Vintersykling og Skitrening på skauen i Oslomarka – om tilværelsens utholdelige lettvinthet

Her er dagboka om det som skjer i farta disse ukene i vintersesongen 2010/2011.

Mandag 11. april 2011

Det er over. Nå ligger alle skiene, utenom fjellskiparet, i hengeren. Ferdig preppet med myk lager glider. Rengjorte og pene. Venter på å bli fraktet på lager. All glider og smurning og reservedeler, nye staver og varmejern, preppebord og sikler – alt ligger i kasser på hengeren og venter på å bli lagt bort. Selv om jeg leser skiforeningens sider hver dag og Bærum kommune hadde kjørt opp fra Skoglund til Mikkelsbonn idag. Det var der jeg mente jeg hadde den siste turen ifjor. Men det stemmer ikke ifølge Garmin Connect som holder orden på dette for meg. Jeg minnes den turen oppover fra Skoglund at det var mye snø, jeg skøytet men gikk håpløst gjennom. Ifølge dagboken kom jeg helt opp på Riskastet før jeg staket nedover og tilbake sikkert i en helt elendig fart. Men dagboken sier at den siste turen var 10. april 2010 fra Skansebakken til Nordre Heggelivann. Idag er det den 11. april og den siste turen i marka her gikk den 4. april fra Jordbru til Grønland. Det var bløtt og veldig treg snø. Supertungt å skøyte, men greit varmt og godt. Møtte 4 entusiaster på den turen den ettermiddagen.

Her er statisitkken. Jeg gikk totalt 1300 km på ski, fordelt 915 km klassisk og 385 km skøyting. Det ble 50 turer, inklusive de 6 skikurs sesjonene. Jeg trente i overkant av 85,5 timer. Forbrukte 35000 kalorier.

Hvordan ser det ut iforhold til fjorårets sesong?

Nå er alt utstyret pakket ned og hele sesongen ligger bak meg. Det var en fantastisk sesong, men det er ingen tid til å filosofere over det. Det ene tar det andre og sykkelsesongen kom igang rimelig brutalt med oberst Jørgen sine formaninger for sesongen med målet rundt DSS den 25.6. Denne kvelden, med rensingen og pakkingen av skiene markerte enden på skisesongen. Det gjenstår en liten tur til fjells, med fjellski og stålkanter, men det regnes ikke med.

Vintersykkelsesongen er over også. Jeg ler av de som får vondt av å sitte på sykkelen igjen. Skiftet dekk på Trek District sykkelen som har vært en trofast følgesvenn gjennom vinteren. Det har vært uavbrutt drift i allslags vær og føre. Men nå klager kranklageret. Nå står hun der vakker og grønn, brun med hvite Bontrager dekk. Nå er vi igjen en masse syklister fra Sandvika og innover mot byen. Idag var det så varmt at jeg syklet i supertrøya hjemover. Fantastisk. Men nå er sykkelsesongen her. Landevei. Jeg takker for en fin vinter , avslutter denne siden og går over på sommerens store mål: DSS – Trondheim – Oslo den 25.6 med start 8.04 fra Trondheim. Takk for nå!

dag ole

Torsdag 17. februar 2011. Skikurs for voksne – hvordan endre vaner på gamle hannhunder. Skiforeningen hjelper gamle, stae hannhunder å snu dårlige ski(u)vaner.

«-Sjenn på det», sa han og trampet i bakken. Den unge instruktøren stod der med en rød oversized fjelljakke med Skiforeningen på forsiden og Instruktør i hvitt på rødt på ryggen. «- Jeg er bare vikar – Camilla er på plass neste mandag», sa han. Sjenn, tenkte jeg. Lost generation. Han var som klippet ut av en fjellkatalog med sunn ungdom. Kjenn, kanskje. Kjenn.

Vi var på Fossum mandagskvelden den 14. februar. Skiforeningens kurs for viderekomne diagonal. Det sydet av liv. Nede ved skiskytter arenaen var det en slags håndball-skikamp hvor fedre-trenerne tok mer av enn guttelaget. Det var fullt av folk i lysløypa ved klubbhuset. Folk i alle kategorier. Fantastisk å se. Større bragd for sofasliterne å ta seg ut i løypa en mandagskveld enn alle oss andre som bare har fått vanen. Som bare blir rastløs utover ettermiddagen og er villig til å omkalfatre på det meste for å få seg en tur ut. Som har store nok unger som klarer seg sjøl og som ikke vil ha noe med de gamle å gjøre etter skolen.

Vi stod midt i lysløypa i ring rundt fjelljakka. En uensartet gjeng – noen i førtiåra og mange i de glade femtiåra (Les «The Ubend of Life. Age and Happiness» – ref. Economist). «-Grunnstillingen. Rett linje fra tåa til kneet. Balanse,» sa han. » Vi tar det med en gang. Kraften ned – ingen klakking!» ropte han og smilte. Jeg skulle ha tatt på meg klær for å stå stille. Det var kaldt. «- Dette gir klakking,» sa han og kastet beinet bakover og opp.

Snart gikk vi på rekke og rad frem og tilbake i løypa uten staver. Tyngdeoverføring og balanse. Det var fantastisk. Neste øvelse var å gå opp en slak bakke. Anorakken fulgte en og en og ga kommentarer. Mye gode kommentarer og god humor i gruppa.

