I køen til bedre helse? Takk til Martina Hansen og velkommen tilbake. Takk takk

Min fastlege på Humana var håpløs på tiden.  Var, fordi han nå ikke lenger er der. Den unge mannen, som var notorisk opptatt av sykling som meg selv – hvertfall likte jeg å tro det. Kanskje var han bare hyggelig fordi jeg hadde ventet og ventet for å komme inn til ham en halvtime eller 45 min etter den bestilte timen.  Ikke at jeg var så ofte hos fastlegen min, men han gjorde en ting for meg før han sluttet og dro til  noe annet; jeg liker å tenke at han endelig kunne slutte på dette gudsjammerlige stedet fylt av sytere og selvopptatte halv hypokondere og istedet hengi seg til noe som ga mening her i livet. Det gjorde ikke dette stedet hvor det gikk i resepter på piller og byråkrati rundt sykmeldinger.

Det han gjorde var å få meg inn i køen hos Martina Hansen.  Jeg var inne på min årskontroll – som jeg startet med etter at to av mine bedre venner hadde fått prostatakreft og som de begge hadde klart seg fint ut av nettopp fordi det var oppdaget og tatt tidlig.  Og jeg hadde bestemt meg for å få en vurdering av en vond skulder og et vondt kne. Min fastlege ordnet en rekvisisjon til Unilabs og MR av skulder og kne.  x Jeg tok bilder, returnerte til fastlegen og satt i stolen mens han studerte bilder og knattet avgårde en henstilling til Hospitalet på høyden ovenfor Sandvika.  Så stod jeg i køen. Jeg hadde en menisk skade og husket at jeg 17 år tidligere hadde fått gjort en kikkehulsoperasjon på det høyre kneet nettopp på Martina Hansen. De var dyktige. Alle sa de var dyktige. Selv om nettopp min mor hadde fått store problemer med infeksjon etter en hofteoperasjon der.  Jeg synes iallefall det var bedre og vente på Martina Hansen enn å sjekke opp andre steder for å få fikset det kneet.  Alle sa de var dyktige.  På våren fikk jeg et brev hvor det stod at jeg var registrert og at jeg måtte påregne ventetid på 6 måneder, men at jeg skulle få nærmere beskjed. Men jeg hørte ingen ting da måneden oktober nærmet seg og jeg fyrte av en mail og fikk øyeblikkelig svar. Det var beklageligvis mer venting. Men de skulle kontakte meg.  Kneet mitt funket veldig bra på yndlingsaktivetetene mine; sykling og skigåing.  Det likte svært dårlig å være fotturist i store byer og vandre gatelangs hele dagen.  Min kone liker det, jeg også forsåvidt, men ikke kneet mitt. Men, så lenge jeg kan drive med sykling og ski om vinteren – det får så være.

Så kom det først et brev at jeg hadde fått plass til en legevisitt – til en utredning. En utredning?  En uke dukket det opp et nytt brev. Jeg hadde fått time til røntgen. Røntgen? En haug av MR bilder, som jo skulle vise detaljer som ikke røntgen kunne – hvorfor røntgen?  Skulle jeg begynne forfra?

Noen dager før D-dagen den 30.11 ringte jeg Martina. Hva betød egentlig utredning?  Lå det noe kikkehull kirurgi i det? Når var egentlig operasjonen?  Det visste ikke damen. Hun var veldig hyggelig, men hun visste ikke om at hdet var det jeg stod i kø for.  Men hun visste råd – hun ba meg ringe Inntakskontoret. Inntakskontoret, nettopp.  A-ha, inntakskontoret, selvfølgelig. Jeg stod i feil kø!  Der var de ikke oppe; Inntakskontoret var ikke oppe på dagen, bare om morgenen og om ettermiddagen. Så effektivt da!  Det var sikkert fordi da kunne de gjøre nyttige ting. Også ble køene kortere – helt sikkert.  Jeg kom frem; Inntakskontoret tok telefonen og kunne helt greit fortelle meg at jeg stod ikke noe sted der.  Og om jeg hørtes fortvilet ut – at jeg hadde stått 8 måneder i kø – så var det feil kø? Men, til trøst, sa hun at jeg kunne bare stikke innom kontoret etterat jeg hadde vært hos legen.  Tenk, bare stikke innom. Men hva hjalp det? Visste hun noe mer da?  Joda, for da hadde legen sikkert lagt inn noe  – og da kunne hun fortelle meg om min nye plass i køen. Men kunne ikke legen? Nei, lo hun litt  – det var Inntakskontoret det. Som kunne fortelle det.

