25. mai og en måned igjen til Styrkeprøven Trondheim Oslo. Årets briefing møte for BOC2

Det sitter et sted mellom 20 og 30 menn midt inne i butikklokalet til Bull Ski & Kajakk i Sandvika.  Det er i slutten av mai, faktisk den 25. Ingen tilfeldighet. Det er nøyaktig en måned igjen til starten på Styrkeprøven.  Det er satt opp hvite plaststoler i to rekker i en halvsirkel og scenen er en 30 cm forhøyning brukt som utstilling av årets Giant sykler. Midt i haugen av sykler, sportsklær og sportsdrikke utspinner seg årets faste seanse og obligatorisk briefingmøte  for BOC 2. lag iforkant av Trondheim-Oslo.

Den vanligvis joviale praten i forkant av treningene og under treningen uteblir. Folk er usikre på hverandre – hvem er disse menneskene egentlig?  Folk er ukjente uten sykkelhjelm, solbriller og sykkelklær over en sykkel.

Eirik åpner. Jørgen er litt forsinket. Eirik er en av, skal det vise seg, 4 kapteiner. Jørgen er hovedkaptein og har drevet BOC2 laget siden 1999. For Jørgen er dette ren rutine. For Eirik, nesten bare rutine – det samme som det er for mange av karene som sitter på de to radene.

Men for meg, Amund og Erik, Arne og sikkert mange andre er det ikke rutine. Vi har aldri vært med på noe lignende det å sitte på sykkelen i over 17 timer. Ikke i nærheten av det.

Stillhet.

Eirik tar en kjapp gjennomgang av strategien for Vestfold Rundt. 4,5 timer på de 165 kilometrene.  «- En rolig start, så kjører vi bare fortere etterhvert, » sier han. Kontrollert i bakkene. Vi må tåle å miste folk i dette rittet, men ikke mer enn at vi har nok folk i kjeden til å kunne kjøre fort til mål.  Og vi er steinklare på at vi stopper om vi får et fall.  Men det skal vi ikke ha. 4 S`er folkens. Sikkerhet, sikkerhet, S og S. Det er det det dreier seg om. Vi skal trygt gjennom. Det betyr en snittfart på nær 37 km/t. Nordmarka rundt  hadde en ambisjon på under 33 km/t.  Og Mjøsa rundt skal gå ennå fortere.  «-Får en av oss en punktering, så får vi fikse det selv og ta seg til mål på egenhånd. Laget stopper ikke.»

Jørgen har kommet. Vi er ferdige med Vestfold Rundt. La oss snakke om det som er viktig: Trondheim – Oslo.  Som jeg bare for to år siden ristet på hodet til. Galskap. De som drev med dette har tatt det for langt. Get a life, det er bare marginale mennesker som driver den slags vanvidd.  Men nå er jeg her. Sitter 100% konsentrert og lytter.

«-La meg få introdusere kapteinene på årets lag», begynner Jørgen – etter å ha fastslått at årets tid er ikke gjenstand for vurdering.  Det er og blir 17-17,5 timer. Folk har vært med og trent med dette for øye.  Men neste år kan vi snakke om en annen tid», fortsetter Jørgen. Mer om det senere.

Eirik har dere møtt. Christer likeså. Men her er 4. mann. Jørgen smiler og går til rad 2 på høyre flanke. Arnljot, folkens. Arnljot har kjørt T-O 35 ganger og er veteran. Og jamen sitter det en dame ved siden av ham. Arnljot tar ordet. Er ydmyk og sier at selv om han har litt erfaring (….),men ikke som kaptein –  er sikkert ikke den beste kapteinen, men han skal gjøre sitt beste sammen med de andre.  Han sier han og de to han har rundt seg representerer O i BOC; eller Omegn, om du vil Bærum og Omegn Cycleklubb. Etablert for over 40 år siden. Vi er omegn og trener ikke så ofte med BOC, men sykler T-O.  Jeg har syklet T-O 35 ganger, men gjennomført 33. 33 er det riktige tallet. Jaja.

Det snakkes om sikkerhet. Fart, pauser, den enkeltes ansvar og det å kommunisere klart og tydelig. Ha en positiv innstilling, lov å si hva som er bra. Vær positiv. Hjelp naboen.  – Om det er noe vi må rette opp i, gå via en kaptein, sier Arnljot. Det er lettere.

Jørgen introduserer stoppene under rittet. «- Jeg har tenkt 5 pauser på 2 minutter.»  Etter en lang diskusjon ender vi på 4 pauser på ca 3 minutter.

Biler. Kasser. Mat. Pakking. Felleskasse. «- Hør folkens», sier Jørgen. Det hender noen ikke alltid får all info med seg. Noen presterer å komme helt frem til start med bare energy bars og gel. Glem det. Det holder ikke.» Christer er med: «Å spise en gel før Eidsvoll er dødfødt. Man kan ikke  leve på energybars i 17 timer på sykkelen.»

I over to timer snakkes det.  Sykkelentusiastene.  Mange i 40 åra, men mange er langt over 50, meg inklusive. Hva driver dem? Hva driver meg. Si det. Må bare ha det.  Jeg tenker på Nordmarka Rundt. Da vi fikk inn de tre gjesterytterne. To av dem hadde disse oppbygde Zipp Karbonhjulene som bare sang svisj-svusj når de dro forbi i høyre rekka. For en sang. For en lyd.  Farta, formasjonen og presisjonen. Adrenalinet. Må bare ha det. Kjenne kroppen takler det.  Kjenne at det er mer å gi. At den første perioden kan bli vond, men så løsner det. Mer og mer.  Se de andre smile, de gynger og de gir mer.  Stole på hverandre. Ligge etter Tom og vite at han alltid velger riktig trase. At han aldri gir bråe bevegelser. Ligge 20 cm bak og rett bak og ikke tvile på at det er riktig.  Derfor sitter jeg her. En kveld midt i butikken til Bull på en vakker mai kveld.

«- Gutta. husk å lette på rompa en gang iblant. Hold blodomløpet gående. Det der med at redskapen ikke virker, kan være sant. Men det er bare å jobbe med saken.» Jørgen er tilbake på scenen. Latter.  «- Stå iblant, sier Eirik, utnytt enhver reisning. »  Ny latter. 

 «-Gjør ikke som meg,» sier Christer. «-Jeg skiftet sete rett før T-O et år. Tenkte ikke på at det er rompa som tilpasser seg setet og ikke omvendt.  Men det bør jo gjøres over tid – igod før et 17 timers ritt. Ikke smart, gikk ikke så bra.  Ikke mye som funka der etterpå, nei. «. Ny latter.

Unnskyld oss, sier Jørgen og ser på jenta.  «- Vi gutta har våre problemer.» Hun ler. Vi har våre egne problemer, sier hun. Og ler.

«- Ikke glem baklyset», sier Arnljot. Han har reist seg. Jenta har reist seg. Og en til. En i dress og frakk.»-  Vi sykler inn i kvelden og da trenger vi lys. Og vi trenger etpar briller med klare glass. Farlig med solbriller på kvelden – mange eksempler på det,» avslutter Arnljot og smiler og sier ha det og går.

Vi sitter i bilen på vei hjem og jeg har Jørgen i bilen.  Det er helt merkelig, men jeg har hatt det på følelsen. Jørgen har tenkt frem.  «- Jeg har drevet dette laget siden 1999 og hadde en dipp ifjor da det forsvant over 20 mann opp til 1. laget. Men det er naturlig, slik skal det være. Men det fine er at vi iår har et jevnere lag enn noensinne.  Om vi jobber jevnt, har vi et lag som skal gå for 15 timer og 30 minutter neste år» sier han og smiler. «-Du har hatt en helt  utrolig fremgang iår, sier han. «-Ingen grunn til å stoppe den fremgangen.  Du vet –  disse rittene nå – fra Nordmarka til Mjøsa hjelper veldig på utviklingen.  Det å sykle hardt og presse seg selv på disse rittene gir fremgang. Kroppen venner seg til å bli kjørt hardt. Du får testet hodet og sett hvordan du tøyer dine grenser.  Det gjør vondt, men det går over og du merker at du takler det. Sees søndag, forresten imorgen på trening – jeg har bestemt meg for å være med», sier Jørgen, smiler og forsvinner ut av bilen.

En måned igjen og jeg gleder meg mer enn gruer meg.  Vi er mange om det, vi er sammen om det og vi må jobbe for å få det til.  Galskap, javel.  Men å ligge i noen og 5o km/t nedover Gudbrandsdalen blir gøy.  Det er nesten alltid nordavind nedover og vi får push i ryggen, sa Arnljot denne kvelden og fortsatte:  Fjellet kan være et helvete med ned mot 0 grader. Men Gudbrandsdalen kan være varm og elskverdig.  Kommer vi til Hamar er vi hjemme. Sa mannen som har kjørt ned Gudbrandsdalen på sykkel 35 ganger og fullført 33. Klart vi hører på ham, vi førstereiseguttene. 

» –  Hva om du hadde oppdaget denne syklingen for 30 år siden, sa min kone senere på kvelden –  hva ville ha skjedd? »  Jeg vil ikke tenke på det, er ikke der. Jeg er bare glad dette vanviddet tok meg nå.  Dette er lystbasert trening; trenger ingen annen drivkraft – så gøy er det. 

Smerte er midlertidig.  Hvordan kan jeg rydde plass til å sykle Jotunheimen rundt, mon tro.

Advertisements
Publisert i sykkel | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Status 38 dager før Trondheim Oslo

Dette har vært en travel men god periode for meg. På treningsfronten hvertfall.  Formkurven har vært oppadgående og jeg har følt meg sterk og usårbar i en lengre periode.

Men torsdag sist uke, føltes beina tunge. Vi kjørte intervaller for andre gang den uka.

En liten oppsummering. Denne vinteren, 2010-2011,  gikk jeg nesten 2000 km på ski, fordelt på 1600 km eller 141 timer på klassisk, mens jeg gikk 400 km på skøyteski eller 26 timer om du vil.

Sesongen året før, 2009-10, gikk jeg 1500 km eller holdt på 141 timer.  jeg var på skiene 18% mer iår enn ifjor. Dette sier jo ingenting om kvaliteten på den treningen.  Det er jo kjent og akseptert nå at et bevisst treningsopplegg mot satte mål vil gi bedre resultater. Jeg bare gjorde det jeg liker å gjøre: Gå på ski med en puls på et nivå jeg behersker over  lengre tid.  Ingen optimal trening, men et herlig tidsfordriv. Og jeg føler meg i god form. Såpass god form at Amund utfordrer meg lekent og lett. Skal det sykles Trondheim-Oslo skal det gjøres iår.

Så hva har jeg gjort forskjellig på sykkel hittil i denne sesongen iforhold til forrige?  Forskjellen er at jeg har et veldig konkret mål som ligger høyt og som kan bli for hardt å gjennomføre dersom jeg ikke forbereder meg godt nok.  Å følge treningen til BOC 2 laget og Jørgen gir en langt mer strukturert tilnærming enn min vanlig lapskaus trening: For fort når jeg skal trene rolig og for langsomt når jeg skal trene tempo og intervall.  Med BOC2 laget følger både mengde og treningsvariasjon.

Bare for statistikken:  I perioden 1. april til 17, mai 2010 – altså ifjor – syklet jeg totalt 1120 km som ga 44 timer på sykkelen; fordelt på 460 km  landevei (16,5 timer) og resten terreng.

Dette året er tallene ganske forskjellige: I perioden 1. april til 17, mai iår (2011) syklet jeg totalt 1800 km som ga 71 timer på sykkelen; fordelt på 1600 km landevei (nesten 59 timer) og resten terreng. Altså nesten bare landevei.  Jeg har mer enn tredoblet distanse og tid på landeveisykkelen. Jeg har et langt mer bevisst treningsopplegg som består av kontrollerte, rolige langturer i sone 1, samt intervall og tempokjøring i sone 3-4 og 5.

