Lille Jotunheimen rundt – Sykkelblogg

Lille Jotunheimen rundt.

– Et sykkeltråkk gjennom et av verdens vakreste og råe steder sett fra en turists sykkelsete
Prolog. Hvorfor er jeg her.
Lørdag 4.juli. Det er knallblå himmel i fjellbygda Lom nord i Gudbrandsdalen. Nesten vindstille og temperatur på mange og tyve grader allerede før klokken 11. Rett over brua fra det lille sentrumet rundt veikrysset der veiene fra Strynefjellet og Sognefjellet møtes, borte ved skolen og den store P-plassen foran stavkirken, er endel syklister samlet. Det er matstasjonen for Store Jotunheimen rundt og startstedet for Lille Jotunheimen rundt. Store Jotunheimen er kraftrittet fremfor noe med sine 430 km og 4700 m stigning. Det starter i Lærdal fredag kveld,krysser tre fjelloverganger, har frokoststasjon i Lom hvor den Lille starter, krysser Sognefjellet og ender i Sogndal 137 km senere. Noen få etternølere som har tilbakelagt 300 km på sykkelsetet fra Lærdal kvelden før har fremdeles ikke startet på siste etappen over fjellet. Dette skal jeg være med på. Hvilken feiring å gjøre av amerikanernes frihetsdag – den 4. juli.
Jeg føler en viss uro over at jeg kanskje mer enn frivillig, kanskje en smule entusiastisk,  har gått med på å sykle noe jeg kanskje ikke har fortusetninger for å gjøre.  Jeg har bare jobbsyklingen i beina. 15 flate km frem og 15 flate tilbake. Hver dag – nesten. Siden slutten av april. Men hva har det å gjøre med og sykle først over norges høyeste fjellovergang; en stigning på 1000 m opp til 1434m over havet. For deretter å ta seg over fjellet som slett ikke er flatt; det går opp og ned og gir få sjanser til å hvile ut både det ene og det andre. Så nedover. Bratt. Forbi Turtagrø og nesten rett ned helt til fjorden ved Fortun. Jeg hadde sittet kvelden før og snakket med insidere Ola og Jonas på gården under Galdøpiggen som forsikret meg; amatøren; om at bremsene ikke kunne gå varme selv i de bakkene. Selv med 100 kg rytter. Jeg hadde også fått inn nærmest med teskje at bakke-mare-rittet ikke var over etter Sognefjellet. Det kommer en 9 km bakke ved Hafslo. Glem ikke den. Denne var lang men ikke nær så bratt som opptil Sognefjellet, men mange undervurderte, glemte eller rett ut ikke visste om denne bakken. Og jeg ville se de som glemte eller undervurderte den. Rytterne der de satt i veikanten langsmed denne bakken. Ja jeg så dem. Men mer om det senere.
Jeg satt ved et bord i skyggen mens plassen ved skolen ble fullere og fullere av biler, folk og sykler. Svære vans med sykler på taket og sykkeldeler inni. Mekanikere som  skiftet hjul. Fargeglinsende ryttere med padding i rompa. En sykkel entusiast familie fra Valdres satte seg ved bordet. Valdresekspressen stod det på de blå og røde sykkelskjortene. Hele familien. Mor og far og sønnen. Besteforeldre og en onkel tippet jeg. – Ekspressen, det  forplikter, foreslo jeg. – Det må være fart hele veien. De smilte lurt. Senere kom vi inn på hva sykling egentlig koster. Sykler i fullkarbon og masse titan deler. Far gikk ut meget bestemt. Dette var snakket om mange ganger før. – Det går ikke an å snakke om at sykling koster penger. Hver krone er investering i helse, ikke sant? Diskusjon ferdig. Salttabletter – har du fått i deg det sønnen? Mest oppmerksomhet var rettet mot junior. Han kunne ikke være mer enn 17-18 år. Jeg så nøye på han for jeg visste jeg neppe kom til å få se han underveis. Det ville gå fort over fjellet. De raskeste ville kjøre på godt under 4 timer. De ville holde en snitthastighet på oppimot 30 km/t helt opp til Sognefjellet. Senere ville det gå langt fortere. 30 km i snitt opp mot fjellet er fort. Veldig fort. Onkel løp avgårde til apoteket etter salttabletter. Juniors form var sikret tross heten.
Pang. Start
Ventetiden var snart over. Rytterne kom ut fra skyggene eller tilbake fra opvarmingen og tok oppstilling inne ved start. De yngste, mest fargerike og med design carbon syklene stod helt inntil starttauet. Jeg stod ved en rekke syklister fra Ottadalen Cykkelklubb et stykke bak. Rytterne var like i farger men ulik fasong og ulik alder. En hadde et fremre overheng som gjorde alt snakk om carbon og titandeler og vektreduksjon på sykkelen bare latterlig. – Vi skal ta det rolig, forklarte han nærmeste meg. – Jeg startet ikke med landeveissykling før i våres. – Jeg skal bare klore meg i disse, sa han og pekte på de andre. Vi skal bare under 5 timer.  Jøss, tenkte jeg. Under 5 timer. Jeg hadde lest at de fleste ville sykle på mellom 6 og 8 timer. Og så bort på den litt korpulente syklisten.  Jeg har funnet ut at det var ham jeg så igjen senere. Mer om det senere. Først starten.