Vi skled ned bakken igjen og hun mente bestemt jeg hadde Cera pulver under skiene. Jeg gled i stor fart forbi henne gang på gang. Jeg lo. «-Tyngdekraften, sa jeg. «-Er sterkere enn Cera.» En annen herremann hadde omtrent min vekt og hadde også preppa ski – dog ikke Cera preppa. Vi hadde omtrent samme farta ned igjen og dro forbi de fleste. Hun var ikke overbevist. «- Jeg har han på jobben. Han har skap eller noe. Han skal preppe skia mine. Dere skal få se. Hun smilte. Vi var barn og var på skikurs. Det var moro. Det var gode tilbakemeldinger. Jeg kjente mestring og den gamle hanhunden hadde klart å lære et og annet triks. Det var bare helt topp.

Sånn var det ikke helt dagen etter. Skal jeg lære å gå på ski eller ikke. Jeg klinte til og meldte meg på skøytekurs for viderekomne. Jeg har skøytet i 3 år og har vært lykkelig uvitende hvor jævlig stygt det er å se på folk som meg skøyte. Jeg har bare vært lykkelig sliten og hatt Vorsteh Milla hund til å trekke opp farta og lykkelig uvitende tro at jeg behersket skøyting – godt nok hvertfall.

Jeg tok alvorlig feil.

Oppe ved Øvresetertjern blåste det og snødde det. Det var kaldt. Ole Christian, vår instruktør, stod ved Skiforeningens infotavle med en langt mer slim utgave av en Skiforening jakke med Instruktør i hvitt på rødt på ryggen. På infotavla hang en lapp og blafret i vinden: Vil du bli skiinstruktør? Vi søker dyktige og skiinteresserte folk. Eller noe. Han var ung, så proff ut. Alvorlig var han også. Skulle det vise seg. Gjengen rundt meg var langt mindre enn på Fossum kvelden før. Proffere så de ut også. Vi gled innover forbi tjernet og dro nedover på løypa mot Tryvannsstua. Det snødde men blåste mindre inne i skauen. Ny runde med samling i løypa i ring rundt Ole Christian. Det var stor trafikk i løypa. Begge veier. Så tålmodige, tenkte jeg. En stressa fyr med puls opp mot 20o og slepen trønderdialekt tok plass i enden av rekka. «-Må være Storebrand, ikke sant? sa han og nikket febrilsk. Vi stod vel der med store øyne og beklaget – den kunne vi ikke innfri. Men vi så en gruppe dro den veien, sa vi og pekte. Han kastet seg rundt og dro avgårde i en hybrid av enkelt, dobbelt og padling. Skøyting altså. Jeg smilte.

Ole Christian var en alvorlig ung mann. Han hadde en overlegen elegant stil og det var fantastisk å se han skøyte. «- Det skal dreie seg om enkeltdans ikveld. Dobbeltdans neste gang, padling deretter også en oppsummering. » Jeg skulle tatt med skoovertrekk, pokker heller. Og klær for å stå stille. De ytterste leddene på fingrene var dypfrosne. «-Grunnstilling, fortsatte OC. «-Samme for all skigåing. Og balansen. Følg skia du skøyter på med øynene. Len deg utover. Tryner du utover har du skjønt det. Den som tryner vinner.» Han smilte? Litt tror jeg. «-Kast stavene – jeg observerer og gir kommentarer.» Det gjorde han. Jeg synes de fleste så komiske ut. Bredbeinte seigmenn uten stil. Hjulbeinte tullinger. Også innså jeg at jeg ikke var bedre.

Nye runder. Ole Christian ga karakter. » – Du, sa han og pekte med staven. «-Og du, dere drev med padling. Dere står bare som en pingvin og vipper fra side til side. Det blir ingen fremdrift! » «-Du, sa han. Du fikk det til. «-Takk for ikveld, prøvde jeg meg. Du kan hente diplomet og få refusjon for kurset..» De andre lo litt. Men vi fikk liksom ikke opp stemningen. To fikk skryt, resten fikk stryk. Det var fasit. Jeg fikk stryk. Old dogs never stop barking.

By i Lommedalen onsdag 16. februar. Tempraturen synker etterhvert som jeg kjører inn i dalen. Den er -3 ved Belset og -7 inne ved By. Det står som alltid en masse biler parkert ved den øvre plassen. En eldre markatraver kommer med sekk og lutet rygg. Uten lykt. Jeg spør om det var bra oppkjørt og godt føre innover. «-ja, svarte han, men det var tungt oppe ved Ringkollen. «-Hva sa du? sa jeg «-har du vært helt oppe ved Ringkollen? » – Jeg har gått tur retur Ringkollen idag. Og det var ikke kjørt opp. Jeg tråkket oppover forbi Kampevadammen og det var så mye.» Han viste meg med hendene. «- Det var en 6,5 mils tur. «-Jøss, sa jeg. «-Det er jo rene Tom Stensaker stilen. 6-7 mil på hverdagene og 8-9 mil på helgene. «-Kjenner han, svarte han. Truffet han mange ganger på skauen. » Jeg følte meg som en sofasliter som hang med tunga etter en kjapp tur til Tverrelva og tilbake.