Dette gir selvtillit. Selvtillit til de grader at jeg har stilt opp på alt og i tillegg fortsatt jobbsyklingen.  Etter 2 dager med intervall og tempo sist uke med langtur sist lørdag, sa beina klart fra at det er ikke nok tid til å restituere etter mye trening.  Vi gamlegutta glemmer at vi har passert 50 og trenger mer tid til restitusjon enn de yngre; så heldige de enn er. Sånn er livet.

Erik kom på treningen torsdag og følte seg tung i beina, hadde glemt å spise og hang etter feltet allerede rett etter Asker på vei opp mot Borgen. Men han trener jo spinning, styrketrening, løping –  i tillegg til sykling hver eneste dag. Det kan bli litt mye når du har passert 50.

Så nå må jeg få et bevisst forhold til hva egentlig restitusjon betyr for for meg. Til søndag er det turrittet Nordmarka Rundt, Rye sitt ritt fra Årvoll. Det er 148 km, og Jørgen har en ambisjon på 4,5 timer. Det er relativt rolig.  Treningen på torsdag er rolig langtur.  Jeg er i Stockholm og må  stå over. Hadde stått over uansett; korte intervaller ville være tingen min denne torsdagen. Det får jeg gjøre imorgen onsdag istedet.

Publisert i sykkel | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Historien om tømrer Hervard fra Vettre sitt møte med 3 landeveisyklister fra BOC

Lørdag 14.mai 2011 ved 11 tiden i Slemmestad. Som vanlig på en lørdag formiddag er det er økende trafikk langs Slemmestadveien. Egentlig er det stort sett økning hele tiden – trafikkøkningen har vært formidabel de siste årene. Denne regionen vest for Oslo har hatt en rekordstor tilflytning av folk som jobber innover mot Oslo. SOm sedvanlig i Norge er det gjort lite med å forbedre vei og trafikknettet forøvrig. I tillegg øker interessen rundt landeveisykling. I mange år var det terrengsykling og interessen rundt Birken og andre seedingritt til Birken som vokste. Det gjør det fremdeles, men landeveisyklingen har også tatt av i en brattere kurve – muligens som en følge av generell økt treningsiver og sykkelinteresse. Tømrer Hervard liker ikke at syklister stenger veien for ham. Han kjenner han blir irritert og vil gi dem en lærepenge.

Nå ligger han etter 3 syklister fra Bærum Omegn Cycleklubb som er på vei nordover mot Asker på riksvei 165, Slemmestadveien.  De har vært på det som blir en 10 mils runde fra Kirkerud i Bærum nedover til Lier og Drammen, Dikemark, Røyken og Heggedal og hjemover via Slemmestad.

Syklistene ligger på en rekke og i en hastighet på mellom 35 og 40 km/, med en sønnavind i ryggen som gir et godt bidrag til fart og fremdrift. Jeg ligger først av oss tre. Det kommer en grå metallic Toyota Hi-Ace varebil tett opp på og inntil siden av oss. Det er tømrer Hervard fra Vettre. Han sitter med verktøybeltet på og han har dårig tid. Han ligger med en underarms avstand til meg; det er mellom 30 og 40 cm avstand mellom bilen og meg.  Og der blir han liggende på siden av meg. Veien har dårlig underlag med sprekker og hull. Situasjonen blir fort farlig. Jeg skjønner med en gang at  mannen er ute etter bråk. Jeg har valget med å kjøre i fortauskanten og stupe  eller å komme meg unna. Jeg slår i hardt i siden på bilen for å varsle at jeg er her, bremser opp for å komme bak. De 2 andre syklistene ligger tett på meg, men har slakket da de ser den farlige situasjonen komme. Bilen gjør et byks, speeder og vrenger  bilen ut på høyresiden og blir stående i et kryss. Tømrer Hervard er sint.Iført håndtverksbelte fylt med verktøy kommer han  farende ut i veibanen. Han er i harnisk, skriker og veiver med armene og prøver å stoppe oss. Vi sykler rundt han og videre og hører bilen ruse opp bak oss. Biler bremser og kjører. Igjen kjører han forbi oss –  denne gang istor fart. Tømrer Hervard stopper, kommer ut og er synlig oppøst og sint. Han har glemt at han har dårlig tid. Nå er han forbanna og skal ta disse j–syklistene.Vi sykler videre. Den 3. gangen kjører han istor fart forbi en rekke med biler og legger seg foran  oss og bremser kraftig opp til nesten ganghastighet. Det skapes nå mange farlige situasjoner og vi føler oss rett og slett truet.  Jeg har tatt opp telefonen og er klar til å ringe politiet.
Vi har kommet til Bjerkås, jeg passerer mannen på venstre side og foreslår at han stopper ved Rimi butikken.  Han vrenger inn ved busslommen på motsatt side og springer ut for å se om det kan være bulk i bilen hans. Tenk, noen har slått i bilen hans. Han bøyer seg opp og ned og ser langs siden av bilen for å se etter bulk. Han har et tomt bakrom i varebilen, lyden av slaget mot metallplaten har nok blitt forsterket i varerommet og hørt ut som en stor stein traff siden i stor fart.
Mannen har et belte fullt av verktøy, blant annet kniv og ulike trekkere som lett kan brukes som stikkvåpen. Mannen oppfører seg truende og skriker at – «du gjør ikke sånt mot meg, du slår ikke i bilen min» osv. Han virker innledningsvis svært truende på oss, men går ikke til fysisk angrep.
Vi spør om han vil anmelde dette; men han fortsetter med å true. Ingen skal slå i bilen hans. Vi spør om han mener han har rett til å regelrett kjøre ned syklister. Hva hadde han forventet som motreaksjon når han prøver å presse tre syklister av veien?  Var han overrasket over at de sa fra? Har han kjørt ned og skadet noen før? Som vi spør,blir tømrer Hervard mer tom i blikket og mer passiv. Adrenalinet går litt ut av ham. Puff
Jeg ringer politiet på 112 kl 11.16 Jeg snakker med en operatør, forklarer situasjonen og forteller at vi føler oss truet. Hun vil sende en patrulje.
Patruljen kommer ikke og i mellomtiden begynner Hervard  å roe seg.
Han hevder at han ikke har kjørt nærme oss. «- Du slo i bilen min helt uprovosert, sier han og peker på meg.  Men jeg har to vitner på at han kjører svært tett på oss og deretter utsetter oss og andre trafikanter for fare ved flere ganger å kjøre forbi i stor fart, deretter prøve å blokkere veien for og stanse oss med makt.
Vi spør hvordan jeg kan slå i siden av bilen hans dersom han ikke lå nær. Jeg viste han bevegelsen med underarmen og fortalte han hvor tett han var på meg og hvor farlig det er i høy hastighet.
Han svarer ikke på det;blir stående å se tomt fremfor seg.
Vi spør om han kjenner trafikkreglene og hvilke krav det til forbikjøring av syklister?
Han ser tomt fremfor seg. Vi forteller han at det er 1,5 m og at han har store aktsomhetskrav på seg.  Da sier han at han ville aldri kommet forbi om han ikke gjorde det han gjorde. Vi hadde sperret han lenge nok.
Vi sier vi kunne forstått det om vi hadde ligget to og to ibredden. Men vi lå som sagt etter hverandre på en linje. Vi spør om han vanligvis vil gi syklistene en lærepenge ved å kjøre tett opptil og true med å kjøre de av veien. Om verdien på å skade et annet menneske med uante konsekvenser versus en en mulig bulk i siden på bilen.
 Om han har barn hjemme?  Om de vil gjerne se sin far komme hjem like frisk og hel?
Vi forteller at vi har barn hjemme og at vi vil det samme.
Han ser ut til å tenke seg litt om, men holder fast på at vi har slått i siden på bilen hans helt uprovosert. Litt roligere ennå.
Patruljen kommer ikke.  Plutselig setter sjåfør Hervard seg ibilen og drar avgårde. Jeg ringer 112 opp på nytt kl. 11:26. Jeg treffer igjen den samme operatøren og forteller at sjåføren har dratt, men at situasjonen roet seg betraktelig.  Hun svarer at det er bra partene har roet seg, at det da ikke vil være grunn til å sende en patrulje og opplyser om at jeg kan komme inn til stasjonen og anmelde forholdet. Jeg takker for det, men sier at jeg vet ikke om det vil kunne bidra til med å endre denne type holdninger. Og syklister bør tenke gjennom hvordan de med sin adferd kan provosere mindre.
Det er lett å forstå at sykler på veien er ennå et hinder og en kilde til redusert fart. Spesielt vil større grupper av landeveisyklister utfordre tålmodigheten og kjøreferdigheten hos mange bilister. Det finnes syklister som tar unødige sjanser og som opptrer uvettig i trafikken. Men på veien kan de likevel ikke gjøre den skaden enn bilist kan forårsake mote myke trafikanter. De fleste bilister er heldigvis tålmodige og viser hensyn. Det er imidlertid en mer enn stor nok gruppe med denne type oppførsel som tømrer Hervard viste. Det kan være ivsfarlig. Med et raskt økende antall landeveisyklister vil det før eller senere skje helt unødvendige ulykker dersom disse bilistene ikke besinner seg og finner en annen måte å få ut sin frustrasjon, eller å løse problemet gjennom en mer saklig diskusjon og dialog.
Det er behov for oppdatering og klargjøring av regler som regulerer forholdet mellom syklister og bilister, samt håndhevelsen av disse.  Flere politipatruljer på veiene ville ha hjulpet prevantivt på bilister – og syklister som «mister hodet» og utsetter andre for unødig fare.
Mulig har tømrer Hervard tenkt seg om. Om mulig er han ennå mer forbanna på syklister. Jeg ville anmelde ham, men Ola mente at det var bortkastet tid. De ville bare henlegge saken der og da på grunn av «bevisets stilling».  Siden har jeg ikke møtt tømrer Hervard. Derfor skriver jeg denne historien isteden. Det er sikkert veldig mange historier som dette. De fleste ender bra. Folk bruser litt med fjærene, adrenalinet flommer. Desverre er det historier som ikke ender så bra. Da er det en tragedie for de som blir berørt; på begge sider.  Folk skulle tenke seg litt om. På begge sider.
Jeg kommer sikkert snart til å møte en slektning av tømrer Hervard igjen. Det vil bli flere historier. Ingen tvil. Flere syklister, flere biler. Dårligere veier. Ingen sykkelveier. Ingen regulering av trafikkforholdene mellom biler og sykler.  Bare historier.
Publisert i politics, sykkel | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

14. april Bærumsrunden. BOC torsdagstrening

14. april – 72 dager igjen til Trondheim-Oslo

Nå er vi igang. Definitivt. Glemt er skisesongen. Borte vekk. Ski på lager. Det er torsdag og jeg har en travel dag på jobb i glasshuset men det kribler litt å tenke på en noe over 60 km tur med en stor gruppe 2. Helt sikkert; det er sol og det er lite vind. Perfekt. I mailen ligger følgende melding fra føreren:

» Til dere som trosset regnet og vinden i går i +2 grader. Det er noen som er tøffere enn andre, ikke alle er godværssyklister. Det er en egen divisjon for tøffinger som oss. Skulle DSS by på riktig drittvær vil økta i går ganske sikkert gi oss moral til å ta slikt vær på Hjerkinn med et smil, om det skulle bli nødvendig.

Torsdag er det rolig langkjøring og kjedetrening. Jeg kommer til å være veldig streng på at det skal være rolig. Folkens, vær forberedt på at pulsen skal ligge mellom 60-65% av maks også i bakkene. For at effekten av treningene skal bli riktig er det nesten ikke mulig å kjøre for lagsom. En snittfart på under 22-25 km/t er strålende og i bakkene kan farten gjerne synke under 10 km/t. Dette er nødvendig for at pulsen skal holde seg lav nok, – 60-65% av maks. Dette er en tur for de som teller timer og er uinteresserte i hvor langt vi har syklet.