Det var ingen pistolskudd som markerte starten, bare en sogning som brølte 5 sekunder også god tur. Mengden av syklister seg som treg materie frem til flaskehalsen som var startlinjefeltet. Men derfra var det full rulle. Jeg plundret med å få festet den ene skoa på de nye Look pedalene jeg ikke hadde blitt helt fortrolig med. Det irriterte mange bak som smatt forbi. Men da skoa var festet og vi hadde passert Statoil statsjonen var tempoet allerede så høyt at jeg var i tvil om hva jeg skulle gjøre.  «Hva du enn gjør; heng deg på et felt oppover og ikke sykle alene. Du får så mye gratis oppover dalen.»  Jeg minnes Jonas ord. Jeg heiv etter pusten og tråkka på det jeg hadde. Ut i venstre felt, forbi – henge på. Henge på.
Etterhvert roet det seg ned. Vi var det tredje feltet – et felt på en 60-70 syklister. Syklingen gikk roligere men det var få som klarte å ta feltet igjen bakenfra. Strategien med å klore seg fast var sikkert riktig. Da vi kom på den lange sletta før Røisheim skysstasjon skjedde det noe.  Vi som lå i den bakre delen av feltet la ikke merke til en syklist som hadde sluppet og laget en glippe i feltet som fort var blitt mange hundre meter langt. Jeg og en annen kastet oss på og tråkket vanvittig og nådde feltet igjen ved brua på enden av sletta. Jeg lå foran og dro og heiv jeg sånn etter pusten at jeg hadde problemer med å henge på oppover forbi Røisheim. Det var bra vi hang på, fordi vi hadde stor nytte av å henge på videre den neste lange sletta mot Galdesand.  Og forbi Galdesand stod heiagjengen og oppmuntret oss videre.
Etter Bøverdalen skole startet oppstigningen forbi Elveseter hotell. Her løste feltet seg mer opp. Det var bare forsmaken for hva som skulle komme. Den siste flata før oppstigningen til Jotunheimen Fjellstue gjennom Leirdalen var jeg heldig fordi jeg fremdeles lå sammen med nok syklister til at vi fikk dra nytten av hverandre mot luftmotstanden.
Men opp Leirdalen var det slutt på feltet. Det var varmt og det var bratt.  Lang bakke punktum. Jeg var imponert over enkelte på off-road sykler. Opp disse bakkene hadde de fordelen av en lavere gir utveksling som ga en høyere tråkke frekvens. Min klassiske Bianchi sykkel var for høyt giret. Tråkkene ble tunge og jeg klarte ikke å holde en høy tråkke frekvens. I denne bakken måtte jeg balansere mellom en god rytme og holde enhvert tilløp til krampe tilbake. På toppen av bakken kom jeg sammen med en stor herremann på off-road. Vi syklet sammen utfor forbi Jotunheimen fjellstue og på vei over sletta mot Bøvertun. Det undret meg stort at han rullet litt fortere enn meg utfor på den sykkelen. Han hadde satt på smale hybrid dekk på den sykkelen, men likevel? Vi tok igjen syklister på veien som la seg på hjul og vi dannet etterhvert et lte felt som holdt sammen frem til storbakkene oppmot Krossbu startet. Varmt, nesten vindstille. Fluene omkranset oss etterhvert som vi skilte lag og de fleste fant sitt eget tempo.  Her var det ikke energi for mer prat. De fleste gikk inn i seg selv og konsentrerte seg om oppgaven med å stige opp de siste men mange hundre meterne mot Sognefjellets høyeste punkt: Fantesteinen på 1434 meter. Der sogne røverne lå og ventet på østlendingene som krysset fjellet. Sier historien. Enkelte syklister valgte å gå av sykkelen og trille den opp de bratteste partiene. Igjen hadde de med lav gir utveksling fordelen av å kunne holde god frekvens oppover. Hvertfall tenkte jeg det var redningen da enkelte off-roadere passerte meg oppover disse bakkene.
Det var her enkelte av følge bilene startet å irritere meg.  De kom forbi i rasende tempo, parkerte i kanten, startet opp igjen og dro forbi. Mye virker irriterende når du sliter opp mot maks av hva kroppen har lyst til å yde. Da er alle nærgående biler med støy og lukt irriterende. Arrangørene hadde forbydd følgebiler, stod det. Men det er tydeligvis et definisjonsspørsmål hva en følgebil er. Hvor mange ganger skal den passere deg og hvor mange ganger skal en mor eller far snike i køen på matstasjonen for å få drikke raskt til poden eller datteren sin før det kan kalles følgebil?
Sola var så sterk at oljen piplet opp av asfalten i svingene  forbi Krossbu. Det var som å kjøre på fluepapir. Det var i disse dagene en gjeng tilsynelatende friske unge damer og menn dro forbi i hva som virket som et meget friskt tempo fra mitt sykkelsete hvertfall. Hvor kom de fra? Hvor hadde de vært? Jeg var av den formening at de som var raskere på sykkelen, de hadde allerede passert dette punktet. Men det var tydeligvis ikke helt riktig. Det var bare imponerende å se hvilken energi de hadde.  Jeg satt og sippet på den drikkeventilen jeg hadde over skulderen som en unge sipper på tåteflaska. Min gode kollega og sykkelspesialist hadde gitt meg en formaning jeg stadig vekk tenkte på: Drikke mye vil hjelpe deg å unngå krampe. Jeg drakk. Krampe er vondt.