Milla var ivrig og dro avgårde. Jeg tenkte skøyteteknikk. Men det skulle bli en helt håpløs tur. Helt håpløs. Det snødde og det var tungt. Jeg fant ikke rytmen. Enhver som var foran eller bak gjorde at både Milla og jeg skøt fart – enten for å komme forbi den foran eller gå fra den bak. Det var helt håpløst. Hannbikkjer. Men det ble veldig håpløst. Kommunen hadde laget et alternativt spor 3 km etter By. På grunn av den store isvullen som bare vokser og vokser. Den tok jeg opp. Kvister stod opp fra løypa. Ned til veien igjen skjedde det. Jeg tryna og fløy gjennom lufta og landet hardt. Klarte å få den ene staven foran meg og i brystet. Jeg bannet. Jeg svor. Snudde meg rundt og så rett på en spiss stein som stod opp midt i den provisoriske løypa. Den steinen felte meg. «- Går det bra? «Ropte en nede ved veien. En annen hadde klatret opp til meg. «- Vi går ikke videre før vi vet du er ok,» sa han. Fantastisk. Så bra. Jeg takket. Og lå stille. «- Det går ok, sa jeg og kom meg på beina. «-Takk skal dere ha», det var virkelig bra å se. Milla og jeg fortsatte inn til Tverrelva. Først når jeg satt i bilen igjen kjente jeg at hodet verket litt. Og brystet. Men det skal mer til å få en gammel hannhund ut av fatning. Det var verre med skøytinga. Jeg var knust. Jeg sendte en melding til Jan Erik. «Troen på å lære skøyting fikk en alvorlig knekk igår. Diagonal gikk ok mandag,» Han ringte for å trøste.

Søndag 13. februar 2011. Langtur på Krokskogen. Det er nok nå. Etter en periode med relativt milde dager, hvor lavtrykkene til og med har bragt plussgrader så det holder, fikk vi denne helga inn godt, tradisjonsrikt kaldt vintervær. Igår morges duppet gradestokken under 20 minus i Lommedalen. Folk som gikk utfra Skansebakken meldte om 23 minus ved 8.30 tiden. Jeg hadde bestemt meg for en langtur denne lørdagen. Turen bestemmes utfra hva som er kjørt opp av løyper denne morgenen. Skiforeningen.no er siden. Opplegget som ble plottet ut var start Bærumsmarka ved Stein Gård-Burud-Vensåsseter-Løvlia over Jonsrudkampen-Sollihøgda. Derfra ville jeg se an. Var formen god ville jeg krysse veien til Vestmarka og be om å bi hentet på Skoglund eller Skui. Utfra Stein Gård var det nykjørte løyper og – 16 grader. Oppover var det bare 1 skiløper før meg, men også dype skospor som ødela løypa. Jeg kjente irritasjonen på pulsen og om jeg evnet å passere uten å si min hjertens mening om det å gå i de flotte skiløypene. Så kom elgsporene og jeg måtte bare le – hadde ingen fortalt disse dyrene om all debatten som går om bruk av løypenettet pg dette å vise høflighet i sporet… Jeg antok at sporet var kjørt opp kvelden før og at dyrene hadde beitet seg oppover iløpet av natta. Den 1. skiløperen foran meg hadde snudd. Antok at diskusjonen med elgene var grei. De stod og han snudde. Sånn er det. Et av dyrene hadde forlatt løypa; ett hadde fortsatt. Skulle ikke forundre meg om det dyret stod på tvers av løypa midt i en bakke. Jeg tok det rolig i nedoverbakkene, selv om jeg ikke ville kunne stoppe på metern. Men det var ikke noen elg fremme – bare spenningen som forsvant da jeg passerte løypeskillet mot Muren. Dette skulle være en rolig langtur godt under sone 3. Det klarte jeg ikke. Det ble en tur med snitt intensitet i sone 3.2. Vensåsseter Kroppen sa godt fra da jeg passerte Aurtjernsbekken der Djupdalsøypa kommer opp. Beina var tunge; det var lårmuskler som ga beskjed om lang tids monotone bevegelser. Det var en erkjennelse. Jeg trente for lite nyansert; rolig langkjøring ble kjørt for intensivt og fort, mens høyintensiv trening ble kjørt for slapt. Lapskaus rettere sagt; eller kaos. Helt til nå hadde jeg følt meg i god form, men muskelsmertene som jeg jo hadde kjent i lengre tid, murret skikkelig. Får se, tenkte jeg og fortsatte i mitt tempo forbi Toresplassen mot Høymyr. Der drev Skiforeningen skiskole for de minste – fantastisk moro å se de krabatene leke seg i snøen. Erkjennelsen kom trillende; Det holder nå. Om du ikke stopper og legger om, blir du et feiltreningskasus. Jeg ringte Marianne og satte kursen for cafeen på Sollihøgda; nøt verdens beste halvliter med Cola og kaffe latte og ventet på bilen hjem. Lårmuskelen rett over kneet murret hver gang jeg beveget beinet.

