En Styrkeprøve Trondheim – Oslo i slutten av juni 2014. Ti dager derpå

Vi var inne på Østre Aker vei og vi eide hele dobbeltfeltet innover. Farta bare økte og det gjorde adrenalinet også.  Det var mørkt, det var herlig. Birte skreik fra fartsrekka at hun ikke ville klare tempoet i rulla og det var allerede blitt en god luke til rytteren foran. jeg skreik tilbake at hun måtte komme seg bak en stor rygg og bli med innover – godt jobbet! Vi lå på rundt 50 km/t innover og det var bare kjempestemning. Jørgen var helt med – det var gøy å se han i slik form. De var med alle sammen.  Arild var tilbake i rulla, men slapp opp for mye da han kom inn i hvilerekka foran meg. Jeg skreik igjen – men prøvde med positiv stemme: – Arild, gi på! Kom igjen! Bare én km igjen til Biltilsynet hvor målgangen er iår!  Han var sliten, Arild. Vi var slitne alle mann –  og Birte. Men så lykkelige. 19 mann og 1 dame over mål samtidig. Av 26 startende. Det er vel sosialdemokrati det, eller hva.

Og solen står opp i øst denne dagen også. Dagen før D-dag

Det så ut til å bli en fin dag. Lyset kom tidlig – det var sommer.  Men det var denne uroen jeg prøvde å bli kvitt.  Fra den tidlige morgenstunden nede på Sandvika togstasjon hvor god tid var blitt til dårlig tid og at Trondheim – Oslo var lenge til det nå var blitt tett på. Fremdeles var det litt under ett døgn til vi satt på sykkelen på vei sørover.  Jeg har gjort det før og det har gått fint de få gangene tidligere. Hva er det jeg uroer for?  Jeg hørte Morten Ø sine ord: «- jeg skal ha en fin tur uansett. Det er det jeg har bestemt meg for.»

Sandvika Stasjon kl 08:15

Jan stod på perrongen og var roen selv. Jan som alltid jobber, hvertfall sier han det og har sjelden tid til å bli med på fellestrening: Men Jan er selve roen i feltet. Kjennes bra å ha han med. Han bare smilte. Arild stod rett bortenfor. Selve senioren på laget med sine 65 år. Alltid forsiktig. Ingen hadde mer erfaring enn han, men ingen var mindre påståelig. Arild ga meg håp om at jeg kunne orke et slikt løp om 7 år år da jeg selv ville fylle 65. Flytoget rullet inn på stasjonen på eksakt tid som alltid. Alltid. Jeg tenkte på Morten K. Så godt å ha han med. Oksen. Hadde aldri trodd en så stor fyr kunne sykle så raskt i bakkene. Han syklet hardt uansett – ennå hadde jeg ikke sett noen svakheter ved han. Jeg undret meg da noen kom bort og gratulerte han etter Bull Ski & Kajakk sitt motbakkeløp til Vestmarksetra her ca en uke før Trondheim – Oslo. Morten hadde kjørt fra de fleste og vunnet over ungdommen. Ha. En uke før. Det er frekt hva.  Morten hadde dukket opp denne våren like plutselig som Jon Christian dukket opp ifjor og like plutselig som han forsvant etter JR ifjor.  De var på mange måter like i sin styrke. Bare smil og gode sarkastiske bemerkninger. Som gjør livet lettere etter for mange timer på sykkelsetet. Det forbanna lille sykkelsetet. Vi satt der på flytoget 3 stykker på BOC sitt 2. lag på vei til Gardemoen og til det målet de fleste av oss hadde trent for gjennom hele vårparten. Stille.

Etter færre men like meningsløse diskusjoner om hvordan konkurransen om en plass på 30-mannslaget skulle foregå, var vi nå 27 ryttere. Det ble aldri noen konkurranse om å komme på laget; tvert imot.  Men fra et likefullt fulltallig lag hadde Marius, Kjetil og Paal  trukket seg.