Vafler på Sognefjellet
Ved Sognefjellshytta var det vafler og drikke. Cola var det slutt på.  Jeg stod i køen og ventet på å fylle opp 3 liters tanken i sekken min. Den var nesten tom. En vaffel vrengte seg i magen. Feil strategi. Ligg unna vafler. Gulpet olje.
Utfra Sognefjellshytta startet jeg alene.  Sognefjellet kan knapt kalles et platå. Det er opp og ned ustanselig. Men så vakkert. så vakkert  Fanaråken, Store Bjørn, Lille Bjørn, Saksa. Snø og isbreer. Når kreftene var tilbake var det tid til å nyte omgivelsene. Og været. Familier satt ute på plasser ved veien.  Barn løp rundt på steinene og hundene etter. Campingbilene stod i ro og de spiste lunsj.  Bare stå, tenkte jeg. Bare stå.
Utfor. Det første fare skiltet med 8% bakke kom opp på vestsiden av Fanaråken ned mot den første demningen.  Ennå var det et stykke til de virkelige nedkjøringene startet ned forbi Turtagrø.
Jeg koste meg faktisk nedover der. Slapp ikke på for mye, men bremset heller ikke unødig. Passerte en syklist som nok ville ha ennå mer sikkerhetsmargin enn meg. De siste svingene ned til Turtagrø la jeg merke til mange biler parkert i veikanten. En av følgebilene hadde stoppet midt i veien med døra på vidt gap. Jeg kom meg rundt denne men det var irriterende. Litt nedenfor stod det endel biler i veikanten og først en funksjonær som vinket ned farten. Så en til.  Og der – litt lenger nede lå en syklist i veikanten. Han var forskriftmessig lappet sammen i hodet og i skulderen. Det var den litt korpulente syklisten jeg hadde merket meg før start. Med de store ambisjonene og det topp utstyret. Hva hadde gått galt? Fikk sikkert vite mer når vi kom imål. Det var mange mennesker rundt ham.  Lite jeg kan bidra med, tenkte jeg – bedre å komme seg videre. Men det var ikke lett. En dame hadde tydeligvis ikke skjønt hvorfor bilene stod tett i tett på begge sider. Hun hadde kjørt opp så langt hun kunne ognå blokkerte hun helt, Ikke engang syklistene kom forbi. De ventet ambulanse og andre sjåfører prøvde å få henne til å rygge tilbake oppover. Men hun satt som frosset. Jeg ba de andre pent om å trekke seg bak bilen slik at jeg kunne smyge meg forbi. Flere syklister bak meg fulgte på.  Det stod biler, rutebuss og turistbusser nedover et langt stykke. Barn og gamle satt på kantsteinene og ventet.  Det var bare å ta det med ro.
Øst møter vest
Men så var det fritt og det var bare å slippe på, bremse, slippe på i hårnålsvingene nedover til Fortun.  En vegg av varme ventet nedover i de siste svingene før det flatet ut. Jeg la merke til at det hadde ligget en syklist etter meg nedover fra ulykkestedet. Jeg snudde meg også han et stykke bak meg. Foran meg fikk jeg øye på en syklist som tok det rolig. Her var sjansen.  Han som kom bak ville gjerne prøve å kjøre sammen innover fjorden. Han var sogning og ble hetende bare Sogn. Han foran var fra Fana, men vi kalte han bare Bergen. Han sa først han ikke hadde mer å gi, men så sa han at han ville prøve. VI forsikret om at vi bare skulle gjennom det vakre landskapet på en god måte. Ikke noe mas.
Vi tre dannet stammen i en gruppe som tråkket etterhvert sammen hele veien inntil Sogndal. Enkelte andre ryttere var med et stykke men falt enten fra eller startet før oss fra matstasjonen i Luster. Da vi kom over måltreken som vi passerte alle tre i bredden; og det var etterat Bergen syntes Sogn kjørte for sakte inn hovedgata i Sogndal og at han; Sogn;  til og med presterte å kjøre til høyre et kryss for tidlig og vi hadde hanket han inn igjen og vi først hadde ment han skulle få sykle først over streken siden han var hjemme i sin egen bygd; det var da vi alle stoppet, etter mållinja; tok av hanskene og briller og tok hverandre i hendene og takket hverandre høytidelig for hjelpen. Jeg tror vi alle tre visste hvor mye det hadde betydd av hjelp å sykle sammen innover fjorden. Men mer om det senere.
Det gikk i godt tempo innover fjorden mot Luster. Vi passet på å holde et helt jevnt tempo og at ingen som gikk opp i tet skrudde opp tempoet. Vi lå i tet så lenge vi følte for det og så la vi oss ut og og bak og neste mann tok teten. Jeg hadde vært litt tvilende til å sykle gjennom tunnelene. De var mørke, syklistene var mørklagte og bilistene sløve i varmen. Nå bar det i full rulle gjennom tunnelene. De bød på kjølig luft og skygge. Deilig. Det var lite trafikkk og bilistene utviste hensyn jeg ikke hadde sett maken til.
Cola, vørterøl, bananer og vafler i Luster
