det er jo minst på høyde med bergenserne. Og det er mye og det er lenge.

Ved 6 tiden var matsalen allerede full av sykkelryttere. BOC 1 var iferd med å starte.Jeg for min del håpet de hadde fått magen til å gå så tidlig på morgenen. Ille å sitte der på sykkelen og ikke ha det gjort.  Når man er ung tenker man på hva som er godt, når man er voksen tenker man på hva som kan holde ringen rundt magen unna også kommer tiden man tenker på hva som fungerer for magen. Akk ja.

Trondheim lørdag morgen. friske før start. Tove, Amund, meg, Jørgen,Sverre, Erik, Dag, Torgeir

Vi ble loset inn i sluser for start oppstilling. På venstre side av oss stod et komplett damelag i lilla trøyer med 24-hours stemplet oppover armen. Damene hadde veldig forskjellig kroppsfasong, som jo også sa endel om hvor mye trening de hadde tilbakelagt. Det synes jo på kroppene. – Er målsetningen 24 timer? spurte vi. De nærmeste lo. – Nei – det er sponsoren vår. Målsetningen vår er er å ha med alle damene til Oslo.  – For at alle skal være med å feire? fortsatte vi. – Om vi orker – sa de og vi ønsket hverandre god tur. Vårt startpunkt var 8:04 og de lilla damene  startet 4 minutter etter oss.

løypeprofil Trondheim-Oslo. kilde: styrkeproven.no

1. etappe Trondheim – Ulsberg

Vi ruller rolig ut fra startstedet, rundt statuen av – hvem andre kan det være enn Olav Tryggvason – selv om jeg ikke har sjekket det – over brosteinen og Armljot sier bare rolig.  Vi er vel en 12-13 stykker som Jørgen pekte ut til å ligge i rulla ut av byen. Oppover Ælveseter gate står det enkelte folk denne hustrige morgenen og ser på.  Det er våte veier, men knapt yr i lufta. Regnet kom tidligere på morgenen og jeg unner ikke BOC1 gutta å ha sittet i det.  Men vi forventer jo litt regn den første delen.   På Heimdal har det kommet en ordentlig skur. Asfalten er våt og det glinser i olje på toppen av nylagt asfalt. Vegmerkingen er ny og solid og vi kjører mellom de tette strekene og  ut i kjørebanen på flata. Farta er iferd med å ta seg opp da vi hører skrik bakfra. Vi kjører til siden og stopper. Resten av laget står igjen på toppen. Vi får høre at Thor Audun har falt og at vi skal vente på nærmere avklaring. Ambulanse er på vei, får vi høre – men ikke særlig mye mer før toget igjen setter seg i bevegelse.   Jeg snapper opp at det er ryggen, men at han blir ivaretatt og fraktet profesjonalt opp på St. Olav. Teknisk bil har sykkelen hans.

Arnljot gjør en annen genial ting. Han har vært med på dette så mange ganger før. – Vi venter i bånn av bakken ved Klett, skriker han. – Feltet samles igjen der.

Rulla går igjen.  De rittene vi har kjørt sammen i BOC 2 iår har jeg holdt meg i rulla.  Siden Enebakk rundt; hvor jeg tvilte på meg selv men hang i rulla helt inn har jeg holdt meg der.  Vet ikke helt, men det gir en veldig god kontroll å ligge oppe. De gangene du er ifront kan du drømme om – for et sekund eller to – at du er den eneste syklisten på veien. Inntil rytteren som lå bak deg i fartsrekka siger opp og tar plassen foran deg i hvilerekka og du igjen kan få et hvileskjær bak en rygg. Jeg hadde ingen plan for T O; annet enn at formen fikk bestemme. – Får jeg gi deg et kompliment, skrek Arnljot til Eirik – begge i rulla. Uten å vente på noe svar; ropte Arnljot – du har en fin rompe!  Latter i rulla. Eirik smiler. Trykket letter.  Arnljot går ut og inn av rulla. Går bak og sjekker. Kommer opp igjen.

Den tandemen med den døvstumme rytteren som #2 rytter – og som vi hadde smilt litt av da vi stod oppstilt før start – dro forbi oss på venstre side. De holdt en enestående fart på flata. Men i hver lille mote stoppet det litt opp for den tunge sykkelen og de to rytterne og vi passerte dem igjen. Men i lange strekker lå de midt inne i rulla vår og Arnljot spurte om de kunne bestemme seg for å ligge foran eller bak oss. –  Ikke lett å endre på en god marsjfart, svarte rytteren. – Sant nok, tenkte jeg. Etterhvert så vi ikke mer til de to. Om de gikk bak eller tråkket til foran oss – vet ikke.

Vi nådde den første avtalte 3 min. stoppen  ved Ulsberg. Vi så servicebilen fra Bærum Bilutleie ved veien og Arvid veive med armene. Jeg skulle få testet hurtigheten min på å få dette unna: tissepause, loade opp mat, skifte hansker.  I den rekkefølgen. Det gikk ikke bra.  Kroppen min forventer å sitte på sykkelen en stund og røret var tett. De andre var kommet langt da jeg endelig fikk fatt i kassa.  Jørgen hadde allerede skreket 1 minutt da jeg fremdeles fomlet.  De dro og jeg kom meg på sykkelen og dro etter mens jeg febrilsk fikk på meg lange hansker.  Jeg syklet opp ifront og hadde lært en lekse.  Nå ble det mat først, skift deretter og tilslutt slå lens.

Været letnet og det var nesten vindstille. Det lille vi hadde hatt vinden imot oss fra sørvest var borte. Det var absolutt god stemning i feltet. Ryttere gikk ut og inn av rulla. Både Arne og Amund var innom.

En av de som var hyppigst ut og inn av rulla var Halfdan. Det var etpar faste rutiner. Han var en god venn av Arnljot og kona hans, Line, lå bak i sekken.  Hun hadde også syklet TO mange ganger. Jeg kjente henne ikke, bare så henne på Bull den kvelden vi satt blant sykler og kajakker og gikk gjennom turen.  Igår kveld hadde hun kommet med et utsagn som jeg tenkte litt på. Hun hadde sagt at man må gå fra rulla og ned i sekken når man skal spise. Det hadde blitt taust for et øyeblikk inntil Jørgen sa at han trodde ikke man kunne forlange at folk gikk ut av rulla for å ta en slurk av flaska, liksom. Og konstaterte at vi fortsatt spiste i hvilerekka bakover. Det ble litt mumling og jeg mumlet med om at jeg kom til å fortsette som før.  Fikset jeg å spise i rulla, fortsatte jeg med det. Jeg tenkte litt på den episoden da denne damen jeg ikke kunne huske navnet på, hadde vært litt febrilsk og kjeftet på meg fordi jeg fortsatte å tygge på en energibar da jeg kom over i fartsrekka på Lillehammer. Jeg ble jo ikke ferdig, men det var helt udramatisk på alle

2. etappe Ulsberg –  Fokkstua

Timingen funket. Jeg visste nå hvor kassa stod og kunne styre rett på. Det er en viktig detalj – vite hvordan servicegutta hadde plassert kassene. De gjorde det på samme måte på hver stopp. Min kasse stod nærmest bilen.  Denne gangen var jeg tidlig ferdig, men ga opp å slå lens. Det funket ikke. Ikke her – ikke før vi kom helt til Hamar. Da fikk jeg bare ut noen dråper.

Jeg og Torgeir over Dovre. I to vakre rekker av BOC ryttere. Helt lekkert. Foto: Marathon

Overfarten på fjellet var bare fantastisk. Jeg tok av meg vesten og skiftet til korte hansker på Fokkstua. Nå satset jeg på at finværet holdt. Dovrefjell lå mer eller mindre blikk stille. Vegvesenets to målestasjoner viste henholdsvis 4 m/s og 2 m/s i vind – nordfra. Trekken stod vår vei. Vannet lå blikkstille.  Ikke ofte man kan se Snøhetta ligge hvit og fin –

3. etappe Fokkstua – Ringebu

I ettertid fikk jeg vite hvor kritisk flaks Erik hadde da laget dro ut fra Fokkstua og han ikke ble ferdig.  Han måtte dra avgårde alene da han etter en stund ble innhentet av teknisk bil. De pacet han tilbake i feltet.

På fjellets siste del tok vi igjen et lag malt i røde striper – som Disney sine fangedrakter – bare at disse var røde og hvite.  «Where is Willy?» bøkene rant meg i hu. Hvor er Willy – et lag sponset fra Foss Sykler – vet ikke om det var Trek importøren eller om det var sportsbutikken på Lillestrøm. De skulle vi møte noen ganger nedover G-dalen.  Følgebilen til Willy-laget stod parkert halveis ute i veien. Laget var på vei ut da vi passerte de. De fleste la seg pent på siden, enkelte synes ikke det var så farlig.  Vi kom innpå et annet lag med omtrent den samme kjørestyrken. Det var et lag sponset av Trønder Energi i blått og hvitt. Nedkjøringen mot Dombås startet.De siste 180 graders svingene. Det stod folk med flagg forå få ned farta. Politi stod i rundkjøringen som koblet E6 sammen med E136 fra Åndalsnes. Vi seilte nedover E6. Jeg hadde sittet og hørt en god del ryttere beskrive denne traseen under ulike forhold. De fleste virket å ha stor respekt for bakkene ned fra Dovre og videre nedover fra Dombås mot Otta. Etter målgang fikk vi høre at Grete, en av rytterne på BOC 3 sitt lag hadde hatt et fall her; det var tidlig på dagen og rett etter starten deres fra Dombås. Det var forårsaket av en de kalte en cowboy rytter fra Hamar som bare satt og showet i feltet – det måtte ha vært senere for de hadde jo knapt startet da dette skjedde. Han hadde bråbremset i feltet fordi han følte en stor møtende bil hadde kommet nærme. Grete lå litt langt bak i feltet og hadde ikke fått med seg oppbremsingen. Hun havnet under autovernet og det smalt i autovernet da hun gikk under. BOC laget hadde stoppet. Arne, mannen hennes, hadde ordnet opp og de andre dro. Hun hadde brukket lårhalsen såvidt jeg hørte. Senere, det måtte være dager etter, fikk jeg vite at det stod bra til. Hva nå det måtte bety.

For oss gikk det roligere etterhvert som det flatet ut. Vi ble liggende etter et lag som kjørte sakte. Jørgen ga beskjed om at vi ikke skulle passere. Dag og jeg lå ifront og ble utålmodige. Det rykket og nappet. Men vi lå lojale og ventet. Så kom trønderne fra Trønder energi durende forbi. De nølte ikke et sekund; bare dro forbi. Da var det som Jørgen våknet og ga beskjed om at vi skulle dra forbi. Vi lå på en rekke og dro opptil trønderne. Der ble vi liggende til vi hadde passert Otta og langt forbi; nesten til Kvam. Det var en riktig beslutning. Selv om vi kanskje hadde en bedre rulle, hadde vi ikke kjørestyrke til å dra forbi. De kjørte greit; vi fikk hvile. Eneste irritasjonen for meg, men den var ikke stor, var den trekkspill effekten det ga å ligge så langt bak. Det var bremsing, igangkjøring og bremsing igjen.

Været var herlig. Vi dro ned de løse armene. Sola skinte. Det var varmt. Herlig. Servioebilen stod parkert rett før innkjøringen til sentrum av Ringebu.  Igjen stod crewet og veivet med armene og passet på at vi så de. Nå hadde jeg lært. Jeg fikk hjelp til å stappe mat i lommene. Etterpå tok jeg oppstilling opp mot veien for å slå lens. Det var ingen som var for nøye med hvordan de stod. Det var tiden om å gjøre. For min del var jeg tett og ga opp og stod klar før Jørgen skrek ut ett minutt til avgang.

4. etappe Ringebu – Hamar

Vi rullet rolig ut fra Ringebu uten noen form for dramatikk. Alt var bare bra.  Inntil vi kom et godt stykke inn mot Lillehammer. Jeg skriver dette for lenge etter rittet, men jeg husker de smertene skremmende godt.  Jeg hadde sagt til Jørgen at jeg ikke hadde hatt problemer med smerte under føttene. Ikke før nå. Nå begynte det å brenne under begge fotbladene. På samme tid.  – Ikke snør skoene for tight, hadde Jørgen rådet meg. Men jeg hadde valgt å kjøre med overtrekk – igjen – det var en miss i så måte. Nå fikk jeg ikke regulert spennene på skoa.  Det var samme fenomenet som under Lillehammer-Oslo ifjor. Men da satt skoene mer tight. Og det var andre sko.  Det brant verre og verre. Ingenting hjalp. Lette trykket på beina ved å løfte opp føttene inne i skoa og bare løfte pedaler istedet for å trykke.  Det var så vondt at jeg begynte å stønne og hyperventilere. En eller annen kommenterte at jeg aldri stod og syklet. Kan ikke, sa jeg.