Livet på OSL

Rett før vi ankom Gardemoen fikk vi en sms fra Norwegian som annonserte forsinkelse på DY748.  » Vi beklager å måtte meddele at ditt fly er forsinket».  Ha- so what. Men en 5 min forsinkelse ble til flere timers forsinkelse. Folk hang rundt på innenlandsterminalen.  Mange Rye folk fra de ulike lagene; hang rundt. Du kunne uten videre se hvilke lag de tilhørte.  Josef og Ingrid. Ingrid i styret i BOC og på 17 timers laget til Rye. Smilende Josef med sine oversikter og beregninger på vekt, fart, bakker lagt ut i en tabell med watt som faktor. Josef er tysker og forsker; tidligere i Telenor FoU. Han har gjort en avtale med familien; skal sykle bare annenhvert år fra Trondheim. På den måten skal han forbli en familiemann. På andre forsøket.  Til forskjell fra sine kolleger i Rye Express og Rye 15.  Der er du singel. Det er ingen tid til familie. Siden BOC og Rye sammen overtok Styrkeprøven har det vært svært jovialt mellom de gule og svarte og de røde og blå. Som brødre. Det arrangeres ritt sammen, det snakkes og det les mye. Jon og Arild smilte, viftet med sine boardingkort fra SAS og dro. – Vi valgte et selskap vi kunne stole på sa de og lo.

Hvorfor denne uroen og denne følelsen av å være underdog?  Var det så sterkt å bli frakjørt på slutten av Mjøsa Rundt?  Jørgen hadde ledd av meg.  – Og nå får du kjenne på hvordan det føles, lo han. Jeg har blitt frakjørt så mange ganger. Nesten hver gang. Han lo bare. Han ble frakjørt også, en god del tidligere enn meg og han var grunnen til at jeg måtte i kjelleren og spurte inn noen hundre meter innover i Stange-skogene da Jørgen fomlet så j… med å få byttet flasker.  Han skjenet stadig over i venstre felt og jeg skrek til han hver gang. Det kom biler imot. Plutselig var feltet flere hundre meter foran oss.  Jeg svingte forbi og ga jernet. Det kostet mye.  Erik la seg på hjul, mange la seg på hjul. Slik kom vi opp igjen, men da vi skulle forbi et ganske stort lag, kom jeg meg ikke forbi. Jeg ble liggende på halen med dem og det ble en veldig rykk-og-napp kjøring.

Jeg kjente det og jeg så det.  Kroppen hadde gitt opp.  Egentlig var det hodet som hadde gitt opp. Som i en sakte film forsvant feltet foran meg. Som i et mareritt hvor jeg sitter fast i lim og i drømmen synker jeg dypere og dypere.  Feltet forsvant uten en lyd.  Jeg syklet alene og fightet krampene som kom som jeg forestilte meg fødselsveer.  Etter en stund så jeg en rygg. Jeg fikk et mål og jeg syklet han inn.  Det var en stor rygg og der ble jeg liggende. Rett bak.  Han snudde seg ikke. Jeg sa ingenting.  Ingen unødig bruk av energi. Vi ble tatt igjen, av en som bar seg og hulket.  Da sa jeg noe. La oss sykle sammen –  vi tjener alle på det.  Og det gjorde vi. Skiftet om på å ligge front.  Helt til vi kom til denne hersens bakken som bare ikke ville stoppe.  Den lange bakken.  Den store ryggen var så tung at han ble liggende igjen bak. Han som hadde tatt oss igjen var liten og lett og forsvant. Jeg lå imellom.  Men fikk snart den beklemmende følelsen av å kjøre på et mykt dekk. Og riktig, jeg tråkket gjennom.  Men jeg hadde iPhonen og jeg hadde nummeret til Trude. Jeg tenkte – gud så deilig det skal bli å stoppe.  Men tro du meg   – det var et helvete. Jeg kunne ikke stå på beina. Jeg hadde ingen steder å stå. Jeg sjanglet og jeg  snøvlet. Trude og kona til Nils kom etter en stund.  Jeg stod over sykkelen og jeg skjønte at de  – langt der borte – behandlet meg  som  skjørt glass.  Jeg klarte såvidt å skifte hjul. Som om jeg var full. Det som fikk meg tilbake til livet var da de snudde og kom opp på siden av meg og stakk en colaboks ut av vinduet. Det var himmel.  Der og da vendte jeg tilbake til livet og det var mye bedre å sitte på setet enn å stå ved veikanten.  På toppen av lange-bakken var det en matstasjon og der hadde de jammen en cola til. Fra da av har jeg vært en hemmelig beundrer av coca-cola og livet var verdt å leve.  Jeg fikk heng på Asker laget rett før Minnesund og kom meg til mål.  Det var dette årets Mjøsa Rundt som jeg mentalt ikke var forberedt på. Jeg visste ikke hva jeg ville tenke om jeg ble kjørt fra.  Det var en tur i kjelleren jeg ikke var forberedt på, selv om dette var et ritt jeg heller ikke hadde toppet formen for. Jeg hadde trent hardt til nest siste dag før rittet. iPhonen lå igjen oppe i steinrøysa der jeg hadde ringt etter Trude. Jeg hadde ikke merket noe som helst.  Godt ingen hadde video av den seansen der. Herlighet.