Livet var godt å leve igjen. Vi holdt på å miste matstasjonen i Luster. Det stod bare et lite skilt i veikanten med pil til høyre. Sogn lå bakerst i gruppa og skrek ut. Jeg skrek videre fremover, men det var forsent for endel av følget – de bare dro på videre. Bergen snudde og returnerte. Det var bra. Det brant usannsynlig under beina mine.  Det var det største problemet mitt til tider: Fotbladene verket og det brant under de. Jeg tenkte jeg må finne ut av det engang senere. Men jeg skulle i mål først – brennende føtter til tross. Vi drakk vørterøl og cola og spiste vafler og bananer i Luster. Bananer ble lagt på nytt i sykkeltrøya. Mannskapet på stasjonen var veldig service innstilte. De syntes det hadde vært få syklister innom. Ikke så rart, sa vi. Vi hadde jo med en kjentmann som viste veien til det hidden palace: vørterøl og vafler og en sjans til å ta av seg skoene og strekke på tærne. Det var nirvana et kort øyeblikk. Livet var verdt å leve. Vi fleipet og lo som om vi hadde kjent hverandre halve livet. Så bar det ut på veien og til den siste store bakken.  Men før vi kom så langt dukket det plutselig opp en fager lyshåret og slank damesyklist opp fra veikanten. Blir du med, sa vi. Jeg har ventet på dere, smilte hun og dro igang. Hun var mer trent enn oss kara og satte naturlig nok ny energi i herre-rekken.  Da vi nærmet oss Hafslo bakkene foreslo hun å låse kjeden. – Hvaforno? sa jeg Hadde ikke hørt utrykket. Sogn forklarte. Men jeg sa det kanskje var best alle syklet i sitt eget tempo opp bakkene. Så fikk vi se hvordan det så ut da vi kom på toppen.  Og det skjedde. Dama dro avgårde oppover. Det ble en luke på 100 meter også 100 til. Bergen hadde hvertfall funnet en ny vår og energi og dro avgårde etter. Sogn og jeg fant samme tempo oppover og oppover.  Vi passerte flere syklister som satt i veikanten. Noen var tomme i blikket; andre kunne hvertfall svare da vi spurte om alt var ok. Jeg advarte de mot å sitte så nær den hvite stripen. Sløve bilister underveis. Noen hadde parkert og lå utslått på mer egnede plasser og slappet av i skyggen. Sogn fikk anfall av krampe i beina og måtte stoppe. Jeg sa jeg tok det rolig oppover, men hadde mer enn nok med å konsentrere meg om å finne et egnet tempo som alle kroppsdelene ville akseptere for en 9 km ustanselig bakke. Jeg var også på randen av krampe i beina og brennende fotsåler. Pusten var ikke problem.  Lenger oppe satt dama vår og masserte fotbladene sine igjen.  Hun satt på den hvite stripa og masserte og jeg advarte henne mot bilene. Hun klaget på fotsålene sine som hun hadde slitt med deler av veien.  Ellers var alt helt topp.
Lenger opp mot toppen nådde Sogn meg igjen. Han kunne fortelle meg detaljer på hvor langt vi hadde igjen av bakken. Og endelig – toppen var nådd da vi passerte et nedlagt brunt lagerskur på venstre side. – Nå er det bare fest, sa Sogn. Bare nedover og inn fjorden til Sogndal.  Herlig. Vi tråkket på og vekslet på å ligge først. Ikke lenge etter så vi en syklist i rødt og blått som stadig så seg tilbake.  Det var Bergen. – Endelig, sa han da vi kom opp på siden av ham. Så var vi tre igjen og satte igang rullingen.
Den vakreste brua
Jeg gledet meg som et barn til mållinja da jeg så brua fra flyplassen over til Sogndal.  Dit. Der var målet. Cola og mat. Ta av skoene. Gå av sykkelen. Varm dusj. Stor stemning innover de siste kilometrene. Sogn som holdt på å ta feil i siste krysset inn til mållinja.
Lerums, c-vitaminer og målstreken
En flaske Lerums juice i den ene hånda og sykkelen i den andre. Speakern annonserte oss velkommen inn på 6 timer og 3 minutter.  Who cares. Vi var inne. Høytidelig takk til Sogn og Bergen for følget.  Som ble returnert. En barnslig følelse av mestring. Kroppen som slett ikke var helt kjørt ut over sidelinjen. Ennå noe som virket. At jobbsyklingen kunne gjøre så mye.  Veldig bra.  Snakke med andre syklister som hadde syklet i mange og tjue timer fra Lærdal. Å se kollega Steinar som jeg ikke engang visste syklet som dukket opp på listene over de som hadde tråkket hele natten gjennom fra Lærdal. Som hadde syklet sammen med sønnen på 24, som hadde opplevd helvete tre ganger, men alle gangene funnet tilbake til livet og syklet videre. Som bare hadde gjort det. Tatt den lange turen. Som  ikke visste om han skulle delta neste år. Men det visste jeg med engang.  Jeg skal delta neste år. Selv om jeg ikke møter igjen Sogn og Bergen skal jeg oppleve den sykkelturen i et av verdens mest vakre og villeste natur igjen. Helt klart.
Epilog
I dusjen. Rekke av bleke, svette menn. Der satt en eldre herremann med hvit hårkrans og skjegg. – Jeg så du satt i Hafslo bakkene, sa jeg. Gikk det bra? Han så forundret og litt irritert på meg.  – Vi pleier det, sa han. Vi pleier alltid å ta en stopp i de bakkene, sa han,  Ferdig med den. Ikke spør mer.  Jeg gikk i dusjen.  Pleier å stoppe, tenkte jeg. Jeg skjønte det etterpå. Selvfølgelig.  Han og en kompis hadde nye T-skjorter.  Der stod det: Jotunheimen rundt 30 ganger,