Om dette ga seg, tenkte jeg – skulle ikke noe annet bety noe problem. Da var jeg fri. Om jeg kunne bli kvitt dette.  Redningen kom. Arnjlot beordret lensepause ved Lillehammer. Vi skulle vente på en rytter som av en eller annen grunn lå akterut. Vi stoppet i en busslomme rett ved rittets egen matastjon. Jeg gikk av sykkelen, fikk ikke ut en dråpe, men hva spilte det for rolle. Jeg merket at brenningen under beina var borte.  Livet er herlig! Verdt å leve! Da vi trillet ut var det bare fantastisk. Jeg spøkte og lo og var atter sosial. Jeg hadde vært i jelleren lenge. Ikke fordi jeg var så sliten; kreftene var ennå med meg, men fordi fotbladene var hinsides.

På vei inntil Lillehammer hadde vi passert en single BOC rytter med sekk. Fra 1.laget, tenkte jeg fra kjelleren og rusen, men det var pussig. Hvertfall snudde jeg meg ikke; kjente han ikke igjen likevel.  Etter stoppen hadde jeg mer overskudd og sjekket om jeg kunne se han. Men nei.  Vi dro på igjen. For utfor Brøttum bakkene. Igjen gjorde Arnljot det riktige – samling i bånn! skrek han Folk vi sykle som de ville nedover, vi ville likevel samle troppene ibånn. Jeg smilte av Andreas. Han var en fantastisk rytter.  Likeså Geir. Fikk mer og mer sans for han.  Nedover bakkene kom størrelsen og vekta mi til sin rett og jeg dro forbi. Men så snart jeg kom forbi, lå en luring i dragsuget mitt og dro forbi meg. Da hadde jeg en rygg å ligge bak, akselererte og dro forbi igjen. Sånn holdt vi på inntil vi ikke kunne holde tritt med pedalene. Men vesle Andreas og Geir hadde vi tråkket fra.

En episode jeg husker, men ikke med glede. Vi syklet langs E6 et sted mot Lillehammer og ffotsålene sved ikke. Det var bra, men jeg hadde behov for å avlaste rompe og kunne stå og sykle igjen. Det var i en bakke jeg brått bestemte meg for å stå og tråkke og tenkte jeg skulle reise meg da jeg hadde en pedal på vei ned for ikke å miste momentum på sykkelen, men måtte åpenbart ha vært dårlig på akkurat det for da jeg reiste meg kjente jeg at bakhjulet ble truffet av noe. Men ikke noe mer. Ikke før Erik bannet bak meg, jeg snudde meg ikke men hørte dramatiske stemmer. – Se deg for!  Det gikk!  Så kom en kommentar fra Ole i det han kjørte forbi meg i fartsrekka  – det kunne nesten blitt fall, det der. På kav nordnorsk. Jeg fikk ikke hele historien før lenge etter, dagen etter faktisk. Men det var nok til at jeg kjørte opp til Erik, la armen rundt ryggen hans og sa at jeg beklaget den klossete kjøringen – jeg burde ha klart det bedre. Men Erik svarte at det var hans skyld, det var ikke noe å bry seg om –  vi hadde lagt det bak oss, vi hadde gjort opp for det hele og var kompiser igjen. Hva som hadde skjedd? Erik lå tett på hjulet mitt bak meg og hadde vært uoppmerksom det øyeblikket bakhjulet mitt stoppet et øyeblikk og forhjulet hans traff bakhjulet mitt.  Erik hadde mistet rytmen, mistet balansen og skjent over til venstre. I det forhjulet kom fri, måtte han kompensere for det og svinge til venstre ut i veibanen. Mange lurte på om han hadde sett at det ikke kom biler imot. Det trodde de ikke. Men det kom ingen imot. Det gikk bra. Flaks kalles det.

Jeg kalte Geir pukkelryggen og han smilte og sa takk det samme. Vi begge hadde kamelbak under skjorta.  Min begynte å bli liten nå, men ble redningen. Servicebilen skulle stå ved Hamar. De fleste av oss trodde den skule stå på nordsiden, men vi tok feil. Det begynte å ta slutt på flaskeinnholdet. Arnljot dro opp og ned rekkene og fikk bommet seg noen slanter. Andre hang litt med hodet. Det var varmt. Det var en miss å ha den vannposten så langt unna.  Tempoet gikk vel litt ned, hvertfall fikk vi stadig beskjed om å ta det litt roligere i rulla i de kneikene vi tråkket opp. Hver gang vi fikk beskjed om det, stoppet det helt op og kontrabeskjeden var hele tiden LITT roligere – ikke stopp!

Det var en episode. Erik lå i rulla, jeg lå rett ved ham. Vi var inne i en omkjøringsvei fra Lillehammer hvor vi først tok en 90 graders venstresving også en 90 graders høyresving. Rett ut av den høyresvingen, hvor vi holdt et godt tempo, stod en svart bil som hadde kjørt følgebil mye av veien. Den stod midt i veien og døra stod halvveis. oppe. På siden av veien stod rytteren, kona og svigermor eller gud vet hva og mekket på sykkelen. Imot kom en stor varebil. Det var ikke plass til oss og vi måtte mer eller mindre stå på bremsene for ikke å treffe bilen, med den effekten det hadde bakover i rulla og sekken. Det ble banning. Jeg ropte og Erik ropte. Flere ropte. Erik ropte litt til. Da hadde vi passert. Jørgen stoppet all videre kommentering.  Han gjorde det helt riktige, alle reagerte positivt på det og innså at vi bare var slitne og at vi måtte få gruffet ut. Erik var den som måtte tåle kapteinens tale. – Nok er nok, ropte Jørgen der han måtte sitte helt øverst i sekken. Husk vi representerer BOC, vi har gitt vårt synspunkt, ferdig med det.Ikke mer. Det ble stille og Erik sa han var enig. Jeg sa han var ikke alene, og vi gjentok det mange ganger, vi hadde behov for å kommentere en farlig situasjon. Den var farlig og vi var lei av egoistiske bilførere som bare tenkte på seg selv og godgutten hun skulle passe på.

Det ligger rutine ialt. Å sykle time etter time og ligge i en rulle time etter time kan virkelig være en prøvelse for konsentrasjonen.  Torgeir fikk merke den.  Jeg passerte han som siste mann i fartsrekka og glemte – for mange ganger faktisk – å rope opp navnet hans.  Torgeir var stødigheten selv, en sindig og rolig sørlending. Han var en av de 5 Omegn rytterne (O en i BOC). Jeg skjønte Jørgen mer enn godt når han sa han gjerne ville ha disse med på laget. De tilførte mye. – Du glemte visst navnet mitt, smilte han da han passerte meg. Neste gang bare smilte han.  Jeg sa jeg skulle skjerpe meg og prøvde virkelig. Men i motsetning til noen andre, som virkelig ble oppbrakt da jeg glemte å rope navnet, var Torgeir bare så rolig. Kanskje litt for rolig. Han skulle ha ristet meg tilbake i rekka. Torgeir og Bjørn lå  i rulla nesten hele veien. De bidro virkelig bra begge to.  Av en eller annen grunn trodde at begge bodde nordpå og vi kom helt til Hamar før jeg skjønte at Torgeir bodde slik han snakket – et sted på det blide Sørlandet.

Vi ventet på servicebilen og pitstoppen. Tilslutt dukket den opp på siden. Da var vi passert Hamar med så god margin og var på Ottestad, eller Stange.  Jeg hadde fått gitt beskjed til Jørgen at jeg trengte et minutt ekstra. Jeg måtte få av meg overtrekkene på skoene. Smerten var tilbake. Jeg fikk vrengt de av. Gutta hjalp meg med å få vann i kamelen på ryggen. Det var virkelig nødvendig. Jeg fikk stappet mer mat i lommene, og klarte faktisk også å få noe ut av røret.  Det var helt dødt da jeg tok iden. Ingen følelse overhodet. Vet ikke om Jørgen hadde innvilget meg det ekstra minuttet. Men jeg var klar når troppen skulle avgårde.  Som en liten gest hadde Jørgen fått ordnet med wienerbrød i hver eneste kasse. Jeg hadde overhørt det på fokkstua da Jørgen ba crewet kjøpe det på Dombås. Jeg fulgte med på om bilene var foran eller bak oss, men hadde mistet track for lenge siden.  Tror ikke mange av oss takket for det wienerbrødet, men de fleste smilte og tygget det iseg i det de var på sykkelen og trillet ut på veien igjen.

5. og siste etappe Hamar – Oslo

Vi dannet en rulle igjen og tok fatt på noe av det mest traurige partiet på rittet. Jeg hadde lenge kost meg med at vi hadde veien for oss selv. Jeg husket så godt ifjor da vi syklet Lillehammer-Oslo at det var til tider hektisk aktivitet med mange lag på samme nivå til samme tid. Nå hadde vi veien alene, selv om vi visste at det lå lag rett foran og rett bak oss.  Vi kom oss ut på den trange veien langs Mjøsa. Passerte Espa. Det skumret, var begynt å mørkne. Det var kveld. Dette partiet hadde det dårligste dekket på hele turen.  Samtidig var de fleste inne i en slags sløvhet –  vi hadde tross alt sittet på sykkelen over 12 timer,  vært oppe fra 5.30 og på sykkelen fra 8 om morgenen.  Tempoet var ikke overveiendes høyt. Vi geleidet oss mellom gammel asfalt og hull hele veien.  Jeg klarte meg uten punktering, så ingen rundt meg.

Da vi kom opp mot Minnesund, fikk vi beskjed om å stoppe. Vi skulle vente på Amund. Da ble jeg interessert. Jeg hadde ventet på at Amund skulle dukke opp i rulla igjen. Men jeg hadde ikke sett noe til han. Bare håpet at alt var ok. Det var tidlig i løpet han var inne i rulla og da var han i vigør. Jeg hadde pratet med han en gang nedover Gudbrandsdalen, før Ringebu og da hadde det ikke vært helt topp for han.  Vi hadde en pitstopp ved autovernet før vi kom ned til rundkjøringen og brua på Minnesund. Jørgen sa at vi gir Amund et minutt eller to.  Men det Jørgen ikke visste var at Amund hadde tatt igjen feltet allerede. Det sa han visst ikke noe om der og da inntil noen så han var der. Amund hadde jo ikke hørt grunnen til stoppet, bare at det var beleilig at det var stopp. Han hadde ligget bak teknisk bil og de hadde pacet han opp. Han hadde punktert, de hadde skiftet hjul, Arvid hadde sagt de skulle ta det rolig og at han bestemte tempoet bak bilen. Amund forstod ikke helt tegnene og han var stressa på å komme opp igjen. Han orket ikke tanken på å ligge å kjøre alene inn til Oslo. Han hadde gått rett i sone 5, rød sone og der lå han til han var tilbake. Det var godt med den korte stoppen, selv om det gjorde noe med ham, ikke pausen  men pacingen. Det hadde utløst den siste rest av overskudd og nå var det kritisk å få tilbake balansen.  Godt gjort, Amund . Å henge på inn.

Det var der, langs autovernet jeg fikk det til. Strålen stod over gjerdet og det kjentes bedre enn noe.  Jeg fikk ut det meste og kunne sette meg på sykkelen lykkelig over at alt var bra.  Alt var bra.

Feltet var igang, jeg kom meg bak for å snakke med Amund. Det var ikke mange ordene vi vekslet. Du – alt bra? du henger på inn, spurte jeg  Vet ikke, sa han. Men jeg skal prøve. Over brua hang jeg på Arnljot og syklet meg opp i rulla igjen. Jeg går inn, sa jeg og var inne igjen før vi var av brua, inn i rundkjøringen og opp bakken til Statoilstasjonen langs gamle E6. Der stod endel folk og heiet.

Nå skjedde det noe i hele feltet. Kollektivt. Farten økte i rulla. Ingen klage på det bakfra. Det var mørkt, vi hadde tent markeringslysene våre. Terrenget innover mot Dal er lett kupert.  Vi kjørte perfekt og tråkket nedover for å holde oppe farten for de som kom etter, vi holdt farta oppe et stykke i bakken slik at de som kom bak ikke måtte bremse.  Det som virkelig gjorde utslag nå, var alle de om hadde party langs ruta og som konsekvent heiet og ropte på oss som passerte i stor fart. Det var mange som hadde party og det var absurd bra å se hvor blide de var og hvor oppmerksomme de var på lagene som for forbi.  Det ga virkelig energi. Jeg husker jeg tenkte at det ikke var så nøye med å få i seg noe næring, det er jo bare 60 km igjen. Men det holdt jo ikke. Jeg hadde planlagt barer og honeybee geleklumper inn denne siste delen, sammen med drikke. Når tempoet gikk opp, ble det vanskeligere å få i seg noe.  Vi holdt en snitthastighet på nesten 43 km/t innover, ifølge Garmin.  Det var rett og slett gøy.

Atle var en kar jeg respekterte høyt. Han hadde kjørt rittet mange ganger, han lå veldig mye oppe i rulla og han kjørte bra. Men så. Jeg trodde han fleipet når han sa han ikke så så mye på natta.  Jeg lo av det. Men jeg skjønte etterhvert. Han ropte for eksempel foran et kryss: Skal vi til venstre eller høyre her?  Jeg startet med å skrike ut hvilken retning vi skulle.  Ikke mindre imponerende var det at han hang i rulla, vet ikke hva han så og at han konset på å motta de ropene vi kom med.  Det var tøft gjort. Han sa senere han fikk noe inn på øyet som gjorde at han så dårlig.