Kan ikke gjenta dette for ofte og ber dere notere dere kriteriene for rolig langkjøring i gr. 2. Alle som har pulsmåler bes ta denne på seg på tur og de som ikke kjenner sin makspuls kan regne den ut etter følgende formel som stemmer for de fleste av oss:

– 220 pulsslag minus alder er lik makspuls. For meg som er 50 år er makspuls dermed ca 170. På rolig langtur skal min puls være mellom 102 og 110. Det gjør ingenting om den går under 100.

Målsetningen er at man føler seg sterk og opplagt når man kommer hjem og har lyst til å sykle mer, – mye mer.

Håper jeg treffer mange glade syklister i morgen med rett innstilling og at jeg får mange positive tilbakemeldinger om en tur lørdag med samme forutsetnig.

Mvh«

Statistikken viser at vi (jeg hvertfall) kom inn eksakt på de målene føreren hadde satt. Det stemte på en prikk.

Se resultatet:
http://connect.garmin.com:80/activity/embed/79182026

Det må være 3. sesongen jeg er med på landevei. Det er veldig lite iforhold til alle veteranene som har vært med en årrekke. Men å se det i retrospektiv; jeg følte meg langt mer komfortabel og fit for fight ikveld når vi la ut på Bærumsrunden. Det som het «Lierdalen Grand Prix og jeg ble totalt frakjørt den første sesongen jeg var med. Totalt. Ikveld gikk det veldig rolig for seg; men likevel har jeg kommet et stykke. Men se – snart er det den lange turen og jeg synes ikke jeg har kommet et stykke. Hvordan skal jeg klare å få i meg mat? Hvordan kan man sitte og konse i en rulle time etter time? Ligge 20-50 cm på hjul bak syklisten foran. Kjenner sperrene fra høy fart etter å ha sett noen fall. [Røyken Velten] Får noen fobier. Søke trygghet. Se veien hele tiden. Og det er ikke bare meg. Vi kjører rulle fra Lier mot Sylling i to grupper. Før det hadde vi ligget i lavt snakketempo og skravlet to og to. Til bilistenes store desperasjon. Jeg lå og skravlet lenge med Edvin. Utrolig hvor mye bedre menn skravler på landeveien enn over et cafebord uten alkohol.

Senere. Rulle. Christer leder vår gruppe og det går i rykk og napp. Vi stopper for en evaluering da vi kommer til saga. Hele gruppa ligger som en vifteform hvor alle ligger og skal se veien. Ingen stoler på ryggen foran. «- Det er fint», sier Christer. «- Det er bare 14. april. Men skulle vi holdt på sånn, hadde vi aldri kommet oss opp til hjerkinn over til Dombås og ned Gudbrandsdalen. Vi hadde brent altfor mye energi i rykk og napp og vifte form. Vi må stole på mannen foran. Om du ikke stoler på han bytt plass. »

Etterpå var vi frie hunder og kunne kjøre fritt opp mot Sollihøgda. Jeg la meg opp til han og han ga meg noen råd:

– «Om du ikke klarer å ligge konsentrert i rulla og spise og drikke – gå bak i sekken og kom inn igjen etterpå. Du sier bare ifra. Du kan finne den personen du vil ligge bak og melde din ankomst». Men jeg spurte ikke om den bak meg om han ville stole på meg. Det handler om at vi stoler på hverandre.

-» Du kommer til å gå på veggen. Ikke en gang, men mange ganger. Du vil si til deg selv at dette var feil. Skulle aldri vært her. Jeg går ut. Må bare få stanset. Da gjelder det ikke å dø sakte. Det gjør du om du ikke spiser og drikker. Komme seg opp igjen. Mobilisere mentalt. Ikke tro du er den eneste. For alle kommer dit. Alle går i kjelleren. Alle må vi underveis passe på hverandre og dra hverandre opp. En gang deg, en annen gang meg. Vi er helt avhengig av hverandre. » Så fortalte Christer. Han fortalte ned bakker og opp bakker.

Jeg så igjen Pål, men forsent til å si hei. Da var vi på vei ned fra Sollihøgda og vi var til tider oppe i 60 km/t. Da var vi barn sluppet fri. Gutta smilte og tro til nedover. Jeg hadde bestemt meg for å ta det rolig. Men vekta mi – jeg seg innpå uansett. Tro forbi og tok lead. 10 sekunder etter kom en pulje og dro forbi. Jeg la meg i dragsuget og fikk igjen høyere fart – og dro forbi. En hale lå på meg og derbak kom en annen gruppe som dro forbi. Slik holdt vi på til vi var i bånn av Skui. Jeg kom opp i en puls på 170 nedover der. Fantastisk morsomt. Men jeg lærte hvem jeg kan stole på og hvem jeg må være forsiktig med. Enkelte ryttere tar sjanser og kutter corners. Ikke bra.

Carla syklet som en gud. Synd hun ikke skal sykle noen av distansene i DSS iår. Hun hadde virkelig klart det.

Idag funket det med ny sykkel. Det var dåpen til Canyon sykkelen – og det funket. Rolig sykling og en helt annen stil. Edvin sa at det så riktig ut. Ikke sykle på den lille sykkelen så mye – dette var riktig geometri. 64 cm ramme vs. 58cm. «- Du må bli vant til den der», sa han.

Publisert i sykkel | Legg igjen en kommentar

Enebakk Rundt 2011 – adrenalinkikket som åpnet sykkelsesongen 2011!!

Dette gikk jo til himmels!

Høye på adrenalin stod vi med sykkelen mellom beina ved målgang på Skullerud og skravlet i munnen på hverandre, gratulerte hverandre med formelle handshakes og skulderklapp. – hva var tiden? spurte noen. 2.07 svarte andre. – Faan så bra! Målsetningen var jo 2.12.! Vi var kommet til mål etter et fantastisk bra ritt som slo forventningene. Det gikk bra for oss iBOC2 og det gikk bra for veldig mange andre.  BOC1 gikk inn på 1.55 og erkefienden Rye ekspress som kjørte inn på 1.52. Igjen slo de BOC1 og alt er som forventet.  Fantastisk inspirerende for oss alle.  Det som endrer bildet er kanskje at HTC team kjørte inn på 1.48 og markerer at turritt ikke lenger markerer oppgåtte grenser mellom de glade amatører som alltid må forklare kona de merkeligste prioriteringer og de semi-proffe som mer eller mindre har sykkel som jobb og som heller jobber litt som oss andre på si.

Her er historien 

1. mai – er ikke det Enebakk Rundt da?

Jovisst. Det er da P-plassene rundt Skullerud fylles opp av biler med sykler på taket tidlig på morgenen.  Og ikke hvilke sykler som helst. Menn overgår sine kvinner i hemmelige innkjøp med to priser – en til kona og en til kompisene.

Tidlige turgåere som ikke kjenner fenomenet, må gni seg i øynene og kjenne lukten av tiger-balsam og andre stramme lukter fra kremene som skal gi musklene det rette elementet av råskap og forberedelse.  Eimen er ikke til å ta feil av.  Jeg åpner bildøra og lukta bare dirrer i nesa.  Barske menn smører seg helt bort i et virvar av illeluktende kremer som oser over hele området. Disse ivrige mosjonistene sitter på baksiden av bilene sine og tråkker på rulle. De har montert sykkelen i stativ og varmer opp på rulla.  Erik, fra Sportslageret advarte meg om fenomenet.  Dette ligner mer og mer proffe sykkelritt; bare i formen.  Det i seg selv starter en sitring og nervøsitet. Den lukten av disse kremene er det første og sterkeste jeg husker da jeg startet i Fredagsbirken det året 2008. Jeg skjønner fremdeles ikke hva det er for slags krem, og hvorfor så mange skvetter kroppen full av dette.  Men virkning har det.

Epilog

Fy pokker Dag Ole, det så bare helprofft ut da dere passerte Ytre Enebakk på søndag!  – Jeg har bare bestemt meg – jeg blir med på Trondheim-Oslo! Først kom jo Rye Express laget og det var bare helt nydelig å se det strømlinjeformede laget rase forbi. Det tok jo tid, men så kom dere!  Erik kom rullende ned til oss rett før vi stakk avgårde på dagens trening fra Kirkerud idag.

Erik ble helt inspirert og det hadde tydeligvis gitt han kicket og se oss og stå på utsiden.  Et kick å delta, et kick å se på.  Erik, som hadde stilt seg på ventebenken hadde nå bestemt seg for å kaste seg på.  Nå er det full rulle mot Trondheim-Oslo den 25.6. Det er veldig bra, for Erik er en framifrå syklist og en humørspreder.  Dette blir bedre og bedre.

I rulla – de tre første milene

» Hei Dag Ole,
Det lille jeg har hatt anledning til å se på trening virker det som du kjører trygt og fornuftig i felt og har forstått og tatt det med kjedekjøring lett. Derfor har jeg tiltenkt deg en plass i startekjeden på ER.De 3 første milene på ER er kanskje de mest krevende å kjøre kjede i løpet av alle rittene vi deltar på. Mye kryss og rundkjøringer, samt kupert småbakkete terreng. Å kjøre med rett intensitet her sparer oss for mye bruk av krefter samtidig som vi også sparer tid. Jeg håper du kan ta deg tid til å studere vedlagte excelfil som tar for seg hvordan vi kjører i kupert terreng og håper at du kommer på treningen i dag eller på torsdag slik at du og jeg kan en liten prat om prinsippene i løpet av en av treningene.» 

Og jeg stilte. Kom fra 50 årslag i Halden om natta, sov 4 timer. Hadde et helvete når klokka ringte 6, men visste at adrenalinen ville hjelpe meg før jeg satt i bilen på vei til Skullerud. Alt hadde jeg gjort klart. Bare kaffen skulle jeg ligge unna denne morgenen. Jeg elsker kaffe på morgenen, men fant ut at hjertet trenger ikke hjelp til å slå fort. Det vil slå fort uansett.

Kapteinen manet til rolig kjøring de tre første milene.  Og når rulla seg avgårde utfra P-plassen ved de gamle Norsk Data lokalene, var det ro og konsentrasjon i rulla.  De som ikke skulle være der ble raskt skysset ut av kapteinen.

Fra da av så jeg meg aldri tilbake.  Jeg satt i rulla og konsentrerte meg om det og ikke la hjertet løpe løpsk.  Det gjorde det ikke. Vi startet disiplinert og konsentrert. Fikk tydelige beskjeder av Jørgen.  Han ga meg noen leksjoner. Blant annet at jeg ikke syklet så nær han da jeg passerte han og ropte navnet hans og han var sist i rulla.  Han la seg øyeblikkelig over. De som satt først i sekken holdt avstand slik at vi kunne veksle greit fra venstre til høyre rekke. Rulla var låst de første tre milene, deretter kom improvisasjonen.

Med Jørgen som kaptein fikk vi holde et tempo i bakkene alle kunne henge med på.  Oppover fra Furuset, over motorveien og over på veien mot Skårer hang alle med.

BOC 2 ennå smilende, disiplinert oppover fra FurusetTord playmaker og BOC1 smiler til fotografen. Like etter måtte han slippe feltet

 

Men før oss kom BOC 1 og Tord playmaker smiler. Rett etter må han slippe laget, men sykler inn på imponerende 2.02. BOC 1 kommer inn på 1.55. Gratulerer!

Da vi passerte Strømmen utover mot Marikollen økte tempoet. Der var en enslig rytter som hadde mistet et lag foran oss som prøvde desperat å hente seg inn. Han syklet forbi hele feltet vårt. Det var langt. Men han kom jo ikke langt. Det er tungt å dra alt på egenhånd og snart hadde vi tatt ham igjen og passerte han. Han fikk beskjed om å legge seg i sekken bak oss.