– Et sykkeltråkk gjennom et av verdens vakreste fjellområder – tør jeg si. Sett fra en jobbsyklists sykkelsete

Prolog. Hvorfor er jeg her?
Lørdag 4.juli. Det er knallblå himmel i fjellbygda Lom nord i Gudbrandsdalen. Nesten vindstille og temperatur på mange og tyve grader allerede før klokken 11. Rett over brua fra det lille sentrumet rundt veikrysset der veiene fra Strynefjellet og Sognefjellet møtes, borte ved skolen og den store P-plassen foran stavkirken, er endel syklister samlet. Det er matstasjonen for Store Jotunheimen rundt og startstedet for Lille Jotunheimen rundt. Store Jotunheimen er kraftrittet fremfor noe med sine 430 km og 4700 m stigning. Det starter i Lærdal fredag kveld,krysser tre fjelloverganger, har frokoststasjon i Lom hvor den Lille starter, krysser Sognefjellet og ender i Sogndal 137 km senere. Noen få etternølere som har tilbakelagt 300 km på sykkelsetet fra Lærdal kvelden før har fremdeles ikke startet på siste etappen over fjellet. Dette skal jeg være med på. Hvilken feiring å gjøre av amerikanernes frihetsdag – den 4. juli.

Jeg føler en viss uro over at jeg kanskje mer enn frivillig, kanskje en smule entusiastisk,  har gått med på å sykle noe jeg kanskje ikke har fortusetninger for å gjøre.  Jeg har bare jobbsyklingen i beina. 15 flate km frem og 15 flate tilbake. Hver dag – nesten. Siden slutten av april. Men hva har det å gjøre med og sykle først over norges høyeste fjellovergang; en stigning på 1000 m opp til 1434m over havet. For deretter å ta seg over fjellet som slett ikke er flatt; det går opp og ned og gir få sjanser til å hvile ut både det ene og det andre. Så nedover. Bratt. Forbi Turtagrø og nesten rett ned helt til fjorden ved Fortun. Jeg hadde sittet kvelden før og snakket med insidere Ola og Jonas på gården under Galdhøpiggen som forsikret meg; amatøren; om at bremsene ikke kunne gå varme selv i de bakkene ned forbi Turtagrø. Selv med 100 kg rytter. Jeg hadde også fått inn nærmest med teskje at bakke-mare-rittet ikke var over etter Sognefjellet. Det kommer en 9 km bakke ved Hafslo. Glem ikke den. Denne var lang men ikke nær så bratt som opptil Sognefjellet, men mange undervurderte, glemte eller rett ut ikke visste om denne bakken. Og jeg ville se de som glemte eller undervurderte den. Rytterne der de satt i veikanten langsmed denne bakken. Ja jeg så dem. Men mer om det senere.

Jeg satt ved et bord i skyggen mens plassen ved skolen ble fullere og fullere av biler, folk og sykler. Svære Vans med sykler på taket og sykkeldeler inni. Mekanikere som  skiftet hjul. Fargeglinsende ryttere med padding i rompa. En entusiastfamilie fra Valdres satte seg ved bordet. Valdresekspressen stod det på de blå og røde sykkelskjortene. Hele familien. Mor og far og sønnen. Besteforeldre og jeg tippet en onkel – var ikke i sykkelklær. – Ekspressen, det  forplikter, foreslo jeg. – Det må være fart hele veien. De smilte lurt. Senere kom vi inn på hva sykling egentlig koster. Sykler i fullkarbon og masse titan deler. Far gikk ut meget bestemt. – Dette var snakket om mange ganger før. – Det går ikke an å snakke om at sykling koster penger. Hver krone er investering i helse, ikke sant? Diskusjon ferdig. Salttabletter – har du fått i deg det gutten? Mest oppmerksomhet var rettet mot junior. Han kunne ikke være mer enn 17-18 år. Jeg så nøye på han for jeg visste jeg neppe kom til å få se han underveis. Det ville gå fort over fjellet. De raskeste ville kjøre på godt under 4 timer. De ville holde en snitthastighet på oppimot 30 km/t helt opp til Sognefjellet. Senere ville det gå langt fortere. 30 km i snitt opp mot fjellet er fort. Veldig fort. Onkel løp avgårde til apoteket etter salttabletter. Juniors form var sikret tross heten.

Pang. Start
Ventetiden var snart over. Rytterne kom ut fra skyggene eller tilbake fra opvarmingen og tok oppstilling inne ved start. De yngste, mest fargerike og med design carbon syklene stod helt inntil starttauet. Jeg stod ved en rekke syklister fra Ottadalen Cykkelklubb et stykke bak. Rytterne var like i farger men ulik fasong og ulik alder. En hadde et forsterket lavt fremre overheng som gjorde alt snakk om carbon og titandeler og vektreduksjon på sykkelen bare unødig. Begynnende overheng som hos meg selv, men ennå mer understreket. – Vi skal ta det rolig, forklarte han nærmeste meg. – Jeg startet ikke med landeveissykling før i våres. – Jeg skal bare klore meg i disse, sa han og pekte på de andre. Vi skal bare under 5 timer.  Jøss, tenkte jeg. Under 5 timer. Jeg hadde lest at de fleste ville sykle på mellom 6 og 8 timer. Og så bort på den litt korpulente syklisten.  Jeg har funnet ut at det var ham jeg så igjen senere. Mer om det senere. Først starten.

Det var ingen pistolskudd som markerte starten, bare en sogning som brølte 5 sekunder også god tur. Mengden av syklister seg som treg materie frem til flaskehalsen som var startlinjefeltet. Men derfra var det full rulle. Jeg plundret med å få festet den ene skoa på de nye Look pedalene jeg ikke hadde blitt helt fortrolig med. Det irriterte mange bak som smatt forbi. Men da skoa var festet og vi hadde passert Statoil statsjonen var tempoet allerede så høyt at jeg var i tvil om hva jeg skulle gjøre.  «Hva du enn gjør; heng deg på et felt oppover og ikke sykle alene. Du får så mye gratis oppover dalen.»  Jeg minnes Jonas ord. Jeg heiv etter pusten og tråkka på det jeg hadde. Ut i venstre felt, forbi – henge på. Henge på.