Jeg burde være i bedre form og bedre forberedt på alle måter dette året enn de foregående.  Men jeg tvilte nå på om jeg hadde gjort riktig i å følge et treningsopplegg med Training Peaks. Helt seriøst. Dette var vel ikke gøy? Beina kjentes tunge igjen denne dagen før dagen. Og jeg skjønte ikke hvorfor. Om det skyldtes den yoga timen på Elexia på Telenor igår?  Det var mye statisk trening med ståing på ett bein og ulike øvelser som nok påvirket beina, men herlighet; hvorfor skulle det innvirke på  beina? Jeg unngikk trappetestene – da kjente jeg det altfor godt i beina.  Men jeg hadde hvilt og ligget unna trening på sykkel og løping de siste dagene.

På ettermiddagen en gang tok Norwegian flyet av fra Gardemoen.  Det er mange måter å bli sliten på; blant annet å stresse unødig med ting man ikke får gjort noe med.  Det beste er å døse med, hvile der man kan, ikke stresse med noe som helst bare la kroppen få ro.

Livet på Hotell Best Western Chesterfield

Bagasjen var med, vi tok flybussen til det slitne hotellet i Søndre gate, hvor jeg jo også bodde ifjor, mens resten bodde på Bakeriet.  Møtte Erik, Eirik, Håkon. Sykler og bager i den lille møkkete resepsjonen med to overarbeidete men så hyggelige trønderjenter.  Etterhvert fikk jeg nøkkel og kom meg som 1. mann inn på dobbeltrommet som var blitt et tremannsrom for anledningen. Jeg valgte senga ved vinduet og dro rett ned på på hotell Rica Nidelven for å hente startnummer.  Møtte en gjeng fra BOC, men jeg dro raskt tilbake til hotellet. Så var det jakt på bananer. Jeg hadde fått plassert bagen med mat for morgendagen i et kjølerom.  Rutiner er alt. Gjøre så lite som mulig så raskt som mulig. Det er stress når noen tusen syklister jager byens butikker på jakt etter den samme maten. Bananer f.eks. Men på Rema rett ved hotellet bugnet det av bananer og ryktene spredte seg raskt. Jeg hadde bananer for et helt apelag. Jeg hadde Farris og cola. og Redbull. Resten av maten hadde jeg med hjemmefra; det var sandwicher med røkelaks og bri med et lag med Hansen brød; solsikkespelt og supergrov uten skorper. Og mine hjemmelagede Musli-bars. Kl 17 møttes vi ved Bakeriet der varebilen hadde funnet plass hvert år. Syklene ble delt ut; vi dro tilbake til hotellet med kassa vår og sykkelen.  Nå hadde Morten & Morten kommet.

Gutta på rom 204

Gutta på rom 204..kvelden før..

Gutta på rom 204..kvelden før..

Vi blandet flasker og gjorde klærne ferdig for morgendagen. Kl 19 dro vi tilbake til Bakeriet og for en middag på Krambua; hvilken feiring. Jeg dro rett inn og forsikret meg om at alt var klart. Det hele gikk på skinner.  Jeg slappet av – det var rolig og fin stemning.  Været var tema hele veien. folk hang over smart telefonene sine og Yr.  Det var meldt regn og motvind et stykke ut på dagen og vi ville få regn hele veien.  Etterhvert som kvelden kom forbedret det hele seg og nå var det ikke regn før nede mot Lillehammer.  Ser ut som det problemet med pessimistiske Yr og langtidsvarsel bare vedvarer.  Men, været får du ikke gjort noe med, du får bare forberedt deg for hva som kommer. Naboene våre på rom 205 var noen spente nederlendere som skulle kjøre sydover med start kl 22.  Da startet klassene for dem som ville bruke ett døgn på turen. Der var også Amund, vår blide sykkelbuddy fra BOC2  blant de startende.

This slideshow requires JavaScript.

Morten Ø forsvinner for dame besøk på Hotell Nidelven. Morten K og jeg ligger i hver vår seng og ser på dokumentar om Hushovd på TV2. De laget den for hans comeback til TdF iår, men Hushovd meldte samme ettermiddag 27.6. at han la opp. En liten pressekonferanse rullet på nyhetene først på kvelden fra et lite hotellrom i Oslo med tv-dokumentar rullende på hotell tv-en.  Dokumentaren er trist. Det hele med Hushovds avslutning er trist. Morten K var god på å konservere energi. Han lå som et slakt på senga og jeg hadde også fått senket pulsen. Dette året var jeg mye bedre på akkurat det. Det er utrolig hvor mye krutt og energi du kan brenne dagen før. Det er alskens stress og bekymringer om du tar i. Eller du kan gjøre det veldig enkelt; forberede deg godt, gjøre det meste klart og gjøre det enkelt.  Jeg klarte meg bedre iår, men har mye å gå på. F.eks blandet jeg 8 flasker styrkedrikk pluss 2 l camelback.  I tillegg mixet jeg 2 x 1.5 l farrisflasker som jeg ville fylle på camelbacken.  Jeg hadde altfor mye mat og for mye klær.  I lys av at det skulle bli endel regn og ikke så varmt, mixet jeg altfor mye å drikke.

