Jotunheimen Rundt 2013. – Et ritt for voksne?

stort ritt, gitt.  Kred Sogn Cycleklub - bra arrangement

stort ritt, gitt. Kred Sogn Cycleklub – bra arrangement

Vi kan visstnok kjøre langt; sitte lenge på sykkelen; gjerne natt og dag med frost, regn og sol om hverandre. Mange gir kudos for det. Men kunsten å gjøre klare avtaler og innfri på forventninger? Vi lærer visst ikke- vi gutta. Selv om vi har blitt aldri så voksne.

– «De e ikkje alltid det går – sånn som du hadde tenkt dæ» (fra Kari Bremnes «E du nord» fra skiva «Og så kom resten av livet»)

Onsdag 26. juni 2013 Bærum

«Jotunheimen rundt 2013 – BOC2 team

Hei, sender dere en invitasjon til å delta i en BOC2 gruppe på årets JR fordi dere har gitt uttrykk for at dere vil delta på denne fantastiske over-natt reisen gjennom Norges flotteste terreng. Vi ønsker å danne en gruppe som kjører sammen gjennom rittet. Ingenting er spikret, men her er forslaget til opplegg:

Antatt tid under ok værforhold: ca 16 timer

Start i 1. pulje kl 21. Bruke et planlagt. antall av matstasjonene til JR for kort påfyll av næring + bag for å skifte klær (væravhengig). Ellers kjøre usupportert (uten egen bil), f eks. Fagernes (pålagt), Beitostølen (bag), Lom (bag), Sognefjellet (vafler!).

Hadde vært veldig fint om vi kunne få dannet en gruppe – vi kan få til mye bra sammen 🙂 Ingenting er spikret – kom gjerne med innspill. Gode ideer? Men når du aksepterer, regner vi med at vi stiller opp lojalt til det vi har blitt enige om i felleskap. Om du heller vil kjøre individuelt og være helt uavhengig – takk nei til invitasjonen.

Ser frem til å høre fra dere iløpet av uka. 🙂

dag ole

http://jotunheimenrundt.com/?p=59

Tirsdag 2. juli 2013 kl 22:55

«Litt Planlegging Jotunheimen Rundt – Tlf. konferanse

Hei,
Denne invitasjonen går til:
Per Arne
Ulrik
Jon Kristian
Kjell
Pål
Tord
Dag Ole
Som sagt i mailen igår. Per Arne stiller med VW Transporter m/ sjåfør på JR. Korte, forhåndsavtalte stopper a la DSS, hvor hver rytter har sin kasse. Hver enkelt stiller med kasse – og har ansvar for innhold (mat, nødvendig utstyr sykkel etc) I tillegg bør vi ha med ekstrahjul for/bakhjul med de ulike girgrupper. Ta med. Tidsplan: 16 timer +- avhengig av forholdene. Det er mye å tjene på å kjøre gruppe fra Fagernes og gjennom. Til Fagernes følger vi feltet, med start kl 21. Det er dog viktig at det ikke blir kjøring over terskel oppover til Filefjell fra Lærdal. De mindre rytterne må jenke seg her, men de mindre vil igjen dra fordel igjen av større ryttere på flatene/nedover.

Værmeldingene er jo så bra – alt ser veldig bra ut 🙂

Vi må også ha en forståelse at vi holder gruppen sammen så lenge som mulig og at vi er lojale til det opplegget vi har avtalt. Uansett vil bilen følge Per Arne. Det vil selvsagt være situasjoner som kan oppstå. Alle stiller i BOC drakt.

Agenda
Kort introduksjon av rytterne
Forslag til opplegget – tidsplan.
Stopper
Hvordan holde gruppen sammen til Fagernes
Hva gjør vi ved tekniske uhell
Tips til klær og mat.
Oppsummering – hver enkelt oppsummerer for egen del om de vil være med gruppa eller kjøre singel.

Anbefaler å lese/printe ut pdf filen med info omkring rittet.

Ring inn. Tlf. nr er
Deltaker pinkode er:

Jeg har et selskap hjemme imorgen og er nødt til å ta dette møtet kl 15-16. Håper det funker for dere også. 🙂

dag ole»

onsdag 3. juli 2013 kl 15. telenor fornebu

«- okey folkens, vi er alle – la oss starte». Det er telefonkonferanse med de 7 som nå hadde sagt seg interessert i å sykle sammen gjennom Jotunheimen Rundt. 6 mann med felles avtale om å kjøre sammen på 15:30-16 timer: Per Arne, Jon Kristian, Pål, Ulrik; Tore, Tord og meg. Tord kom stormende inn på det møterommet jeg satt bak Take-Off.  Jeg plugget ut øretelefonene i iPhonen og skrudde på høytalertelefonen. Dette var vel det eneste møterommet uten innlagt møteromstelefon. I telefonfabrikken som barna mine sa da de var små.  Jeg hadde satt opp en enkel agenda for å få klarhet i om vi kunne etablere et mini-lag på Jotunheimen Rundt. I sentrum stod jo Per Arne som hadde ligget litt været – inntil denne mandagen 1.juli. Jeg hadde belaget meg på at vi måtte bruke arrangørens opplegg med matstasjoner. Men så ringte han. Per Arne. Hadde bestemt seg. Stilte med barnebarn Alex som hadde med seg en kompis og ville kjøre VW Transporter. Per Arne skisserte for meg på telefon. Hver mann sin kasse. Bilen fulgte oss ikke, men ventet på avtalte steder. Kunne ringe den opp hvis nødvendig. Så for seg følgende stopper: Fagernes, Bitihorn, Vågåvatn og Sognefjellet. That’s it. Han hadde noen kompiser som også skulle kjøre, men de hadde lagt seg på et 18+ timer skjema. Under konferansen var Pål ennå usikker på opplegget. Han ville kjøre på 15 timer iår. Mente han hadde stått på stasjoner i 50 min. ifjor og at tiden lett lot seg forbedre med bare kortere stopp. Per Arne gjorde innsalget. Han hadde syklet Jotunheimen Rundt 5 ganger og aldri opplevd at det var særlig med større felt etter Fagernes. Mye tilfeldigheter, ellers mye kjøring alene. Konklusjon var at det var mye å vinne på å kjøre i gruppe – spesielt og faktisk etter Lom.  Alle bekreftet –  også Pål – han hadde bestemt seg; han var med.