Men et helt lag passerte oss igod fart. De kjørte så nær meg der jeg holdt 1. plassen i venstre rekke at sidemannen min måtte skrike at jeg ikke måtte komme mer over i høyre rekke.  Jeg holdt på å kjøre han i grøfta.  De gutta holdt et imponerende tempo og bare forsvant.  Det ligger en video filmet av en gutta fra styret her.

Vi passerte Marikollen og Jørgen la seg i sekken. Han gikk inn og ut en stund, men deretter forsvant han.  Det var dårlig med kapteiner i rulla. Christer var litt ut og inn, men gjorde seg aldri gjeldende som leder.

Jeg satte meg som mål at jeg skulle sitte i rulla så lenge jeg orket. Det var sikkert ikke så enkelt å sitte i den sekken og med den strikkeffekten som eksisterte der. Mange folk som vi passerte la seg i sekken. Vårt lag klarte ikke å holde tetposisjonene i sekken, ble jeg fortalt senere.  Innover mot Ytre Enebakk fikk vi opp et godt tempo. Det gikk jevnt og godt. Automatisk begynte de to rekkene å ligge nærmere hverandre.  Luftmotstanden blir tydelig når farta blir større.  Sola varmet, folk konset i rulla og det gikk fort.

Fra Ytre Enebakk og innover var det en periode for få folk i rulla. Ingen kom inn.  Noen gikk ut. Jeg strevde med unge Daniel fra BOC som gikk på idrettsgymnaset og som kjørte med Eliten dann og vann.  Han hadde aldri deltatt i et ritt med rulle. Unge Daniel hadde så mye krefter og brukte dem på å akselerere seg opp i høyre feltet. Jeg prøvde desperat å henge på og forklare han kunsten med å kjøre jevnt og unngå alle former for bråe bevegelser  – hurtige akselerasjoner inkludert. – Javisst, ropte han og ga på.  Mannen bak meg ble forbannet og klandret meg for rykk og napp kjøring.  Da la jeg meg ifront hos Daniel og Roger som nå var kommet inn i venstre rekke.  Jeg forklarte så rolig jeg kunne at de måtte kjøre jevnt og trutt og bare litt fortere i fartsrekka.  Tingene ordnet seg.  Det kom noen nye i rulla og vi var 15 mann igjen mot 8-9 på det laveste.  Beina mine sa klart fra, men jeg enset det ikke.

Frank var den eneste med overskudd som oppmuntret folk i rulla. Om jeg fikk en luke i fartsrekka, skrek han og hojet og hjalp meg opp.

Daniel skrek stadig at vi måtte øke farta.  Vi hadde passert Sværsvann og han mente vi nesten var imål.  Frank glødet og ropte opp med farta da vi passerte Sandbakken.  Hans Petter, som imponerende stadig vekk var i rulla ga alt han hadde opp bakken til motorveien.  Nå var det bare strake veien og ned dumpa v Nordstrandsveien, og vi var i mål.  I den bakken mistet vi mange bak, men vi enset ikke det.  Vi bare kjørte og kjørte.  Hans Petter og jeg lå ifront ned den lange Skullerud-dumpa. Aldri sett en mann henge over styret som ha. Bakstussen rett til værs og overkroppen over sykkelen og styret.  Tunge og store er vi. Men gutta bak dro fordel av luft vakuumet og raste forbi oss.

Inn på den lille veien og stigningen opp til Skullerud og mål. Her fikk hver og en klare seg.  Beina mine sa stopp, jeg sa ja og vi prøvde å finne et kompromiss. Stående oppover gikk det i rykk og napp med høy puls og hivende etter luft.

Forfatteren i rød hjelm til venstre. diskuterer stadig med beina, men opp skal vi.

 

Amund gir alt i den siste bakken og smiler tappert til fotografen.Eirik kan smile - mål opp og rundt neste sving - hvertfall bakken deretter

 

Eirik kan smile. Noen svinger og litt mer bakke og der er målgang

 

Tom smiler etter å ha jobbet godt og jevnt i rulla hele rittetFrank holdt moralen og humøret oppe de siste milene. Og farta.

Mye av laget seg over mål innenfor samme minuttet.  Glade som unger, uten å hoppe hang vi over sykkelen og gratulerte hverandre for god kjøring. Vi hadde kjørt sammen og vi hadde kommet inn 5 min. under forventet tid.

Publisert i sykkel | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

BOC tirsdagstrening 12. april

Hvordan klare Styrkeprøven? Det er 73 dager igjen. Sykkelsesongen har akkurat startet. Her gjelder det å stille på treningene.

Hjemmefronten synes det blir litt mye. Her gjelder å prioritere. Trening tar tid og gir dårlig samvittighet for det som ikke blir gjort. Her må det gis og tas og prioriteres hardt. Det finnes et mål der fremme, og det gjelder å ha det klart for seg. Imorgen er det 72 dager igjen.

Jeg har ikke tittet ut gjennom dagen, men får så en mail fra Amund. «I dag er det skikkelig ”Enebakk rundt” vær 😉 Blir det sofa’n eller intervall i +3C, regn og vind?» Jeg gikk til vinduene i det store landskapet i glasshuset nede på Fornebu. Vi husket jo været sist 1.mai da det nærmest sluddet og blåste oss rundt hele løypa. Folk hang med nebbet og led seg gjennom den siste delen. (se xx) Sjekket Yr som sa +3 og 7 m/sek. fra nord. «- Ikke sikkert at treningen blir så lang da… må se det an. Men – om Jørgen stiller så kan vel vi stille også… bare finne det rette utstyret å ha på – vet ikke helt hva jeg skal bruke på hendene utenom norrøna extrem fjellvotter m ull i fleng under…:-()»

Rett før jeg skal dra ut, er det full krise i Danmark med et telefonsystem nede. Men det ordner seg. Nok. Jeg drar.

Det regnet friskt og det kom noen gode vindtrøkk fra nord. Nede ved Kirkerudbakken denne 12. dagen i April, med 18 grader ettermiddagen før, var det samlet en gruppe på 8-10 syklister. Ingen trykket stemning der. To damer – var det de to vi møtte nedenfor Lierbakkene søndag formiddag? Som jobbet med å dra igang BOC Landevei 3 med start fra Dombås. Tirsdag var intervalldag. » Foreslår vi gjør dette enkelt, sa Jørgen. «-Ingen lagtempo kjøring idag. Vi tar 5 drag og drar hjem. Regnet silte og det blåste fra de fleste kanter. Kunne ikke kjenne igjen et menneske under de hjelmene og brillene. Rolig tempo til Bjørnegård Skole og deretter 5 drag oppover mot Vestmarksetra. «Sone 4», sa Jørgen. «1. drag rolig!». Etter halve bakken opp var feltet allerede spredd og ytterligere 1 drag var det syklister langs hele strekket. Det var ingen skravling. Det var en oppvisning i ulike formgrader, alder, vekt og kjønn. Det var få fra gruppe 1 med, men vi så raskt hvem de var. De var langt oppe i brattbakken, mens enkelte av oss andre -med vekt og alder å dra på, hadde lite annet valg enn å konse på eget tempo. Det må man leve med. Bilene lot seg irritere, men rutebussene var imponerende tålmodige med oss. Ikke lett å passere en lang rekke syklister vinglende oppover i regn og blæst.

Pulsen jagde opp. Men klarte ikke eller ville ikke? mobilisere nok til å kjenne melkesyra stivne i lårene. Men høy puls er vondt nok. Vanligvis går det bedre etter en stund – etter det første sjokket.

Se formkurven.
http://connect.garmin.com/activity/78922159

Vi rullet ned igjen, rundet rundkjøringen på Bjørnegård og tok fatt på ny bakke. Igjen og igjen.

Søkkvåt. Hvordan holde varmen på hender og føtter? Det er greia. Å stille med plastposer inne i skoene var helt mislykket. Alt vannet rant ovenfra og inn – og ble. Diskuterte det fenomenet m Tord som hevdet at plastposer bare senker omløpshastigheten på vannet og dermed holder høyere temp. Ikke særlig vellykket. Norrøna jakka Fjørå beskyttet over og rundt hendene, men krabbeklo skihanskene var søkkvåte selvfølgelig. Amund hadde med flere skift. Sealskin, som var vanntette, fungerte egentlig på samme måte som plastposer i de elendig åpne sykkelskoene. Vannet rant inn ovenfra, og ble. Han hadde nesten ødelagt hendene fordi de svømte i vann.

Det handler om hender og føtter. Finnes det egentlig noe som holder vann ute når du sykler i hardt regn?

Vi må lære å sykle i vær. Sjelden har det vært godvær hele veien fra Trondheim til Oslo. La oss håpe det

Publisert i sykkel | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Jobbsyklistens hverdag mot vinter

Tiden bare flyter avsted.  Den ene dagen avløser den andre.  Det gjelder å henge på.  Sensommer er blitt høst.  Vi får en liten forsmak av vinter med et ørlite snølag i oktober. Men den forsvinner. Bergen får mer og opplever en lørdag med snø på byfjella.  Nå sist helg ramlet det ned 30 cm snø i Trondheim.  Her er det en morgen eller to med litt is. Eller så er det vått. Sist helg kom vintertiden og med det; sammen med en regnfull ettermiddag kom mørketiden.

for et vinterlandskap vestover fra fra fornebu. sitt ikke inne men kom ut

Konkurranser og ritt er over; likeså adrenalin og andre hormoner som gjør menn til jegere og bolde krigere.  Under «Ritt-tiden» er det mennene som spjåker seg opp med fine sykler og klær. Vil være først for enhver pris og gjerne at andre sender et beundrende blikk eller to.  Fra begge kjønn. Forfenglighet? Tja, mer kamplyst?  Tenkte litt på det under elgjakta i høst mens jeg satt på post og tankene fløt.  Om høsten finnes ikke noe mer imponerende vakkert enn store elgokser med fantastiske gevir og grasiøse kropper.  De fighter rivaler og de sloss om damene. De trekker milevis etter nytt å legge ned og markere sitt territorium. Hvilken kraft driver dem? Men når brunsttiden er over feller de hornene og det er overlevelse som gjelder. Ikke noe grasiøst over det. Ikke bruke krefter på å jage rivaler.

husker sommeren som den var igår. hvor ble den av?

Nå er det høst.  Ikke noe er så teit som å se jobbsyklister som ustilig har lue under hjelmen, tjukke votter og vegvesen bukser som lyser i mørke. Ikke noe sexy over det.   Ikke noe rart kanskje, at Audi og BMW førere som skal frem her iverden sikter på en jobbsyklist og liksom sneier han ut i diket. Bare skremme litt. Ikke noe alvorlig ment.

Selv har jeg fundert lenge og vel på hvordan jeg skal møte denne vinteren. Skal jeg sykle gjennom denne vinteren?  Ja det skal jeg. Hver dag jeg har muligheten. Ingen unnskyldninger. Helt enkelt. Her er resepten: Bare danne vanen. Samme hver dag. Start jobbsyklingen med en gang etter sommerferien. Som frosken: Sitter behagelig i vannet i kjelen  og kjenner det blir behagelig varmere. For sent oppdager den at vannet blir for varmt og den ja – koker opp. Skal du føle harmonien og smile på vei til jobb om morgenen, må du holde på utøver høsten og få med deg den gradvise endringen.  Som plutselig ikke er gradvis når kvikksølvet synker til – 10 grader.  Hvor er sjarmen med det?