Morten K og jeg sovner; jeg med plugger i ørene og vinduene på vid gap. Det er lyst. Det er støy ute. Trønderne feirer sommernatten i bartebyen. Når trønderne har gått til ro, kommer det veiarbeide på plass. Det er natt og veiearbeide. Først spyles og vaskes gata ikke bare en gang men mange ganger også kommer bilene som skal ha på gatemarkeringen. Alt til massiv støy og Morten og jeg ligger våkne. Morten Ø kommer listende inn på morgenkvisten. Da har Morten K overtatt senga hans, fordi den stolen han lå i og som var gjort om til seng var meningsløs. Vi har sovet litt.

Vi er oppe 5:30. jeg dusjer, jeg gjør meg klar som 1. mann på rom 204. Kl 6 går vi ned i frokost salen og der er det full aktivitet av gule BOC ere.  De to jentene i resespsjonen er også frokost kjøkken og personale. De løper. Ingen havregrøt på plass og maten forøvrig er dårlig i den møkkete resepsjonen. Unngå dette stedet.  Men godt humør og fint vær på utsiden – who cares.

Frokosten blir en skive med et tørt egg, noen skinkeskiver, tørre hvitost skiver. Så kommer havregrøten; det blir tomt med en gang og vi må vente til de to jentene har kokt en ny runde i en liten kasserolle. Jeg får i meg en tallerken med grøt, en banan. 

Vi har levert kassene kvelden før til Dag og Sara og nå er det bare bager og sykler som skal avgårde. Pumpa mi ble ikke godkjent av noen; ikke av Morten & Morten heller. De har lånt en annen, vi pumper dekk og vi haler sykler og bager ut av rommet og ned trappa.  Ingen stresser.  En ting stresser meg og det er å få magen til å jobbe og fått det do besøket jeg trenger. De andre har samme greia. Morten K er ferdig, jeg jobber med saken. Nå er jeg  alene tilbake på rommet; M & M har dratt.  Men jeg kommer etter og som vanlig vil jeg sjekke dekkene en gang til og jeg vil ha på mer olje på kjedet. Alt er bare psykisk. Det er helt unødvendig, mekanikerne vet det men vi kjører de samme prosedyrene.  Jeg sjekker hjulskruene igjen.

Så triller vi mot startområdet. Det er morgen, fint vær og lite vind i Trondheim. Da jeg kommer til startområdet og fått levert bagen kommer jeg på at jeg glemte å ta ut bananer til 1. del av turen. Jeg vet de hadde lagt ut bananer på hotellet og sykler tilbake. Det er stress, det tar lengre tid enn beregnet; gater er stengt og det er veiarbeid og jeg er redd for hjulene.  Dag og Sara sitter i varebilen og venter på grønt lys og er forundret over at jeg dukker opp her og ikke står på startlinja hvor jeg burde ha vært. Jeg stormer inn på hotellet, grabber noen bananer og legger de i lommene fra sykkelen på vei tilbake. Pulsen er allerede høyt i sone 2 og dette er en dårlig start. Jeg er tilbake rett før vi kjører inn i startsonen. Jeg har glemt de yoga pusteøvelsene jeg egentlig vet vil roe meg ned og som jeg sier til Kaja vil roe henne ned.  Jeg har sjelden snakket så lite til lagkompisene som jeg gjør denne morgenen.

10-9-8…….. 1 – Go! God tur til BOC! D-day

Speakeren teller ned. Ønsker oss god tur. Vi er igang. u-Hu. Pulsen i høy sone 1 men synkende. Laget er delt i to; kjede 1 og kjede 2. Jeg sitter i 1. kjeden. Jørgen har måttet skjøte på med enkelte av de sterkeste folka  fra den andre kjeden for å fylle opp.  Og det samme med den andre kjeden. Vi er bare 26 som starter og snart er vi bare 24.  På vei over brua ved samfunnet er det en vei innsnevring som jeg ser lang vei, men som den ene av rekkene såvidt kjører inn i.  Ganske utrolig. Det går fort. Det går litt vel fort men roer seg da vi kommer inn i bakkene opp mot Heimdal.