Vi satt i en time og pratet frem og tilbake. Egentlig endte vi opp med to mål. Kjøre som én gruppe, og kjøre på under 16 timer. Det skulle vise seg vanskelig. Å ha to mål. De var ikke helt forenlige. Ingen spurte om prioritet og hva-hvis. Kanskje noen tenkte det. Nå hadde vi lagt inn noen forutsetninger som ikke var uttalt.  Ikke var blitt enige om. Ulrik var den som ville at vi skulle klargjøre hva vi gjorde ved tekniske problemer. Hvis – in case. Alle fikk beskjed om å legge en nødsekk i bilen. Eksakt etter Trondheims opplegget. Men visste vi eksakt hva vi kunne forvente oss? Om en av oss ikke kunne følge gruppa.  Nød-sekken var grei nok. Den  skulle inneholde nok til å kunne ta seg til mål ved egen hjelp.  Slik ble det – eller ble utelatt. Hva om noen ble kjørt i kjelleren men gjerne ville at gruppa skulle være stand-by; ikke kjøre fra. Hva da?

Vi ble enige om å møtes ved skolen i Lærdal – sammen med alle de andre deltagerne –  fra kl 19 på fredagskvelden.

torsdag 4. juli Selveste 4th of July. Liten betraktning på «kjenne-på – følelsene»

De evinnelige kjenne-på-formen-følelsene. Det er ikke bare å kjøre rittet. Det er lidelsen på forhånd. Kjenne på beina. På formen.  Jeg hadde kjent på beina i hver eneste trapp på Fornebu  siden Trondheim-Oslo. De kjentes aldri gode. Hele tiden tenkte jeg –  det er lenge til. Men siste uka – og de siste dagene før jeg drar oppover vet jeg det er for sent. De beina vil aldri bli gode. – Tom, tenker jeg. – Du har rett. Tom sa at vi kjører istykker hele sesongen med den måten vi sykler Mallorca på. Det er april. Målet er egentlig å forberede sesongen. – Men istedenfor å tenke på sesongen, kjører dere kroppen i senk. Sier Tom. – Herregud BOC-ere, rister han oppgitt på hodet og fortsetter: – Dere kjører 7-8 timer hver bidige dag! Så ler han. – Opp i fjellene. Fullt kjør. Første mann opp fra SaCalobra. Full fart. – Så en dag med rolig kjøring, men fremdeles lang dag. Mens vi – sier Tom og peker på sitt eget bryst- kjører 3 dager og hviler den 4. Kjører bare flatt. Vi kjører for å forberede sesongen. Og vi kjører i februar første gang. » Jeg har ingen kommentar eller spørsmål.  Tom har rett. Han kjører fletta av oss alle. Tilslutt – nå hører jeg på Tom.  Det var vel forsent men holdt såvidt. Vi har fått betale for tunge bein, amatørene som vi er. Skal bare ha det gøy. Hele tiden vil hodet så mye mer enn det den gamle kroppen tåler.

Tilbake til denne onsdagen. Jeg hadde kjent tunge bein bare av å gå en trapp opp på fornebu. Men satset på at det gikk over – slik det faktisk gjorde på Trondheim-Oslo. Da klarte jeg meg bra –  beina fungerte etterhvert veldig bra. Jeg satset på en repetisjon av det.  Og jeg hadde gjort en ting til: Jeg hadde fotfulgt treningsrådet fra Tom: Mellom de to rittene Trondheim-Oslo og Jotunheimen Rundt: Kjør 2×90 min. med 4×90 sek innlagte terskel tempo økter. Jeg hadde også fortsatt å sykle til jobb. Men, som Tom sa: – Meeeget rolig!.  Jeg fulgte rådene til gagns.

Bærum torsdag 4. juli 2013

Skjenket ikke frihetsdagen en tanke.. Stars & Stripes – forever. Jon Kristian og jeg hadde avtalt å kjøre opp til Lærdal sammen. Men så hadde han måttet reise til Stockholm på møter den dagen. Han sendte meg en sms noen dager før og lurte på om det var greit at vi stakk oppover på kveldingen. Ha- å nei.  Jeg hadde bestemt meg for å unngå 2011 hvor vi hadde heseblesende nærmest ankommet Lærdal i tungt vær bare noen timer før start.  Denne gangen skulle jeg være uthvilt. Unikt til meg å være hadde jeg booket flere plasser på Sanden pensjonat i Lærdal. Med håp om at  både Arne og Erik og kanskje fler ville være med. Men de backet jo ut. Til og med Bjørn Finn hadde diskutert med Erik om de skulle dra. Men Bjørn Finn er en gammel semi-proffsyklist som nå har blitt godværsyklist.  Jotunheimen Rundt er ikke der. Ingen vil garantere godt vær tvers gjennom…. Jeg ba Jon Kristian sitte på med Tord eller kjøre selv. Kom etter. Jeg skal bare ligge horisontalt så lenge jeg kan. I et lite hus tilhørende Sanden pensjonat sendte jeg en sms til Jon Kristian. Hørte ingenting og ringte han. Han var underveis og jeg ga instrukser. Døra stod oppe.  Bare noen måker vekket meg den natta.

Lærdal fredag 5. juli 2013

sanden pensjonat. kun måker ødelegger nattesøvnen  din

sanden pensjonat. kun måker ødelegger nattesøvnen din

Jeg lå helt til klokka var 10 og hørte på P2.

Yr.no sier det blir delvis og lite regn denne fredagen og fredag kveld, men at resten av traseen ned fra Filefjell og videre skal være uten vann. Det har regnet litt på natta; det regner nå og da på dagen men ikke mye.  Faktisk ser det bra ut.

Jon Kristian og jeg hadde flyttet ut fra det lille huset. Vi hadde forberedt flasker og mat. Jeg lå på senga i det lille rommet i det lille pensjonatet og leste. Jon Kristian satt ute på puben og leste Fyrsten. Det var perfekt oppladning. Per Arne kom i 17 tiden og vi spiste laksepasta på puben ved siden av Sanden. Vi hilste på Aleksander og kompisen hans og jeg ble slått av den overvektige Aleksander – Per Arne er supertrent. Trodde hele familien var likeså. Litt mutt sa Per Arne at Aleksander hadde alltid vært for glad i mat. Per Arne sønn var jo en av norges beste syklister. – Han finner nok ut av det, sa jeg. Ja, de må hvertfall finne ut av det selv, sa Per Arne. Jon Kristian og jeg tenkte at vi skulle ha 1 time mer på horisontalen. Men sånn gikk det ikke. Vi gikk bort på skula og hentet start-numrene. Der vibrerte stemningen. Hele plassen var full av biler og folk som forberedte seg. – Det gjelder ikke å bli tatt av denne pulsen, sa jeg til Jon Kristian som allerede hadde truffet kompiser og startet dialogen om taktikk og kjørestrategi. Duftene av tigerbalsam og alskens kremer kom sigende. Det var forsent. Pulsen var stigende og stresset hadde truffet oss. Vi returnerte til Sanden for å skifte. Klokka var 19 og det var no point of return.

hovedagata_laerdal_startplass_JR

Her skjer det hvert år 1. fredag kveld i juli. Alle burner ut mellom 21 og 21.10

På plassen stod den svarte VW transporter til Per Arne. Det var full aktivitet på alle kanter. Tord leverte to hjul og forsvant. Vi lastet opp, tok en siste runde med pumpene og tokde siste beslutningene på hva vi skulle ha på og ha med. Og ha skiftebagen med bilen eller sende den direkte til Sogndal med arrangøren? Vi la den alle inn i bilen. I den lå et skift, nye sko og såpe og kanskje litt godlukt – hva vet jeg. For noen var det uansett et skjebnesvangert valg.