Vi hadde våknet. Vi formelig fløy innover båret av folk på Romerike som hadde tradisjon av å heie frem slitne lag fra Trondeheim sent på kvelden.  Før Frognerbakkene, etter Eidsvoll, blåste geleklumpene mine fra posen foran på stanga. Det var h….. men ingen traff den og toget gikk raskt videre.

Jeg lurte veldig på om Jarle stod ute i Frognerbakkene og ventet. Antok at han ikke gjorde, men det gjorde veldig mange andre. Vi snakket om at det kunne bli vel intimt når festen nådde høydepunktet og folk ble fulle. Og slik ble det, men bare ett sted var det nesten farlig: ei jente ravet ut i veien og skulle liksom ha en klem og være nær oss. Det skapte jo litt omrokkering. Vi humret og lo og kjørte rundt henne.  Men hun var igodt humør; der var vi og det var alle andre.

I bakkene ned til Olavsgaard mistet jeg posten med gelekulene mine. Jeg hadde nøye forberedt at jeg skulle leve på de det siste stykket.  Jeg hadde en mistanke om at jeg kunne trenge det mer enn brødet og lefsene.  Med høyere tempo trenger kroppen mer lettomsettelige karbohydrater.  Geleklumpene Honey Bees var veldig gode på dette og ikke klissete som de forferdelige gel-tubene. Men svupp og de var ute og flakset i nattemørket. Men jeg hadde noen barer på lur og passet på å få i meg noe.  Vi var ikke imål ennå og jeg skulle hvertfall ikke gå tom nå.

Forbi Olavsgaard og jeg var klar for å kjøre hardt innover. Men først skulle vi opp Djupdalen.  Andreas hadde fått besøk av en kompis som hadde med begge smågutta sine på 8-10 år. De stod først i Frognerbakkene og smågutta beundret Andreas grenseløst, kompisen det også.  Andreas fortalte han hadde kjørt aktivt i et av de beste Rye lagene – inntil han giftet seg og fikk barn.  Kameraten til Andreas var kanskje mer misunnelig enn beundrende.  Han så veldig klar ut.  De fulgte oss med bil helt til vi kom inn på Østre Aker vei, foran, bak og på siden.  På  Vi fleipet med vår nye stjerne Andreas.

Djupdalen gikk rolig.  Alle kunne følge oss. Alle skulle med inn nå.  Det var klar plan og tale at de som hang med til Hamar skulle med inn til mål på Økern. Veldig bra.  Dette var teamarbeid. Henrik klarte noe veldig bra nå.  Han fikk chainlock; dvs kjedet hans låste seg i fremdrevet.  Dette skjedde nederst i Djupdalen, fortalte han etterpå. Teknisk bil var på plass og fikk løsnet kjedet. Henrik ble pacet opp i tide til å få lagt seg i sekken da vi rullet ut på Østre Aker vei.  Da gikk farten opp betydelig.  Det var virkelig gøy.  Østre Aker vei var avstengt fra E6 og vi hadde omtrent hele Østre Aker for oss selv innover nå over midnatt. Teknisk bil kom på siden av oss og ropte ett eller annet jeg ikke fikk med meg, det fikk være.  Men de var hvertfall kjempeimponert over oss der vi kjøte opp et så godt tempo innover.  Jørgen kom inn i kjeden.  Det var nok av folk som ville bidra nå.  Folk bare smilte i rulla. De luktet mål og avslutning. Det luktet brent innover, husker jeg.  Virkelig sur lukt av plast og det var disig.  Jeg tenkte brann, men så ingen røyk nede i Groruddalen.  Dagen etter leste jeg om brannen i et Mekonomen bilverksted i Groruddalen.  Den siste kilometren måtte jeg huske på Atle.  Jeg tror han lå bak meg i rekka. Ved Økern måtte vi konse litt på kjøretraseen. Det var selvsagt det livslange veiarbeidet iområdet og det var mørtk. Jeg ropte retning når jeg var først. Den eneste gangen jeg glemt det var opp bakken da det plutselig var satt opp sperring midt i veien for å få rytterne inn på den høyre siden før svingen ned til måkområdet. Atle bannet og heiv seg unna den sperringen.  Så ingenting, ropte han. Jeg skulle jo ha ropt til han. Atle var ingen nattugle, det var jo også mørkt

Målgang på Økern – hvilket herlig kaos

Så var vi der. Nesten 17 timer på sykkelen var over. Målet for sesongen var nådd.  I et kaos av ømme bein, romper og kropper forøvrig gratulerte vi hverandre i full uorden mens staben fra styrkeprøven plukket av tidtager chiper og delte ut medaljer i alt virvaret. Speakeren annonserte Bærumslaget som kom inn og jeg så navnet til Jørgen listet opp på stormskjermen på 16:54.

Der og da hadde jeg bestemt meg for å være med neste år. Prosjektet til Jørgen på 15:30 virket spennende.  Hadde tenkt endel på det allerede. Kan nok ikke trene mer, men bedre, hadde jeg sagt til Amund.  Han var på sin side ikke helt sikker, men nesten sikker. På at han ville være med.  Nå gjenstod det bare å presentere det hjemme; at det ble et en ny styrkeprøve til neste år, bare litt fortere.  Hvordan jeg skulle presentere det, hadde jeg ingen ide om.  Men hun hadde vel en mistanke om det allerede.  Det fikk komme. Natta var ung, det var mye adrenalin og glede som skulle ut av kroppen før den sloknet.

Epilog – følelsene strømmer på

Søndag 26.6. kl. 20 i en hage på Belset.

20 av rytterne har kommet hjem til oss på dagen derpå de-briefing og elg-burgere.  Været er strålende, humøret er på topp, folk kan både sitte og gå og nyte en øl i etterkant. Ingrid, Heidi og Pål er med fra BOC 3 – veldig hyggelig. Vi har mange timer sammen på sykkelen nå og vi har lyst til å høre storyen fra den turen.

Jørgen reiser seg og er nesten høytidelig der han står og takker laget. Som han snakket om lojalitet og innsats. Vi lyttet, kommenterte og lo. Pål ville gjerne at Heidi også skulle komme med en oppsummering og evaluering av turen.  Hun takket sin gruppe også. Heidi, en kjempesterk syklist både mentalt og fysisk – hun kunne syklet Trondheim Oslo med oss uten videre.

I noen dager fordøyde vi turen og i dagene derpå strømmet mailene rundt fra de enkelte på laget.  Jeg måtte også sende ut en og takke:

Så til følelsene; som egentlig går på å få takket dere i laget for atdette ble en så bra opplevelse som det ble for en førstereise»gutt». Som dere kan lese nedover, sitter adrenalinet ennå fast imeg. 🙂

For min del tok jeg oppladingen til DSS seriøst, fordi jeg var usikker på hva det egentlig tok å sitte på sykkelen i 17 timer. Helt riktig som Jørgen sa; spenningen i kroppen var relativt høy i tiden foran rittet fordi vi visste ikke hva vi gikk til. Vel over målstreken vet vi nå litt om hva det tar.  Men ikke så mye tross alt; været og vinden var jo til de grader med oss hele turen lørdag.
Treningsopplegget og oppkjøringsrittene (ikke MR for min del) gjordesusen. Sammen med nok skigåing i vinter ga det meg et godt utgangspunkt. Jeg har også benyttet anledninger på de rolige søndagsturene til å spørre om råd og tips for DSS. Jeg har virkelig lyttet til tipsene og de gode rådene fra mange av dere erfarne DSS ryttere. Det var mange gode råd; svært verdifullt for en førstegangsmatros.
Eirik og Christer snakket om at vi ville oppleve opp -og nedturer i utakt med geografien nedover. Det stemte på en prikk.   Jeg lærte også av Andreas at det var lurt å unngå stress dagen før og på morgenen ritt dagen.  La stor vekt på det.
Så jeg sitter rett og slett igjen med god-følelsen av å ha vært en del av et fantastisk godt team.  Teamet og laget betyr mye for meg; det samholdet vi hadde nedover var bare fantastisk. Det ble jo bygget gjennom treningene og oppkjøringsrittene. Tror jeg kan si uten å overdrive at jeg sjelden  har opplevd lignende lagarbeid i noen sammeheng. Jørgen snakket om lojalitet; javisst – vi hadde et klart mål å forholde oss til, vi kjente hverandre godt i «operasjons»modus
(men kjente hverandre knapt igjen uten hjelm og BOC drakter :-))  Men jeg hadde nok likevel ventet på at de påkjenningene vi var utsatt for skulle gi seg utslag i noe «biting» innad i gruppa etterhvert.  For meg står det utrolig respekt av at vi kunne kjøre sammen i 17 timer
med en så fantastisk positiv og konstruktiv tone hele veien. Visst var det tyst i rekkene i perioder, men aldri noe kjefting som jeg kunne høre.  Det gikk vel egentlig bare utover en «stakkars» følgebilsjåfør som Erik litt urettmessig har fått enerett på å ha skjelt ut.  Det er ikke riktig. Vi var mange som sa fra om det i meste laget; undertegnede inkludert.
Det har blitt utdelt mange blomster. Her er flere blomster uten
prioritert rekkefølge og farge:
– Takk til Thor Audun for at du allerede har vært ute og testet
sykkelen igjen. Det var en lettelse å få vite at det gikk så bra – så det med selvsyn da du var innom og plukket opp kassa di igår.  Raskt back in business – og full av entusiasme for å ta fatt igjen. veldig bra.
– Takk til Jørgen kaptein & Company for en godt gjennomført
treningsplan denne våren og en god plan for og en godt ledet operasjon over fjellet og nedover dalen nå lørdag. Det funket veldig bra.
– En spesiell takk til Omegn:  Bare å få kjøre med erfarne Arnljot ga trygghet og ro i rekka – og takk for dine resolutte beslutninger, gode innspill og råd i feltet, og for en iver opp bakkene på Frogner da det ble luke i fartsrekka :-), takk til deg Halfdan for en herlig humor og gode kommentarer i feltet; takk til Bjørn og Torgeir for en utrolig stødig og rolig kjøring i rulla – stort sett hele veien. En ting til:
Takk til din tålmodighet, Torgeir, for at jeg nok mer enn en gang glemte å rope deg opp på vei opp fartsrekka i rulla.  Jeg hadde flere perioder i auto-modus hvor akkurat den featuren uteble. Det tok du bare med et smil mens du lukket luka i feltet. Dere ga meg alle roen og bidro sterkt til en stødig og jevntflytende kjede. Dere må bare være med neste år.
– Takk til Ole som jeg etterhvert bare kalte Ole Luke, fordi Ole
alltid var på hugget og passet på at det ikke ble luke i fartsrekka – men bare med smil og god tone hele veien. Jeg så stadig etter Ole – hvor er han nå – jeg må tette luka før Ole ser det.

– takk til støtteapparatet for jobben dere gjorde – helt fantastisk.
og takk for at dere hjalp meg aktivt på stoppene med å få ting raskt
unna.

Så en siste kommentar om den gode flyten vi etterhvert fikk innover forbi Eidsvoll og Romerike.  Jørgen mente det var dopet fra hr og fru Redbull & family.  For min del; og jeg mener jeg merket det på mange som lå i rulla; virket det stimulerende at de blide festdeltagerne langs veien innover heiet, hojet og ropte av ren og skjær glede utover i sommernatten. Det hadde en positiv virkning på innsatsen og flyten innover. Til og med den fulla jenta som veivet ut opp bakken på Frogner var bare blid skapte ikke annet enn latter i rekkene våre.

Ta en titt på BOC2 på veien fra Trondheim til Oslo:

Publisert i sykkel, sykkelblogg | Merket med , , , , , | 3 kommentarer

Jotunheimen rundt 2011 – noen høyere – noen bedre?

Prolog Lærdal

Lærdal 8. august 2011. klokka er 16.30. Dette vesle tettstedet inne i fjorden med fjell på alle kanter virker nesten utdødd. Ikke et menneske å se. Idylliske små trehus i klynger inntil vi kommer ned i sentrum og ser de redselsfulle betongbyggene fra 70 åra. Beklager Navarsete. – At det gikk an å kalle seg arkitekt og skape noe så jævlig, tenkte jeg. Vi kom opp på skolen, og der – der var det forberedelser igang til årets dyst. Her var mennesker- sykkelmennesker. Arne er, utrolig nok, nå mer interessert i å få med seg godt av innspurten idagens etappe av Touren – Tour de France – enn å få sikret alle forberedelsene til nattens og neste dags dyst – Jotunheimen rundt. Pulsen min er allerede langt forbi hvilepunktet og øker i rask takt over sone 1 om jeg ikke gjenfinner roen og kontrollen. Da må jeg ha alt klart. Jeg er helt nerd på det.

Vi var innom skolen i Lærdal og hentet startnummer. Det var virkelig beskjedent – helt kult og rolig. To mann bak pulten og en kø på 5 mann foran. Et enkelt lite telt med et Intersport skilt foran inngangen til sekretariatet. To mann som satt fordypet over noen pc’er inne i en folkevognbuss. De sjekket tidtagningssystemet. Noen campingbiler som hadde tatt oppstilling. Vi gjenkjenner etpar BOC’ ere. Jeg gjenkjenner plutselig en kortvokst, hardbarket fyr jeg har sett mye på BOC1 sitt lag. – Jørgen, sier jeg. Han smiler og sier han kjente meg igjen nå. – Leif er der borte. Jørgen og Leif kjører med de beste for å ta en god tid. – Stå på to the bitter end, smiler Jørgen. – vi kjører for å gjennomføre på en best mulig måte, svarte vi. Vel vitende om at vi aldri kunne fulgt Jørgen og Leif likevel.