Vi gutta møtes i garderoben om morgenen. Det er den harde kjerne tilbake nå. Enkelte kommer og rydder skapet. Sesongen er over.  Men vi andre blir. Kommunikasjonsavdelingen i den store bedriften dyrker den grønne linje og premierer jobbsyklistene. Men nå var det en tung diskusjon innad om det var riktig å promotere vinter sykling.  Er det for farlig?  Bedriften kan ikke «lure» noen til å sykle utover vinteren? Det er vel for farlig? Å være vintersyklist er for farlig.Er det det?

køen på drammensveien eller idyll langs fjorden? 20.10 - for en høst

Galgenhumor er bra. Her om morgenen funderte vi på om noen stod under oss jobbsyklister i sosial rang og status.  Vi var enige om at få grupper står lavere og stigmatiseres mer. På gangveier er det fotgjengere som har rangen. Uten tvil. Som syklist  er det bare å vike. Det skal man. Det er riktig. Syklister som ikke viker for fotgjengere er helt forkastelig. Er det mange fotgjengere i sykkel og gangsti er det bedre for en syklist å velge veien. Spesielt med hurtiggående landeveisykler. Lar seg ikke kombinere med felles gang og sykkelsti. På veien må syklistene vike for bilene. Reglene sier så flott at syklister er å regne som kjøretøy og har de samme rettigheter.  Men det er den sterkestes rett.  Desto større, desto mer sjef. En liten bil er mindre sjef enn en stor SUV. Som igjen bare må bite i eplet mot en buss eller en lastebil. Syklister er nederst på rangstigen. Bare å dytte av veien. I tillegg har du de sjåførene som ikke har sidesyn og rett og slett ikke ser syklister.  Enten har de ikke sidesyn, eller så vil de ikke ha det. De er livsfarlige.  De kan komme fra venstre og kjøre rett ut i veien. Der var en syklist. Så hun ikke.

Men tilbake til garderoben. Vi hadde funnet gruppen under oss i rang:  Rulleskiløpere!  De var helt uten status. Ikke kan de stoppe raskt, det er få som har lys og bra med refleks.  Derfor kjører de på lunefulle gang og sykkelstier hvor mang en villavei stikker ut.

Så hva med utstyret?  Det er alltid gøy.  La damene handle sko, klær og sitte hos frisøren. Hva er vel det iforhold til å bare måtte ha tak i det utstyret?  Alt er viktig. Eller hva shopping galskap. Jeg har fått tak i en sykkel jeg skal teste gjennom vinteren. Det er en Trek District med singlespeed og reimdrift. Reimdrift og ikke kjede.

Trek District.Single speed og reimdrift

Jeg har valgt denne sykkelen fordi:

  • Jeg ville ha en enklest mulig sykkel. Færrest muligheter for komponenter som fryser eller som saltet ødelegger. Vaiere, girsystemer. Minst mulig vedlikehold
  • Piggdekk, men fremdeles hjul uten all verdens rullemotstand.  Gikk lei av Nokian sine monsterpiggdekk med 294 pigger. Ikke ville de svinge; ikke ville de rulle.
  • Vite at med en slik utrustning går man glipp av noe.  Kan ikke sykle lett i oppoverbakke; miste muligheten for rask sykling i nedover bakke: Pedalene følger ikke med.
  • Sykkelen skal være lett, også lett å stå og sykle på. Fordi med single speed må man stå og sykle oppover.  Da må man unngå melkesyra

Derfor endte jeg opp med en ny Trek District. Gutta på Spinn på Majorstua hadde tatt inn noen få fra Foss Sykler som importerer Trek til Norge. De var entusiastiske og de gjøv løs på oppgaven med å finne piggdekk som passer. Det var en utfordring, fordi denne sykkelen er bygget opp som en Cyclo cross sykkel: Ikke plass til mye brede dekk der.  Men det gikk med et nødskrik etter etpar forsøk.  Schwalbe extreme winther foran med 160 pigger; Nokian A10 med 72 pigger bak.  Jeg er spent på hvordan dette blir i vinter.  Sykkelen er for myk til å kjøre hardt i svinger.  Avstanden og høyden til styret er lite «aggresivt». Avstanden mellom styre og sete er for kort. Styre er for høyt. Men det kan vi gjøre noe med.

Etter noen uker på denne sykkelen er jeg usikker.  Jeg vingler avgårde og stoler ikke helt på den. Da blir det nøling. Føler meg bedre å kunne sette meg på Giant Anthem fulldemperen og dra innover i skogen.  Da er det tillit til utstyret.  Bare å sette utfor.

Hender og føtter

er problemet mitt. Ifjor hadde jeg det fint med Norrøna fjellvotter med to lag ull inni.  Dit har jeg ikke kommet ennå. Det går på hansker; men jeg fryser hver dag og imorgen er det slutt. Da er det frem med Norrøna.  Nå er det vinter.  Jeg kjøpte vintersykkel sko på Birk ifjor.  Store nok til å få etpar sokker nedi.  Men det holder ikke helt mål. Nå skal jeg prøve Hallingsåler inni og Hallingsokker utenpå.

Bare finn formelen og det blir bra.

Sykkelveien

Før det frøs på, syklet jeg Kyststien i Bærum fra Høvikodden og inntil Strand restaurant.  Det var en veldig bra rute.

fra Veritas og østover mot Lysaker i oktober

Det tok opptil 10 min lenger; det var mer strabasiøst å kjøre gjennom stiene og håndtere røtter og steiner –  men hva gjør vel det? Se det morgenbildet. En slik utsikt gjør dagen.

Det synes de gamle damene som går tur med dachsene og pudlene sine også.  Da er det bare å ta det helt rolig og si hei og smile.  Bare det at en av disse damene vil ta syklistene i forsvar for de faktisk har opplevd en jobbsyklist som viser hensyn –  ikke alle er gale – basta!  Det hadde vært stort å høre, men jeg tror ikke jeg får høre det.  Vi har vårt stempel og det er velfortjent mange ganger fordi noen få ødelegger for de mange.

God tur.  Si hei når vi møtes. 🙂

Publisert i sykkel | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Birkebeinerrittet 2010 – gjørme, regn og kulde. En sterk test på evne til selvmotivasjon, stahet og vilje

Brød og sirkus til folket!
Tirsdag 07.09.2010. Litt over en uke siden Birken. Jeg sitter og ser på NRK nett tv opptak fra Birken 2010. Under rittet så jeg de hadde tatt oppstilling med kameraene der de antok klovnene ville falle. Spesielt spektakulært var jordet ned til innkomsten ved Håkonshallen. Det var omdannet til et gjørmehav og jeg mener arrangørene kunne ha lagt om denne delen av løypa bare for å unngå kilo på kilo med gjørme inn i Håkonshallen. For regnet hadde jo vasket bort mesteparten av gjørma før vi kom så langt. Men så hadde jo ikke NRK fått alle dey klovnebildene av syklister som deiset nedover i gjørma. Var det det som var meningen?

Jeg ser på intevjuene med de forfrfosne stakkarne som har brutt løpet underveis. De sitter med ullteppe rundt seg og stammer ut hvordan helvetet begynte og hvordan det tilslutt endte. At de ikke kunne holde i sykkelen, at ikke noe gir eller brermser virket. De sa det ikke, men mange var halvveis i ørska og at de helt sikkert hadde tatt en riktig beslutning om å stoppe. At det kunne bli farlig.

Arrangørene opplyste om at de hadde fått åpnet flere hytter i fjellet for å få folk inn i varmen. At de hadde rekvirert mange lastebiler og busser for å få folket ned fra fjellet.

Jeg satt og så på dette og tenkte at NRK hadde jo lagt vekt på å finne de stakkarne som hverken hadde forberedt seg nok treningsmessig, sykkelmessig eller visste hva slags forhold som ventet dem i fjellet. Enkelte dro avgårde i enkel sommerutrustning. De hadde jo ikke skjønt det. Arrangørene hadde jo til det kjedsommelige gjentatt at det var viktig med ull mot kroppen, vindtett, og ekstra klær i sekken.

Men det var jo proffer som bommet også. Kapteinen vår som hadde startet i puljen etter meg fra Rena, som jeg var redd kom til å ta meg igjen før Skramstad, hadde brutt før Sjursjøen. Helvete å vente på en bil, og deretter vente på at den endelig reiste ned fra fjellet. Frøys som f…..

Sykkeldamen som satt inne ved kaffemaskinen på Høydahl Sport i Drammen igår. – Syklet du Birken? spurte en av mekanikerne bak disken. – Jeg syklet 67 km. Hverken mer eller mindre, sa hun og så rett frem. Stille lenge. – Var det jævlig å stoppe? prøvde den unge mekanikeren seg. Litt forsiktig. – helt forjævlig, sa hun. Så rett frem. Samtalen slutt. Punktum.

Kolleger, naboer spør om Birken. Med et flir. Alle har sett NRK, VG TV og sikkert andre portrettere klovnene, amatørene. Som betaler masse ikke bare for egenngjørmekjøring, men for å bli latterliggjort av reportere som flirer og som vil gjøre scoopet. For å ruste opp dyre sykler foran rittet – for deretter å levere vraket inn til den samme reparatøren mandag morgen for en ny heloverhaling. Dårlig vær i Birken er ny gullalder for sykkelreparatørene. Amatørene gjør ingenting selv. Knapt skifte et dekk.

Hvorfor betaler nordmenn så mye – og i tusentall gjøre seg til latter på statskanalen? En sosiologistudie i seg selv. Utlendinger må jo flire av dette. Mens nordmenn går mann av huse for å bade i gjørme i nær 0 grader er terrengritt for massene en sagablott i Sverige. Noen fã mil unna. Merkelig.

– Helt forjævlig, jeg frøs så jeg ikke kunne gire, men ingenting på sykkelen virket tilslutt likevel. Nå er det bare å glede seg til neste år, sa fyren som ble intervjuet etter målgang ved Håkonshallen etter rittet. Han gliste. Full av gjørme i ansiktet og ellers.

Her følger min historie.
Vitenskaplig går jeg til verks. Pakker verktøy, klær, mat og sportsdrikke i plastbokser og stabler i bilen. Kan bare ha med én sykkel; egentlig kunne jeg tenke meg å ha med to. Da kan jeg bestemme meg senest mulig på hvem jeg skal bruke. Møte fetter Trond på Høvik, reise videre til tante og onkel på Rena. Det er torsdag kveld. Vi har hele dagen fredag for å forberede oss. Klappe Ultrabirk og Fredagsbirk avgårde.

Jeg skal sykle min gamle Everest Twenty9. Den har gått i jobbtrafikk til og fra jobb gjennom to vintre. Det meste er skiftet ut. Alt, untatt styre, sete, hjul og fremre bremsekanippel. Ellers er alt skiftet hvertfall en gang; inklusive ramme. Om sykkelen er forberedt? Jeg vurderte å skifte dekk, men satte på nye Maxxis Crossmark i våres. Jeg har hatt de av sykkelen hvertfall én gang pga eikeskift. De får være. Før Birken får jeg problemer med at bakbremsen går på. To ganger skjer det. En gang da jeg sykler med 3.45 gruppa i BOC. To ganger på den turen legger bremsen seg på. Også lørdagen etter da jeg kommer meg nesten inn til Løvlia og det går bare tyngre og tyngre og tilslutt skjønner jeg at det ikke bare er meg som ikke er motivert, men at det må være aktiv motarbeidelse fra sykkelen sin side. Jeg drar ut bremseklossene og kjører turen på en brems. Akkurat den øvelsen skulle vise seg å være nyttig.

Fredag morgen 27.8. Trond og jeg var var tidlig oppe. Kaffe, avis og litt oppdateringer på nettet. Ipaden var uvurderlig. Ut og se Ultrabirken avsted 8.15. Litt lett regn på morgenen, men ikke mye. Vi ser Ultrabirkene avgårde, Trond prater med halve Rena som jo ikke er så rart fordi han er født og oppvokst der – i tillegg til at det er hans tiende runde på Birken. Vi henter startnumre, handler litt i teltet. Ser på livet, bare koser oss. Litt frokost, pakker litt og veier ryggsekk, tester sykkel, tar frem tøy.

Fredag ettermiddag 27.8
Trond og jeg gjør som vi gjorde ifjor. Tar syklene en tur oppover til traseen mot Skramstad. Sjokker kroppene litt. Som ifjor stuper Trond avgårde, jeg får problemer mee å henge med, kroppen vil ikke. Men så blir jeg varm og Trond får problemer med å henge med. Men, vi skal jo bare ta det rolig, rolig. Liksom. Vi kommer opp til gruspartiet og triller tilbake. Minnes fjoråret. Stikker innom en gård som er avertert til salgs og som snart 90 år gamle onkel Gustav lo rått av. – Tenk å ta en slik pris.