Nede i hovedagata var det ennå så få syklister tilstede at jeg trodde 1. pulje skulle bli en håndfull. Men flere og flere raste nedover til campen og opp igjen – på en slags oppvarming. I den korte hovedgata mellom Kiwi og Lindstrøms hotel hadde de spent opp et startfelt og en bil med en høytaler. De hadde satt opp en slags sluse hvor alle ryttere måtte gjennom. Det stoppet helt opp og vi trillet over på siden og inn i slusen sideveis, visste ikke hva de ville kontrollere. Men arrangørene hadde folk ute som kontrollerte lysene våre og ba oss tenne baklysene allerede nå. – Bare la de stå på, sa de. – ikke blinkende, men fast lys. Speakeren snakket og snakket. – Det er fem minutter.  – Også er det disse hullene. Og der. Og da. Og husk. Enkelte sporadiske turister stod langs siden og betraktet fenomenet. LIlle Lærdal. Lille Jotunheimen rundt. Klokka var snart 21 den 5. juli. Snart satte tetpuljen seg i bevegelse. En pulje kl 18 med de trege og rolige og gud vet hva hadde allerede vært ute i 3 timer.

Lærdal fredag 5. juli kl 20:58 det er avgang

klare til start. Jon-Kristian, meg, Tore, Per Arne, Pål og Ulrik. Helt vridd til venstre står Kjell Vidar som bestemte seg for å kjøre individuelt.

Klare – men vet lite om hva som ligger foran. fra venstre: Kjell Vidar ser bort og har bestemt seg for individuell kjøring. Jon Kristian, meg, Tore, Per Arne, Pål og Ulrik

jeg står og ser på klokken og føler absolutt ingenting. Vi står rundt hverandre vi fra BOC. Tror ikke pulsen øker, tror ikke jeg tenker på hva som ligger foran. Helst ikke. Jeg har ingen faste planer annet enn at vi skal holde sammen og bare håpe at beina holder. At jeg spiste for mye før avgang. At jeg ikke punktererer. Men jeg er rolig og det ser gutta ut til å være rundt meg også. Jeg ønsker lykke til. Startstkuddet går, jeg husker å sette igang Garmin klokka og vi siger frem mot start. Det er mange ryttere, overraskende mange har kommet til. Feltet setter seg i bevegelse. Tregt i starten men farta øker og det går overraskende fort. Vi har jo sagt at vi skal ligge på halen av dette feltet, det kan gå fort og vi skal ikke kjøre i rød sone opp Lærdalsdalen. Bortover i Lærdal sentrum, vi har snudd 90 grader og er på vei ut av sentrum og det smeller så hele feltet rister. Jeg kan se hele bakdekket til en rytter er blåst til småbiter. Fantastisk, spektakulær punktering etter 600 meter. Han har sikkert i sin iver blåst opp dekktrykket til langt over max. Ut med ham.

Det ligger ryttere i hele veiens bredde. Jeg ser hele tiden hvor Per Arne befinner seg, og prøver å holde rede på de andre. Det er lett regn, feltet beveger seg fort, men slett ikke ubehagelig og bølger fremover. Jeg er ikke vant til å kjøre i åpne felt, men tvert imot to ordnede rekker med ryttere jeg kjenner. Likevel, dette føles bare gøy. Det paradoksale er at Per Arne ligger foran og foran og rykker stadig frem. Snart er han helt oppe i tet feltet og jeg skjønner ikke hvorfor. Vi har ikke startet stigningene ennå og han har forsert mye av feltet.

Oppover dalen går tetfeltet avgårde. Per Arne skrur ned tempoet. Vi er etterhvert et eget felt med med en hale av ryttere som ligger bak oss. Ikke mange. Jeg vet ikke om det er mange av 21 feltet som ligger bak oss. Etterhvert opp mot fjellet er vi et eget felt som må belage oss på å kjøre selv. Hovedfeltet ligger foran oss. Det er mildt og det er medvind. Det er midtsommer og det er bare deilig. Det skal bli verre.

Vi starter stigningene. Elva er fantastisk og det er gøy. Mer regn kommer og det blåser opp litt – vi nærmer oss toppen. Jeg gjør en beslutning. Jon Kristian stopper også. Jeg prøver å få på en vest  ifart uten å lykkes og må stoppe. Men glidelåsen er vrang. Jon Kristian passerer meg, men spør om jeg vil ha lift og stopper litt lenger oppe. Jeg hiver meg på sykkelen og passerer han og ser bakover. Han gyver etter – jeg kjører og kjører og kjenner at jeg er over i høy sone 3. Jeg skal ta igjen det lille feltet vårt. Jeg ser etter Jon Kristian og ser han er i siget og ligger noen hundre meter etter og jeg ser feltet ca 500 m foran meg. Beina har løsnet og alt føles bra. Jeg er snart oppe i feltet igjen og Jon Kristian kommer opp. – Herlighet peser han. – Du sier du vil ha lift.  Vi legger oss på en rekke og er beredt på å kjøre som vårt lille felt over fjellet. Det regner og det er vått. Vi tar vår tørn ifront og vi dropper bakover i feltet. Det er medvind og vi føler at vi har god fart. Senere får vi vite at Rye sitt lag bestående av expresslag og andre, har ploget vei for hovedfeltet foran oss. De har lagt opp til det – å kjøre kjede raskere enn noe annet sammensatt lag. Nettopp fordi de kan det. Vi plukker opp en Rye rytter langt nede ibygdene etter Øye der asfalten har blitt tørr. Han har punktert og må belage seg på å kjøre alene. Vi plukker også opp en god del ryttere som har falt av hovedfeltet etterhvert. Det er helt typisk. De bidrar godt til vår «Belgiske» kjede – vet ikke hvor det navnet kommer fra, men det er det vi kaller det. Nedover til Fagernes er vi godt over 20 mann. Vi har tent lysene. Det er mørkt. Mange kjører med China lys og mye lumens på styret. Jeg har min nye Siva lykt på hjelmen. Ikke flere Kina lykter på meg. Plutselig går de isvart. Gjerne på vei ned en bakke. I stummende mørket. Jeg lærte det fra 2011 at det var nødvendig med en god lykt. Nedover fra Filefjell og forbi nedkjøringa til Årdal kjører jeg fra feltet. Det er vått og det er kaldt og det er mørkt. Det undrer at jeg klarer å kjører fra. Jeg ligger først og tråkker på – antagelig er det så mørkt og vått at rytterne holder avstand og dermed mister fordelen av dragsuget. Men er jeg fortsatt så tung at glir unna? Jøss.