Forberedelser under tak på skulen i Lærdal. foto: pål hagerup

Det er udramatiske og rolige forberedelser til årets JR. Få er vel klar over hva som venter. Jeg vet ikke, har bare hatt lyst til å prøve dette rittet som går for å være et av de tøffeste både fysisk og psykisk. Med start kl 21 fra Lærdal skal natta og delvis neste dag tilbringes på sykkelsetet. Så jeg annonserte planene ganske tidlig inn i BOC2 laget, men fikk ingen respons. Arne meldte seg etterhvert; han hadde tenkt det var bortkastet ikke å bruke den gode formen til noe. – Tross alt hadde vi trent jevnt til Tondheim- Oslo. Det var jo en ren parade med det været, det laget og det støtteapparatet på T – O, mente han. – Og kanskje litt all den systematiske treningen som lå til grunn? spurte jeg.

Det var Arne og jeg. Pål, som hadde syklet Dombås-Oslo hadde hatt lyst lenge, men lå på været i forkant. Vi visste han var igod form. Men han holdt litt igjen, sa bare at om han skulle så ble det rolig. Ta seg tid. Ha med kamera. Vi bare nikket og så litt spørrende på ham- det er jo en viss kamp mot klokka også? Hvor lenge kan du sitte på sykkelen før kroppen har fått nok? Men det var iforkant. – Hørte du noe mer fra Pål? spurte Arne nå. Vi hadde endelig kommet igang med å gjøre oss klare. – Nei, sa jeg. – Da har han vel bare droppet det, sa Arne. – Vet ikke, sa jeg – skulle ikke forundre meg om han dukket opp. Han virket veldig veldig opptatt av dette rittet. 30 min senere stod han foran oss. – Jeg var kommet ned på stasjonen og skulle ta expressbussen da kona ringte og sa jeg kunne ta bilen likevel. Nå har jeg booket rom her og blir til søndag. Han smilte. Men stadig var han på telefonen og sms-et. – Hun er ikke helt fornøyd med dette, mumlet han. – hva med meg, skal jeg være helt alene i helga. Han slo oppgitt ut med hendene. Vi lo. Ikke bare betaler vi dyrt for å utsette oss for dette helvetet, helt friviliig, men ekteskapet går jo opp i liminga også. Vi lo og fortsatte forbededelsene. Regnværet hadde gitt seg. Vi hadde fått selskap av tre vestlendinger fra Bergen CK. De hadde vært gjennom dette før. – hva er hemmeligheten? spurte vi. – ingen, sa han som hadde fløyta rundt magen og som var kaptein. – bare heng på feltet til Fagernes. – stor hjelp det, smilte han. Jeg så etter Ole-Rikard også, men kunne ikke se han noe sted. Han var påmeldt tidlig. Ole-R hadde kjørt seg selv i senk m BOC sitt 1. lag nedover Gudbrandsdalen i T-O. Han visste vel det på forhånd, men ville likevel ikke kjøre med oss på 2. laget. – Det var nå eller aldri, hadde han sagt. Jørgen syntes de kunne kjørt hardere og Ole-R hadde kastet håndklet. De må jobbe mer med å få dette til å stemme. Ole R hadde noen måneders karantene iforbindelse med et jobb bytte. Det passet han utmerket. Han bodde nærmest på sykkelen og hadde gjort kjempefremskritt. Likevel ble han frakjørt i rittene med BOC1. Som hadde økt ambisjonene betraktelig dette året og ville kjempe i teten med Rye expressen, CK Victoria og noen få andre. Som Jørgen L-Å hadde kommentert syrlig da han bemerket at man bygger ikke sterke lag over natta ved å kjøre fra halve laget før man har kommet halveis i rittene. Vet ikke hva han mente med det. Kanskje litt bitter på at halve laget hans hadde rykket opp i 1. divisjon. BOC 1 kom inn med langt over halve laget til Oslo, hvertfall. På en kjempetid 14:37.

Arne, meg og Pål, tørre og uthvilte - enn så lenge..

Vi vinket Farvel til Jørgen og Leif og 21 express avgangen. Nå hadde vi tatt valgene på klær og utstyr. Det var 5 min igjen og det var ingen vei tilbake. Bagene var sendt. Viktig det. Å ta riktige valg på forhånd. Egentlig skulle det vise seg å utgjøre bestått/ikke bestått. Kanskje deet der skilte mellom de som klarte det og de som måtte bryte.

rolig stemning før start. foto: herbalife

– 3 min til start, forkynte speaker. Ingen prangende start. Startseglet stod lent opp til etpar trær på siden. Enkelte innbyggere tsirret forundret på det hele med stor sinnsro fra sidelinja. – What happens, spurte en turist oss. – who are all these bikers, what are they doing here?

Arne og jeg før start

Arne og jeg før start - bedre å komme igang...

Det begynte å regne. Bare en liten byge, spøkte vi. Trodde vi. Lo av de som satt med regnjakker allerede. De som ler sist, ler best er det noe som heter. Det stemte igjen.

Rittet Jotunheimen Rundt

Kl 21.05 rullet vi ut av Lærdal. Tempoet var helt ok. Arne og jeg hadde diskutert hva vi skulle gjøre om tempoet ble for høyt i starten. På den ene siden var det viktig å holde seg i et felt, på den annen side var det farlig å kjøre seg for mye ned i starten. Det var et langt ritt. Hvordan gjør vi det, hadde Arne spurt. – Hvordan holder vi track på hverandre i feltet? – Er det noe problem, hadde jeg svart. Men han hadde rett. Jeg snudde meg ustanselig og han svarte alltid – jeg er her. En gang i lia oppover mot Filefjell ropte han at vi måtte passe på et brudd. Det var plutselig en deling i feltet. Iløpet av det som virket som sekunder var det over 100 m opp til bruddet. Vi la oss på siden og jobbet oss opp i det som var 1. del av feltet igjen. Og her ble vi hele veien til Fagernes. Men det er ikke slutt med det. Dette var den jævligste delen av hele rittet. Når jeg tenker på det igjen er det flimrende minner av mørke og plaskregn og hull i veien som jeg ikke så, trailere som passerte oss i stort tempo på en 1/2 meters avstand. Kjøre rulle i stummende mørke og håpe at det ikke var noen store overraskelser i veien. Men minnet er også at dette var stødige folk, tenkte jegda. Det roet meg ganske mye. Ingen som lot seg vippe av pinnen over trailere og biler som kom opp på siden. Sånn sett var dettryggere å ligge i front. På Øye passerte vi matstasjonen. Det var avtalt. Jeg hadde ingen ide om hvor Arne var. Han sa senere at jeg var en av de få som hadde blinkende lys bak. Han holdt track på meg. Det var en miss. da jeg tok opp den fremste flaska og den bare forsvant i hånda mi og banket i bakken. Jeg hørte en vestlending banne og sverte bak meg. Men den traff gudsjelov ikke han og jeg skrek unnskyld av hjertens kraft og det ble stille igjen. Det regnet mer og mer og hendene mine var mer numne enn jeg hadde skjønt. Jeg var glad jeg hadde stoppet i en av de siste bakkene opp mot Filefjell for å få på meg Norrøna Fjørå jakka mi. Arne hadde ikke vært lysten på å stoppe. Feltet dro jo. Men vi satt i lette sykkelshirts og hadde ikke hatt sjans til å klare dette. Vi fikk på oss jakkene og tråkket etter. Det var den eneste gangen jeg kom opp mot sone 5 på hele rittet. Vi var tilslutt 4 personer som pacet hverandre tilbake til feltet. Det gikk helt fint. Den jakka holdt jeg på helt til Beitostølen og var veldig usikker på om jeg gjorde det rette da jeg parkerte den i bagen. Norrøna Fjørå. Den er verdt mye. Vi passerte avkjøringen til Årdal og strekket med veiarbeide startet. Noen rittbiler hadde tatt oppstilling og advarte mot dårlig vei. Arne og jeg hadde vurdert om vi skulle gå av sykkelen og småjogge over det feltet med grov pukkstein som kunne male de fine dekkene opp i strimler. Men ingen gjorde det. Alle bare tråkket seg over.

Jeg kunne se inn i bilene som passerte oss. Jeg tenkte ustanselig på hvordan jeg skulle strekke meg ut i setet, om hvilken musikk jeg skulle velge, mer varme kanskje. Ja takk kaffe, kunne være ålreit. Uff, kan ikke ha vinduet oppe, det kommer bare vann inn. Til og med trailersjåførene misunte jeg, selv om jeg visst de skulle kjøre mange flere timer enn oss og at det bare kom pærekropper ut av å flytte til det prosjektet. Jeg prøvde ulike måter å se peisvarme, forestille meg badstuen og en kald øl i hånda også en varm kaffe, men klarte det ikke. Det sprutet fra himmelen og det sprutet fra hjulet foran og mine to egne.

Enkelte steder kunne jeg se ryttere som hadde stoppet og stod med lutet rygg over sykkelen. Både Arne og jeg kom oss gjennom og racet fortsatte mot Fagernes. Jeg satt og tenkte på Birgit og avkjøringen til Vaset. Den så jeg aldri. Plutselig dukket skiltet med Fagernes opp. Jeg trodde det ennå var et stykke igjen til Fagernes og ble overrasket. Arne kom opp på siden og var mutt. Han fortalte senere at han hadde prøvd å være kreativ på hvordan han kunne komme seg ut av rittet på Fagernes. Men gitt det opp. Logistikken var for komplisert.

Fagernes

nattmat, men langt fra nachspiel på Fagernes. foto: pål hagerup

Matstasjonen på Fagernes var fylt med mat og de mest velvillige menneskene. Den lå i en pøl av vann og vannét fosset ned strie bekker fra den provisoriske presenningen som hadde blitt hengt opp. En rittfunksjonær løp mot en av følgebilene – som det jo var forbud mot – for å hindre at den stoppet i det som var igjen av innkjørsel for rytterne. – du sperrer for deltagerne, ropte han. Som jeg synes var helt typisk: en kone eller mor eller svigermor som bare tenker på sine ryttere. Som kunne stoppe midt i veien med døra oppe og skape livsfarlige situasjoner for alle de andre rytterne som kom bak. Nok om det. Da vi stod på veien igjen og mannet oss opp for neste etappe til Beitostølen var klokka et sted mellom 1 og 2 på natta. Det var èn ting som gjaldt. Vi var våte og vi var kalde. Vi måtte sykle oss varme. Arne sa ingenting; vi syklet bare lojalt belgisk rulle alene til vi nådde igjen andre folk vi fikk med oss. Inntil vi møtte Simen og Vidar som vi hadde syklet i rulla med fra Øye og nedover mot Fagernes. Simen og Vidar var i klassen 20-29 år og kom tilslutt inn endel etter Arne og meg. De var sterke begge to og jeg skulle gjerne hørt historien deres. Vi fire kjørte belgisk rulle helt opp til Beitostølen. Der skilte vi lag uten noe mer form for høflig avskjed. Det som gjaldt nå var å overleve og gjøre seg klar for neste etappe.

Beitostølen

Beitostølen mot dag. Arne og jeg passerte tidligere i tåka. foto: på hagerup

Beitostølen mot dag. Arne og jeg passerte tidligere i tåka. foto: på hagerup

Matstasjonen på Beitostølen kunne vært scene for en filminnspilling. Spesielt de fortapte som vaset rundt i ulltepper og hadde mistet mye av sin egen evne til å fatte beslutninger. De var lost cases og ble mykt styrt av funksjonærer som hjalp dem som de best kunne. Men det var få steder de kunne få igjen varmen mens de ventet på oppsamlerbussen. Noen hadde søkt tilhold inne i et skur som huset en minibank. De «heldige» var nok de som hadde eget support apparat og følgebil. De leverte inn chipen sin med god støtte fra eget apparat og vips satt de i en varm bil.

Beitostølen for turister. Og det betaler vi for? Fantastisk staff. Foto: pål hagerup

Vi så stadig de samme bilene passere oss – med stadig flere sykler på taket eller bak. Vi hadde mer enn nok med oss selv og brukte lang tid på Beitostølen. Tåka hang tungt nedover fjellsidene, men lyspunktet vårt var at det lysnet og det hadde stoppet å regne. Klokka var fire på morgenen. Et lag sponset av Herbalife stod ute på plassen og var klare for avgang. En hale av ryttere stod klare bak og rullet sakte ut av plassen bak de. Arne ropte på meg om jeg var klar. Vi visste begge hvor viktig det var å få ligge i et felt. Jeg hadde tatt frem de lange hanskene, men inneforet i de var » all messed up» og jeg måtte ned i bagen som var lagt på drop punktet for Sogndal og plukke opp et par andre hansker. Jeg ropte til Arne at jeg kom. Jeg dro etter gruppa og nådde de igjen oppe i bakken et sted. Gudesjelov dro det sakte igang. Vi satt i det feltet helt til Lemonsjøen. Etpar ganger var jeg oppe i feltet og tilbød meg å kjører i rulla, men ble avvist. Jeg så de sleit og kjørte ineffektivt. De avviste kategorisk alle som kunne bidra til å hjelpe dem. Det satt mange sterke ryttere i sekken, og de kunne spart mange av sine egne. Når de i ettertid så hvor mye lenger tid de brukte enn oss andre; til tross for at de var et lag på 20 mann og hadde eget support apparat, har de kanskje revurdert strategien. Men kanskje de bare var for slitne til å tenke.