BOC 2 på vei til fjells

BOC 2 på vei til fjells

Jeg er usikker på kroppen. Føler litt her og litt der. Men etterhvert som jeg blir varmere roer det seg i kroppen.  Vi passerer Støren.  Litt senere langs elven til Soknedal.  På vei opp mot fjellet kjenner jeg at kroppen ville holde.  Jeg bare visste det der og da. Overskuddet var der. Alt satt.  Jeg spiste bra og motoren gikk og gikk.  Nå visste jeg at jeg ville sitte med laget inn. Ikke bare det, men jeg var helt ovenpå fordi jeg kjente responsen fra kroppen og kjente overskuddet.  Jeg var vel glad.  Det gikk utover laget. Hvertfall hadde jeg i etpar lange perioder godt med overskudd til å fleipe og snakke med de enkelte på laget.  At jeg kunne tvile på det treningsopplegget jeg hadde gjennomført med Training Peaks. Jeg hadde mistet så mye av selvtilliten etter å ha blitt kjørt av på Mjøsa Rundt. Jeg tvilte rett og slett på om jeg ville klare å sitte med laget inn. Men i ettertid var det jo riktig; Mjøsa rundt var satt opp som et B-ritt og treningsplanen legger inn.

Langs E6 veien til Oslo fylte jeg opp camelbacken 1 gang; da med ca 0.5l.  Jeg brukte 1 drikkeflaske. Jeg drakk deler av 4 x 0.3 l Redbull. Det var helt konge!  Jeg drakk mao  under 4 l (2.5 l i camelback m/påfyll, 1 drikkeflaske delvis og 4 redbull delvis).  Drikkehysteriet er en historie i seg selv. Etter å ha lest «Waterlogged» har jeg roet det hele ned. Veldig mye. Når ryttere må stoppe utenfor de planlagte 4 stoppene våre for å slå lens, er det noe feil; dvs de drikker altfor mye. Jeg lå unna kaffen på morgenen og unngikk problemet. Jeg er en kaffeaddict av dimensjoner, men hadde ingen problemer med å ligge unna den dårlige kaffen på dette hotellet.

Syng, syng syng og vær glad. Syng med det du har

Å synge funker så bra.  Jeg hørte jo Jørgen synge litt. Så var det brothers som sang: «- Always look on the bright side of life. tu-du-tudututu…..».  Jeg sang inn.  Med en gang jeg begynte å synge lettet trykket i kroppen. Jeg ble mer oppstemt og mer glad. Syng  – du lurer kroppen akkurat på samme måte som du lurer kroppen når du smiler. Bare smil. Hormonene kommer med smil og de kommer med sang. True.

Klare etter 1. 3 min stopp på Berkåk

Klare etter 1. 3 min stopp på Berkåk

Jeg spiser bra i starten. Tempoet er ikke høyere enn at jeg kan spise oftere enn hvert 30. minutt. Det har jeg bestemt meg for; spise hvert 30. minutt.  Men jeg spiser oftere og jeg tror det bidrar til overskuddet.  Jeg veksler mellom bananer, mine egne musli bars og brød. Etterhvert er jeg bare lei banan. Jeg har noen snickers som jeg later som om jeg gleder meg til. Musli bars er bra hele veien. Brød blir det lite av etterhvert; vet ikke om det er det at jeg ikke finner posen i kassa, eller om det er at brød er litt omstendlig å spise.

Southbound folkens!  Oslo venter!

Southbound folkens! Oslo venter!

Gudbrandsdalen

Dag feier pause stoppen ved Øyer. Og venter innrykket

Dag feier pause stoppen ved Øyer. Og venter innrykket

Det blåste ikke så mye i starten på Dovrefjell. Det var faktisk mye bedre enn vi kunne frykte. Vi satt veldig få i sekken; de fleste hadde gått inn i kjeden til gruppe 2. Så byttet vi til gruppe 1. Og nedover mot Dovregubbens hall startet motvinden.  Vi var etterhvert bare 9 mann i rulla og Ulrik ville gå bak for å hente flere. Jon jobbet i gruppe 2, men satt med oss i kjeden nå. Han var ikke happy med at Ulrik gikk for å hente folk; særlig ikke med at jeg tok meg frihet med å bestemme. Sikkert riktig det. – Jørgen og jeg har blitt enig om at vi ikke skal be folk komme opp før vi er nede i Gudbrandsdalen, ropte Jon til meg. – Ok, sa jeg, men vi kan ikke sitte 9 mann foran i motvind. Samme hva. svarte jeg.  Så skværet vi opp og lo.