Min nye Canyon. Lakkert sort matt med grønne og hvite detaljer. Den så fantastisk rå ut og kom aldeles forsent.

Ny Canyon Ultimate. Cosmic Carbon hjulene tok godt i sidevinden. Måtte temmes. Shimano Dura-Ace Di2 - herlig!

Ny Canyon Ultimate. Mavic Cosmic Carbon hjulene tok godt i sidevinden. Måtte temmes. Shimano Dura-Ace Di2 – herlig!

Den kom en knapp uke før Jotunheimen Rundt og jeg hadde bestemt meg for at den fikk stå. Helt til jeg oppdaget et ganske stort hakk i gaffelen på på min «gamle» hvite Canyon CF Ultimate SLX.  Da forstod jeg at det var bare en mulighet –  bruke den nye. Jeg gjorde det jeg kunne for å få fikset den gaffelen på onsdag, men det er juli og folk er på ferie. Takk til Hans Christian og Espen – dere prøvde. Den nye sykkelen har høyprofil Mavic Cosmic felger som jeg må slåss med nedover fra fjellet. Vindkastene kommer og de kommer ofte sideveis i mørket der vi ligger ganske tett ifeltet. Jeg skriker ut til folk rundt meg om at de må holde avstand. Sykkelen er som et seil –  jeg kjemper og kaster imot men trenger en meter eller to for å korrigere. Det holder meg hvertfall våken og de hjulene går som bare f…. En ting at jeg er stor, men farta er helt fantastisk. Det er absolutt ingenting som gir etter på den sykkelen. Alt sitter perfekt og giringen på Dura-Ace Di2 er bare helt kontant og presis. Men selv med elektronisk giring klarer jeg å gire feil Fingrene mine er uten følelse som vanlig og jeg trykker stadig vekk på feil knapp….

Fagernes midt i natten – lørdag 5. juli 2013

Midt i natten glir vi inn i Fagernes. Hovedfeltet ligger foran oss og til min store undring står det folk og beordrer oss inn på matstasjonen. Jeg er på vei inn da Per Arne kommer og sier bare kjør videre. Jeg hadde fått beskjed om at han lå bak slik jeg hadde fått beskjed om flere ganger underveis og vi hadde sakket opp og ventet. Men nå hadde vi bestemt oss for å kjøre fordi vi skulle gjøre en stopp i Fagernes likevel. Mystisk nok hørte rytterne på meg. Jeg ga beskjed om å kjøre og de kjørte. Svenskene kom opp før Fagernes og lurte på hva vi gjorde i Fagernes. Jeg ga beskjed om at de bare kunne stoppe på matstasjonen og komme etter oss. Vi stoppet lenger oppe.Det samme med Rye rytteren. Det var flere som nå ville følge oss. Men vi hadde vår egen gruppe og det kjentes bra. Per Arne var igodt humør da vi svingte inn ved bilen.  Enkelte brukte lang tid. Jeg vet ikke hva. Jeg ropte avgang om 1 min. men ikke alle var klare. Jeg ropte rolig kjøring inntil alle var på plass. De siste måtte sykle oss inn.  Og svenskene kom og Rye rytteren kom. Men Ole Rikard var borte. Han hadde heller ikke spurt meg om opplegget. Vi så aldri mer til Ole RIkard. Noen sa han hadde slitt litt inn mot Fagernes. Jeg vet ikke. Jeg fikk en sms fra han senere hvor han sa han hadde karret seg opp til Sognefjellet før han brøt. Jeg må ta en prat med Ole Rikard. Hva skjedde, Ifjor var han helt konge og kjørte med BOC1 stort sett hele tiden. Iår har han slitt mer. Han brøt med oss på Trondheim-Oslo på Skreia også

Beitostølen by night – lørdag 5. juli 2013

Vi trillet ut på veien en og en og vi ropte ut om alle var med. Vi følte et snev av friskhet og pågangsmot etter denne stoppen og påfyllet. Vi ordnet oss på en rekke og satte opp farten. Oppover mot Beitostølen. Det var mørkt, men nå kjørte vi mot lyset og det tyngste av natta var over.  Men nå fikk vi også mer vind imot. Ikke mye, men vi hadde skiftet retning og vinden kunne kjennes. Det også skulle bli mye verre. Sykling i motvind og sidevind sliter på psyken. Oppover mot Beito får Per Arne problemer. Han jobber tyngre og tyngre og jeg ser han virkelig jobber. Samuel dytter han allerede før Beito sentrum. Vi passerer matstasjonen –  det står endel syklister og henger der –  enkelte av 24 timerne har god tid.   Vi har snudd og sykler nordvest.Vindstyrken øker og det er kaldt. Vi får vinden fra siden. Virkelig kaldt. Bilen står med varselblinkerne et stykke før Bitihorn. Jeg foreslår for Per Arne at han skal sette seg i bilen en stund også sette seg på sykkelen igjen. Han fryser og ser virkelig medtatt ut. – Nei, sier han etter litt. – Jeg står av her. – Jeg bryter. – Blir med bilen. Ingen sier noe. Alle kommer seg på syklene. Det er på med klær. Det er kaldt og vi står ikke mer enn nødvendig. Vi sykler opp til Bitihorn også bærer det utfor og nedover mot  det røde nedslitte Bygdin hotellet. Det har forresten dukket opp en cafè rett bortenfor ved Bygdin vannet. Det var bare godt å ta fatt på bakkene opp mot Valdresflya og Vandrerhjemmet. Få tilbake varmen. Det var ned mot 2 grader. Men et mirakel – det var så vakkert og vi så allerede antydninger til lys i øst. Tro det eller ei –  den bakken opp der er lang men vi kommer opp. Og farta øker.  Det er veldig få syklister – merkelig nok – eller ikke.  Et stort felt ligger foran oss og bak oss. Vi er alene, med Rye rytteren og de to svenskene. Vi passerer enkelte 24 timere på veien –  det er som de står stille. Vi passerer matstasjonen ved Sjoa et sted –  som er flyttet fra Lemonsjøen iår.  Svenskene maser om pit-stopp, men jeg sier nei etter å ha sjekket med de andre. Et stykke etter stasjonen drar de foran og stopper. Vi passerer langsomt og de tar oss snart igjen. Nå har dagslyset kommet, vi er på vei ned til langt hyggeligere tempraturer og alt er bare lykke.   Det går fort ned fra Lemonsjøen til Vågåvatn. Jeg har ingen tendens til å ville sove. Heldigvis. Vi ligger mellom 70 og 80 nedover.