Lemonsjøen

Lemonsjøen - neppe en tilfeldig morgen i juli. foto: pål hagerup

Hvertfall ble de stående igjen på Lemonsjøen da vi dro. Arne og jeg var enige om at vi skulle komme oss ned til Vågåvatnet på egenhånd, men at feltet ville nå oss igjen – antagelig før vi kom helt ned.

Ned fra Valdresflya. foto: pål hagerup

Men de nådde oss ikke igjen. Faktisk kom de til Lom da vi dro ut fra Lom. Men jeg glemte å nevne matstasjonen på Lemonsjøen. Folkene der var like engler som på Fagernes og Beito. Fantastiske mennesker som gjorde alt de kunne for de forvillede ryttererne. Klokka var blitt seks og vi kunne skimte sola bak skyene. Livet var verdt å leve. Langsmed riksveg 55 mellom Vågå og Lom denne morgenen lå det en syklist under autovernet og sov. Sykkelen stod pent lent til autovernet på utsiden av veien og rytteren lå utstrakt langs autovernet med en liten margin til veien. Vi visste han sov, men noen motorsyklister hadde stoppet og sjekket ham fikk vi siden vite.

I en kritisk time mellom natt og morgen hadde jeg følt en ubeskrivelig tretthet hvor jeg støtt og stadig mistet hørselen og konsentrasjonen for et ørlite øyeblikk. Jeg hadde kjempet mot søvnen. På sykkel og ofte i høye hastigheter da jeg lå i sekken av av Herbalife laget. Det var da jeg villle inn i rulla, men ble avvist. Sløvheten tar meg, tenkte jeg og svingte ut for å slå lens. Arne ropte at det bare var fem km til Lemonsjøen og jeg svingte ut igjen.

Mot Lom. foto: pål hagerup

På vei inntil Lom viste jeg Arne min mors fødehjem; Herstad. Han viste ingen entusiasme; det kan jeg forstå nå. Men ikke da. Jeg var på hjemlige tomter. Her hadde jeg tråkket nesten alle somrene som barn på besøk hos mommo -mormor. Jeg var lys våken og elsket å sykle inn i Lom. Bare følgebilen til Herbalife irriterte meg da den stoppt midt i rundkjøringen i Lom sentrum og hindret oss i sykle over brua.

Lom

Loar skule i Lom. nabo til norges beste baker; tom schakenda. foto: pål hagerup

På Loar skule i Lom møtte vi en BOC rytter som var et lost case. Han hadde brutt på Lemonsjøen men hadde kommet seg ned til Lom på egenhånd på en måte. Arne hadde overtalt han til å ta noen av klærne våre som var tørre. Han så medtatt ut. Da vi traff han igjen i Sogndal var han fresh og fin og hadde fått dusjet og skiftet og fått tilbake fargen i kinnene. Han takket Arne 10 ganger for å ha hjulpet ham. Til tross for at han da ikke ville ha hjelp hadde Arne insistert på at han måtte få på seg tørre klær før han gikk på bussen. Nå først hadde han forstått.

Klokka 8:30 syklet vi ut av Lom og på det som skulle bli den nest siste og den hardeste etappen. Vi hadde fått med oss den blide trønderen fra Ottestad CK og vi syklet belgisk rulle videre. Før Røisheim hadde vi nådd igjen en rytter. Med Skanska skjorte. Han ble med. Ottestad rytterene ble borte. Jeg fortalte Arne om bryllupet vårt på Røisheim, om hesteskyssen fra Flåklypa og Tidemand & Gude gildet. Han viste igjen liten entusiasme. Som jeg forstod – hvem kaster bort energi på unødig prat nå. Men jeg måtte fortelle. Vi kjørte forbi Vole gården med alle sine generasjoner som hadde fulgt folk i fjellet. Nå drev siste generasjon Vole sommerskisenteret på Galdhøpiggen og Juvasshytta. Han hadde endelig kunne overta Juvass etterat de kjipe gamle tantene med parykk var borte. Hvilket skuespill. Vi passerte Galdesand og jeg pekte ut slektsgården Nigard Galde.

Når vi tok fatt på Leirdalen oppover ble det slutt på praten. Jeg stoppet for å slå lens og Arne fikk et godt forsprang på meg oppover. Vinden imot tiltok og den var en sinnsyk prøvelse der den kom inn skrått forfra. Jeg prøvde å gjemme meg bak ryggen til Skanska som på en måte kom og gikk. Men det hjalp ikke. Det var intet sted å gjemme seg. Vinden bare sugde ut kreftene. Jeg måtte bare gå ned i tempo. Men vi nådde igjen Arne og jeg spurte han om han kunne speede opp og følge. Men nei. Så vi roet den begge to. Nedover forbi Jotunheimen fjellstue som lå der øde og forlatt, tenkte jeg bare på hvor jævlig den oppstigningen til Sognefjellet ville bli. Vi passerte Bøvertun uten entusiasme, men fikk fortalt at min kusine som tidligere hadde drevet Røisheim opp nå hadde drevet Bøvertun opp. Hvordan klarer de det? Spurte Arne høflig. Ved å stenge ute dagturister og heller satse på firmaer og konsepter, sa jeg. – Wilfried har en sterk forretningsans. Han er tysk og enestående full av pågangsmot. Begge to forresten, fortsatte jeg.

Resten av stigningen er en ren og skjær utholdenhetsprøve i å være sta. Vi ble passert av to ryttere som holdt et godt tempo – relativt til oss. Det er bratt og det er ubarmhjertig. Med vind imot er det helvete løs.

Mot Fantesteinen på Sognefjellet. 8-10% stigning kjennes i beina uansett når de kommer km etter km

Der og da ønsket jeg en lavere utveksling på girene. Jeg visste det, men håpet det gikk. Arne lå etterhvert 100 m foran meg. I motsetning til i Hafslo bakkene, visste jeg at utvekslingen på det 11 delte Campa Record systemet var for høyt for denne 8-10% stigningen på Sognefjellet vi nå var oppe i. Vi passerte merket ved Fantesteinen på 1434 meter hvor røvere hadde overfalt handelsmennene i de virkelig gamle dager, trillet ned til Sognfjellshytta.

Sognefjellshytta

nesten på toppen av sognefjell. snu deg aldri.....foto: pål hagerup

Der slukte vi innpå av vafler, rett i koppen og brødskiver og fylte opp flaska. Før vi visste ordet av det, frøs vi noe vannvittig. En skikkelig regnbyge kom i vinden. Vi hadde ikke noen klær å skifte, jeg hadde satset på varme og bommet. Det var en ting som gjaldt nå. Komme seg oer fjellet og stupe ned til Fortun ved fjorden. Selv om det skulle regne, ville det være mange ganger mildere der nede. Men problemet med Sognefjellet er at det er berg og dalbane bortover og det er langt ned til Turtagrø. Det er litt hvil mellom takene, men ikke mye. Før selve nedfarten mot Turtagrø stod en rytter og mekka sykkel midt i veien. Jeg holdt 60 nedover og på andre siden var det oppover. Imot kom en svær bobil. Jeg ville ikke bruke mer bremser enn nødvendig. Jeg skrek og rytteren vinket. – Snu deg! skrek jeg. Han gjorde, fikk se bobilen, skjønte poenget oge kastet seg til siden. Hvilken omtanke. Sikker på at Arne smilte der han kom bak meg. Arne er – relativt sett – lett og rask i kroppen. Med mine 196 cm er jeg slettes ikke skapt for sykkel. Tvertimot skulle jeg valgt basket eller håndball, men jeg trosser det fysiske – jeg vil sykle og gå på ski. Punktum. Og valgenes tid er langt forbi vår tid. Men på flater og nedover kommer fysikken meg tilgode. Forseringene i J-R er naturstridige for meg, men jeg trosser det og aksepterer at jeg blir frasyklet der. Men etter hver stigning kommer en nedlkøring eller flate. Tilslutt. I 2009 lå det en – hva jeg kaller en moden rytter – fra Ottadalen CK i veien ved Turtagrø. Det var stor oppstandelse og ståhei med bilkøer på begge sider. Iår leste jeg en notis på nrk.no om en rytter som angivelig hadde mistet bremsene ved Turtagrø- igjen. Han var bare lettere skadet da han havnet i lyngen. Hva er det med Turtagrø? Ligger forbannelsen over stedet siden familien som drev stedet omkom i tsunamien i ThaIland i 2004? Det er feil problemstilling. Spør hva den nedkjøringen gjør med en 1. Gangsrytter som ikke vet hva han møter og som kanskje ikke liker 10 km med nedkjøring på 8-10 % som går fra 1400 m til 0 på et svært dårlig veidekke og typisk vestlandsvei. Og det er fra Turtagrø det begynner. I 2009 måtte jeg virkelig spørre om V-bremsene på Martins velbrukte Bianchi ville tåle meg med mine dengang 98 kg. Sykkelfamailien min på Nigard Gald på andre siden av fjellet forsikret meg smilende om at det gjorde den. Bremsene altså. De holdt. Jeg hadde følt meg trygg på det og satte utfor. Familien hadde levd hele livet sitt her og syklet ned her mange ganger. Trodde jeg hvertfall. Med min nye Canyon sykkel og nytt Campa bremsesystem, følte jeg meg trygg. Jeg var 10 kg lettere enn i 2009. Eneste usikkerheten min var Cosmic karbon felgene og varmeutvikling. Det hadde jeg ikke sjekket ut. Men de holdt fint ned fra Lemonsjøen til Vågåvatnet. Det var jo en oppvarming. Det var tørt der også. De karbonfelgene er ikke særlig responsive på bremsing i regnvær. Men nå var det tørt igjen og jeg stupte utfor. Eneste kampen jeg hadde var en nakke, armer og skuldre som nærmest eksploderte i varm smerte. Pål gjorde det rette, tenkte jeg – med den Ibux kremen. neste gang…… Nede i Fortun stod jeg utenfor den lille butikken og ventet på Arne.

Vakre, varme og gjestmilde Fortun. Innover herfra Arnes farsgård. foto: på hagerup

Bare håpet bremsene hans holdt; dvs at det fremdeles var bremseklosser nok. Jeg hadde ikke sagt noe, men det var lite klosser igjen foran da vi kom til Lom. Han hadde spøkt og sagt han fikk stole på klypa bak. To ryttere passerte og jeg kjente der og da litt uro. Men så dukket han opp flirende bare og nevnte den rytteren som absolutt måtte skifte slange i den siste hårnålsvingen.- Gadd ikke å bruke krefter på å kommentere valget av sted, sa han før vi trillet avgårde videre nedover – bare i en langt mer komfortabel helning. Så fortalte Arne om farsgården sin Svensøy inn mot Jostedalsbreen. Arne med farsgården på Sognesiden av fjellet og jeg med Morsgården på Opplandsiden. Ennå to typiske nordmenn bosatt i Oslo området. Enn så lenge.

Det var varmt og det var lite vind. Livet på sykkelen var igjen bare herlig. Lustrafjorden lå blikk stille utover og det var bare et Tidemand og Gude untatt bunadene og de gamle trebåtene. Vi kjørte belgisk rulle i moderat tempo, plukket opp den ene etter den andre rytteren som hang med hodet bortetter. Tilslutt var vi 5 mann som vekslet på å dra sydøster langs riksvei 55 mot Sogndal.