Etterhvert roet det seg ned. Jeg var havnet i det tredje feltet – et felt på en 60-70 syklister. Syklingen gikk roligere men det var få som klarte å ta feltet igjen bakenfra. Strategien med å klore seg fast var sikkert riktig. Da vi kom på den lange sletta før Røisheim skysstasjon skjedde det noe.  Vi som lå i den bakre delen av feltet la ikke merke til en syklist som hadde sluppet og laget en glippe i feltet som fort var blitt mange hundre meter langt. Jeg og en annen kastet oss på og tråkket vanvittig og nådde feltet igjen ved brua på enden av sletta. Jeg lå foran og dro og heiv jeg sånn etter pusten at jeg hadde problemer med å henge på oppover forbi Røisheim. Det var bra vi hang på, fordi vi hadde stor nytte av å henge på videre den neste lange sletta mot Galdesand.  Og forbi Galdesand stod heiagjengen og oppmuntret oss videre.

Etter Bøverdalen skole startet oppstigningen forbi Elveseter hotell. Her løste feltet seg mer opp. Det var bare forsmaken for hva som skulle komme. Den siste flata før oppstigningen til Jotunheimen Fjellstue gjennom Leirdalen var jeg heldig fordi jeg fremdeles lå sammen med nok syklister til at vi fikk dra nytten av hverandre mot luftmotstanden.

Men opp Leirdalen var det slutt på feltet for min del. Det var varmt og det var bratt.  Lang bakke punktum. Jeg var imponert over enkelte på off-road sykler. Opp disse bakkene hadde de fordelen av en lavere gir utveksling som ga en høyere tråkke frekvens. Min klassiske Bianchi sykkel var for høyt giret. Tråkkene ble tunge og jeg klarte ikke å holde en høy tråkke frekvens. I denne bakken måtte jeg balansere mellom en god rytme og holde enhvert tilløp til krampe og stivhet i musklene tilbake. På toppen av bakken kom jeg sammen med en stor herremann på off-road. Vi syklet sammen utfor forbi Jotunheimen fjellstue og på vei over sletta mot Bøvertun. Det undret meg stort at han rullet litt fortere enn meg utfor på den sykkelen. Han hadde satt på smale hybrid dekk på den sykkelen, men likevel? Vi tok igjen syklister på veien som la seg på hjul og vi dannet etterhvert et lte felt som holdt sammen frem til storbakkene oppmot Krossbu startet. Varmt, nesten vindstille. Fluene omkranset oss etterhvert som vi skilte lag og de fleste fant sitt eget tempo.  Her var det ikke energi for mer prat. De fleste gikk inn i seg selv og konsentrerte seg om oppgaven med å stige opp de siste men mange hundre meterne mot Sognefjellets høyeste punkt: Fantesteinen på 1434 meter. Der sogne røverne lå og ventet på østlendingene som krysset fjellet. Sier historien. Enkelte syklister valgte å gå av sykkelen og trille den opp de bratteste partiene. Igjen hadde de med lav gir utveksling fordelen av å kunne holde god frekvens oppover. Hvertfall tenkte jeg det var redningen da enkelte off-roadere passerte meg oppover disse bakkene.

mot sognefjell

mot sognefjell. Foto: NRK

Det var her enkelte av følge bilene startet å irritere meg.  De kom forbi i rasende tempo, parkerte i kanten, startet opp igjen og dro forbi. Mye virker irriterende når du sliter opp mot maks av hva kroppen har lyst til å yde. Da er alle nærgående biler med støy og lukt irriterende. Arrangørene hadde forbydd følgebiler, stod det. Men det er tydeligvis et definisjonsspørsmål hva en følgebil er. Hvor mange ganger skal den passere deg og hvor mange ganger skal en mor eller far snike i køen på matstasjonen for å få drikke raskt til poden eller datteren sin før det kan kalles følgebil?

JR_Sognfjell2

Sola var så sterk at oljen piplet opp av asfalten i svingene  forbi Krossbu. Det var som å kjøre på fluepapir. Det var i disse dagene en gjeng tilsynelatende friske unge damer og menn dro forbi i hva som virket som et meget friskt tempo fra mitt sykkelsete hvertfall. Hvor kom de fra? Hvor hadde de vært? Jeg var av den formening at de som var raskere på sykkelen, de hadde allerede passert dette punktet. Men det var tydeligvis ikke helt riktig. Det var bare imponerende å se hvilken energi de hadde.  Jeg satt og sippet på den drikkeventilen jeg hadde over skulderen som en unge sipper på tåteflaska. Min gode kollega og sykkelspesialist hadde gitt meg en formaning jeg stadig vekk tenkte på: Drikke mye vil hjelpe deg å unngå krampe. Jeg drakk. Krampe er vondt.

Vafler på Sognefjellet
Ved Sognefjellshytta var det vafler og drikke. Cola var det slutt på.  Jeg stod i køen og ventet på å fylle opp 3 liters tanken i sekken min. Den var nesten tom. En vaffel vrengte seg i magen. Feil strategi. Ligg unna vafler. Gulpet olje.

Foto: Tom N. Pedersen, Sogn CK

Foto: Tom N. Pedersen, Sogn CK

Utfra Sognefjellshytta startet jeg alene.  Sognefjellet kan knapt kalles et platå. Det er opp og ned ustanselig. Men så vakkert. så vakkert  Fanaråken, Store Bjørn, Lille Bjørn, Saksa. Snø og isbreer. Når kreftene var tilbake var det tid til å nyte omgivelsene. Og været. Familier satt ute på plasser ved veien.  Barn løp rundt på steinene og hundene etter. Campingbilene stod i ro og de spiste lunsj.  Bare stå, tenkte jeg. Bare stå.