Søndag 30. januar 2011 Idag havnet Jørgen Aukland på 5. plass i Marcialonga, mens broren Anders havnet på 8. plass. Svenske Jerry Ahrlin jobbet inn en helt suveren 1. plass på 2.49.10. Som er rekord. Det gir noe sånn som 24 km/t i snitt. Aukland brothers kom inn på henholdsvis 2.51.01 og 2.51.39. Dette er tette marginer og «relativt» jevnt etter 70 km på ski. Ifjor tok Anders seieren med bror Jørgen på 2. plass. Morsomt er at Jerry har vært kollega med Aukland brødrene i team Xtra Personell siden 2008. Endel av jobben for proffgutta på dette teamet er å få sponsorer som kan bla opp. Disse sponsorene må pleies. Her kommer vi inn. El-Retur sponser både Xtra og Birken. Her ble Telenor invitert til å stille lag på Birken stafetten. En haug av lag og med sjeftstrening av gutta fra Xtra Personell. Mer om det senere. I tillegg har jeg truffet på Jørgen inne i Lommedalen ved enkelte anledninger. En av dem går som følger: By i Lommedalen er en travel utfartsplass – spesielt i helgene. Da renner det inn av det som kan krype og gå av skiløpere. Om kveldene domineres det av ivrige Marcialonga/Vasaloppet/Birken mosjonister – og alle oss andre som bare vil oppleve gleden med høy puls og gjærende melkesyre. Der, på en travel lørdag formiddag stod Jørgen i den karakteristiske grønne og svarte Xtra dressen. Rundt magen hadde han et tau og bak ham stod pjokken på rundt 4 år og holdt forventningsfullt i tauet. Ha det, sa vi. Og far la avgårde i stort tempo med pjokken liggende på tvers av løypa. » – Ikke så fort a pappa!». Vi dro innover mot Tverrelva og oppover til Kampevadammen en tur. På hjemveien møtte vi fra Jørgen i godt tempo innover langs elva – alene. Kvalitetstiden med sønnen var over. Far må trene. Dagene er allerede lengre og sola gir minner om hva som kommer. Det har kommet noen få flotte, kraftige snøfall. Som har gitt etterlenget base for deilige skiløyper i marka . Det har vært noen lavtrykk som har sluppet gjennom de lange og stae høytrykkene her på Østlandet. Det har gitt tildels isete løyper og skarpt føre. På formiddagen lørdag 29.1. opplevde jeg det lille drama som jeg nok kan være foruten. Jeg hadde jeg en tur fra Skansebakken oppover til Vensåsseter. Nedover bratta fra Hvitsteinsvann mot Vensåsseter mistet jeg styringa. Så ut som jeg hadde styresnø, men det var blanke isen. Jeg måtte la det stå til. Nede på platået stod tre mennesker og en hund og vurderte hvordan de skulle komme seg ned siste bratte bakken. De dekket omtrent hele løypa. Motsatt vei kom en mann som var nesten oppe. Jeg skrek bare «unnskyld men jeg får ikke styrt» og siktet mot bikkja og kastet meg rundt det jeg oppfattet som en eldre dame. Mannen imot reagerte raskt, ga meg plass og ropte » det går bra!»!. Unnkyld meg, ropte jeg mens jeg for ned bakken og forsvant. Tenkte jo på de treningsnerdene som hele tiden for skylden for å skape misstemning i marka i helgene. Litt senere kom de tre opp til Vensåsseter der jeg stod og la på litt erstatningsvoks. – » Beklager, sa jeg igjen og forklarte situasjonen. Det var eldre foreldre med voksen datter. «-Tenk om du hadde truffet meg,» sa hun. » – Hvordan gikk det med deg?» spurte far. «- Stod du? Jøss, imponerende.» De gamle gikk inn, jeg fant tonen med datteren. «- Vi tok av oss skiene. Jeg kan ikke falle en gang til. Fikk en seriøs hodeskade som yngre. På sykkel. Uten hjelm, da selvsagt. Dumt nok. » Derfor velger jeg nesten alltid brede løypetraseer som er oppkjørt den dagen. Unngå de tøffeste nedkjøringene og den tetteste skogen når det er is. Er litt pinglete der, behagelig skal det være. Men tilbake til gutta som trener til Birken stafetten. Vi er 4 kollegaer som stiller. Ingen av oss er unge lenger. Rune er suveren i sporet som han er på sykkel. Olav og jeg har tyngden med oss nedover og på flata og mot oss i oppoverbakkene. Per Arne er lett i kroppen, løper mye og trener