Mot fjellet gutta og Birte

E6 Gudbrandsdalen dere

Etterat vi passerte Dombås  – det var jo ganske gøy å se litt liv og litt politi som holdt tilbake trafikken for oss fra Romsdalen – det måtte ha vært etterat vi hadde kommet oss ned de bakkene på E6 etter Dombås – da satt vi alle mann i rulla.  Det var stor rulla.  Og det forble stor rulle hele Gudbrandsdalen og faktisk helt inn. Tro det eller ei. Det som Rye-expressen sier de trener så mye på: Stor-rulla. Smak på det.  Det som ikke skal være så optimalt ifølge kaptein Jørgen. Det fungerte storartet.  Mange hadde foreslått akkurat det; stor-rulle –  det må vi kjøre. Men Jørgen ville ikke.  Men det ble sånn.  En og annen satt litt bak i sin egen sekk, men kom snart inn igjen. Det er langt bedre å sitte i en stor-rulle. Det går jevnt; lite rykk og napp og trekkspill og hva du nå vil kalle det bak i sekken.  Og det er behagelig  lenge mellom hver gang du må i front eller sette opp farta for å gå inn i fartsrekka.  Tror mange av oss hadde en fin opplevelse med dette.

Rolig rolig mot Dovrefjell

Rolig rolig mot Dovrefjell

Kapteinens menn

Jørgen hadde pekt ut et nytt kapteins team. Bare Eirik var med fra før.  Egentlig hadde Jørgen satt opp et helprofft team for å styre farta i bakkene: Jon skulle passe farten i bakkene, Pål var watt-general; meget dyktig sådan; kalt watt-politi på «folkemunne», Ole kom overraskende inn som vise-kaptein med ett mål: passe farta i motbakkene i gruppe 2.  Det var jo effektivt; til tider var det mye overskudd ute og gikk og enkelte ganger gikk det kanskje vel sakte i motbakkene. Men for første gang; hvertfall som jeg vet og som historien sier; holdt BOC2 moderat fart i bakkene. Historien vil ha det til at det alltid hadde vært motsatt; BOC2 kjører fort i motbakkene og blir tatt igjen på flatene. Så ler de av BOC; det hjelper jo ikke å kjøre fort i motbakkene dersom man ikke har noe igjen for flatene.  Tvert imot.

På skreia var den siste stoppen.  Det hadde begynt å regne – litt seriøst regn som ikke ville stoppe og jeg tenkte i mitt stille sinn at det hadde vært toppers om den stoppen dukket opp nå. Og jammen stod hun ikke der; Kim. Og veivet med armene.  Jeg prøvde å lese numrene på kassene og stod de med lavt nummer ved inngangen til stoppen visste jeg at min med nr 36 var i andre hjørnet. Jeg fikk et hjørne for meg selv og dukket rett ned i kassa og dro ut Norrøna regnjakka mi. Fjørå here we come!  Den ville redde meg. Det var ganske stille, alle jobbet med å få på seg en jakke og jeg merket ikke at det dumpet en hamburger fra «Mækkærn» ned i kassa. Hadde glemt surprise!  Herlig.  Jeg fikk den imeg med en Redbull som Tom hjalp meg med å åpne.  To sånne flasker og jeg var helt i himmelen.  Det var akkurat som forventet. Ha noen flasker redbull på lur – vidunderlig når kroppen når kjelleren med faretruende fart…

Skreia  du - siste stopp før Tigerstaden

Skreia du – siste stopp før Tigerstaden

Men farta da mann? Hvor ble den av?

Strategien var slett ikke unik eller genial: Holde igjen i motbakker; bare det at da må farta opp på flater og nedover. Det var bare at dette sjelden passet BOC 2 i praksis. Men denne gangen. Denne gangen skulle det bli annerledes.  Farta ble satt ned i motbakkene. Problemet var å få den opp igjen. Farta. Jørgen passet på  – noen ganger og fikk farta opp nedover og inn i mindre motbakker – hold farta over kulen. Men stort sett var det stille. Det var bare så mange som passet på motbakkene; og gjerne kom sekken inn som et helt kor: Hold igjen! JA –  HOLD IGJEN!  og hver gang dempet farta seg.  Morten K gikk lei en gang da vi lå bakerst i en låst kjede. Morten veier jo endel, men er sterk som en okse. Men wattmessig skulle han ligge høyere enn Pål som er mye lettere. Morten lå på 130 watt oppover ved Skreia og ble veldig utålmodig. – Hva er dette? Ropte han. 130 Watt på meg er jo langt under referansepunktet på 200 watt?  Hallo?  Men det var tyst.  Sosialdremokratiet stille flertall ville ha det sånn.