Jeg svingte inn på Martina Hansen Hospital og det var plass på parkeringsplassen. Den var liten, sykehuset var lite. Det var som det var for 17 år siden. I resepsjonen var det stille og nesten folketomt. En plakat på veggen bak resepsjonistene fortalte hvor viktige resepsjonen var for de som kom; pasienter, pårørende og besøkende. De var ansiktet utad. Jeg satt ned og så ut på solen, en stor hage og utsikten ned mot Sandvika. Jeg fant roen. 10 min før timen, kom en blond, kraftig og kort dame i hvitt og hentet meg inn til røntgen.  Hun var vennlig bestemt, smilte av tøvet mitt og så hverken brydd ut eller noe annet.  Hun bare gjorde jobben sin effektivt og greit. 10 min senere stod jeg atter i korridoren igjen og hadde nesten en time til utredningen med legen.  Deilig.  Bruke tiden på meg selv, surfe litt og svare litt mail på iPaden. Ta en kaffe.

Innover i korridoren fantes et annet større venterom. Der skulle jeg vente. Og vente. Og vente ennå litt til. Folk kom og gikk – kom og gikk – ennå en gang.  Det var gått 20 min over tiden og jeg følte den norske innbittheten om at det skal være rettferdighet i køsystemet. Nettopp. Men her var det ugreie. Folk kom, satte seg ned og så ble de kalt inn av leger og søstre kledd i hvitt. Men ikke jeg. Jeg spurte en hvikledd i gangen. Unnskyld at jeg er til, men jeg har en time, nå er det gått snart en halvtime over – du vet. Snakk med de der, sa han og pekte på et bur.  Der inne satt damene som så elskverdig hentet den ene etter den andre på det store venteværelset. Men de sa de visste ikke, joda jeg stod på lista – var i riktig kø, men at legen nok var opptatt. Forsinket, beklager. Hvor lenge? Ikke godt å si. Smil.

Unge Dr. kom inn og ropte opp navnet mitt 1 time og 10 min etter avtalt tid. Da hadde jeg glemt bilen og at parkometeret var gått ut; som jeg naivt hadde kastet på penger for en avtale jeg naivt trodde skulle holdes.

Den unge Dr. beklaget at han var sen. At det ikke var så enkelt å holde dialogen med en stor familie persere som i tillegg ikke ville skjønne diagnosen på sønnen. Som hadde med storfamilien og som måtte ha tolk.  Det tok naturligvis tolk. Og at han allerede da lå etter skjemaet.  Om det var skjemaet som styrte?  Ja, det var ikke lett å planlegge – men vanligvis ble det jo alltid så liten tid.  At det var alltid forsinkelse. Men man vil så gjerne.  Men glemt var det. Unge Dr. var god på tingene. Han spurte om jeg hadde kommet for å ta skulderen?  Skulderen?  Han hadde akkurat begynt å lese brevet fra fastlegen  – som jeg ikke lenger hadde og som hadde hjulpet meg hit – for snart ett år siden.  Vi begynte forfra. Han fikk ikke opp MR bildet fra Unilabs. – Jo, sikkert fått det før, men vet ikke hvor det er.  Men skitt au – legg deg på senga så kjenner vi heller på det.  Da konstaterte unge Dr. at jeg hadde et slitt kne. Han dro og sleit i det og fant det ut.  Men, sa jeg – det måtte vel være en grunn til at unge fastlege hadde fått meg inn her? Noe måtte det være?  Og jeg har problemer med det; stivt kne og vondt som turist i en steinørken, stå på et hardt gulv, gå på hardt underlag. Men, altså ikke sykling og ski. Gudsjelov. Alt, bare ikke noe som ødelegger for det. Da er alt ute. Joda, vi kan se på bildene. Denne fikk unge Dr. opp bildene mine. Og da så han et klart rift i kneet.