Mot morgen i Lom den 5. juli

Jon Kristian raser rett ned på riksvei 55 mot Vågå. Venstre skriker jeg –  vi skal 180 grader og vestover til Lom.  Nå venter vi på å se bilen. Luksusen –  nå skal vi kvitte oss med klær igjen. Her er mildt, ennå er ikke klokka mer enn 6 på morgenen. En rask stopp ved bilen –  vi sjangler og snøvler og jeg spør Per Arne om han kan sette kassene mine inn i bilen. Han har skiftet, sier han har fått igjen varmen og ser fresh ut.  Like etter –  utpå veien igjen – deklamerer Pål at han vil stå av i Lom. Dvs han vil videre, men i sitt eget tempo. Kroppen vil ikke. Jeg foreslår at han kjenner godt etter til da før han bestemmer seg. Men han henger stadig etter og etter Lom ser vi ikke mer til Pål. Svenskene drar inn til matstasjonen i Lom – over brua. Rye gutten har fått nok en punktering før Lom.  Vi er bare 4: Ulrik, Jon Kristian, Tore og meg. Fra Lom sykler vi sørvest. Fra den retningen vinden kommer fra. Det merkes, men skal bli verre. Og dette er et kritisk parti. Å komme seg opp på Sognefjellet er målet. Vi kjører gjennom Lom kl 7 og ca 30 min senere passerer vi Galdesand. Det er bare fint vær, men det blir kaldere igjen.  Oppover et stykke før gigantprosjektet Elveseter med Siegesøylen, klager Jon Kristian på at det går fort. Mange ganger. Vi sier lite  – senker tempoet litt –  jeg tar lange føringer. Ulrik tar lange føringer. Sier til Jon Kristian at han ikke skal ta for lange føringer om han er sliten. Tore sier han kjenner det veldig.   Ulrik sier ingenting, jeg sier ingenting.

Starten på helvete opp Leirdalen mot Sognefjellet. Hvordan knekke motivasjonen? Kjøre her i motvind

Starten på helvete opp Leirdalen mot Sognefjellet. Hvordan knekke motivasjonen? Kjøre her i motvind

Og på stigningene etter Elveseter er de borte. Vi har ikke avtalt noe. Vi svarte ikke på Jon Kristian da han sa han måtte stoppe. Vi kjører bare videre. Det er ikke bra, men vi gjør det likevel. Vi skal videre videre.  Nå er vi bare to og det går sakte i en økende motvind. Jeg briefer Ulrik nå og da på hvor lang og utmattende denne bakken kan være, men passer på å vinkle det positivt. Vi vil nå toppen ved Jotunheimen fjellstue –  om en stund. Så vil det gå ned og det går bortover. Hvile… Nå er det bare bratt oppover Leirdalen – .

En vakker dag kan du sykle inn til Leirvassbu, ligge i hvite laken, spise 3 retters med rødvin. En vakker dag - em annen gang

En vakker dag kan du sykle inn til Leirvassbu, ligge i hvite laken, spise 3 retters med rødvin. En vakker dag – em annen gang

I motvind kunne du trenge en off-roader giring-  hvertfall kompakt krank.  Vi har ikke det – vi bare churner og churner. Vi skal opp.

Bilen står etter Bøvertun rett før stigningen starter igjen brått og brutalt og vi må få på klær igjen. Vi snøvler og prater – Per Arne sier han vil stå her til Jon Kristian og Tore kommer. Da vi er på sykkelen igjen ser vi en ensom syklist komme et stykke nede.  Vi ser ikke hvem det er. Senere skal vi få vite at det er Jon Kristian.  Vi ser den samme skikkelsen komme oppover mot Krossbu da vi godt over Krossbu og svinger og mister Krossbu av syne. Det er her Ulrik beretter om turen sin i Frankrike på den fjellovergangen de blir overrasket av snøvær og det er kun opsjon å kjøre nedover – på en av sidene. Ned må de. Uten noe særlig klær, ingen bil som er med. Med beina i bakken og seilende nedover i snøen.  Det var fascinerende å høre på. Det var vilt som her, sa han. Brøytepinnene er jo 4-5 meter høye oppover mot Sognefjellshytta.

Du kommer deg opp på Sognefjellet i motvind. Snu deg ikke tilbake. Det kan du gjøre som turist - en annen gang

Du kommer deg opp på Sognefjellet i motvind. Snu deg ikke tilbake. Det kan du gjøre som turist – en annen gang

Nå ser vi sommerskiløpere kjører i nypreppa spor. Det er ikke lenger gryende morgen. Men bare kaldt –  gudsjelov at den bilen stod der nede ved Bøvertun og ikke her oppe. Ulrik og jeg bare passerer vaflene og colaen på hytta. Det står enkelte forhutlete ryttere med ulltepper rundt seg. Og det er oppover hit Jon Kristian blir tatt igjen av svenskene, de passerer han slik de har passert Pål og Tore. Men venter ved hytta hvor Jon Kristian senere forteller han igjen fikk troen på livet og meningen med det som steg for hvert vaffelhjerte og cola han kastet innpå.  Imens tråkker Ulrik og jeg videre. Skal vi ikke ned da? klager Ulrik.  Trodde vi var på det høyeste og skal ned?  Vi møter noen voldsomme små stigninger. Nei, først skal vi over sier jeg, Vi ha tatt igjen etpar ryttere, de tar igjen oss – og slik fortsetter det uten at vi får til å kjøre sammen. Ulrik og jeg er alene.  Det bølger over sognefjellet  – det er klart og det er vind. Fanaråken.   Bare håper at vinden løyer nede i Fortun.

Snart forbi Fanaråken. Foto: Tom N. Pedersen, Sogn CK

Snart forbi Fanaråken. Foto: Tom N. Pedersen, Sogn CK

Vi raser utfor. Jeg kjører hardere enn Ulrik, men nesten nede ved Fortun er vi begge. Det er mye trafikk og mange unge gærninger som trener rulleski på vei opp til Turtagrø. De er så kjørte at de ser lite på de motgående psyklistene som kommer rasende nedover.  Det er hardt å kjøre ned her. Det tar på mann og maskin. Karbonhjulene mine klager og syter men det får ikke hjelpe. Ved hver U- turn nedover må farta ned –  ellers går det rett frem.  I bånn av bakken står bilen, men vi ser ikke Per Arne.  Vi bare dundrer videre uten å stoppe. Litt problematisk skal det vise seg, for nå blir det godt og varmt igjen. Først godt, men senere veldig varmt.  Vi gjør etpar små stopper før vi gjør et alvorlig forsøk på å pakkene jakkene i lommene. Ut med mat. Da kommer bilen, Gudsjelov. Per Arne like blid. Så dere ikke, sier han. Men da Jon Kristian og svenskene kom, forstod jeg at dere måtte være foran.  De er forresten like bak. Og der –  da vi er ca ferdige med å skifte og finne ny mat, kommer de.  Vi er 5 igjen, Vi hilser på de og Jon Kristian er i sprudlende humør der han forteller om vaffelhjertene på hytta der oppe og hvordan han fikk tilbake troen på livet.

Det går fortere når vi er 5.