mye på ski med kona i Kjekstadmarka. Den første treningsøkten sammen gikk utfra Skistua nedenfor Frognerseteren. Alle gutta med lys i panna. Rune var kjentmann og fører. Føre var hadde han stilt opp litt tidlig og fått sin treningsdose. Nå hadde han kledd seg for å kunne vente på oss andre. Støtt og stadig måtte han vente. Per Arne var overraskende den som hang sist. Jeg fleipet med han om han tok det rolig slik at han fikk den letteste etappen. Etter den økten hadde Olav og Per Arne bestemt at jeg skulle ha den nest tøffeste etappen. Ikke tull, sa jeg. Vi tar det etter vekt. Jeg veier 97! Etter den treningen uteble Rune, mens vi tre andre fortsatte. Han ble for kald, det ble for mye venting. Sist onsdag dro vi innover fra By i Lommedalen til Tverrelva og tilbake. Det var -17 og frostrøyken stod. Jeg stilte med Vorstehe hund Milla og skøyteski. Milla kan ikke ha noen foran seg i løypa og jeg måtte skøyte litt frem og tilbake for å ha kontakt med gutta. Olav klagde litt over kroppen. Jeg tilbød han hundesupport, men han avslo hver gang. Igjen ble Per Arne hengende bakerst. En tirsdagskveld har vi hatt samling på Skullerudstua hvor ca 40 menn og damer invitert med av Elretur stilte. Med kyndig veiledning av Jens Arne Svartedal og Kjetil fra Xtra Personell hadde vi en skiskole for voksne kveld. Vi gikk uten staver og vi hadde en stave økt. Før det stusset vi på hvordan vi skulle få feste; det var speilblankt og hardt nede ved Skullerudstua. – Har lagt på klister, sa et kjent fjes til oss da vi kom. – Jeg har vært her før idag, sa han. Og da husket jeg. Han som stod på forsiden av A-magasinet i forkant av Birken ifjor. Som trente 3 dager hver dag omtrent hele året. Som hadde elendige resultater fra rennene, som var overtrent. Treningen er meningen; ikke rennene. Vet jeg er overtrent, men kan ikke stoppe. Har bua full av skipar. Og varmeskap til skiene. » – Bøy knærne som om dere neier litt pent», sa Jens Arne under seansen med staking. » – Ikke tale om», sa en av deltagerne » – det er jo helt jentete. » Etterpå var det lapskaus og høy stemning på stua. Tirsdag kveld er det pån igjen. Men da kan ikke jeg delta for jeg skal på samling. Skulle mye heller vært på Skullerudstua med den gjengen der. Tirsdag 4. januar 2011 Det har kommet litt snø iløpet av natten og det snør fortsatt. O barnslige glede, dette blir bra. Jeg bestemmer meg for å sykle og komme meg avgårde tidlig. Å få liv i ungdommen for 1. dag på skolen overlates til fruen. Jeg må likevel tidligere hjem. Sjangler i 10 cm dyp men lett snø nedover forbi Bryn kirke mot Rud og Kirkerud. Idag er det gamle kaoset tilbake. Østlandsendingen melder om bil på taket ved Høvik og massiv salting av innfartsveiene uten skikkelig brøyting. Glatte veier. På E 18 står trafikken og på Sandviksveien står trafikken. Jeg sykler raskere enn bilene i kø til tross for det tjukke laget med snø på det smale fortauet oppover Sandviksveien. Jeg forstår at de ikke har brøytet gang og sykkelveiene på morgenen. På hjemveien kl 16 er det fortsatt ikke brøytet på noen av gang og sykkelveiene. Da er jeg mer utålmodig. Å sykle ned på det smale fortauet langs Sandviksveien fra musikkskolen til Sandvika er en hasardiøs oppgave. Spesielt med et tjukt lag med slaps og is som er kastet opp på fortauet da veien ble brøytet. Busser og lastebiler passerer i god fart mot deg bare med sentimetere i avstand. Dette er hovedåren fra Asker og Bærum mot hovedstaden for syklister, joggere og fotgjengere som har forvillet seg hit. Bærum kommune har brukt tusener på å lage et strategi notat for sykkelsatsingen i kommunen. Som sier mye om ingenting og fint lite om det konkrete, det forpliktende, det praktiske man kunne gjøre for å fobedre forholdene betraktelig uten at det koster mye. Men man trenger noe kunnskap. Men byråkratene kikker ikke engang ut vinduet for å se hvordan ståa er.