Moro med engelskmannen. Andrew fra Glasgow tror jeg. Invitert hit av kompisen sin fra Stavanger. Kjørte ut med expressgutta kl 21 fra Lærdal. Fikk problem med sykkelen kort tid etter og kompisen forsvant i mørket og snudde seg aldri mer. Andrew syklet alene mye av veien. Foran en kort tunnel stod et skilt rittledelsen hadde satt opp. Mørk tunnel. – what does it say? ropte Andrew. Inne i tunnelen skrek jeg tilbake: – dark tunnel! Black! Get your sunglasses down…..sånn var det hele veien for Andrew. Men han var en erfaren syklist i god form. Han virket svært betatt av omgivelsene:- gosh what a perfect scenery. Den yngste blant oss fem var en av de som satt i rulla med meg, noen Frøy ryttere, Bergen CK og andre ned mot Fagernes sist natt. – Kjenner du meg igjen? smilte jeg. Han smilte tilbake og var like høflig nå som inatt da jeg hadde tipset han om å ligge nærmere rytterne i venstre felt når han gikk opp i tetposisjon fra den høyre fartsrekka. For en almendannelse og respekt for gamlegutta, tenkte jeg. Han var liten og lett og jeg tenkte han kom til å stikke når vi kom til Hafslobakkene. Vi kom inn i svingen ved Hafslo og Arne bare annonserte: – you are all free to go..den unge stakk avgårde, vestlendingen jeg kalte flagreren fordi han kjørte innover med vindjakka åpen og flagrende i vinden stakk også. Men engelskmannen ble. Arne lå først og jeg bet meg fast i hjulet hans. Til forskjell fra Arne har jeg vært opp den bakken før. Arne bannet lett hver gang vi rundet en sving og så en endeløs bakke sno seg oppover dalen inn i en ny sving. Da vi kom opp der, gjentok det hele seg. Det antrekket jeg hadde på og som var «freezing cold» på fjellet var steamy her. Jeg hadde fått av meg de lange hanskene, men ikke jakka. Nå var det såvidt det var styrefart og jeg bare beholdt den på. Plutselig stoppet Arne. – må bare stoppe! utbrøt han. – er du sikker? Spurte jeg, men vi var allerede forbi. – jeg kan ikke stoppe, ropte jeg bakover. – bare stivner. Stillhet. Engelskmannen lå på hjul med meg. Så flatet det litt ut og jeg kunne gi på. Hadde ingen høy puls, faktisk altfor lav. Men beina ville ikke gå hardere. Men nå. Jeg så flagreren foran oss og jeg snakket så oppmuntrende jeg kunne til han da vi passerte, men han var i kjelleren. 23 km, sa han bare. Lenger oppe trodde jeg at vi nådde igjen den unge, men det var en annen. Han var hinsides. Ingen respons. Jeg fortsatte å øke tempoet nå hvor det flatet mer ut. Vi rundet toppen og jeg ga plassen til Andrew. Dårlig samvittighet for Arne, men jeg kunne ikke stoppe. Jeg måtte inn. Gleden over at toppen var nådd, været og farten. Manglet bare jeff beck og nils petter molvær på ørene. Nytt skilt med 11,3 km til Sogndal. – see that bridge? Ropte jeg til Andrew litt senere. – Jess, svarte han. – thats the place, smilte jeg. – what a scenery, kvitterte han. Ikke dårlig å ha overskudd til å nyte geografien fra verdens, hvertfall Norges, peneste ritt. Geografien altså, ikke ellers. Men det har jeg vel sagt før. Oppe ved brua hvor riksvei 55 møter veien fra Kaupanger, stod en funksjonær og passet på at vi hadde fritt leide inn mot Sogndal sentrum. Hvilken luksus. Hvor priviligert vi følte oss.

Sogndal

Også ble vi, som alle de andre deltagerne klappet inn til torgs. Hvilken fantastisk øvelse. Fikk oss til å føle oss som konger.

Målgang i Sogndal.foto: pål hagerup

Vi var imål. Andrew og jeg tok hverandre i hånda og gratulerte hverandre og takket hverandre. Jeg tenkte stadig på Arne og håpet han fikk dyttet seg igang igjen. Og det gjorde han. I garderoben dumpet Arne plutselig ned med sykkelen i et eneste stort glis. – fikk imeg litt mat, lo han. Høy stemning i den lille garderoben. Alle like lykkelige over å ha kommet imål og ha lagt det bak seg. Latter, støle kropper, røde kroppsdeler, hjulbeinte ryttere på hoppende på vei tilbake til målområdet, til mat, diplom, t-skjorter og sykkelbuddies som snakket i munnen på hverandre om hele eller deler av turen.

Epilog

Jeg har kjørt og holdt i rattet mens Arne har sittet fornøyd tilbakelent i bilsetet ved siden av. Fremdeles i lykkerus over at vi er imål. Vi har kommet oss over fjellet og ned til Geilo, galskap – men vi må hjem. Vi ler og prater og drikker kaffe. Så merker jeg at hørselen forsvinner og lydstrømmene kommer i bruddstykker. Jeg svinger til siden. Arne tar rattet og fortsetter å prate og jeg kan ikke si et eneste fornuftig ord, skjønner ikke hva han prater om, men prøver febrilsk å gi et inntrykk av at jeg følger med slik at han kan fortsette å prate, fortsette å være våken og fortsette og kjøre oss hjem. Inn i enda en natt med regn og ennå mer regn. Så heldige vi var, sa jeg da. Det regnet ikke så mye sist natt. Hvertfall blåste det ikke. Vi smilte og vi var bare lykkelige over å være ferdige. Aldri mer, sa vi. Hvertfall nå.

Senere sitter jeg hjemme mens regnet pisker på ruta, med en pils i hånda den natta som ikke smaker og med hodet fullt av inntrykk. Jeg har en plan, sier jeg til meg selv. Nå vet jeg hvordan vi skal gjøre det. Har en plan.

Velkommen til Jotunheimen rundt i 2012.

Blomster og heder

Takk til Arne for at du ble med. Uvurderlig. Flott følge og god, lun humor

Takk til Pål for bilder og entusiasme

Takk til medryttere for god og stødig kjøring-spesielt mellom Filefjell og Fagernes

Takk til arrangører og spesielt staff på matstasjonene – dere var helt fantastiske. Helt enestående å hjelpe de fortapte ryttere som ramler inn på matstasjonene. Arrangører – dere har en stor omtanke for deltagernes ve og vel – det merkes over det hele

….om du ennå henger med, her er noen uklarerte erfaringer fra en skarve amatør…. 

Hvordan planlegge for Jotunheimen Rundt?

Målet

Ta det fra den det kommer fra men jeg tror det er viktig å ha et stålklart mål med et så tøft ritt. Et veddemål en sen kveld, ok…. Men det gjør orberedelsene ennå viktigere. Som naboen sa til meg; han hadde et veddemål om å klare Trondheim-Oslo. Han hadde fått kjøpt sykkel, men treningen fikk han ta underveis……

Ikke så mange, men enkelte har vært gjennom dette rittet mange ganger. Dere har kanskje noen gode råd å komme med annet enn de «selvfølgelighetene» jeg serverer her. Det er jo lite hokus pokus annet enn hardt arbeide og konsentrasjon rundt målsetning. Uansett- enkel målsetting vil gjøre det enklere å forberede godt både på plan og trening; se «Planen» under.

Det kanskje viktigste målet er om man skal kjøre på tid, eller man skal kjøre på den tiden det tar å komme seg godt gjennom. Det høres banalt og selvfølgelig ut. Vi menn er enkle. Men hold fast på en enkel målsetting og akt deretter; keep it simple…Kvinner derimot…:-)..

Dersom tid er målet, setter dette svært tøffe krav til planlegging, logistikk gjennomføring og ikke minst psykisk og fysisk form. Jeg er stor beundrer og ser med stor respekt på de som kjørte sterkt på tid iår. Men så også det at det var mange som bommet, ikke på fysisk form, men på en god plan og logistikk gjennomføringen av den: det var mange brudd også i denne kategorien. Det var likevel tøft å hoppe idet, innse at været ble tøffere enn det som var meldt.

Om en god gjennomføring er primær mål, tid er sekundært, men viktig nok, vil man absolutt kunne legge opp til å kjøre «unsupported» og utelukkende bruke rittets tilbud på logistikk og matstasjoner. Det er veldig godt og det ser ikke ut til å gå feil. Ved hjelp av en god, gjennomtenkt plan og gjennomføring av den kan man minimalisere tid betraktelig. Arne og jeg kjørte på dette målet og den gjennomføringen. Vi har mye å lære og mye og forbedre. Vi brukte for lang tid på matstasjonene. Men det viktige er å ha en klar målsetning. Derfor kan man styre plan og gjennomføring mot dette.

Desto kortere tid, desto bedre plan og gjennomføring av den – fysisk og psykisk ja, men også på logistikk. Trening på å gjennomføre god logistikk. Det var der mange bommet, tror jeg.

Jeg tror det er viktig å bestemme seg tidlig nok til om man vil delta eller ikke. Det er sløsende å sitte på gjerdet til de siste dagene for å se an været, eller se an sin egen ubesluttsomhet. Mye tid til god planlegging går vekk.

Planen

Man må ikke glemme at dette rittet går gjennom et terreng som i natur har hurtige væromslag; det går ikke an å basere planene på et stabilt høytrykk i hele området. Det går over 3 fjelloverganger og det vil alltid ha relativt stor tempraturforskjell. Det må planlegges for dette; dette er kjent. Det som ikke er kjent, er væromslagene – som ikke er meldt på Yr eller Storm eller av andre. Man må legge en buffer; halvgardere seg. Det er synd om man må bryte løpet fordi man fryser eller går i kjelleren for ikke å komme opp igjen pga dårlig energi inntak. Det er dårlig plan og det er feil ikke å legge opp en effektiv måte å få tak i det nødvendige på avtalte steder i løypa. Jeg mener at forbudet mot følgebiler skal respekteres. Det var ikke mange av de iår; men jeg var med et laq som hadde opptil flere biler som lå i, ved siden av og rett bak feltet så lenge jeg hadde følge med dem. I 2009, da jeg kjørte «Lille Jotunheimen», var det mye verre. Det var kjærster og damer og svigermødre og mødre som overhodet ikke hadde peiling på å kjøre følgebil. Det var farlig. Punktum.

Kjøring på (god) tid: Etter min mening krever dette god lagkjøring, godt supportapparat og gjennomtenkt logistikk. Et godt forberedt lag har bedre forutsetninger enn å starte en eller to. Men hvor mange? Med 5-6 ryttere har man et godt utgangspunkt til å kjøre belgisk rulle, eller vanlig kjede om man inviterer inn noen av de dyktige og erfarne folkene som er med på dette rittet. Det er mange. Stopper «stjeler» tid, men er nødvendige. Har man regel på 2 min. stopper x 3, er dette veldig tight og må utvides om man ser behov. 3 min. x 4, 3 min x5; eller 2-5 min etter behov. Da handler om det om hvor effektivt man kan få skiftet, ha klær tilgjengelig, ha hjelp tilgjengelig.

Kjører man unsupported og bruker rittets apparat, er det bedre å sette ut for mange bager enn for få. Vi brukte i snitt 18-20 min på hver stasjon med unntak av første og siste matstasjon. Denne tiden kan kortes ned mye, om planleggingen er god – og evnen til gjennomføring. Jeg tok meg tid til å smøre kjedet en gang underveis; regnet hadde vasket vekk alt av olje.

Resultatet

Målet vårt var å komme godt gjennom og bruke rittets infrastruktur. Tid var viktig nok, men sekundært. Vi satte 18 og max 20 timer. Uansett vær og vind. Vi kom inn på 17:30 og 17:40. Et sted mellom 15:30 og 16 timer var vi i bevegelse. Som beretningen sier; vi måtte streve. Men vi kom gjennom. Hele og fine.

Fra min Garmin 310 XT har jeg disse data:

Tot. Lengde:  429,33 km (offisielt: 430 km)
Total tid: 17 t 19 min. (offisiell tid: 17 t 30 min.)
Bevegelses tid 16 t 08 min.
Akk. Høyde 7.884 m og (7.843 m fall)
min. høyde over havet: 2 m
maks høyd over havet: 1440 m (sognefjellet)
Snitt hastighet: 27,7 km/t
Snitt puls: Sone 2,0
Max. puls: Sone 4,3

For komplett historie, kart og grafer:

Jotunheimen rundt 2011 av dag-ole på Garmin Connect – Detaljer.

Hva jeg gjør neste år, er usikkert; bare vet at jeg vil delta. Målet skal hvertfall være å forbedre plan, gjennomføring og resultat. 🙂

Publisert i sykkel, sykkelblogg | Merket med | 1 kommentar

Nordmarka Rundt 2011 – hvem snakker sjokk og smerte. Dette var jo bare gøy?

Hvertfall etterpå. Men først målgang. Jeg så ryggen på en person i BOC drakt med cola i den ene hånda og baguett i den andre vandre ut på plassen på Årvoll skole. Det har vært målgang på Nordmarka Rundt. Rye vet å ta vare på syklistene. Jeg mener rytterne.  Syklister er noe man ser på vei til og fra jobb eller annen form for fritidsaktivitet. Vi har kjørt ritt. Vi er sykkelrytterne akkurat nå.

Det er Amund som går tilbake til sykkelen, og han er ikke blid. Vi har skiftet, han er fremdeles svett etter innkomsten.  Jeg hadde ikke sett han i rulla siden Grua, men regnet med at han lå bak i sekken. «-Stoppet raskt for å fylle på flaska, så andre svinge innom. Men iløpet av noen sekunder hadde dere 80-100 m på meg.  Jeg nådde dere aldri igjen.  Enkelte ganger virket det som jeg dro innpå, så kom et vindkast mot meg og dere ble borte.»  «- Moralen er, ikke stopp», sa jeg. Kun kapteinen kan beordre felles stopp. Og det gjorde han i bakkene etter Jevnaker. Amund forsvant bortover mot bilen. Tid for et skift.

NR 2008 arkivbilde.

Men tilbake til morgenen.  Det er rittdag og jeg sover urolig. Kikker på klokka. 4:59. Har satt klokka på 5:30. Bjørn Finn kommer litt før 7.  Mye å forberede.  Sovner igjen. Klokka ringer. Gi meg 5 min. Våkner med et rykk. Herregud. Om litt er tiden her.  Kikker ut. Overskyet, men vindstille. Hva skal jeg ha på meg? En liten dusj.  Kaffe. Bare litt.  Må beregne å kjøre i 4-5 timer uten pitstop.