Foto: Tom N. Pedersen, Sogn CK

Foto: Tom N. Pedersen, Sogn CK

Utfor. Det første fare skiltet med 8% bakke kom opp på vestsiden av Fanaråken ned mot den første demningen.  Ennå var det et stykke til de virkelige nedkjøringene startet ned forbi Turtagrø.

Jeg koste meg faktisk nedover der. Slapp ikke på for mye, men bremset heller ikke unødig. Passerte en syklist som nok ville ha ennå mer sikkerhetsmargin enn meg. De siste svingene ned til Turtagrø la jeg merke til mange biler parkert i veikanten. En av følgebilene hadde stoppet midt i veien med døra på vidt gap. Jeg kom meg rundt denne men det var irriterende. Litt nedenfor stod det endel biler i veikanten og først en funksjonær som vinket ned farten. Så en til.  Og der – litt lenger nede lå en syklist i veikanten. Han var forskriftmessig lappet sammen i hodet og i skulderen. Var det ikke den litt store syklisten jeg hadde merket meg før start. Med de store ambisjonene og det topp utstyret? Hva hadde gått galt? Fikk sikkert vite mer når vi kom imål. Det var mange mennesker rundt ham.  Lite jeg kan bidra med, tenkte jeg – bedre å komme seg videre. Men det var ikke lett. En dame hadde tydeligvis ikke skjønt hvorfor bilene stod tett i tett på begge sider. Hun hadde kjørt opp så langt hun kunne ognå blokkerte hun helt, Ikke engang syklistene kom forbi. De ventet ambulanse og andre sjåfører prøvde å få henne til å rygge tilbake oppover. Men hun satt som frosset. Jeg ba de andre pent om å trekke seg bak bilen slik at de ankomne syklistene kunne smyge oss forbi. Flere syklister bak meg fulgte på.  Det stod biler, rutebuss og turistbusser nedover et langt stykke. Barn og gamle satt på kantsteinene og ventet.  Det var bare å ta det med ro.

 Foto: Tom N. Pedersen, Sogn CK

Foto: Tom N. Pedersen, Sogn CK

Øst møter vest
Men så var det fritt og det var bare å slippe på, bremse, slippe på i hårnålsvingene nedover til Fortun.  En vegg av varme ventet nedover i de siste svingene før det flatet ut. Jeg la merke til at det hadde ligget en syklist etter meg nedover fra ulykkestedet. Jeg snudde meg også han et stykke bak meg. Foran meg fikk jeg øye på en syklist som tok det rolig. Her var sjansen.  Han som kom bak ville gjerne prøve å kjøre sammen innover fjorden. Han var sogning og ble hetende bare Sogn. Han foran var fra Fana, men vi kalte han bare Bergen. Han sa først han ikke hadde mer å gi, men så sa han at han ville prøve. VI forsikret om at vi bare skulle gjennom det vakre landskapet på en god måte. Ikke noe mas.

Foto: Tom N. Pedersen, Sogn CK

Foto: Tom N. Pedersen, Sogn CK

Vi tre dannet stammen i en gruppe som tråkket etterhvert sammen hele veien inntil Sogndal. Enkelte andre ryttere var med et stykke men falt enten fra eller startet før oss fra matstasjonen i Luster. Da vi kom over måltreken som vi passerte alle tre i bredden; og det var etterat Bergen syntes Sogn kjørte for sakte inn hovedgata i Sogndal og at han; Sogn;  til og med presterte å kjøre til høyre et kryss for tidlig og vi hadde hanket han inn igjen og vi først hadde ment han skulle få sykle først over streken siden han var hjemme i sin egen bygd; det var da vi alle stoppet, etter mållinja; tok av hanskene og briller og tok hverandre i hendene og takket hverandre høytidelig for hjelpen. Jeg tror vi alle tre visste hvor mye det hadde betydd av hjelp å sykle sammen innover fjorden. Men mer om det senere.

Det gikk i godt tempo innover fjorden mot Luster. Vi passet på å holde et helt jevnt tempo og at ingen som gikk opp i tet skrudde opp tempoet. Vi lå i tet så lenge vi følte for det og så la vi oss ut og og bak og neste mann tok teten. Jeg hadde vært litt tvilende til å sykle gjennom tunnelene. De var mørke, syklistene var mørklagte og bilistene sløve i varmen. Nå bar det i full rulle gjennom tunnelene. De bød på kjølig luft og skygge. Deilig. Det var lite trafikkk og bilistene utviste hensyn jeg ikke hadde sett maken til.