20 min. senere vandret jeg lykkelig ut. Ingen operasjon. Jeg var ute av alle køer. Jeg ville ikke innom Inntakskontoret. Ikke nødvendig. Jeg gikk ut med en pille resept og lykkelig for at unge Dr. hadde overtalt meg til å la det stå til. Du kan sykle og stå på ski. Kjøp Masai sko. Tren balanse. Kunne godt ta en kikkehullsoperasjon, men ikke uten risiko. Det var ikke bare å klippe vekk brusk som allerede var slitt etter et langt liv.  Her kommer folk som uten å blunke vil ta et større kirurisk inngrep. Men er prinsipielt mot å ta en pille.  En operasjon er ugjenkallelig.  Da har du tatt valget. Så lenge det går med en betennelsesdempende – gå for det.  – For 17 år siden, sa unge Dr. , var du definitivt for ung for slitasje. Men ikke nå. Nå er det slitasje. Sånn er det. Hold på det du har, ta en pille og bruk Masai sko. – Jeg vil ned i vekt, sa jeg. Avlaste kneet. Da lo han. Og skrøt av min tilsynelatende gode form og – ikke snakk om å gå ned. Du er jo trent og slank!  Jeg var mer lykkelig enn noen gang. Noen bevingede ord, jeg betalte 671 kroner for konsultasjonen og bildene, og kunne til og med ta en P-bot som jeg helt hadde glemt at det var en bil ute på overtid.  Men ingen P-bot. Og ingen kø. Takk for meg, Martina Hansen Hospital. Veldig hyggelig. Mener det. Imorgen er det sykkel igjen. Restitusjonsdagen er snart over.

Advertisements

Om dag ole

Det var en gang jeg ble skremt av hvor farlig det er å bli avhengig av landets helsevesen. Du skal være veldig sterk og i god form for å klare en rundtur i det vesenet. Selv om de mener det godt; bare det at de har laget det for seg selv de som styrer det. Alle er snille og velmenende. De ser deg stykkevis og delt og aldri i sammenheng. Det er du som er kasteballen som roterer rundt i systemet og venter litt der, litt lengre der og blir glemt der. Det beste er å unngå det fullt og helt - absolutt så lenge som mulig. Også tenke seg å bli lenket til sofaen. Jeg har for lengst kommet meg opp fra sofaen og ut i det som er det beste vi har her i landet:Vår fantastiske natur og det virkelig gode i Norge. Allemannsretten og friheten til å ferdes fritt i skog, mark og fjell. Bruk det beste vi har. Bruk det! Vi har et fantastisk vakkert land med god tilgjengelighet på de fleste perler. Nordmenn er som lykkeligst når de kan dra på tur. Det kan vi gjøre helt smertefritt med all verdens gode støtte fra Turistforeninger og Skiforeninger. Ikke engang hele samlingen av våre merkeligste politikere; de fleste en samling fra offentlig sektor uten den helt store praktiske arbeidserfaringen kan ødelegge opplevelsen av mulighetene som ligger i å leve ut våre beste menneskelige sider med all vår natur og våre flotte kontraster i 4 årstider. Ønsk deg selv lykke til. Det er fiullt og helt opp til deg selv.Lykke til.
Dette innlegget ble publisert i politics og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s