Sykler innom teltet til Shimano. Det er tidlig ettermiddag og rolig i teltet. Det er da jeg ser det. Sykkelrepratører tiltrekker seg nerder i fleng. Den lille Bergen asiateren. Kan sykkel så overbevisende at sykkelen min med ett er under full gjennomgang av Shimano xt girsystemet. Den filisofiske sykkel-svensken fra Uppsala med 20 cm skjegg og fletter. Virkelig hyggelig. Om hvorfor Nordmenn går mann av huse for å gjøre dette Birken greiene, mens folk i broderlandet mer holder seg til landeveien. Vāttern rundt. Ja, hvorfor er det så stor forskjell. Ikke noe land i verden bruker så mye penger på sykkel per innbygger som Norge. Bare synd Norge og Norden ikke er større, for Shimano lytter ikke mye til de Nordiske land når nye konsepter og ideer testes ut. Vi snakker om vinterutstyr og nye, kule timg som kommer. Asia- bergenseren har velsignet doningen min; lovet meg å tilby verdens beste løsning på en vintersykkel.350 spenn fo velsignelsen, takk betal i kassen.

For det var ikke i bakgiret problemet mitt lå, skulle det vise seg. Hadde jeg vært litt mindre opptatt av å prate og litt mer i å sikre, hadde jeg sikkert fått guruene til å fikse bremsene også. For selv med ny bremsekanippel bak fra Høydahl Sport, var det der hovedproblemet kom. Men det var ikke fredag ettermiddag med sol og fornøyde sykkelfolk på Rena. Det kom dagen ettter.

foto: dagole

Fredag kveld 27.8
Olav og Jonas kommer fra Lom. De stikker og henter startkonvolutten for Jonas, vår tremenning. Som sykler godt nede på 3 tallet. Alle vet hva det betyr. At han starter tidlig og får dame-eliten ett seg. Trond og jeg har hatt hele dagen og litt til til for å gå gjennom alt. Ikke noe stress; liksom. Men vi er jo litt i farta likevel. Og vi har utstyr som koster litt, det er bare å si det. Ikke av det versteslaget, langt der ifra. Men Jonas er nøktern. En eldre Scott gjør nytten. Det er mørkt. Ok, kanskje se over sykkelen? Sjekke litt luft? Få litt wetlube på kjedet? – Pokker, bakbremsen løser ikke ut. Vi fikser det. Litt rustløser og olje gjør underverker.
Sitter i sofaen og prater litt løst og fast. – Har du pakket sekken Jonas? Spør Trond. Nei, det ordner seg seg sier Jonas. Sitter litt også kaster han litt i sekken, veier den og ferdig med det.

Klokka 6 lørdag morgen. 28. August.
Dagen er her. Spenning. Jonas og Ola er oppe. 6.30 Like rolig. Ikke skifet. Frokost med tante Matti sin havregrøt, egg og alt vi ikke orker å tenke på. – sikker på hva du skal ha på deg? Spør jeg. – jeg har det jeg alltid har, enkelt og greit svarer han. Sykkelbuksa, overtrekksbuksa og sykkeljakka. Hanskene mine, brillene mine. Jeg visste ennå ikke helt hva jeg skulle ha på meg. Trond og jeg hadde bugnende bager med, Jonas reiste enkelt. Og han syklet – enkelt og greit. Kom seg over fjellet på noe over 3 tallet – uoppnåelig for oss andre. Men, vi skylder på alderen sa Trond og jeg til hverandre. Og høyde og benbygging. Vi er jo altfor tunge for å sykle egentlig – ikke noe vi kan gjøre noe med, sa vi og flira bredt. Vi gjør dette for å ha det gøy.

Som var akkurat problemet. Jeg var blitt passe våt bare av å levere bagen nedenfor torget. Jeg stod i puljen min og ventet på å slippe inn i startfeltet. Jeg kjente ingen glede, ingen sitring. Det fantes ikke noe adrenalin, spenning eller rett og slett frydefull følelse av å se alle de andre skrullingene og kjenne den kvalme stanken av tiger balsam. Den som gjorde meg nervøs. Det var regnet, tenkte jeg. Lukta når ikke fram. Den unge, mørke gutten – så ut som en søramerikaner som stilte i den beste sommerutrustning med kortermet skjorte og bukse og halve hansker. Vet han hva han går til, tenkte jeg. Kanskje han er lynrask og skal over på rundt 3 timer?

Startpistolen gikk av og vi var igang. Til det som skulle bli tidenes kaldeste, våteste og mest gjørmefulle Birken ritt gjennom tidene. Det samme sa de ifjor. Hvis dette fortsetter, blir det virkelig ille neste år. Eller hva man gjør det til. For mange ble forbanna etterhvert som de skjønte at forventningene arrangørene hadde satt i sin uhemmede raljering om at de hadde utbedret de verste gjørmepartiene. Men det er bare det at slik er landet bygget. Kjører man grus og skogpartier blir det gjørme uansett når flere titalls tusen skal gjennom samme trase. Punktum.

Men det var partiet opp til Skramstad jeg måtte konsentrere meg veldig på selvmotivasjon. Det var der jeg oppdaget at trykket i bakbremsen ble helt borte. Jeg gjorde det jeg kunne for å justere hjulet på bremsehendelen. Til ingen nytte. Den var død. Jeg var ikke helt keen på å sykle gjennom på bare forbrems. Så oppdaget jeg at jeg satt og prøvde å finne argumenter for å bryte. Alt gikk i en nedadgående spiral. Og jeg hadde ikke nådd Skramstad. Regnet gjorde at de fleste hadde nok med seg selv. Lite prat. Også blant de som syklet sammen i pulje 32 med start 9.25.
Et eller annet sted før Skramstadsetra ble jeg skremt over meg selv hvor negativt alt var. Jeg bestemte meg for at jeg ville gjennom. Jeg lagde noen enkle kjøreregler for meg selv:
– jeg skulle ikke kjøre i noen pulje. For mye risk med en brems om det ble bråstopp. Ligge alene. Det betydde mindre gjørme i ansiktet også. Det betydde mer luftmotstand, men ikke så mye som det kunne ha vært fordi vinden var ikke hard og den var mer med oss enn mot oss.
– jeg skulle bruke den tiden jeg trengte, men ikke mer. Få følelsen av å jobbe hardt nok.
– jeg skulle prøve å få fikset sykkelen underveis. Stoppe på alle depotene og høre om de kunne fikse det.

Brattbakken og elvedalen ned til Djuposet gikk egentlig ganske bra med en brems. Dette året var det også en som hadde kjørt ut i den slake dalen ned mot Djuposet. Da tenkte jeg at arrangørene hadde gjort en kjempejobb med å få fjernet de verste gjørmepartiene; ifjor svømte vi bokstavlig talt ned brattbakken til elva. Nå hadde de skrapet bort det meste av jord og sand.

Over den grønnkledde brua skulle jeg velge venstre trase inn i skogen. Der satt folk i campingstoler langs elvebredden og så på folk tråkket seg fast i gjørma. For en gjørme. Rakk over skoa. Bare å glemme og sykle her. Men da oppdaget jeg at bakhjulet satt mer eller mindre fast igjen. Jeg trillet inni skogen vekk fra gjørma, snudde sykkelen på hodet, løsnet hjulet, satte det på igjen og låste bolten. Hjulet gikk fri av ramma, men gled ikke rundt helt fritt. Det fikk være. Ut i trafikken igjen. Jeg fikk faktisk syklet endel av terrengpartiet. Ikke den bratteste bakken; men endel av det andre. Jeg syklet på laveste giret og konset på å ta det rolig. Ikke irritere meg over folk som kom i veien eller som plutselig fikk stopp. Alle gjorde jo sitt beste. Jeg fikk også stopp og ingen bannet eller skrek. Alle strevde, felles skjebne. En trønder sang ut om sin frustrasjon. Vi er jo bare mennesker. Akk ja.

Vi nådde grusvei og jeg måtte sjekke om hjulet virkelig gikk fritt. Det gikk tungt mot Bringebusetra.
Jeg levde i min egen verden og ble passert av mange i pulje. Jeg ble lei av at jeg stadig måtte vike bakover nå min fart var omtrent den samme som halehenget etter rytteren som hadde passert meg. De fleste så det som en selvfølge at de kunne tvinge seg inn selv om det ikke var noen luke. Jeg ga beskjed om det; noe de fleste respekterte selv om de da ikke hadde noen rygg å ligge bak. Men en sa merkelig nok at det var jo ukollegialt og usportslig. Men det ordnet seg, jeg skulle ikke ligge tett i rygg likevel.

På Bringebu skulle det være et mekketeam, men det var så mange foran den bua at jeg bare dro videre etter en stund. Folk hadde problemer med syklene. Der det stod folk m vannslanger svingte jeg innom for å få vasket av girene. De gikk tregere og tregere, jeg hadde stadig chainlock. Men det betydde ikke så altfor mye. Jeg skulle nå gjennom, heller bruke litt mer tid.

Jeg ventet på Kaptein. Han startet 5 min. etter meg og hadde tatt seg f… at han skulle nå meg igjen. Men han gjorde ikke det. Grunnen fikk jeg vite først i Håkonshallen. Men mer om det senere.

Det regnet og regnet. Men det holdt også brillene ganske rene. Jeg brukte Casco skibriller som kunne skyves opp i underkant. De fungerte utmerket. Nådde Kvarstad og erkjente at dette var det mest ensomme rittet jeg hadde vært med på. Stod tålmodig lenge i kø foran den eneste av to mekanikerne i drift. Da det ble min tur, sa han bare at å lufte bremser og få på
plass trykket igjen, det kunne de ikke fikse. Hadde ikke utstyr. Da bestemte jeg meg; etter 3 mislykkede stopper på depoter, at jeg bare syklet inn med 1 brems. Begynte å snakke med folk jeg ble passert av eller passerte i lav fart. Alle likte å få vekslet noen ord og finne et eller annet å glede seg over. Mange frøs og mange gikk tomme. Det begynte å bli mange hentebiler og alle motorsyklisfene som bar ute hadde sin fulle hyre med å hjelpe folk.

Elgåsen og cola. Så en ensom Adecco stand på venstre side. De så Adecco trøya mi, men kjente meg ikke. Jeg kjente ikke dem og det passet ikke å stoppe og forklare det.

Så bar det utfor. Og jeg frøs. Gjennomvåte neoprenhansker i 5 grader i nedoverbakke. Funker ikke. Det var da vi stod nede på den dårlige asfaltveien i det som har det rare navnet Avskåkålia at jeg konkluderte med den store tabben: jeg skulle stoppet og hatt på meg Norrøna Fjørå jakka mi. Mer om den og min evaluering av klær senere. Jeg var sta nok til ikke å ta på meg den jakka da heller, selv om jeg ikke kunne gire, langt mindre få i meg mat eller drikke fra drikkeflaska.  Nå vet jeg hva den jakka er verdt. Den skulle vært på fra start.

Jeg var lav på energi, humør – det meste bortover humpene på asfaltveien. De fleste hadde nok med seg selv. Jeg måtte ned i kjelleren for å forstå at det var viktig å få i seg noe karbo og drikke, ellers møtte jeg murveggen farlig raskt. Det ville bli problemer med å komme seg i mål. Selv med bare 15 km igjen til mål. Jeg fant løsningen. I en lomme hadde jeg en pose med gel tabletter/drops. Posen var våt men enda fullere av gjørme. Jeg spiste mer gjørme enn enn gel drops. Men fikk i meg noen. Og klarte å få opp drikkeflaska og drikke nesten det som var igjen. Da steg humøret igjen. Jeg kunne fleipe med noen syklister rundt meg, de responderte som regel bra på det. Nå også.