Satsing på sykkelveier i Asker og Bærum. Langs Sandviksveien mot Sandvika

Da jeg passerte i bil ved 20 tiden ikveld var fortauet langs Sandviksveien fremdeles ikke brøytet. Bravo! Klippet fra Bærum kommune sin hjemmeside om Brøyting og strøing: «Brøyting på kommunale hovedveier og gang-/sykkelveier starter når det er 3 cm snø på veibanen…..Fortau og gang-/sykkelveier skal brøytes og strøs så godt at forgjengere ikke velger å gå i kjørebanen. « Du har mulighet til å klage, står det. Ring 67504372 på dagtid og 952.55.757 etter arbeidstid. Når det er noe ekstraordinært, står det på nettsiden. Mon det, hva som er ekstraordinært når hovedstrekninger som det smale fortauet langs Sandviksveien langs E18 ikke blir brøytet på 8 eller 12 timer? sjekk ståa på hjemmesiden til Bærum kommune: Bærum kommune sin hjemmeside om Brøyting og strøing Over brua forbi gamle Rådhuset står det skiltet innkjøring forbudt med underskilt gjelder ikke sykkel. En testosteronbombe av en sjåfør i en glinsende svart Porsche Cayenne brøler mot meg i stor fart på andre siden av brua og snidder meg såvidt for bare å si at jeg ikke har noe der å gjøre. Hadde ikke kommunen hjulpet vintersyklistene mot disse testosteronbombene som hele tiden skal vise seg om de hadde skiltet litt mer. For eksempel skiltet påbudt kjøreretningskilt med underskilt gjelder ikke syklister, se opp for syklister i motsatt kjøreretning. Når det først skal være slik at det lages de merkeligste kombinasjonene. Men hvem bryr seg. 3 dager med snø vil gi fantastiske forhold i marka. Da kan professor i samfunnsmedisin Eiliv Lund mene hva han vil om trening. Lund hevder at det er rett og slett omstridt hvor mye man har igjen for å trene. Platon og Aristoteles hadde et eget ord for det: sofrosyne. Det kan oversettes til måtehold eller den gylne middelvei (DN Aktiv). Imorgen kveld vil gutta være ute i løypene igjen. Med høy puls og hodelykter. Måtehold, javel. Men man lever lenge på å ha det gøy. Det som er lystbetont kan lett bli gøy. Følg med. Mandag 3. jan. 2011 For en dag å starte hverdagslivet igjen! Det er «mildt» (-7), det er nesten vindstille, det går mot lysere tider :-), og best av alt – skolen starter ikke før imorgen. Betyr sovende ungdom i huset og lite trafikk på veier, sykkelveier, fortau. Jeg triller Treken ut av garasjen hvor den har tilbrakt julen bak mye ski og fronten av en bil. Jeg sjekket den igår kveld om den holdt på lufttrykket, at batteriene til smålyktene var aktive og at reima var stram. Så ikke ut til at saltet hadde gjort nevneverdig skade, men hva ser man egentlig i et halvdårlig lys. Jeg hadde funnet frem og linet opp alt nødvendig sykkelstæsj. Deilig å sitte på sykkelen igjen, deilig at hverdagen begynner (=sant) og at kroppen reagerer positivt på noen rolige tråkk nedover mot Sandvika. At til og med bilistene ute viser en smule høflighet og ser ut til å ville starte året rolig. Uten en fight med en syklist på morgenen. Da er det mer nedstemmende å sykle forbi eller møte helt mørklagte syklister med knapt en refleksbrikke på sykkelen. Nedover Bjørengårdsvingen langs elven forbi Hamang terrasse. Der Ruter og Timeekspress busser dundrer forb i sammen med håndtverksbiler hvis eiere har fått fikset seg åpnere til bommen nede ved svingen mot Industriveien. Veien er stengt med en bom og er en merkelig blanding av en gigantisk turvei og busstrasè sammen med alle de som har fått «ordnet» seg en bomåpner. Voksne mennesker på mørklagte sykler; jeg lurer på hvordan disse selvmordskandidatene tenker. Forbi Storsenteret, Rådhuset over elven, forbi Shellstasjonen og Kiwi oppover Sandviksveien. Syklistenes motorvei til Oslo. Traseen er umerket, og sloss mot biler som parkerer og kjører ut og inn av stasjonen, til Kiwi og opp og ned Sandviksveien. Enkelte fotgjengere prøver seg opp i det hele. Kjære syklist, be my guest. Denne morgenen er som en vidunderlig stille lørdagsmorgen. Hele E 18 er som en lørdagsmorgen. Det er bare en eneste stor glede. I garderoben møter jeg John fra Arizona som har bodd 20 år i Norge og har syklet 20 år, året rundt. Han forbruker en nesten, mener han selv, billigsykkel per år. John syklet til og med lille julaften da de fleste hadde forlatt anlegget på Fornebu. Og går på ski i Lillomarka. Hadde ikke hatt ski på beina før han kom til Norge. – Vi kunne ha snø i Arizona en natt, men den forsvant iløpet av dagen – senest. Vi har opplevd snø i Flaggstaff på vei til Grand Canyon i min ungdom, da Kaja var etpar år og vi bodde i Michigan noen år. Jeg har et lite overtak på John på skifronten. Jeg gikk litt på ski i barndommen, men sluttet helt i ungdomsårene. Begynte ikke igjen før jeg var student på BI og fant ut at jeg var den dårligste på ski og iform og i det hele tatt. Jeg kjøpte med meg Fischer Racing ski da vi flyttet til Michigan etter studiene og vi ble superhelter i en stat hvor det er mer snø enn i Arizona, men fremdeles en sær ting for spesielt interesserte å gå på ski. Det var private og det var stat skiparker med ulik gradering av løypene. Svart løype var det skiforeningen karakteriserer som barnevennlig morso løype. Men jeg har elendig skiteknikk og tenker John med all sin trening og unge alder vil gå rundt meg i løypene. Skøyte ski har han kjøpt seg også. Tord dukket opp i garderoben på morgenen også. Han så forvirret ut og prøvde å finne ut av hva han hadde av stæsj slik at han kunne starte syklingen imorgen. Imorgen er det tirsdag, det er meldt snø i tre hele dager til ende og det fristes med 30-40 cm snø. Elsker det. Alle i garderoben var enige om at det var rent frem urettferdig at det hadde ramlet ned 1,4 meter snø på Bornholm. Som ikke ville ha det. Men det vil vi. Men ikke i kontorlandskapet der folk prøvde å komme igang igjen etter juleferien. Ikke alle elsker snøen og har fått mer enn nok av hele vinteren allerede. Forstå det den som kan. Ikke jeg hvertfall. Søndag 2. januar 2011 En herlig start på et nytt år! To dager med mild vinter, sol og klar himmel. Men hvor blir det av snøen? Har hele vinterens lager av snø gått med til å fylle opp Bornholm og hele land nedover i Europa; USAs østkyst for den saks skyld? Det kom noen få fnugg i romjula her, men på langt nær nok til å få opp løypestandarden i marka. Bevares, det går fint på skogsveiene og steder med litt slakt terreng. Vi skal jo ikke klage. Selv om det var tjukt med kvist, granbar og til og med trær etter vindnatten nyttårsaften til nytårsdagen.

haverasen14.12.010. Foto: Eyvind Wang
Førjul på Haveråsen i Vestmarka. 14.12.010. Foto: Eyvind Wang

Idag var det super utfart til og med til Skoglund. Stod biler helt ned til utkjøringen ut på E16. Det var helt fullt på plassen foran bua på Mikkelsbonn. Helt herlig. Det var slett ikke supermosjonistene som preget bildet idag. Idag var det masse av turistene med noen få turer i sesongen; altfor mye tunge klær og tunge ski. Men flott var det og stor stemning var det. Til uka er supermosjonistene tilbake på Skoglund om kveldene. Med hodelykt og lette klær. De går alene. Mer om det senere.