Cola, vørterøl, bananer og vafler i Luster
Livet var godt å leve igjen. Vi holdt på å miste matstasjonen i Luster. Det stod bare et lite skilt i veikanten med pil til høyre. Sogn lå bakerst i gruppa og skrek ut. Jeg skrek videre fremover, men det var forsent for endel av følget – de bare dro på videre. Bergen snudde og returnerte. Det var bra. Det brant usannsynlig under beina mine.  Det var det største problemet mitt til tider: Fotbladene verket og det brant under de. Jeg tenkte jeg må finne ut av det engang senere. Men jeg skulle i mål først – brennende føtter til tross. Vi drakk vørterøl og cola og spiste vafler og bananer i Luster. Bananer ble lagt på nytt i sykkeltrøya. Mannskapet på stasjonen var veldig service innstilte. De syntes det hadde vært få syklister innom. Ikke så rart, sa vi. Vi hadde jo med en kjentmann som viste veien til det hidden palace: vørterøl og vafler og en sjans til å ta av seg skoene og strekke på tærne. Det var nirvana et kort øyeblikk. Livet var verdt å leve. Vi fleipet og lo som om vi hadde kjent hverandre en god stund. Mange år. Så bar det ut på veien og til den siste store bakken.  Men før vi kom så langt dukket det plutselig opp en fager lyshåret og slank damesyklist opp fra veikanten. Blir du med, sa vi. Jeg har ventet på dere, smilte hun og dro igang. Hun var mer trent enn oss kara og satte naturlig nok ny energi i herre-rekken.  Da vi nærmet oss Hafslo bakkene foreslo hun å låse kjeden. – Hvaforno? sa jeg Hadde ikke hørt utrykket. Sogn forklarte. Men jeg sa det kanskje var best alle syklet i sitt eget tempo opp bakkene. Så fikk vi se hvordan det så ut da vi kom på toppen.  Og det skjedde. Dama dro avgårde oppover. Det ble en luke på 100 meter også 100 til. Bergen hadde hvertfall funnet en ny vår og energi og dro avgårde etter. Sogn og jeg fant samme tempo oppover og oppover.  Vi passerte flere syklister som satt i veikanten. Noen var tomme i blikket; andre kunne hvertfall svare da vi spurte om alt var ok. Jeg advarte de mot å sitte så nær den hvite stripen. Sløve bilister underveis. Noen hadde parkert og lå utslått på mer egnede plasser og slappet av i skyggen. Sogn fikk anfall av krampe i beina og måtte stoppe. Jeg sa jeg tok det rolig oppover, men hadde mer enn nok med å konsentrere meg om å finne et egnet tempo som alle kroppsdelene ville akseptere for en 9 km ustanselig bakke. Jeg var også på randen av krampe i beina og brennende fotsåler. Pusten var ikke problem.  Lenger oppe satt dama vår og masserte fotbladene sine igjen.  Hun satt på den hvite stripa og masserte og jeg advarte henne mot bilene. Hun klaget på fotsålene sine som hun hadde slitt med deler av veien.  Ellers var alt helt topp.

Lenger opp mot toppen nådde Sogn meg igjen. Han kunne fortelle meg detaljer på hvor langt vi hadde igjen av bakken. Og endelig – toppen var nådd da vi passerte et nedlagt brunt lagerskur på venstre side. – Nå er det bare fest, sa Sogn. Bare nedover og inn fjorden til Sogndal.  Herlig. Vi tråkket på og vekslet på å ligge først. Ikke lenge etter så vi en syklist i rødt og blått som stadig så seg tilbake.  Det var Bergen. – Endelig, sa han da vi kom opp på siden av ham. Så var vi tre igjen og satte igang rullingen.

Jeg gledet meg som et barn til mållinja da jeg så brua fra flyplassen over til Sogndal.  Dit. Der var målet. Cola og mat. Ta av skoene. Gå av sykkelen. Varm dusj. Stor stemning innover de siste kilometrene. Sogn som holdt på å ta feil i siste krysset inn til mållinja.

Lerums, c-vitaminer og målstreken.
En flaske Lerums juice i den ene hånda og sykkelen i den andre. Speakern annonserte oss velkommen inn på 6 timer og 3 minutter.  Who cares. Vi var inne. Høytidelig takk til Sogn og Bergen for følget.  Som ble returnert. En barnslig følelse av mestring. Kroppen som slett ikke var helt kjørt ut over sidelinjen. Ennå noe som virket. At jobbsyklingen kunne gjøre så mye.  Veldig bra.  Snakke med andre syklister som hadde syklet i mange og tjue timer fra Lærdal. Å se kollega Steinar som jeg ikke engang visste syklet som dukket opp på listene over de som hadde tråkket hele natten gjennom fra Lærdal. Som hadde syklet sammen med sønnen på 24, som hadde opplevd helvete tre ganger, men alle gangene funnet tilbake til livet og syklet videre. Som bare hadde gjort det. Tatt den lange turen. Som  ikke visste om han skulle delta neste år. Men det visste jeg med engang.  Jeg skal delta neste år. Selv om jeg ikke møter igjen Sogn og Bergen skal jeg oppleve den sykkelturen i noe av det som må sies å være verdens mest vakre og villeste natur igjen. Helt klart.

Epilog
I dusjen. Rekke av bleke, svette menn. Der satt en eldre herremann med hvit hårkrans og skjegg. – Jeg så du satt i Hafslo bakkene, sa jeg. Gikk det bra? Han så forundret og litt irritert på meg.  – Vi pleier det, sa han. Vi pleier alltid å ta en stopp i de bakkene, sa han,  Ferdig med den. Ikke spør mer.  Jeg gikk i dusjen.  Pleier å stoppe, tenkte jeg. Jeg skjønte det etterpå. Selvfølgelig.  Han og en kompis hadde nye T-skjorter.  Der stod det: Jotunheimen rundt 30 ganger,

Advertisements

5 svar til Lille Jotunheimen rundt – Sykkelblogg

  1. André sier:

    Heisann Dag Ole,

    morro at du også har begynt å dele din hverdagstrening du også. Nå har jo gammer’n fått seg smale hjul også, så da får dere ta dere noen godværsturer!
    Vørterøl er obligatorisk for enhver seriøs mosjonist 😉

    André

  2. Trygve sier:

    Fantastisk beretning!

  3. Håkon sier:

    Kjempeartig lesning. Velkommen i år og. Vakrere, råere sykkelritt finn du ikkje i dette landet. 🙂 Helsing medlem i arrangørklubben!

    • dagole sier:

      Takk for tilbakemelidng; jeg gleder neg til årets dyst. Blir vel ny blogg av det…?

      Mvh dag ole storrøsten

      Sendt fra min iPhone

  4. Anonym sier:

    Utrolig bra skrevet 😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s