Plutselig var jeg på vei ned Ballettbakken. På forbremsen. Det sa seg selv. Det gikk fortere og fortere. Jeg hadde heller ingen demping på forgaffelen. Den var long gone pga vinterkjøring. Men jeg trøstet meg med at jeg kunne fortsette rett over sletta, trengte ikke å dra 90 grader venstre undr brua. Så jeg var ristende rolig. Og hadde ingen problemer med å svinge rundt. Neste utfordring var den lille bratte opp etter runden rundt unnarennet på hoppbakken. Nå var det få gir som funket for de fleste. Det var banning og det var full stopp.jeg kom meg rundt og opp. Videre var det ganske bratt ned mot stadion. Merkelig nok fløt det bra på venstre side nedover. Pà en brems. Det car gleden av å være nærme mål.

Vi stod på kanten av gjørme partiet over jordet på skrått ned til stadion. Jeg så kamerafolkene og jeg så alle som skled og plasket i gjørma. Jeg bare skjønte ikke hvorfor arrangørene ikke la om denne løypa når det var slik. Elitegruppa hadde en annen trase. Dette var sirkuset. Å se flest mulig plaske og kave i gjørmehavet. Nok om det. Jeg fant løsningen. Å prøve å sykle på skrått ned var disaster. Jeg syklet rett ned til bunnen på høyre side av løypa. Det var sikkert ennå våtere, men det var mye flatere. Og det funket. Jeg tråkka meg gjennom gørra som bare det. Og var inne på stadion. Over matta og mål. Ferdig! Da steg humøret. Jobben var gjort, nå var det bare å flyte med strømmen. De hadde elegant forbedret flyten. Det første du vil bli kvitt er sykkelen. Ifjor lå sykkelparkeringen som siste uria post ( fullt overalt). Nå lå den først. Deretter bagasje. Alle fløt i samme retning. Med masse suppe stasjoner. Himmelrike! På bag utleveringen stod Amund og frøs. Og der stod Hans Petter godt inntullet i dunjakke. Hadde ikke syklet. Amund og jeg slo følge. Til den så stort annonserte avspylingen av alle rytterne. Vet du hva? Det var det merkelige. Alt var flyt. Men nå, bom stopp. Selvsagt. To mann stod med høytrykkspyler og brukte mange minutte per rytter. Og køen vokste. Og den skalv. Så søla skvatt. Av kulde. Noen Birken funksjonærer kom og dro oss ut av det. Bare gå, sa de. Kom dere ned i garderoben. Ha ha. Jeg glemte å nevne den unge gutten aom hadde syklet over fjellet i sommertrøye og shorts. Han skalv og var halveis logget av. Farlig. Men han hadde kommet seg over. På en eller annen måte.

Amund og jeg stupte ned i garderobene. Det lignet farlig på en konsentrasjonsleir. Nakne menn pent oppstilt. Nakne som ventet pent på dusj. To og to. 20 meter inn mot dusjene. Litt duknakket. Ikke mye verdighet igjen. Gjørme overalt. Ja der også. Men først måtte vi få av alt av klær og sko. Amund og jeg fant noen ledige spotter i en korridor mellom to garderober. Konsulenten fra sykkelgarderoben på Fornebu satt og lo. Helt fornøyd. Men han og Amund hadde samme problem: de fikk ikke av skoene. Amund ville skjære av reimene, konsulenten ville ha hjelp til å tvinge de av foten. Han holst seg i jernrörene langs veggen, jeg dro. Han tok hvilken som helst smerte og vi vrede skoen av ham. Så den neste. Jord og vann rant av alt vi hadde. Det var stabler av tallerken stativer og traller rundt oss. Funksjonærer gikk rundt og samlet søppel. Men de hadde ikke møkka greiper med seg. Det var et fjøs.

Mye bra galgenhumor i den nakne køen mot dusjene. Drunk and happy. Menvi var jo bare slitne og kalde. Skulle vært noen til å ta
svart- hvitt bilder av oss bakfra. Kunne vært konsentrasjonsleirene i Polen. Men så tynne var vi jo ikke.

Og vi hadde helvete bak oss. De hadded jo helvete foran seg. Jo, en helt urimelig sammenligning. Men fristende rent billedmessig.

Så litt ettetanke. Hvordan kle seg best mulig til Birken? Ingen sak om det er godt vær. Utfordringen er om det er kaldt og vått. Det er mye stigning i starten. For mye klær er ikke bra. Sã etterhvert er du på fjellet og det er kaldere. Og du skal ned fra fjellet. Det er utfordring. Du er våt, motvind stjeler varme, du produserer mindre varme fordi det gãr nedover. Uansett om du bruker vanntett ytterst; alt blir vått.

Dette er bare min erfaring. Andre kan ha andre oppskrifter. Du må finne det som virker for deg. La oss starte på toppen. Hodet. Ikke undervurder utfordringen. Kle deg for fjellet. Hva holder deg varm når alt er vått? Ull. Bare ull. Kamskje fleece, men er ull. Og en kropp som er istand til å jobbe og produserer varme er ikke bare en fordel, men helt nødvendig. Det kan du få til ve å kle deg riktig. Jeg brukte sykkelcaps under hjelmen. Jeg kunne ha brukt vinter skall lue. Jeg hadde helsetrøye, ulltrøye, sykkeltrøye og sykkelvest ytterst på overkroppen. Med løse amer. Jeg brukte vinterbukse. Under hadde jeg noe som skapte den største tabben for meg Jeg burde hatt ull underst, helst Merino ull – det er det beste. Men jeg hadde 2xu kompresjonstights under lang sykkelsbukse. Den avkjølte meg så mye at lårene var konstant kalde. Jeg valgte å bruke de fordi jeg hadde muskelsmerter i det ene låret. Men det var feil, helt feil. På føttenehadde jeg ullsokker, plastposer, vintersko og overtrekk til skoene. Jeg tettet skoene under så mye jeg kunne på forhånd. Hjalp det? Nei, nei. Det surklet i skoene etter noen timer. De var dyvåte innvendig. Med gjørme på innsiden av overtrekkene veide de mange kilo. Hva er da vitsen med overtrekket på skoene? Ikke så mye, dersom du klarer å holde varmen. Overtrekkene hjelper pá å holdd vinden ute fra fjellet og ned. Ellers har de ingen annen funksjon enn å holde på masse gjørme. Husk jeg snakker om forhold som iår og ifjor……oppsummert på beina: holde varmen ved å holde vannet varmt…..

Det er føtter og det er hender. Hender er ennå verre. Skal du ha det komfortabelt, skal du tenkerimelig tøft vær. om vinteren bruker jeg Norrøna sine store overtrekksvotter for vintersykling med gode, store ullvotter inni. Det er supert. Jeg har» full» kontroll. På Birken brukte jeg neopren hansker som ble våte selvsagt men som jeg ikke klarte å holde varme. Jeg hadde ingen kontroll. Her er kluet: Norrøna sine Fjørå jakker er supre. Norrøna har hvertfall to modeller; en hybrid og en regnjakke som jeg har. Den har så god ventilering at jeg ikke blor søkkvãt innvendig, utrolig nok. Men det beste er at armene kan trekkes nesten helt over fingrene; noe som er utrolig bra i regnvær. Har testet det ut, og blitt glad i den jakka. Men jeg var for sta i Birken til å stoppe og ta på meg Fjørå jakka mi. For en idiot! Hadde jeg gjort det hadde jeg beholdt følelsen i fingrene og kunne agert normalt. Akk ja. Produktreklame? Ha, jeg har betalt den selv – på «tilbud» hos Sportslageret, som jo viste seg å være veiledende pris….Det plagget er så bra, bare tvinge idioten å bruke den neste gang.

 

foro: geir nilsen

Postludium

Du skal være bra sta, ha høy terskel for smerte og for å tyne deg selv til en god tid på en slik dag vi hadde iår.  Jeg er for lat, for komfortabel. Ute etter å ha det gøy.  Hvis ikke, mister jeg motivasjon.  Ennå bedre til de som virkelig bare smiler seg gjennom og er villig til å kjøre seg ut.  Det er så respektabelt.  Men en takk til oss som er med på å fylle plassene under. Vi er med. Absolutt.

– dagole

Publisert i sykkel | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Ga alt på Grenserittet 2010 men resultatet var en (u)rolig tur i treningssone 2

Dog var jeg høyt i sone 2; nærmere bestemt 2.8.  Det er for dårlig og jeg lurer på hvorfor det ble sånn.  Hvor mye betyr egentlig motivasjon og en god plan for rittet? Her er en recap.

Prolog
Scenen rundt Strømstad en tidlig lørdag morgen i starten av august iår står langt mer naturlig og kjent for meg enn fjorårets 1. gangsopplevelse. Ifjor var scenen, settingen og alle statistene (les: sykler. sykler på biler, syklister langs veien på fortau, sykler ved trær, ved hus…sykler overalt) sett med en førstereisegutts forbausede øyne. Av alle gangene jeg hadde ligget på E6 nedover i Sverige hadde jeg nesten ikke sett en bil med et sykkelstativ med sykkel på. Ifjor hadde hver eneste bil som passerte oss eller vi passerte minst en sykkel på taket eller bak. På innfarten inn til Strømstad stod det biler på kryss og tvers langsetter veien med hektiske ryttere som gjorde seg klar. Tidlig en lørdag morgen.  Jeg satt med store øyne og kjente litt prestasjonsangst på hva som lå foran.  Det ga forventning og allerede da litt ekstra adrenalin i blodet.

Så fort kan vi miste evnen til å glede oss; frykte noe. For iår virket landskapet nesten for normalt.  Jeg forundret meg ikke over sykkelbilene denne gangen. Vi ble bare en i rekka av biler som stod langs veien og gjorde det nødvendige mens følgebilen etterpå returnerte til Halden og vi tråkket rolig inn til Gymnaset for å slå ihjel litt tid.  Før vi kjørte ut til Kärleksudden for å vente på start for vår pulje. Iår hadde vi masse tid til å tråkke rundt og liksomvarme opp og late som vi tok det helt rolig. Men å ha tid nok før rittet betyr jo mye for å holde lavt stressnivå.  Vi hadde lav hvilepuls da vi ankom startpunktet. Men trengselen der gjorde at pulsen steg fort. Jeg var vel rolig, men kjente ikke den gleden, sitringen og lette gruingen jeg hadde håpet jeg skulle få igjen. Slik det var ifjor, første gangen. Jeg var tvert imot ganske umotivert og følte meg tung i kroppen.  Jeg lette etter den akutte gleden jeg kan få ved å høre Joni Mitchell spille «Sex kills» eller Jeff Beck «Hammerhead» på full guffe. Eller uventet høre AC/DC rocke ut i bilradioen – skru opp volumet, lene meg tilbake og kjenne glede.

Akkurat der og da på Kãrleksudden var den eneste gleden min at ventetiden tross alt var over. Det var feil å si at jeg ikke har tenkt Grenseritt den siste uka.  Tross noen kilo påslag på kroppen som resultat av late sommerferiedager hadde jeg hatt Grenserittet på panna mer og mer siste uka.  Nå var det der og da var det ingen vei tilbake også var det snart over. Tenkte jeg.

Rittet
Fetter Trond og jeg stod ganske langt bak i puljen da vi rundet over brua og ventet på at speaker telte ned. Menneskene i Strømstad denne lørdagsmorgenen virket ganske uberørt av at over 7000 ryttere slanget seg gjennom byen gjennom hele formiddagen. Selv om en svenske vant rittet var det svært få svensker som deltok. Hvorfor har dette med sykkel og ritt tatt av så kraftig i Norge og ikke i Sverige?  Eller?

Speaker fortalte om en kræsj ved en innsnevring hvor startmattene lå og hvor motorsyklene svingte av. «Ta det rolig», sa han – «vi har hatt et sammenstøt i de første puljene.»