Fredag 31.12 To skiturer på årets siste dag! Fra By iLommedalen til Tverrelva på klassiske ski med fruen tidlig påmorgenen; deretter en solo skøytetur innover den samme traseenlangs elva litt utpå ettermiddagen.

Ut fra nedre P-plass v/Guriby. Gikk det an å ta bilde uten folk her? Foto: Erik Unneberg

Det var rimelig fullt på den nedre P-plassen allerede ved 10.30 tiden. Sent på ettermiddagen var det fremdeles folk som gikk ut og det var ventetid på øvre P-plass. Føret var upåklagelig. I motsetning til » dagen derpå» da det lå strødd med rester fra trærne etter nattens vinder. En av brødrene Aukland var på vei ut fra By over jordene med poden på ca 4 år da vi gikk ut. Poden var festet til pappa Aukland i tau og pappa satte avgårde med guttungen på slep. Det gikk ikke mange metrene før poden lå på tvers. – ikke så fort, pappa prøvde han seg diplomatisk. Det freste litt utålmodig i grønt og svart i forkant av tauet og ganske riktig; på vei tilbake en times tid etterpå kom unge Aukland fresende oppover dalen i godt driv. Alene.

Nord for Kampevadammen 31.12. Foto: Erik Unneberg

Fredag 17.desember 2010 Jeg måtte sett ut som en oppblåst, forstyrret og forfrossen syklist der jeg gikk mot heisen inne i P-anlegget da jeg møtte en kollega som stod og ventet på heisen opp fra kjelleren. Det var lenge siden vi hadde truffet på hverandre. Ulikheten var slående. Jeg kunne kjenne aromaene fra en dyr parfyme selv utenfor heisen. Han hadde jobbet utenlands som toppleder i en årrekke, med stor suksess – også et brått fall med førstesider i rosa og hvite aviser med spekulasjoner rundt avgangen hans og andre i hans ledergruppe. Uten at det var hans feil; det var definitivt mange årsaker til det. Nå var han hjemme igjen til en tilværelse som så mange av oss hadde opplevd; et sted på tørkeloftet i en slags mellomlederposisjon. Jeg kom fra sykkelen, han hadde hastet inn fra en varm bil i kamelhårsfrakken sin. Kroppen jobbet med å finne varmen. Nå stod vi i heisen sammen i de 5 sekundene det tok å bære oss opp de to etasjene. Litt vel tungrød i ansiktet la jeg merke til. Livet liksom diplomat – men egentlig toppleder koster. Jeg hadde fått av meg begge finlandshettene og hjelmen hvor jeg hadde montert det nye 1400 Lumen Kina lyset mitt. I ungdommen hadde han vært en av Norges beste basketball spillere. Det hadde gitt han god uttelling iform av aksess til et av USAs bedre universiteter. Nå tok han heisen to trapper opp fra P-huset. – Jøss, sa han og smilte. Du sykler. – En slags uvane, svarte jeg. Var ikke helt komfortabel med å bli påtruffet i mitt vinterkostyme for vintersyklingen. – Uvane, sa han og smilte. Det er jo bare imponerende. Sa han og så ut som han virkelig mente det. Oppe på plassen skiltes våre veier. Vi jobber i et stort konsern hvor det kan gå lang tid mellom hver gang man treffer på hverandre. Jeg setter meg på sykkelen mellom 7 og 7.30 og er fremme 35-40 min senere. Turentil jobb bestod av mange delmål i starten. Nå går bare alt på gammel vane eller uvane. Men endemålet er den varme garedroben i kjelleren. Og møte den lille gjengen som fremdeles dumper våte, kalde sykkelklær i denne sykkelgarderoben nå på en vintermorgen. Og bruker morgenitualet med skifting og dusjing også som en kjapp terapirunde. Mye kan ha skjedd på en morgentur og det er behov for å få ting ut. Mye er rutine, det samme kan gjenta seg gang på gang, men ikke desto mindre er det en liten krigsarena enkelte morgener. Jeg følger gml. drammensvei forbi shellstasjonen i Sandvika og sykler langs Sandviksveien opp til brua over Drammensvei E6 oppe ved Musikkskolen hvor jeg krysser over og sykler ned langs Solvikbukta og bort mot rundkjøringen som til høyre går inn mot Henie Onstad Senteret og Veritas anlegget. Rett frem fortsetter Sandviksveien parallelt med Drammensveien til Høvik. Dette er busstraseen og den er stengt med bom mellom 7 og 9 om morgenen for de fleste andre. Denne ene morgenen denne uka er jeg sent ute i morgentrafikken. Ved bommen står noen skolebarn ved bommen og skal til å krysse veien. De har gule vester og de gjør alt riktig. De skal til å gå over på et fotgjengerfelt og de ser seg for. Hadde det vært tenåringer hadde de hverken hatt vester eller sett seg for. Godt sammentreff denne morgenen, for det absurde som skjer er at en svart taxi Mercedes fra Asker og Bærum kommer gjennom rundkjøringen, vrenger plutselig over til venstre felt og farer forbi bommen på venstre siden oppover Sandviksveien. Jeg er langt unna, men må stoppe for denne absurde situasjonen. Barna blir bare stående. Nølende