Feiring mot kveld

Feiring mot kveld

Vi nådde Minnesund; alle de kjente og ukjente rundkjøringene i furuskogen innover mot Gardemoen.  Og bare ventet på Jessheim og Kløfta. Ville det være noe party der iår?  Ville noen hoje og klappe?  Ja da. Det ga oss energi.  God energi.  Det luktet grillmat i regnet som kom og gikk og som etterhvert stoppet.  Blide folk som ville oss vel og som festet og hojet.  Det var Kløfta også.  Tilslutt kom vi inn i Frogner bakkene og unge Jacob, Håkon sønn, som jo kjørte rundt oss med sin unge kjøretyrke, stoppet helt opp og luka foran han ble veldig plutselig stor og jeg spurte hva skjer a?  Er det alvor og han svarte  – ja det er stopp og istedet for å hjelpe han dro jeg forbi og spurtet inn luka livredd for at gruppa skulle forsvinne igjen.  Mumlet noe om legg deg bak og finn ly… men det var jo bare tull i og med at vi kjørte opp en stigning i lav fart. Men der stod det først en liten fanklubb til Færøyene og Myri (Myrri! som vi ropte i rulla nedover dalen) som ga han en redbull som han delte helt alene og deretter stod Dag med Redbull igjen som jeg tok, drakk litt og ga til ulrik som han ga tilbake og som jeg ga videre til en eller annen som heller ikke orket mer. Men vi drakk hele boksen før vi ditsjet den.

Og slik gikk det til at vi kom innover over Skedsmo, forbi Olavsgård og jovialt tok tak i bakkene opp Djupdalen.  Der gikk det så sakte at Erik og Jørgen måtte demonstrere sin egen styrke og overskudd ved å sykle fra gruppa oppover.

Men innover på Østre Aker vei våknet gruppa til liv.

Vi var inne på Østre Aker vei og vi eide hele dobbeltfeltet innover. Farta bare økte og det gjorde adrenalinet også.  Det var mørkt, det var herlig. Birte skreik fra fartsrekka at hun ikke ville klare tempoet i rulla og det var allerede blitt en god luke til rytteren foran. jeg skreik tilbake at hun måtte komme seg bak en stor rygg og bli med innover – godt jobbet! Vi lå på rundt 50 km/t innover og det var bare kjempestemning. Jørgen var helt med – det var gøy å se han i slik form. De var med alle sammen. 

Resten er drøm. Som slitne gruvearbeidere kommer vi opp bakken på Økern og inn på Styrkeprøvens arena. Med storskjerm og speaker. Mattelt og champagneflasker fra serviceapparatet. De gratulerte oss, men det var jo vi som omfavnet dem og takket dem for at de stilte opp for oss. Hvertfall burde vi ha gjort det. I våre tanker og vår dårlige samvittighet: Takk til deg Kim. Det var fantastisk å se deg veive midt i veien når vi nådde de etterlengtede stoppene våre. Det var de stoppene vi lengtet etter og når vi endelig kom dit var det nesten ennå mer mas enn pause. Du ropte 2 minutter, 1 minutt og på sykkelen og da gjaldt det å være der på plass. Ellers blir vi frakjørt. Som Erik hadde blitt frakjørt oppe på fjellet for to år siden og han glemte det aldri. Det er nesten, helt umulig å kjøre inn en gruppe som har kommet i siget.

Takk til Dag og Sara!  Dop til folket!  Jeg ropte etter en Ibux og en Paracet bare jeg så dem på stasjonen og de ilte til, fikset en av hver og kroppen malte fornøyd igjen.  Og takk til Dag og Sara som spurte om jeg trengte Camelback påfyll. Så trengte jeg bare det en gang og hadde dratt med alle de flaskene til ingen nytte. Og takk til Heidi og Tom i følgebilen – dere gjorde en fantastisk jobb.  Stor takk til teknikerne Jan og Freddy for at dere holdt ut med de snøvlende og skjenende rytterne som nærmest ramlet inn på stasjonene. Teknisk  sett gikk det vel så bra det kunne gå iår; men så godt å ha dere et sted på veien in-case. Takk Tom for at du tålmodig hjalp meg med de fu… korkene på de Redbull flaskene.