Så var det ingen vei tilbake. Toget satte seg i bevegelse. Jeg tenkte mest på det puls sjokket som måtte komme: Starte hardt uten oppvarming fikk pulsen til å skyte høyt. Bestemte meg for å bruke defileringen som min sjanse til oppvarming. 

Da vi passerte startmatta gikk alt pent for seg. Hele puljen på over 200 ryttere må ha ligget samlet og fra da av og langt avgårde var det kø i to filer. Ikke kom du bakover eller forover. Skulle du ta noen plasser, måtte du forsere i de bratte bakkene på grusveiene innover mot Skee.

Igjen og igjen hadde arrangørene fortalt hvor mye de hadde jobbet for å lage en nærmest gjørmefri løype.  Som et gytjebad ifjor; et rent grusritt iår.  Forventningene må jo bli der etter. Ble egentlig ikke overrasket da vi kom til det første jordet ved Skee som bare var et skikkelig gjørmebad. Sykkel, klær ble preget som et gjørmebad. Kom meg bra gjennom uten å stoppe, men fikk fine fregner av leire som ble kastet av sykkelen foran.  Gjør ingenting; bare ikke skap forventning om at du kan komme festkledd ren til mål.

Men det stemte at de hadde jobbet med løypa. Inn i skogen der hvor det virkelig var bad ifjor var det skrapet ned og dynget på med flis og bark. Den samme gjengen med svensker satt under grantrærne i svingen. Ifjor heiet de bare på tjeier; iår var det ingen i feltet jeg satt –  men de skrålte og stod på likevel. Bra!  Oppover i furuskogen hørte jeg etterhvert trekkspillet. I  år som ifjor. Fra toppen bar det nedover og denne gangen visste jeg at jeg ikke var kommet tilbake til sivilisert grus og asfalt. Det var sti, sleipe fjell, røtter og gjørme. Men plutselig var vi tilbake på asfalt. Vi nærmet oss riksgrensen, vi satt på rekke og rad og spiste banan og det vi måtte ha i baklomma.  Lenger inne mot Berby gård spurte sidemannen meg om vi hadde passert grensa. Tror ikke det, sa jeg. Ifjor var det en flott grensegate med norske flagg på den ene siden og svenske på den andre.  Men iår passerte vi grensa uten å vite om det.

Så begynte bakkene.  Først var det nedover til Berby gård.  De hadde satt kjegler iveien slik at vi skulle holde høyresiden. Med mine nær 100 kg passerte jeg ryttere som et godstog fra alnabru. Glem rullemotstand fra Maxxis dekkene. I bånn hadde jeg et forsprang på de jeg tok i bakken ned til gården. Men et var nær to hundre høydemetre opp til Prestebakke som skulle forseres. Ikke langt oppe i den bakken merket jeg alle kiloene mine, mens fjærvekterne skjøt fart oppover bakken. Sånn er de fysiske lover. BLir aldri en bakkeklatrer, men jeg liker å sykle. Så enkelt er det bare. Også slapp vi Mördarbakken opp fra gården iår. Den hadde visstnok regnet bort. Sivilisert asfalt istedet. På fulldempet sykkel. akkja.

Hilde og Kristin stod langs veien ved Prestebakke. Jeg kjente dem igjen. Fantastisk moro med så mye folk langs løypa der. Og nå steg formen.

Det gikk videre på grus. Mye grus. Vi hadde kjørt unna halveis og etterhvert nådd 50 km. 30 km gjenstod.  Det var de samme rytterne som gikk igjen og igjen nå. Ble passert, passerte. Kjørte sammen med en stund. Et stykke foran meg så jeg en rekke ryttere hvor en svart og gul bie trakk feltet.  Etterhvert kom jeg meg opp og dermed ble jeg og Jan Harald syklende sammen resten av rittet.  Sosiale Jan Harald, lastebilsjåføren og trofast trenende i 3.45 gruppa. Som hadde brukket girhendeløyet og mente han hadde tapt en halvtime på det. Hadde kommet seg inn til serviceteltet ved Buar hvor de hadde fikset sykelen hans.   Nå var et bare full pinne av alle slag innover mot Halden. Jan Harald snakket med de fleste. Stemningen var god. Gemyttelig. Takk, Jan Harald- dette ble moro! Kom vi borti hverandre var det bare gode toner og tonn med unnskyld og om det gikk bra? Nedover dro jeg på med alle mine kilo. Oppover kom Jan Harald og dro. Vi vekslet på ifront eller lå sammen med andre. Eirik var stadig med. Han brukte lang tid på å forstå hvordan vi kjente ham. Det gjorde vi jo ikke; men navnet stod jo på ryggen og på sykkelen. Snedig.  Ved Kula, tror jeg – var det servert Cola.  Jeg hadde fått trøbbel med frontgiret. Kjedet låste seg da jeg vekslet ned på laveste krans. Opp mot Colaposten måtte jeg snu for ikke å få stopp.  Der kom krampa lynende i låret.  Fra da av syklet jeg bare på midtkransen, ikke noe problem.

I et lite stifelt mot slutten fikk jeg sleng på sykkelen og fikk nesten en stopp. Eirik var borte borte. Men ikke Jan Harald. Vi hadde vekselsvis krampe begge to, men fikk plutselig se borgen i det fjerne.  Det ga en voldsom inspirasjon; hadde trodd vi var lenger unna. I en av de siste bakkene før vi kom inn mot golfbanen hektet jeg med en jeg passerte. Vi sjanglet hver vår vei; men bare lo.  Mannen bak skrek – hva pokker  – har dere blitt sjenket  underveis? Og lo.

Siste bakke opp mot festningen og mål stod folk tett. En høyrøstet herremann var i meget lystig humør og skjelte oss ut etter noter for at vi ikke hadde merå gi.  Det var mange ryttere i svingen og tendenser til kø…. Jeg hadde tungt tråkk, men klarte å åle meg på yttersiden inn mot tauet og ga alt jeg hadde inn mot målfeltet. Jeg nådde igjen Jan Harald og jeg tror vi passerte omtrent likt. Hvilken lykke jeg følte.  Bare slange seg på gresset og være ferdig. 

Epilog

Der og da følte jeg meg så pigg at jeg tenkte at jeg ikke hadde tatt ut nok. kroppen hadde fått bank; det kjente jeg. Likevel. Målet mitt hadde vært å få jobbet hardt og jevnt hele veien. Det var ikke primært slutttiden som var det viktigste; men at jeg hadde ligget tilstrekkelig høyt på puls hele veien. Av erfaring visste jeg nå at jeg tålte å ligge på 160 slag med topper på 170+ uten å gå full av melkesyre.  Målet var snitt på godt oppe i sone 3 i snitt – gjerne over 3.5. Skuffelsen var jo der da jeg leste at jeg ikke hadde klart mer enn 2.8. Det var ærlig talt ikke høyere enn en treningsøkt med 3.45 gruppa i BOC.

Jeg har i ettertid tenkt litt på hva jeg kan gjøre for å øke intensiteten og kjøre litt smartere:

  • Komme langt opp i startfeltet for puljen jeg starter i.
    I Grenserittet er det en fordel å komme høyt opp fordi grusveiene i starten er trange som gjør det vanskelig  å passere mange. Erfaringen er at det kan være vanskelig å bestemme egen fart dersom du er langt bak i feltet. Dersom feltet går for sakte; blir du liggende i kø.  Da taper du fort minutter; intensiteten blir lavere enn nødvendig. Puljen du blir seedet i avhenger av resultatet fra fjorårets birken ritt. Litt overrasket over at Grenserittet ikke henter data fra andre av sommerens ritt; Raumerittet; Vestmarkrittet mm. Går feltet for fort; er det jo bare å slakke bakover.  Erkjenn at pulsen går i taket i starten i mangel av oppvarming. Brutal måte å bli varm på; men maskinvarmen kommer. Da går dampmaskinen og trykk kokern på produksjonsnivå….
  • Om det blir for behagelig å ligge i ryggen på rytteren foran; Ikke vent for lenge med å passere.  Dersom du kjenner deg selv og hvilket trykk og arbeidsnivå du tåler over avstander; inklusive topper – legg vekt på å arbeide hardt og jevnt hele veien.
  • Om det kommer «tog» av ryttere bakfra; eller enkeltryttere som passerer – prøv å henge på.  Jeg klarer meg relativt godt på flater og i ikke for teknisk terreng.  Har problemer med  henge på i tekniske partier og i stigninger. Tross alt begrenset hvor mye teknikk man kan tilegne seg i 50 årene….
  • Pass på å få inn nok flytende og fast føde underveis.  Drakk 4 liter under turen. 3 liter med Maxim blandet med Ringer drikke. Sikker på at Ringer bidro til at jeg klarte å holde salt og mineralnivået oppe og dermed unngikk krampesmell.

Her er profilen og data fra løypa for mitt vedkommende: Grenserittet 2010 by dag-ole at Garmin Connect – Detaljer.

Så er det Birkebeinerrittet foran oss. Fornemmer. Kjenner det. Bare 2 uker igjen. To sykler på verksted, reiser hele neste uke. Akk ja.
Hva er egentlig det viktigste? Ha det gøy. Kjenne spenning. Få lov til å leve nok til å kunne delta på et så spektakulært ritt som Birken.

Være takknemlig rett og slett. Ikke glem det.

Publisert i sykkel | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Grenserittet 2010. To dager før smerten – hva er egentlig meningen med livet….

5. August. Bølingshavn, Kirkøy på Hvaler.

At det går an for en moderat hobby mosjonist uten stramme tøyler å gå opp 3 kg iløpet av noen ferieuker er ikke annet enn en hard anerkjennelse av hva alder og levemåte betyr. Som om kroppen glemte alle strabasiøse timene på sykkel. Etter noen uker med slaraffenliv er det vondt å sitte lenge pá en sykkel. Hive etter pusten etter et moderat trappeløp.

Man må gjøre et valg: enten blir det et nerdeliv med strenge skjemaer for trening og kosthold. Velge bort det gode, late liv?

Selv om jeg skulle simulert livet til en semiproff sportsutøver, ville aldri resultatene kommet likevel. Jeg ville aldri nå noen topp i min alderesgruppe og jeg ville bli stresset som en nerds komsentrasjon om et uoppnåelig nirvana.

Som jeg møtte Arne utenfor Sportslageret her en morgen. Han hang med hodet og fortalte at kona hadded gitt ham ultimatumet: Nå eller aldri – ta merket i Birken iår! Alle vennene dine, Arne, har klart det. Bare ikke du. Han så riktig betuttet ut. Erik, som haddde kommet til innenfra butikken; og jeg så på hverandre og lo. Tenk å ha et slikt fruentimmer…

Arne – et offer for mye og hard trening og en kone som ikke kan du seg å tråkke på selve manndommen hans. Sarkastisk så det holder. Som om hun sa: pass deg Arne. Klarer du ikke dette legger jeg øynene mine pá en virkelig mann. En som klarer merket….
Stakkars Arne. Iår er det alvor.

Jeg har valgt. Alt med måte. Det må være gøy. Jeg må kjenne godfølelsen; den må være der i drømmen om en god øl, masse snacks, på en god stol etter målgang en gang. Treningen og deltagelsen i rittene må være på mine premisser. Bare det å føle felleskapet med så mange andre om å gå gjennom galskapen av et 80 km terrengritt; ha galgenhumoren og se det morsomme idet. Gi bånn pinne. Gi alt hele veien.

Så jeg gruer meg. Føler meg helt elendig. Tung i kroppen. Bokstavlig talt.

Alt er normalt. Bare André overrasket meg da han, pá vei til Norseman i Eidsfjord ikveld sa at han har aldri har følt seg i bedre form. At været så ut til å bli grått og kaldt. Men det gjorde ingenting. Bra!

For det normale er jo å føle seg elendig foran en slik dyst. Lykke til. Til oss slitere.

Publisert i sykkel | Merket med , , | Legg igjen en kommentar