Bjørn Finn og jeg ankommer hva som ser ut som en sovende Årvoll skole. Klokka er 7:20 og vi ser nesten ikke et menneske.  Jeg blir sittende i bilen mens BF rusler etter startnr. og konstaterer at pulsen er lavere nå enn da jeg våknet.  Fantastisk å ha litt tid.

Jeg slutter ikke å bli fascinert av et slikt skue.  Bilene triller inn.  Om bilene er av moderat klasse, lastes det ut dyre sykler og konkurransehjul embalert i egne bager. Dyre Zipp karbonhjul med 10-15 cm høye felgringer løftes ut av bagene og monteres på karbonsyklene.  Det er bare menn og det er en alderspredning fra 40 til 60.

En tynn BOC mann kommer gående og han smiler. Jeg vet ikke hvem han er, ikke Bjørn Finn heller. Da han kommer nærmere, ser jeg at det er Arne – tog ingeniøren med den underfundige, lune humoren.  Han er skallet og  det som ligger igjen av hår er grått. Vi ler. – Ta på deg hjelm og solbriller, sier vi – så vi kjenner deg igjen.

En stor, hvit BMW X6 med feite doble potter og de bredeste lavprofildekkene  på hele plassen ankommer. Ut stiger to herrer i sine beste alder med svarte og hvite HTC trøyer.  Det blir stille, vi tenker – finansektoren har virkelig forlatt golfbanen og gjort stor-entre på maraton og utholdenhets idretter som ski og sykkel.  Men det skal konkurreres. Lista ligger høyt og HTC -med sine semi-proffe sponsete deltagere skal ta rotta på Rye Express laget. Alle skal ta rotta på det laget. Apropos Rye –  de har et tempolag og alle gutta sykler rundt i tempo hjelmer. Det ser mer enn komisk ut, og speakeren – som klokka halvåtte om morgenen står og serverer tirader av tom informasjon sier spøkefullt at dette tempolaget bare må kjøre inn expresslaget som ligger 5 minutter foran.

Finanseliten er inne i landeveisyklingen nå.

I en stor klynge ute på plassen samler de to BOC lagene seg. Det gis ikke mere beskjeder. Jeg føler ingenting. Vanligvis foran de rittene jeg har deltatt i, har jeg grudd meg mot den smerten som kommer når starten går og farta settes opp så voldsomt og hjerterytmen og pustinga går helt av skaftet.  Deretter roer det seg jo, men det er bare vondt i starten.  Nå tenker jeg ingenting, det er bare et vakuum.

Vi ønsker hverandre lykke til og triller ut av plassen. Oppover mot Trondheimsveien går det rolig, men når vi svinger inn på rampa ned til Trondheimsveien og går forbi tidtaker utstyret som har blitt satt her, er det full spiker. Det er kaos og uro i rekkene og jeg skjønner ikke hvem som ligger i kjeden, bare passer på å ligge så langt oppe som mulig.  Det går i høy fart ned til Sinsenkrysset og ut på Ringveien.  Her fortsetter den store farta, og det er inne endel folk i rulla som har annen drakt og jeg ikke kjenner. Jeg bryr meg for mye om det og irriterer meg over noen som ikke roper meg opp når jeg skal inn i høyre rekka. Det oppstår luke og jeg må bruke krefter på å ta inn luka til neste mann.  Rittets største fart får vi når vi går ned i Tåsen tunnelen.  Høyre felt er markert stengt for bilister.  Vi er ikke oppmerksom på hvor mye støy det kommer fra biltrafikken og hvor mørkt det blir med solbriller inne i tunnelen. Jeg konser på bakhjulet foran meg, men får ikke flyttet brillene.  Senere får vi vite at vi har hatt ca. 65 km/t ned i Tåsen tunnelen.

NR høydeprofil-. Disse virker alltid avskrekkende bratte, men er langt snillere " in real"

Ikke før vi når bakkene op mot Valler i våre egne trakter på Bærumsveien roer det hele seg. Da har vi kjørt av gruppe 3 forlengst, men de fleste fra gruppe 2 er med. Jørgen roer det hele ned og han roper etter Inge midt i bakken «-hvordan går det Inge?  Intet svar. «-Som man roper får man svar,» sier Jørgen. Inge hadde jeg lurt på. Aldri sett han før. Han kjørte i en BOC trøye, camelbak på ryggen og han var stor.  Skjønte ikke hvordan han kunne klare å holde det tempoet i rulla. Men nå var han bak der et sted. Vi så han ikke igjen før han kom inn og da hadde vi skiftet og fått i oss en cola eller tre og noen baguetter.

Nedover Bærumsveien mot Toppås og  Brynsveien økte farta bra. Det var god og rytmisk, jevn fart i rulla. I krysset ved Brynsveien stod Marianne og Milla og jeg ropte men de hørte ikke. Marianne stod oppmerksomt og smilte og det så ut som hun for første gang likte det hun så.  Senere sa hun at hun nå nesten likte de nye BOC draktene faktisk. At BOC1 laget haddet større fart selvsagt men at det raskeste laget ned den bakken var Ryes expresslag. Det gikk virkelig fort.

Oppover gamle E16 ved Skui kjørte Bakergutta forbi oss.  Det funka bra – vi visste vi ville bli tatt igjen av et ePartner lag og av Bakergutta – United Bakeries. Vi holdt godt til høyre og vi holdt jevnt tempo slik at de kom seg forbi uten problemer.

Nedover mot Sundvolden kjørte vi inn 2-3 bakergutter og en ePartner rytter. De to Bakergutta ble med oss etterhvert, men vi måtte helt til bakkene opp mot Jevnaker før de bestemte seg for å kjøre med oss. Da hadde de prøvd å stikke i mange av bakkene, men ble kjørt inn igjen av oss. Jeg trodde kapteinene våre hadde snakket med alle de «gjestene» om rulla vår. Jeg var overrasket at jeg var den første som ba de ta et valg. De kjørte godt, men det var forstyrrende å ha de inn og ut og ødelegge rytmen.  De bestemte seg, Remy og Steinar. Da jobbet de godt. En Frøy rytter hadde kjørt med oss lenge. Han var tydelig usikker på mange av oss og lå hele tiden på utsiden eller innsiden av rekka for å få egen oversikt over veien.

Fra Sundvolden, forbi Åsa og helt opp på veien mot Klekken og Jevnaker var underlaget så dårlig at ingen rulle fungerte. Et under at vi ikke fikk punktering.

Bakkene opp fra Jevnaker går i et altfor bedagelig tempo. Store meg har lavere puls i bakkene enn på flata.  Tiden oppover går til spising, fleiping, vitsing og noen kjører i forveien for å slå lens.  Jørgen beordrer fellestopp i en busslomme.

Jeg ligger i kjeden hele veien.  Det går ikke fortere enn at jeg klarer meg aldeles utmerket. Det er mye læring å ligge og terpe i kjeden; jeg snur meg aldri for å se hvordan det virker bakover men vet det kan være veldig stressende å ligge i sekken. Tror jeg.

Nedover fra Grua mot Harestua øker antallet ryttere  i kjeden. Folk koser seg og farten øker bare automatisk litt etter litt. Når farten øker, øker konsentrasjonen og smilene. Noen strever og må legge seg i sekken. Enkelte ganger er det for høy hastighet i fartsrekka, men stort sett går det jevnt og trutt. Enkelte ganger passerer vi frakjørte ryttere. Noen er klare til å henge seg på, andre ser helt skutt ut.

Nedover til Nittedal er det godt tempo og folk værer avslutning.  Bare bakken opp til Gjelleråsen bryter med den monotone rekken av sykkelryttere i formasjon. Her blir det igjen altfor lavt tempo, men god stemning og ryttere spredt overalt.  Det tar tid å samle feltet igjen; etter min mening kunne vi kjørt hardere.  Men det spiller ingen rolle, vi er alle lydige og sier ingenting om våre synspunkter. Vi er ett team og vi er lydige mot kaptein Jørgen midt i det operasjonelle.

Men ned Trondheimsveien blir vi eskortert av politisykkel med blå lys og bilene bare oppfører seg mer enn eksemplarisk. Ingen prøver seg. Farten øker og øker, men de fleste er i feltet inn forbi målpassering.  Spesielt merker jeg meg Jon og Andreas som har sittet i kjeden hele veien. Bjørn Finn også.  Veldig sterkt. Vi gratulerer hverandre.  Regnet som kom ned Hakadal merket vi ikke noe til. Adrenalinet var høyt nok.  Vi er mer enn fornøyd i trette kropper som lander nede på Årvoll skole der den gamle speakeren fra Rye fremdeles står på podiet og messer.  Cola, baguetter og kaffe –  livet er bare herlig.

Publisert i sykkel | Legg igjen en kommentar

Historien om tømrer Hervard sitt møte med 3 landeveisyklister fra Bærum og Omegn

Dette er historien om tømrer Hervard fra vettre sitt møte med 3 landeveisyklister fra BOC Lørdag 14.mai 2011 ved 11 tiden i Slemmestad. Som vanlig er det er økende trafikk langs Slemmestadveien tidlig på en lørdag. Trafikkøkningen har uten overraskelse vært formidabel de siste årene. Hele regionen vest for Oslo har hatt en rekordstor tilflytning av folk som jobber innover mot Oslo. Som sedvanlig i Norge er det gjort lite med å forbedre vei og trafikknettet forøvrig. I tillegg øker interessen rundt landeveisykling. Ganske så raskt. I mange år var det terrengsykling og interessen rundt Birken og andre seedingritt til Birken som vokste. Det gjør det fremdeles, men landeveisyklingen har også tatt av i en brattere kurve – muligens som en følge av generell økt treningsiver og sykkelinteresse. Sist nå er det jo Birkbeiner firmaet som slenger seg på bølgen og arrangerer Landeveis-Birken 2012 mellom Rena og Lillehammer på blant annet 80 km grusvei.

 Tømrer Hervard liker ikke at syklister stenger veien for ham. Han kjenner han blir irritert og vil gi dem en lærepenge. Nå ligger han etter 3 syklister fra Bærum Omegn Cycleklubb som er på vei nordover mot Asker på riksvei 165, Slemmestadveien. De har vært på det som blir en 10 mils runde fra Kirkerud i Bærum nedover til Lier og Drammen, Dikemark, Røyken og Heggedal og hjemover via Slemmestad. Syklistene ligger på èn rekke og i en hastighet på mellom 35 og 40 km/, med en sønnavind i ryggen som gir et godt bidrag til fart og fremdrift.

 Jeg ligger først av oss tre. Det kommer en grå metallic Toyota Hi-Ace varebil tett opp på og inntil siden av oss. Det er tømrer Hervard fra Vettre. Han sitter med verktøybeltet på og han har dårig tid. Han ligger med en underarms avstand til meg; mellom 30 og 40 cm. Og der blir han liggende på siden av meg. Situasjonen blir fort farlig. Jeg skjønner med en gang at mannen er ute etter bråk. Jeg har valget med å kjøre i fortauskanten og stupe eller å komme meg unna. Jeg slår i hardt i siden på bilen for å varsle at jeg er her, bremser opp for å komme bak. De 2 andre syklistene ligger tett på meg, men har slakket da de ser den farlige situasjonen komme. Bilen gjør et byks, speeder og vrenger bilen ut på høyresiden og blir stående i et kryss.

 Tømrer Hervard er sint.Iført håndtverksbelte fylt med verktøy kommerhan farende ut i veibanen. Han er i harnisk, skriker og veiver med armene og prøver å stoppe oss. Vi sykler rundt han og videre og hører bilen ruse opp bak oss. Biler bremser og kjører. Igjen kjører han forbi oss – denne gang istor fart. Tømrer Hervard stopper, kommer ut og er synlig oppøst og sint. Han har glemt at han har dårlig tid. Nå er han forbanna og skal ta disse j–syklistene.Vi sykler videre. Den 3. gangen kjører han istor fart forbi en rekke med biler og legger seg foran oss og bremser kraftig opp til nesten ganghastighet. Det skapes nå mange farlige situasjoner og vi føler oss rett og slett truet. Jeg har tatt opp telefonen og er klar til å ringe politiet. Vi har kommet til Bjerkås, jeg passerer mannen på venstre side og foreslår at han stopper ved Rimi butikken. Han vrenger inn ved busslommen på motsatt side og springer ut for å se om det kan være bulk i bilen hans. Tenk, noen har slått i bilen hans. Han bøyer seg opp og ned og ser langs siden av bilen for å se etter bulk. Han har et tomt bakrom i varebilen, lyden av slaget mot metallplaten har nok blitt forsterket i varerommet og hørt ut som en stor stein traff siden i stor fart. Mannen har et belte fullt av verktøy, blant annet kniv og ulike trekkere som lett kan brukes som stikkvåpen. Mannen oppfører seg truende og skriker at – «du gjør ikke sånt mot meg, du slår ikke i bilen min» osv. Han virker innledningsvis svært truende på oss, men går ikke til fysisk angrep. Vi spør om han vil anmelde dette; men han fortsetter med å true. Ingen skal slå i bilen hans. Vi spør om han mener han har rett til å regelrett kjøre ned syklister. Hva hadde han forventet som motreaksjon når han prøver å presse tre syklister av veien? Var han overrasket over at de sa fra? Har han kjørt ned og skadet noen før? Som vi spør,blir tømrer Hervard mer tom i blikket og mer passiv. Adrenalinet går litt ut av ham.Puff

 Jeg ringer politiet på 112 kl 11.16 Jeg snakker med en operatør, forklarer situasjonen og forteller at vi føler oss truet. Hun vil sende en patrulje. Patruljen kommer ikke og i mellomtiden begynner Hervard å roe seg. Han hevder at han ikke har kjørt nærme oss. «- Du slo i bilen min helt uprovosert, sier han og peker på meg. Men jeg har to vitner på at han kjører svært tett på oss og deretter utsetter oss og andre trafikanter for fare ved flere ganger å kjøre forbi i stor fart, deretter prøve å blokkere veien for og stanse oss med makt. Vi spør hvordan jeg kan slå i siden av bilen hans dersom han ikke lå nær? Jeg viste han bevegelsen med underarmen og fortalte han hvor tett han var på meg og hvor farlig det er i høy hastighet. Han svarer ikke på det;blir stående å se tomt fremfor seg.