Lørdag 5. juli 2013 Hafslo om ettermiddagen

Snart passerer vi Gaupne og bare venter på Hafslo bakkene.  Jeg sier veldig tydelig da vi starter klatringen inn fra Hafslo – at denne bakken er 9 km lang. Gjentar 9 km. Den tar aldri slutt. Etter hvert lange drag og hva som synes som slutten på bakken, kommer en sving og en ny like lang bakke. Bare stålsett dere. Om dere vil kan dere kjøre fra her. Men det er ennå 20 km igjen å kjøre da vi er på topp, og det er en stor fordel å være gruppe.  Det er varmt. De mumler. 9 km sier svenskene. Ikke mulig vel. Jøss.  Så blir det stille. Et punkt oppe i bakken kommer en vei ut og der ramler det ut syklister med god fart fordi de kommer fra en nedoverbakke. – Har de kjørt en snarvei? spør svenskene. De deltar også i et ritt . men har nummeret på styret. Det er enkelte på off-roadere som vi passerer ganske raskt. Deretter en enslig rytter på landeveisykkel som holder høyere fart.Men etterhvert dropper farta hans også og vi passerer.  Så langt om lenge står det noen folk og vifter med cola. Jøss tenker vi. Men da vi kommer nærmere, pakker de vekk colaen og smiler beskjemmet. Vi er ikke de de venter på – their loved ones. Kommer bak oss et sted. På toppen kjenner jeg igjen P plassen og jubler til de andre. Glede glede.  Der står Per Arne og skriker at vi ligger godt an til å komme under 16 timer.  Fra da kjører vi veldig fokusert.  Det bærer utfor. Vi blir liggende etter en stor traktor nedover, Jon Kristian raser forbi og vi andre går etter.

Lørdag 5. juli nær kl 12:40 Sogndal

Da vi endelige kommer ned til fjorden skriker jeg at vi snart vil se brua inn til Sogndal.  De tror nok vi er nesten inne, men ingen bru kommer tilsyne. Jeg blir redd for tiden. Ser på klokka. Går opp langs siden til de andre og skriker at vi må sette opp tempo og at vi nå tar korte føringer ifront. Hurtig rotasjon, skriker jeg. Og tempoet øker, Det går virkelig fort. Jeg mener vi har vinden med oss innover og brua blir større og større.  Vi sykler i stort tempo opp forbi Statoilen og til høyre i krysset hvor det står løypevakt og vi raser inn mot rundkjøringen hvor vi skal rundt til venstre og det står en vakt og stopper trafikken. Vi tråkker innover i hovedgata- passerer tidtagningen og vi jubler, men jeg sier ikke stopp ennå  – det er mål rundt hjørnet. Og fra å trille blir det spurt opp til ny final tidtakning og speaker og gutter som kommer løpende mot oss med saft fra Lerum.

Målet nådd - Sogndal.foto: pål hagerup

Målet nådd – Sogndal.foto: pål hagerup

Speakeren sier Bærum og Omegn og lurer på hva Omegn betyr og jeg svarer at vi har flere medlemmer fra Sogn, blant annet Geir Nygård og Kjell Vidar Husnes som sikkert har gått imål for lenge siden. Vi er så lykkelige så lykkelige.  Faller omkring, Vi må ta bilde sier jeg, og drar frem iPhonen. Det er liv i den ennå. Per Arne har kommet til og smiler skjevt. Tar du et bilde av oss? spør jeg han. Nei, det har han ikke tid til. Vi må bli med han nå.  Jeg sier han må bli med på et bilde. Drar tak i en dansk dame som står der og spør om hun kan ta bilde av oss fem. Vi håndhilser på svenskene og takker for turen og samarbeidet. Skandinavia –  svensker, danske og nordmenn.  Damen får endelig tatt et par dårlige bilder.  Per Arne er utålmodig. Han skylder på gutta som sier de må dra med en gang. Vi må med og hente bagene våre og avtale hvor han skal droppe tingene. Fra nå går det fort. Vi er ruset lykkelige over å komme i mål og er dårlig forberedt på den skyllebøtta som nå kommer. På vei til bilen. Per Arne tordner. Hvor lite han kunne stole på oss og hvor han angrer. At han skulle ende opp som serviceapparat for oss. Han hadde gitt seg av ren høflighet for oss – vi hadde derimot brutt alle avtaler. Avtalen var at vi skulle stå last og brast sammen og sykle sammen. Uansett.  Jon Kristian roste han og beklaget. Jeg sa igjen og igjen at det var min skyld – jeg hadde organisert det og det var jeg som hadde brutt avtalen. At jeg beklaget at det skulle bli sånn. At det var leit at vi skulle skilles på denne måten.  Per Arne tordnet videre. Og hvorfor i allverden skulle Tord ha hjulene sine i denne bilen? At han angret at han ikke hadde kjørt med kompisene sine istedet. Dette var siste gang. Aldri mer, Aldri mer avtale med oss. Med meg, sa jeg. Det er min skyld, kan du ikke høre.

Så reiste Per Arne. Med bagene til Pål og Tore. Med en avtale om å droppe alt av innhold på skolen i Lærdal på rittkontoret der. Om det ikke var folk der, prøve Sanden pensjonat – må ringe og si fra.  Jeg tok farvel med Ulrik. Familien hans var kommet. Jentene hans krevde sin pappa tilbake. Jeg spurte kona hans om hun kjente Magnhild min søster men hun ristet på hodet.   De dro til hotellet. Jeg styrte mot skolen.  Med sekken på ryggen ramlet jeg ned i garderoben og parkerte sykkelen på doen. De burde få rigget opp en sykkelparkering, mumlet jeg. Det hadde det vært topp. En bevoktet P-plass for syklene.  Det var vidunderlig få utkjørte ryttere der nede, men Tord var der.   Utrolig den trøndergutten. Helt utrolig, Han hadde kommet seg inn såvidt under 15 timer. Hadde kjørt kun med nettingtrøye, sykkeltrøye, korte sykkelshorts, løse knær, halve hansker. Gjennom natta – over Valdresflya i 2 C, over Sognefjellet i 4 C og hard vind.  Herlighet for en trønder viking.  Hadde aldri maktet det. Vi somla og prata og stod en time i dusjen.

Vi er imål. Fra venstre Ulrik, Samuel, meg, Jon Kristian og Hansen Flødeis

Vi er imål. Fra venstre Ulrik, Samuel, meg, Jon Kristian og Hansen Flødeis

Nede i målområdet satt Tore og Pål og bare flira. Først hadde Tore kommet inn. Så Pål. De så ut som de kom fra et gruveskift.  Snøvlet og lo. Vi spiste grillmat og drakk cola i teltet. Tell me Your story man. Bagene deres var gone og de bare flira. De måtte til Lærdal og hente bagene. Tore kunne kjøre oss. Han skulle bo i Sogndal, og hadde bilen stående her. Kona hans hadde kjørt den over og hun hadde tatt buss fra Sogndal til Lom for å kjøre Sognefjellsrittet tilbake.  Fantastisk – for en frue sa vi.

Lørdag 5. juli ca kl 15 Sogndal. Intelektuell samtale om riktig trening i teltet i målområdet til Jotunheimen Rundt.

Så satt vi der i teltet  – eller hang. Tord lå på en benk og sov.

Hallo Tord, Hallo Jon Kristian -  hvordan gikk turen egentlig? Hallo?

Hallo Tord, Hallo Jon Kristian – hvordan gikk turen egentlig? Hallo?

Pål lå utover hele bordet. Alle skulle kjøre med Tore tilbake. 5 mann og 4 sykler. Vi fortalte om Per Arne og hans tordentale. Jon Kristian sa at han synes det var dårlig at Ulrik og jeg bare hadde kjørt uten at vi hadde blitt enige. Dere kunne bare ha sagt –  er det greit at vi sykler videre? sees senere?  Hadde bare vært enig i det, men dere bare dro uten et ord og det er dårlig. Jeg la meg flat og sa beklager igjen. Det skal jeg bli bedre på, sa jeg. At vi avtaler. Fint med en slik innstilling. Men. Det var jo egentlig bare en del av bildet. En ting er hva man vil og hva man er oppdratt til. En annen ting er der og da.  Den andre delen

Pål, det er noe jeg vil spørre deg om. - Pål. hallo?

Pål, det er noe jeg vil spørre deg om. – Pål. hallo?

av bildet var jo at jeg ikke hadde noe som helst overskudd; tvert imot –  jeg var i kjelleren jeg også. Dypt i kjelleren.  Men jeg skulle bare videre. Akkurat som kroppen var programmert til å holde det gående, men ikke bruke noe som helst energi på det unødvendige. Og det hadde kostet energi å avtale der og da med Jon Kristian. Høres dumt ut. Men så i kjelleren var jeg vel.

Tilbake til teltet. Pål, sa jeg. Du har virket sterkere enn meg stort sett hele sesongen. Men nå trakk du pluggen i badekaret før Lom – hva har skjedd?  Han lurte på hva jeg hadde spist som hadde så fandenivolsk mye energi. Så vi sammenlignet treningen etter Trondheim-Oslo. Og der lå svaret. Jeg hadde slavisk fulgt Tom sitt råd til trening: Kun 2×90 min rolig sone 1 med 4×90 sek innlagte terskelintervaller. En i hver uke de to ukene mellom rittene. Mens Pål hadde fulgt råtassene i BOC 1 av alle ting.  På treningen torsdagen etter Trondheim-Oslo. Der hadde det selvsagt gått unna med bakkedrag i sone 4. Første mann opp osv. Han var helt gruset etter den treningen. Han nikket – det var totalt ødeleggende og han hadde måttet betale for den. Planen og utålmodigheten hans med å kjøre på under 15 timer var i realiteten endt opp i 16:31. eller mer.

Tord, vår brave trønder viking kjørte hvertfall med ett antrekk: korte hansker, kort bukse med løse knær, nettingtrøye, sykkeltrøye. Thats it. Gjennom den våte natten, -2 på Valdresflya og -4 og hard vind på Sognefjellet.  Imponerende Tord. Mener det. Kan noen fysiologisk klare noe sånt?  Jeg frøs så jeg skalv og sykkelen ristet ned fra Lemonsjøen til Vågåvatn. Hadde så lite følelse i fingertuppene at jeg ikke fant riktig bryter på styret for å gire el assistert giring.

Tore lastet opp  4 sykler på Skodaen sin. Han kom og hentet oss der vi lå som noen vrak på plenen ved teltet i målområdet.  Skulle frakte oss til Lærdal for å hente stuffet som Per Arne hadde levert inn på Sanden pensjonat.  Han ringte meg og sa det – skolen var stengte, men kjelleren på lille Sanden var fylt opp med hjul, bager og kasser.

Nå var det bare Pål igjen ennå bodde i de utkjørte sykkelklærne sine. Det betød lite. Å komme over målstreken betød alt.

nesten død. overlevde Detroit, New York og nå Jotunheimen Rundt. Whats next.

nesten død. overlevde Detroit, New York og nå Jotunheimen Rundt. Whats next.

Lørdag 5. juli kveld i Lærdal

Jeg var der jeg hadde drømt og sett for meg så mange ganger under turen. Jeg lå helt stille på e dobbeltseng på Sanden pensjonat denne lørdagskvelden. Zappet forsiktig på tv kontrollen; en Aas pilsboks i handa og en Polly pose ved siden av meg.  Akkurat dette hadde jeg sett for meg så mange ganger. Spesielt starten på Leirdalen mot Sognefjellet; hvor jeg et øyeblikk tenkte at jeg aldri kom til å få oppleve å ligge som en agurk på senga i Lærdal. Vi ville aldri komme frem. For en tanke!  La aldri de negative vinne over de positive når du går i kjelleren. Det er alltid noe positivt. Jeg tenker alltid på romanen «Fateless» av Imre Kertész når jeg går skikkelig i kjelleren under anstrengelser. Fateless er den fantastiske historien om en 14 år gammel jødegutt fra Budapest som blir sendt til Buchenwald konsentrasjonsleiren under krigen. Jeg synes å huske han overlever av å kunne se  og finne ett eller positivt i enhver situasjon.  Siden jeg leste den boka har alt blitt bagateller i enhver stress situasjon.

Jeg gleder meg over en situasjon uten noen forpliktelser; bare å ligge som en død agurk på senga. Slippe å kjøre hjem.  Tenker på Pål og Jon Kristian som kjører og stopper for å sove for så å kjøre videre. Snart sovner jeg jo fra alt, men våkner igjen av at kroppen verker.  Sover jo aldri noe særlig etter en slik økt. Kroppen vil bare si fra.  Du har pint meg. Jeg lar deg ikke hvile.  Men så sovner jeg igjen.

Søndag 6. juli – frokost og avreise fra Sanden pensjonat i Lærdal

Jeg hadde avtalt å spise frokost med Dag på miniatyrpensjonatet. Traff han tilfeldigvis utenfor Sanden fredag ettermiddag. Jeg våkner brått og det første jeg tenker er at jeg må rekke han og kona. Men det er bare et eldre, trist stille ektepar som sitter ovenfor hverandre i det bitte lille frokostrommet da jeg kommer ned den knirkende trappen.  Bestyreren av pensjonatet glir som en skygge inn og ut – han virker som en del av inventaret  og kan nok virke skremmende på de fleste en mørk høstdag med sin fremtoning, tenker jeg. Dag og kona må ha vært innom tidligere på morgenen og stukket avgårde.  Jeg blir sittende å smugtitte på det aldrende ekteparet – hvor i all verden kommer de fra?  De sier ikke et ord til hverandre.Patetisk. Ikke før de skal gå; da snakker de nederlandsk. Jeg trodde de var britiske protestanter. Kanskje de var protestanter likevel.

Senere sitter jeg som en agurk og nyter hver eneste meter jeg kjører innover mot Hafslo og videre mot Skjolden og Sognefjellet. I motsatt retning av der vi syklet inn mot Sogndal igår. Jeg er på vei til Lom.  I bilen denne søndagen blir jeg sittende å tenke over den situasjonen som oppstod da vi kom imål. Hele gleden av å komme imål ble jo overskygget av den situasjonen hvor vi hadde blitt konfrontert med at vi hadde forlatt Per Arne og han hadde ofret seg for oss ved å stille med bilen på visse møtepunkter hele veien til Sogndal. Men idag begynte jeg å se det litt annerledes.  Jeg forstod hvor irriterende det måtte være å stå i Sogndal denne vakre og solfylte lørdagen og se på alle de som vandret ustødige rundt og hadde gjennomført dette rittet.  Med det å bryte følger ingen god følelser. Likevel. Vi er voksne. Vi må gjøre våre egne vurderinger og ta egne beslutninger; så feil de enn kan bli. Men på det tidspunktet hvor Per Arne brøt, var han nedkjørt og nedkjølt. Jeg tror ikke vi hadde fått han med oss over fjellet. Derimot tror jeg Per Arne i timene etterpå, iløpet av turen; da han hadde fått igjen varmen og overskuddet; også endret sin oppfatning av situasjonen. Hans nye verdensbilde så da slik ut: Han kunne sykle videre; han skulle ikke ha brutt. Han ofret seg; vi var egoister og brøt avtalen.  I bilen denne søndagen så jeg det ikke slik lenger.  Det kan alltid oppstå en situasjon.  Om du ikke klarer å følge et felt, kan ikke feltet vente på deg –  du må ta konsekvensen av det. Vi hadde alle nødsekk. Forskjellen var at Per Arne hadde bilen og kunne valgt at den skulle følge han.  Istedet valgte han at han og den skulle følge oss. Det var veldig galant og kanskje noe han angret.  Vi hadde jo måttet klare oss uten.  Og det hadde ikke vært så lett; all den tid vi hadde alle tingene i den.  Vi er jo ikke skrudd sammen som Tord, som kan kjøre med kort-kort uansett.

Men – hva kan vi lære av dette.  Det ligger jo i kortene. Hvorfor er det mye enklere å overleve turer i kjelleren, slite seg gjennom timer på sykkelen i kulde og varme – enn å klare å lande med det samme sett av forventninger iforkant av slike eventer som dette? Det kan virke enkelt.  Bare bli enige.  Liksom. Elendige og følelsesfylte som vi er – mennesker. Vi vil alltid legge forskjellige variasjoner i det vi avtaler.

Jeg sitter fullstendig komfortabelt i en lydløs bil på Sognefjellet.  – Men vi kan bli bedre, tenker jeg.  Neste år kjører vi med Sogn CK sine basestasjoner. Punktum.

Hurrangene som tilskuere. Det klassiske JR bildet Foto: Tom N. Pedersen, Sogn CK

Hurrangene som tilskuere. Det klassiske JR bildet Foto: Tom N. Pedersen, Sogn CK

Bærum 8. juli 2013 kl 20:19

SMS til Per Arne: «Hei Per Arne, ser på fordeling av driftkost. for bilen. 1000 km x 1.50 ok? Hvor mye betalte du Alex & kompis for kjøring? dag ole»

Hittil, intet svar.

Bærum 9. juli kl 11:16

Mail til gutta: «Hei og tusen takk for en opplevelse vi nok sent glemmer 🙂
Vi må fordele driftskost for bilen til Per Arne.
Med 6 mann a 300,- får Per Arne dekket noe av kostnaden. Kan dere betale inn til følgende kto, så betaler jeg Per Arne? ( jon kristian, sendt deg egen mail m oppsett på pensjonat etc )

Ha en riktig god sommer – sees på trening i august 🙂

-do»

17. juli 2013 kl 11:12

SMS til Alex, sønnesønn til Per Arne.

«Hei Aleksander, har du mulighet for å sende meg de bildene du tok under JR- Rittet? enten via sms eller mail? dstorr@gmail.com. Takk 🙂

Hittil, intet svar.

Advertisements

Om dag ole

Det var en gang jeg ble skremt av hvor farlig det er å bli avhengig av landets helsevesen. Du skal være veldig sterk og i god form for å klare en rundtur i det vesenet. Selv om de mener det godt; bare det at de har laget det for seg selv de som styrer det. Alle er snille og velmenende. De ser deg stykkevis og delt og aldri i sammenheng. Det er du som er kasteballen som roterer rundt i systemet og venter litt der, litt lengre der og blir glemt der. Det beste er å unngå det fullt og helt - absolutt så lenge som mulig. Også tenke seg å bli lenket til sofaen. Jeg har for lengst kommet meg opp fra sofaen og ut i det som er det beste vi har her i landet:Vår fantastiske natur og det virkelig gode i Norge. Allemannsretten og friheten til å ferdes fritt i skog, mark og fjell. Bruk det beste vi har. Bruk det! Vi har et fantastisk vakkert land med god tilgjengelighet på de fleste perler. Nordmenn er som lykkeligst når de kan dra på tur. Det kan vi gjøre helt smertefritt med all verdens gode støtte fra Turistforeninger og Skiforeninger. Ikke engang hele samlingen av våre merkeligste politikere; de fleste en samling fra offentlig sektor uten den helt store praktiske arbeidserfaringen kan ødelegge opplevelsen av mulighetene som ligger i å leve ut våre beste menneskelige sider med all vår natur og våre flotte kontraster i 4 årstider. Ønsk deg selv lykke til. Det er fiullt og helt opp til deg selv.Lykke til.
Dette innlegget ble publisert i sykkel, sykkelblogg og merket med , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Ett svar til Jotunheimen Rundt 2013. – Et ritt for voksne?

  1. Vegard sier:

    Artig å lese referat! Kan melde om at det var mitt dekk som eksploderte i Lærdal sentrum. Dekket var på ca 110 PSI, men det var felgkanten som gav etter (muligens etter skade på ritt tidligare i år). Var et legendarisk smell! Kan imidlertid melde at eg fekk bytta til meg et nytt hjul frå servicebil, og gav bånn gass ut fra lærdal ca 4 min bak. Låg på 93%snittpuls første halvtimen, og tok igjen tetfeltet akkurat då vi begynte på stigningane innover i Lærdalen. Satt med til Beitostølen men då måtte eg sleppe tetfeltet. Nok en punktering før Lom (på det nye hjulet eg fikk av servicebilen), og til slutt 14.25 i mål. Brukbart etter den elendige starten. Så det var no litt tidlig å avskrive meg 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s