The day after

Jeg hadde sett det for meg så mange ganger den kvelden. Sitte i en god stol med beina opp med en Aass eller tre og noen Polly peanøtter – salte – helst mange – og bare ha det helt stille – nei, kanskje spille noe Coldplay, helst Midnight, noen ganger og bare kule ned. Og tenke.  Det hadde jeg sett for meg; det skulle jeg gjøre. Og da begynte det å bli lyst igjen ut og på Kolsåstoppen. Og jeg skulle tenke gjennom enkelte episoder og tenke på om jeg var fornøyd eller ikke.

Og der satt jeg plutselig. Vi hadde blitt hentet av Marianne, Jørgen og jeg hadde vaklet oss opp til travbanen på Bjerke hvor hun stod parkert og fått syklene på taket. Hun hadde med seg en termos med varm kaffe og bodum koppen min.  Vi hadde slurvet og pratet og vi var begge lykkelige vitende om at vi hadde kommet imål.  Jørgen var særdeles fornøyd med tiden; jeg var ikke sikker på det; men jeg var sikker på at jeg var lykkelig og at det føltes overalt.  Jeg hadde, akkurat som Jørgen kommet inn med overskudd. Men det viktige var at det treningsopplegget til TrainingPeaks holdt mål. Virkelig.  Og der satt jeg i stolen og tenkte og må ha duppet av og det var helt stille.  Jeg flatet ut i senga men det var ikke godt. Kroppen jobbet og det verket – men slett ikke verst.

Morgenen etter våknet jeg og det første jeg tenkte var at det gikk så fort. Tenk. 16 timer og 44 minutter på sykkelen minus 12 minutter pause. Det gikk fort. Hm.

Ten days after. I going Home.

eller: Was nun grosse Man?

Vet ikke. Vet ikke. En hel deilig sommer å tenke på. Det er glemt. Det ligger bak oss. Det er allerede uendelig lenge siden.  Formkurven daler og kiloene kommer på.  Det er andre ting som venter og som tar oppmerksomheten.  Jeg får høre mindre latter og kommentarer fra de nære rundt meg.  – den gale.  Tror han er ung eller?  Tror han er toppidrettsmann eller? Herregud.

Avhengig – jeg?   Ten days after. Nå har jeg knapt sittet på sykkelen på så lenge jeg kan huske.  Jeg stod over Jotunheimen rundt.  Bare Grenserittet igjen – og Birkebeinerrittet.  Men det er jo en ren sosial greie. Med fetter Trond og søster og ….  Erik og Birte og Eirik og.. de vil alle kjøre rundt meg.  Flere ganger.  Men neste år?  Kanskje bare en gang til?  Men hva med Paris-Brest-Paris?  Og når Hanna likevel ikke vil gå i fjellet i august –  hva med en tur til København med Ulrik?  Kjenner jeg blir litt varm jeg. Sitte på sykkelen fra 5 om morgenen nedover mot København. Og neste år er det jo Århus – København også. Over Storebelt. Blåser litt der?  Hm.  Avhengig jeg?  Men bare en gang til? Kanskje litt bedre da? Citius, Altius, Fortius. Litt raskere, høyere, sterkere.  Litt bedre treningsopplegg… hm.

Advertisements

Om dag ole

Det var en gang jeg ble skremt av hvor farlig det er å bli avhengig av landets helsevesen. Du skal være veldig sterk og i god form for å klare en rundtur i det vesenet. Selv om de mener det godt; bare det at de har laget det for seg selv de som styrer det. Alle er snille og velmenende. De ser deg stykkevis og delt og aldri i sammenheng. Det er du som er kasteballen som roterer rundt i systemet og venter litt der, litt lengre der og blir glemt der. Det beste er å unngå det fullt og helt - absolutt så lenge som mulig. Også tenke seg å bli lenket til sofaen. Jeg har for lengst kommet meg opp fra sofaen og ut i det som er det beste vi har her i landet:Vår fantastiske natur og det virkelig gode i Norge. Allemannsretten og friheten til å ferdes fritt i skog, mark og fjell. Bruk det beste vi har. Bruk det! Vi har et fantastisk vakkert land med god tilgjengelighet på de fleste perler. Nordmenn er som lykkeligst når de kan dra på tur. Det kan vi gjøre helt smertefritt med all verdens gode støtte fra Turistforeninger og Skiforeninger. Ikke engang hele samlingen av våre merkeligste politikere; de fleste en samling fra offentlig sektor uten den helt store praktiske arbeidserfaringen kan ødelegge opplevelsen av mulighetene som ligger i å leve ut våre beste menneskelige sider med all vår natur og våre flotte kontraster i 4 årstider. Ønsk deg selv lykke til. Det er fiullt og helt opp til deg selv.Lykke til.
Dette innlegget ble publisert i sykkel, sykkelblogg og merket med , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s