går de tilslutt over. Dette skulle foreldrene ha sett, tenker jeg. – Ta Taxi. Trygghet, sier de. Ikke kjør pirat taxi, farlig det. Javel. Jeg mener Taxi selskapene gjør det de kan for å miste kunder og trafikk – det hele tatt ødelegge sitt eget marked. Inklusive sin egen ustanselige syting på hvor synd det er på dem selv, hvor urettferdig alt er og hvor hardt de jobber. Men denne Bærums taxien denne morgen som såvidt unngår å kjøre ned noen unger på et gangfelt og attpåtil omgår bommen ved å krysse på venstre siden av veine. Hva så? Hva er risken for å bli tatt? Ikke for det – Politiet hadde en periode hvor de tok alle snikkjørerne som snek seg forbi denne bommen. Men det var ifjor. Nå er det stille igjen. Jeg bare fryser på ryggen hver gang jeg hører Arne Johannesen uttale seg på vegne Politi fagforeningen sin. Lett å tro at han uttaler seg på vegne av Politi ledelsen, fordi de stort sett forholder seg tause og anonyme. Men det gjør ikke Arne Johannesen. Han er bare alltid tilstede for pressen og han sier at gutta og jentene hans i Politiet kunne gjøre en god innsats dersom de hadde hatt ressurser. Men at ledelsen ikke vil eller at politikerne ikke bevilger. Det er en sannhet med store spørsmålstegn. Pøs penger inn i et ineffektivt system med mye feil kompetanse, holdninger og feil profiler og du får lite eller ingenting igjen. Det blir for enkelt å skrike etter mer «ressurser». Jeg kjører ikke lenger Sandviksveien forbi bommen opp mot Høvik kirke. Denne vinteren svinger jeg inn mot Veritas og kjører småveiene og kommer ned Glassverkveien på Høvik. Sandviksveien var jo stengt i over ett år hvor de gravde og la om veien og til og med la ned egne sykkelfelt i veien. Det må ha kostet millioner. Men om vinteren salter de ned veien – noe som må være regelen der det går busser. Men de salter gjerne istedet for å brøyte vekk snøen. Med den følge at denne saltblandingen av den frosne saltsørpen blir liggende på veiskulderen som jo skal være sykkelfeltet. Det er det samme overalt de har kostet på veiutvidelser og lagt egne sykkelfelt i veien. Om vinteren er disse feltene begravd i snø og saltsørpe. Men ingen stemme når frem til de som utfører og kontrollerer dette arbeidet om at de også må holde sykkelfeltet åpent. Veiomleggingen kostet millioner, noen glemte å inkludere sykkelfeltet i snøbrøytings avtalen som ble satt ut på anbud? Med den følge at syklistene, de stae som fremdeles skal gjennom på vinterstid, sykler i veibanen. Farlig sport det, for buss sjåførene og bilistene viser sin vrede ved å kjøre fort og tett inntil syklistene. Derfor sykler jeg småveiene bortetter. Sykling er og blir et undergrunnsarbeide. Kan vi noen gang få dette satt i system som danskene og nederlenderne? Om morgenen senere i desember prater AP medlem, sosialdemokrat og veidirektør Gustavsen varmt om at nå vil ansatte i etaten hans; vegdirektoratet på Helsfyr; måtte betale for P-plassen på jobben sin. – Folk får heller bruke sykkel (han sa faktisk det) eller ta bussen. Vi må få ned bilbruken, sa han. Vi må gå foran og vise hvordan dette kan gjøres. Gustavsen blir målt på lav eller ingen vekst i biltrafikken. Skulle gjerne ha fulgt Gustavsen på sykkel en tidlig morgen til jobb. Det er stor avstand mellom byråkratenes skrivebord og det virkelige liv. Det var kaldt allerede i November. Det var fortsatt kaldt denne uka i desember også. Tempraturen ligger ofte ned mot – 15 eller lavere. På de kaldeste dagene syklet jeg med følgende utstyr: Norrøna overtrekksvotter med to lag ullvotter inni. På hodet under hjelmen har jeg to lags finlandshette: Ytterst en tynn elastisk sykkelhette fra Birksport, innerst en dobbel merino ull hette fra forsvaret, på beina bruker jeg vintersykkelsko på klikkpedaler. Disse er definitivt ikke laget for nordiske vintre. Det kompenserer jeg med to lag med ullsokker inni og Hallingsokk utenpå som er klippet for å komme til klikk pedalen. Under vintersykkelbukser bruker jeg to lag med strømpebukser hvor ett lag er merino ull. På overkroppen bruker jeg helsetrøye innerst, ullmax microtrøye og ytterst tynn ullmax merino ulltrøye med en skijakke fra SWIX eller Bjørn Dæhlie ytterst. Utenpå der har jeg en selvlysende joggevest. Jeg stropper på refleks på begge beina og jeg kjører med et lite lysaggregat fra Magic Shine som jeg fester i hjelmen og har batteriet i sekken. Jeg bruker kuldekrem eller fet krem i ansiktet som beskyttelse. Jeg puster stort sett gjennom merino ull hetta. Det har funket bra ned mot – 20 grader.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s