 Vi spør om han kjenner trafikkreglene og hvilke krav det til forbikjøring av syklister? Han ser tomt fremfor seg. Vi forteller han at det er 1,5 m og at han har store aktsomhetskrav på seg. Da sier han at han ville aldri kommet forbi om han ikke gjorde det han gjorde. Vi hadde sperret han lenge nok. Vi sier vi kunne forstått det om vi hadde ligget to og to ibredden. Men vi lå som sagt etter hverandre på en linje. Vi spør om han vanligvis vil gi syklistene en lærepenge ved å kjøre tett opptil og true med å kjøre de av veien? Om verdien på å skade et annet menneske med uante konsekvenser versus en en mulig bulk i siden på bilen. Om han har barn hjemme? Om de vil gjerne se sin far komme hjem like frisk og hel? Vi forteller at vi har barn hjemme og at vi vil det samme. Han ser ut til å tenke seg litt om, men holder fast på at vi har slått i siden på bilen hans helt uprovosert. Litt roligere ennå. Patruljen kommer ikke.

 Plutselig setter sjåfør Hervard seg i bilen og drar avgårde. Jeg ringer 112 opp på nytt kl. 11:26. Jeg treffer igjen den samme operatøren og forteller at sjåføren har dratt, men at situasjonen roet seg betraktelig. Hun svarer at det er bra partene har roet seg, at det da ikke vil være grunn til å sende en patrulje og opplyser om at jeg kan komme inn til stasjonen og anmelde forholdet. Jeg takker for det, men sier at jeg vet ikke om det vil kunne bidra til med å endre denne type holdninger. Og syklister bør tenke gjennom hvordan de med sin adferd kan provosere mindre.

 Det er lett å forstå at sykler på veien er ennå et hinder og en kilde til redusert fart. Spesielt vil større grupper av landeveisyklister utfordre tålmodigheten og kjøreferdigheten hos mange bilister. Det finnes syklister som tar unødige sjanser og som opptrer uvettig i trafikken. Men på veien kan de likevel ikke gjøre den skaden enn bilist kan forårsake mote myke trafikanter.

 De fleste bilister er heldigvis tålmodige og viser hensyn. Det er imidlertid en mer enn stor nok gruppe med denne type oppførsel som tømrer Hervard viste. Det kan være ivsfarlig. Med et raskt økende antall landeveisyklister vil det før eller senere skje helt unødvendige ulykker dersom disse bilistene ikke besinner seg og finner en annen måte å få ut sin frustrasjon, eller å løse problemet gjennom en mer saklig diskusjon og dialog. Det er behov for oppdatering og klargjøring av regler som regulerer forholdet mellom syklister og bilister, samt håndhevelsen av disse. Flere politipatruljer på veiene ville ha hjulpet prevantivt på bilister – og syklister som «mister hodet» og utsetter andre for unødig fare.

Mulig har tømrer Hervard tenkt seg om. Om mulig er han ennå mer forbanna på syklister. Jeg ville anmelde ham, men Ola mente at det var bortkastet tid. De ville bare henlegge saken der og da på grunn av «bevisets stilling». Derfor skriver jeg denne historien isteden. Det er sikkert veldig mange historier som dette. De fleste ender bra. Folk bruser litt med fjærene, adrenalinet flommer. Desverre er det historier som ikke ender så bra. Da er det en tragedie for de som blir berørt; på begge sider. Folk skulle tenke seg litt om. På begge sider.

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Lørdag 18. juni kl 22 og 7 dager til Trondheim-Oslo.

«Hvordan ligger du an a?» spurte en av naboene denne fredagskvelden midt i juni. Vi satt benket sammen inne i carporten vår og feiret den nå årlige festen i Blindveien.  To av naboene liker trening og er interessert i sykling.  Nabofruen sier hun er redd for svogeren sin som skal sykle Trondheim-Oslo uten å fått trent noe særlig.  «-Han er igod form, sittet på spinningsal endel, men har nesten ikke syklet«, sier hun. Tror han overvurderer seg selv.  Og Jan Ivar forteller om en kompis som har veddet, kjøpt ny sykkel men har ikke fått tid til å trene. «- han har veddet han kan sykle Trondheim -Oslo«. Jan Ivar smiler.

Markussen forteller om det beste foredraget ever da han hørte Dag Erik Pedersen fortalte om sin vei inn i sykkelkarierren.  «- Beste jeg har hørt,» smiler han. Det var tydeligvis underholdende. Dag Erik er en av Norges få veteran-sykkelproffer og driver mye foredragsvirksomhet.  Markussen fortalte med stor iver og vi rundt langbordet lyttet og lo.  Dag Erik var opptatt av sport som barn, sa han.  Men staheten var større enn sportstalentet, får man si. Dag Erik kom sist i alt han drev med. Faren hjalp han til å prøve det ene etter det andre. Til sykkelen stod tilbake. Dag Erik prøvde landeveisykling som 13 åring. Og kom sist hver eneste konkurranse han deltok i.  Snakk om utholdende sta-het.   Han ga seg ikke.  Da han skulle ut i jobb uke i 10 klasse, hjalp læreren han til å komme seg inn hos en hovedfagstudent på idrettshøgskolen på et prosjekt han drev med. Han var interessert i hva Dag Erik holdt på med.  Det snudde tingene.  Dag Erik kom hjem med ett mål for øye:  Han skal skulle representere Norge i de olympiske leker i Moskva i 1980.  Og han skulle vinne. Her var målet satt, nå var det bare å jobbe på den rette måten.  Dag Erik kom ikke til Moskva, men han kom til Italia hvor han kjørte proff på Bianchi-Piaggio laget mellom 1982 og 1991. Det var laget der trønderen Knut Knudsen avsluttet sin karierre.

Fra Giro dell'Emilia i 1986, der Pedersen vant spurtoppgjøret i feltet og kom inn på en andreplass. Foto: S. Penazzo

Dag Erik kjørte proff for mange lag og vant blant annet 3 etappeseire i Italia Rundt.  Det handler om å løfte hodet, sette seg hårete mål,  legge opp delmål og jobbe med de riktige tingene.  Stahet, tro og utholdenhet på det å ikke gi opp.  Bra jobbet, får man vel si.

Så er spørsmålet, har jeg jobbet godt nok frem til det som var hovedmålet mitt denne sesongen – nemlig Trondheim-Oslo?

Teller jeg med jobbsykling, har jeg 3700 km på sykkel og nær 170 timer iår.  Jeg har vært på alle fellestreningene minus to-tre av dem siden vi startet opp i april.  De fleste søndagsturene har jeg også fått med meg. Fra den første, da Ola stupte over sykkelen i en gigantsprekk på Røykenveien før brannstasjonene i Røyken.

en betuttet gjeng. datoen er 3. april og ola stupte over styret i denne sprekken da Vi lå i et felt med 30-40 ryttere

 Til den siste ned til Tofte med boller og kaffe på Best stasjonen i Tofte.  Jeg har prioritert sykling og disse tidene såpass høyt at det helt klart har gått på bekostning av noe.  Marianne har gitt opp foreløbig og drar til Frankrike med Hedevig til sommeren.  Bare tenåringene i huset bryr seg ikke, så lenge støtteapparatet funker som før; mat, penger og bil. Men jeg takker for at jeg har fått tilbake fritiden min og sverger at jeg aldri, aldri ville ha gått på et nytt kull med barn.

Vi har kjørt 4 oppkjørings ritt til Trondheim-Oslo; hvor jeg har deltatt på 3 av dem: Enebakk rundt, Nordmarka rundt og Vestfold rundt. I tillegg kjørte BOC2 Mjøsa rundt i pinsehelga. Det fikk jeg ikke vært med på – da hadde storfamilien sagt: hallo gamle sykkel-nerd, nå er det nok….

TIlsammen har jeg også kjørt 4 ritt; jeg kjørte Vestmarka rundt den 4. juni og ble nok litt skuffet over at jeg ikke klarte å forbedre tiden med mer enn 5 minutter. Det hadde blitt 10 minutter om jeg ikke hadde hatt et teknisk uhell med sykkelen; kanskje er det bra nok når jeg omtrent ikke har kjørt med fart i skogen denne sesongen. Jeg har viet tiden til landeveien på godt og vondt.

Ser jeg tilbake på disse timene, har jeg blitt godt kjent med mange av gutta på BOC2  laget. Takk til Jørgen, Eirik og Christer. Jeg har lært mye.  Selv «Old dogs» kan lære. 🙂 Kommer ganske nær folk når vi strever oss gjennom de siste milene på slutten av konkurranser og gjennom alle treningsøktene.  Er glad Erik nå blir med på Trondheim-Oslo og jeg har virkelig lyst til å se at både han og Amund kommer godt gjennom. Om jeg kan være istand til å hjelpe til med det, får overskuddet vise.  Det blir en mental prøvelse; særlig slik som det ligger an nå med regn helt fra Trondheim til Lillehammer utpå kvelden.

Med den nye, hvite Canyon sykkelen i hus denne våren, ble sykkellivet noe helt annet.  Jeg spratt opp flere hakk med den sykkelen.  Cosmic felgene med tubular dekkene er helt fantastiske.  Det er helt utrolig at det kan være så stor forskjell på sykler.  Canyon lager bra sykler, men kundeservicen er verdt null og niks. Takket være Tommy på Bull i Sandvika har jeg en Campa Record brems foran og Shimano Ultegra bak. Jeg mistet en liten  skrue i bakbremsen, den ble bestilt fra Canyon men kom aldri.  Til tross for veldig mange telefoner ned til Tyskland.  Vit det, om dere kjøper sykkel fra Canyon. Klar dere selv etterat sykkelen er i hus.

Nå gjenstår bare god, praktisk logistikk og planlegging. Hva spiser jeg, hvordan kler jeg meg, ikke glem å ta med alt. Hva skjer hvis. …..

Vi har alle med en «nød-sekk» i teknisk bil. Om noe skjer eller jeg blir frakjørt – da er det bare å ta sekken med nød-proviant, verktøy og slange og sykle hjemover. For man skal fullføre selv om man mister laget.  Men jeg skal ikke miste laget på grunn av at jeg bare blir frakjørt.  En av de viktigste incitamentene for meg har vært nettopp det: Jeg skal være i såpass god form at jeg ikke skal sinke laget eller bli frakjørt. Det er bare for flaut. Det er nedverdigende.  Om jeg skal bli frakjørt, skal det være fordi sykkelen virkelig streiker.  Da har jeg ikke noe valg.  Men den streiker ikke.  Den er ny og Tommy har gått gjennom den og forsikret meg om at alt er tipp-topp.

Det gjenstår en trening. På tirsdag 22.6 kjører vi oppvarming, 4×90 sek. intervall mellom Høvik kirke og Høvikodden.  Deretter nedkjøring.  Jeg kjørte en intervalløkt inne ved Tverrelva i Lommedalen igår. Bakkene opp mot Frøshaug og Langebru kjørte jeg 4×90 sekunder med Twenty9 sykkelen og med Milla foran. Snakk om bortkastet energi. Det gikk jo ikke noe fortere med syre i beina og hiv etter pusten oppetter lia der med våt jord og store steiner i den gamle tømmerveien.  Men intervallene fikk jeg. …. Møtte Bjørn Finn og samboeren hans også ved Tverrelva. Senere kom han i god stim nedover dalen mot By med samboeren flagrende etter 100 meter bak. Stakkars dame. Hun så sprek ut, men han er nådeløs på sykkel. Mannen ser 30 år ut med hjelm og briller. Få av hjelmen og brillene og du ser han nærmer seg pensjonsalderen med stormskritt.  Alle har ikke den kroppen, nei….

Fredag 24 juni drar vi oppover til Trondheim. Med enveisbillett på SAS. Lørdag morgen den 25 juni starter vi på den lange veien hjem. Jeg er klar.

det er vår, ny sykkel og economist skriver om "happiness begins at 46"

Publisert i sykkel | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar